For den am. dramafilmen fra 1984, se Country: Angstens høst miniatyr|Garth Brooks (født 1962) fra Oklahoma ble inkludert i Grand Ole Opry i 1990 og Country Music Hall of Fame i 2012. Han er ifølge Business Insider den mestselgende countryartisten gjennom alle tider, og nummer 2 på listen uansett musikksjanger, kun slått av The Beatles. miniatyr|Merle Haggard (1937-2016) fra California blir av musikktidsskriftet Rolling Stone kåret til «den største countrymusikeren gjennom alle tider». right|thumb|Dolly Parton (født 1946) fra Tennessee er umåtelig populær – og produktiv. Hun begynte å komponere, synge og spille som barn og har fortsatt siden. Hun har vunnet en mengde priser og har utmerket seg innen country-pop, bluegrass, gospel og folk. Her i Nashville, 2005. right|thumb|Også Vince Gill fra Oklahoma (født 1957), en virtuos gitarist og sanger, har vunnet en mengde priser. Han spiller også banjo, fele, dobro, mandolin og kontrabass. Han har solgt over 26 mill. album innen bluegrass, countryrock m.m. Her med The Eagles i England, 2019. Country, eller countrymusikk (også kalt country and western og C&W, på norsk også køntri og køntrimusikk), er en musikksjanger som oppsto i det sørlige USA og siden har påvirket en rekke andre musikksjangre innen populærmusikken. Countrymusikkens største stjerner har blitt inkludert i Country Music Hall of Fame siden 1961.
Musikkformen utviklet seg i USA, fra en blanding av populær musikk som eksisterte i sørstatene, blant annet i Nord-Carolina, Kentucky, Tennessee og Virginia. Countrymusikk ble utviklet av hvite amerikanere særlig med bakgrunn i skotsk-irsk musikktradisjon og påvirket av svart musikk som blues, jazz og spirituals. Tidlig countrymusikk var dominert av strenginstrumenter, særlig fele – ofte også gitar og (særlig i North Carolina) banjo. Den var i stor grad basert på oldtime-musikk og har røtter i tradisjonell folkemusikk, keltisk musikk, gospelmusikk, blues og musikk fra minstrelshowene (hokum) og vaudeville-scenen. Tidlig countrymusikk (old-time country eller hillbilly music) var i hovedsak musikk av og for den hvite arbeiderklassen, men betydelig påvirket av svarte artister.
Det som i USA er kalt Old-time country music, hillbilly music eller mountain music er i videste forstand all countrymusikk fra tiden før honky-tonk, rockabilly og country pop slo gjennom fra omkring 1950 og framover, selv om oldtime også lever videre gjennom nye komposisjoner av artister som har fortsatt i samme stil eller begynte med denne musikkformen senere.Hillbilly-Music.com Samtidig fantes det som senere er kalt oldtime til dels lenge før de første countrystjernene slo gjennom i 1920-årene.
Alt i countrymusikkens barndom i 1920-årene fantes et mangfold av former og nyanser. Musikkarten utviklet også raskt nye undersjangre, oftest fordi elementer fra andre stilarter ble adoptert inn i countrymusikken. Og om en undersjanger gikk av mote, kunne den leve videre som mer av et nisjeprodukt.
Betegnelsen «country» ble innført av Billboard i 1949 da Billboards hillbilly-liste skiftet navn til «country and western». I 1962 ble «western» sløyfet. Billboard hadde i 1944 introdusert hillbilly-listen for hvit populærmusikk under overskriften «the most played juke box folk records».Blokhus, Yngve og Audun Molde (2004): Wow! Populærmusikkens historie. 2. utgave. Universitetsforlaget.
Kjennetegn Country finnes i et rikt mangfold av undersjangre, men har like fullt noen typiske kjennetegn: Musikken preges av strenginstrumenter. Som i mye annen populærmusikk høres gitartoner praktisk talt alltid. De mer konservative foretrekker akustiske gitarer, inkl. dobro. Ellers har pedal steelgitar vært typisk for country siden 1950-årenehttps://www.premierguitar.com/articles/22152-pedal-to-the-metal-a-short-history-of-the-pedal-steel-guitarhttps://www.premierguitar.com/articles/22152-pedal-to-the-metal-a-short-history-of-the-pedal-steel-guitar?page=2. Felespill hører hjemme i eldre og i mer tradisjonell country og er ofte særlig markert i mellomspillene («breaks») mellom hvert vers – men mangler i bl.a. Nashville sound. Alison Krauss er blant dagens mest kjente felespillere innen country. Noen grupper har to eller flere felespillere. De dype tonene fra fiolinens storebror, kontrabassen, høres alltid i bluegrass. Utenom bluegrass hadde blant annet Hank Williams' gruppe Drifting Cowboys en bassist. Også rockabilly-giganten Bill Haley hadde tidvis en bassist i sin gruppe. Bratsj og cello forekommer sjelden. Banjo var vanlig i tidlig country, med påvirkning særlig fra Nord-Carolina. I dag brukes den alltid i bluegrass og er vanlig i oldtime-preget country. Mandolin forekom, men gjorde lite av seg før 1930-årene. Gruppen Prairie Ramblers hadde en viss suksess med Chick Hurt på mandolinens storebror mandola. Fremfor alt fikk mandolinen økt utbredelse da Bill Monroe midt på 1930-tallet vakte oppmerksomhet som en virtuos på dette instrumentet. Den brukes alltid i bluegrass, men ikke så ofte i annen country. Trommer og munnspill er instrumenter som brukes av en del countryartister og -band. En kjent virtuos på munnspill var Floyd «Salty» Holmes (1910-1970) i Prairie Ramblers. Messingblåsere er ikke typisk for countrymusikk. De forekom særlig innen western swing. Saxofon ble brukt av tidlige rockabillymusikere som Rudy Pompilli (i Bill Haleys gruppe) og Don Lang. Blåsere som tuba og sjofar har forekommet unntaksvis. Koring (harmonier), et lån fra gospelscenen, er ganske vanlig og er perfeksjonert blant annet av 1920- og 30-årenes The Carter Family og Monroe Brothers, senere særlig innen bluegrass. Sangene består gjerne av 3–4 vers, som regel med et refreng og deretter et mellomspill («break») før neste vers. Bluegrassgruppene legger vekt på improvisasjoner i mellomspillet; ellers gjentas ofte mellomspillet hver gang. Instrumentaler («breakdowns») er ganske vanlig innen de fleste undersjangre. Ofte nasal sang, herav uttrykket «nasal country»,https://books.google.no/books?id=QgoEAAAAMBAJ&pg=PA49&lpg=PA49&dq=%22nasal+country%22&source=bl&ots=YJLAcVr5zx&sig=AMGNX5g_Rbi9kJtrXeqmXIoban8&hl=no&sa=X&ved=2ahUKEwjn49nhyuDdAhWFjCwKHUqCDrM4ChDoATABegQIBxAB#v=onepage&q=%22nasal%20country%22&f=truehttps://www.dagbladet.no/kultur/en-fantastisk-midtsommer--kveld-med-rocksjarmor/61408534 ikke minst brukt blant folk som ikke liker country.https://uk.answers.yahoo.com/question/index?qid=20130921212321AAU3aVg#http://forums.canadiancontent.net/showthread.php?t=113731 J.E.Mainer (1898–1971) var fra 1933 en tidlig eksponent for nasal country. Senere eksempler var Hank Williams, Patsy Cline (1932-1963) og Ralph Stanley (1927-2016).
Countrymusikkens røtter
Midt på 1700-tallet begynte innvandrere fra De britiske øyer å bosette seg i «upland south», et område som ligger i Blue Ridge Mountains, i de sørlige Appalachene, og Piedmont, nærmere østkysten. Området omfattes av delstatene Virginia, Vest-Virginia, Nord-Carolina, Kentucky og Tennessee. I motsetning til «Deep South», med sine store bomullsplantasjer basert på slavedrift, egnet ikke dette området seg for bomull.
Fele, banjo, gitar og «string bands»
«Upland south» ble et kjerneområde for oldtime-musikken – til dels også den tidlige country, som også mottok impulser fra andre kilder. Den mottok ikke minst impulser fra tidens felespillere. Denne «fattigmanns fiolin» var konstruert slik at felespilleren kunne synge samtidig. I tillegg var den liten og lett å frakte med seg i en tid uten biler, og hvor heller ikke alle disponerte hest eller muldyr. Også mange svarte spilte fele. Iallfall blant enkelte slaveeiere i Virginia var svarte som også kunne spille særlig etterspurt.Bernard 2006, s. 12 Typisk for USA var og er utallige felekonkurranser. De har vært arrangert siden 1730-årene, i alle delstater..
Også banjoen, et instrument av vestafrikansk opphav, fikk tidlig innpass i dette området. I Notes on the State of Virginia fra 1743 skrev Thomas Jefferson om de svarte i Blue Ridge at de hadde med sin «banjar» (banjoens forgjenger) fra Afrika.Bernard 2006, s. 10 Fra 1860-årene flyttet mange tidligere slaver opp til «Upland South», hvor rasehatet var mindre utpreget enn i «Deep South». Banjoen ble snart vidt utbredt, men ble særlig populær i North Carolina. Banjo og fele fikk også innpass i minstrelshowene, som ble svært populære over det meste av USA. I Cincinnati spilte svarte musikere alt i 1870-årene opp til dans med fele og kontrabass i tillegg til banjoen.The Music of Black Americans: A History, by Eileen Southern, published by W. W. Norton & Company, 1997. pages 327,328. , Også de svartes gitarspill ble skoledannende. Disse tre instrumentene – fele, banjo og gitar – var de vanligste i de tallrike «string bands» som vokste frem tidlig på 1900-tallet. Kanskje vi ville ha kalt musikken deres for «country» om vi hadde hørt den i dag. Men disse musikerne opptrådte som regel svært lokalt. Folk danset til dem i familiesammenkomster og små forsamlinger. Masseutbredelse via radio og plater ble ikke aktuelt før i 1920-årene.
Røtter i gospel
Countrymusikken har dype røtter i en form for gospel som i USA kalles southern gospel. Den fremstod i sin tur fra spirituals og vokste frem mot slutten av 1800-årene, med både svarte og hvite musikere. Typisk var kvartetter som fremførte harmonier, ofte uten instrumenter (a cappella) eller med piano, enkelte steder supplert med banjo. Tekstene var preget av evangelisk kristendom, som regel av baptistisk eller metodistisk merke. For øvrig fantes også sekulær musikk fremført i en gospel-lignende stil.
Blues, minstrel og vaudeville
Til countrymusikkens røtter hører også blues, som i likhet med gospel ble utviklet fra spirituals, men med tilsig av tekster av britisk opphav. Det kristne budskapet var nedtonet eller manglet. Gitaren var det vanligste instrument i tidlig blues.
Vaudevillescenen og minstrelshowene var preget av vitser, humor og komedier i tillegg til musikk og annen underholdning. Enkelte tidlige countrymusikere (f.eks. Gid Tanner) tok med erfaringer herfra.
Tidlig historie Oldtime og tidlig country
mini|Verdens første countrygruppe? Hometown Boys, dannet som Lick The Skillet i 1918. Til høyre Lowe Stokes, så Clayton McMichen. Countrymusikken utviklet seg hurtig fra visse deler av oldtime-musikken på 1920-tallet (oldtime utgjorde i virkeligheten et stort mangfold). Grensen mellom denne formen for oldtime og tidlig countrymusikk («ur-country») er flytende. Countrymusikkens fødselsdag er ofte datert til 1923, det året felespilleren John Carson fra Georgia fikk utgitt sin første plate – selv om en plate med Eck Robertson fra Texas (enda en felespiller) var utgitt året før. Både de to og grupper som Carter Family, Charlie Poole and the North Carolina Ramblers og The Skillet Lickers kan regnes både som oldtime og country. Innen 1926 fantes alle disse, og mange andre, på markedet med country-plater. Begrepet «country music» ble tatt i bruk på 1940-tallet siden den gamle betegnelsen «hillbilly music» ble sett på som nedverdigende. Ironisk nok ble hillbilly et populært uttrykk på 1970-tallet.
De tidlige countrymusikerne I tidlig countrymusikk var mangfoldet betydelig. Musikerne var påvirket av så forskjellige kilder som kirkekor, blues og musikk og morsomheter fra minstrelshowene og vaudeville-scenen. I tillegg fantes forskjellige musikkstiler i fjell- og dalstrøk som lenge hadde vært isolert fra hverandre. Jernbanen, radiostasjonene og platespillerne begynte riktignok å binde landet sammen – men dette tok tid.
Tross alt hadde tidlig countrymusikk en del fellestrekk. Soloartisten spilte som regel fele, selv om det var forskjell på «appalachian fiddling» og «Texas fiddling». En medspiller i f.eks. en brødreduo spilte kanskje gitar eller banjo. Hadde felespilleren to medspillere i et «string band», spilte de antagelig gitar og banjo. Vokste gruppen til en kvartett, kunne den ha to felespillere. Andre instrumenter forekom – som mandolin, kontrabass, autoharpe, jug, munnspill, sag og piano.