200px|thumb|right|Zevs, den øverste gud, konge av andre guder, kontrollerte himmelen og tordenen. Gresk religion i antikken besto av en samling av trosforestillinger og ritualer som ble praktisert i form av både populær offentlig religion og kulter. Disse ulike gruppene varierte nok til at man kan snakke om greske religioner eller «kulter», skjønt de fleste delte likheter som en tro i polyteisme, troen på flere guder.
Grekerne anerkjente alle de tretten hovedguder og gudinner: Zevs, Hera, Poseidon, Apollon, Artemis, Afrodite, Ares, Dionysos, Hefaistos, Athene, Hermes, Demeter, og Hestia, skjønt ulike mindre guder også ble dyrket. Ulike byer dyrket forskjellige guddommer, noen ganger med tilnavn som spesifiserte deres lokale vesen, og disse ble sett på som byens spesielle beskytter, eksempelvis Athene for byen Athen.
Grekernes religiøse praksis strakte seg utover det greske fastlandet, til øyene i Egeerhavet og til kysten av Jonia i Lilleasia, til Magna Graecia (Sicilia og sørlige Italia), og til spredte greske kolonier i den vestlige delen av Middelhavet som Massalia (Marseille). Gresk religion påvirket etruskiske kulter og trosforestillinger og således dannet mye av den senere romerske religion.
Terminologi thumb|Det viktigste helligsteder i antikkens Hellas (klikk på bildet for større versjon). Det er kanskje villedende å snakke om «gresk religion». Grekerne hadde ikke et begrep for «religion» i den forstand av en dimensjon av eksistens atskilt fra alle andre, og motivert i en tro på at gudene hadde en autoritet over menneskenes skjebne og krevde anerkjennelse som en betingelse for frelse. Grekerne isteden snakket om deres religiøse praksis som «ta theia» (bokstavelig «det som har med gudene å gjøre»), men denne løse anvendelsen innebar ikke eksistensen av noen form for autoritative sett av «tro». Faktisk hadde ikke grekerne et ord for «tro» i noen av de to begrepene slik vi har det. Ettersom eksistensen av gudene var gitt ville det ikke gi mening å spørre andre om de «trodde» på om guden eksisterte. På den annen side, individer kunne vise seg som mer eller mindre oppmerksomme på gudene, men et felles begrep for at muligheten var «nomizein», et ord beslektet til «nomos» («sedvane», «lov»), å nomizein gudene var å anerkjenne deres rette sted i tingenes skjema og til å handle i henhold ved å gi gudene det som var deres.Giordano-Zecharya, Manuela: As Socrates Shows, the Athenians Did Not Believe in Gods, Numen, Volume 52, Number 3, 2005 , ss. 325-355(31) abstrakt
Trosforestillinger Mens det var få sammenhenger som var universale for alle grekere var det felles trosforestillinger som ble delt av mange.
Teologi thumb|Afrodite rir på en svane: attisk rødfigurvase, kylix, ca. 460, funnet på Kameiros (Rhodos). Antikkens greske teologi utviklet seg rundt flerguderi / polyteisme: tro på mange eller flere guder og gudinner. Det var et bestemt hierarki av guddommer med Zevs som kongen over gudene, og som hadde et nivå med kontroll over alle andre guddommer. Hver guddom hadde generelt herredømme over bestemte aspekter i tilværelsen eller naturen. Eksempelvis styrte Poseidon over havet og jordskjelv, og titanen Hyperion kontrollerte solen. Andre guddommer hersket over abstrakte konsepter, eksempelvis kontrollerte Eros menneskelig kjærlighet.
Selv om gudene var udødelige var de ikke allmektige. De var også underkastet skjebne. I mytologien var Odyssevs' skjebne å komme tilbake til Ithaka etter trojakrigen, og gudene kunne bare forlenge hans sjøreise og gjøre det vanskeligere for ham, men ikke stoppe ham.
Gudene kunne handle som mennesker, og hadde menneskelige svakheter. De kunne samhandle med mennesker, stundom også få barn med dem. Ved noen tider kunne enkelte guder være i strid med andre guder, og de ville gjøre det de kunne for å overkomme den andre. Eksempelvis, i trojakrigen støttet Poseidon trojanerne, mens Zevs og Athene støttet grekerne.
Noen guder var spesielt knyttet til en bestemt by. Athene var knyttet til athenernes by, Apollon til Delfi og Delos, Zevs til Olympia og Afrodite til Korint. Andre guddommer var knyttet til nasjoner utenfor det greske fastlandet, og Poseidon ble assosiert med Etiopia og Troja, og Ares med Trakia.
Navnenes identitet var ingen garanti for en tilsvarende kult; grekerne selv var meget oppmerksomme på at jomfruen og jegerinnen Artemis ble dyrket i Sparta, og hun var en høyst annerledes guddom fra den Artemis som var en mangebrystet fruktbarhetsgudinne på Efesos. Når litterære verker som Iliaden forholder seg til konflikter blant gudene oppsto disse konfliktene ettersom deres tilhengere var i krig med hverandre på jorda og var en himmelsk refleksjon av det jordiske mønsteret til de lokale guddommer. Selv om dyrkelsen av de viktigste guddommene ble spredt fra en lokalitet til en annen, og selv om de fleste større byer hadde templer for flere hovedguddommer, var identifikasjonen for ulike guder til ulike steder sterkt og vedvarende helt til den greske religionen døde ut.
De tolv olympiske guder
thumb|right|Poseidon, havets gud, avbildet på en statue i København, Danmark. De mektigste guder var kjent som de olympiske og av disse var det tolv stykker. Det ble trodd at disse bodde på toppen av fjellet Olympos. Hades ble innbefattet blant disse tolv ettersom han bodde i Underverden og guden Dionysos som levde i det mytologiske landet Nysa.
De tolv guddommene var:
Zevs, gud av tordenvær og himmelen, og konge av alle andre guder. Ektefelle av Hera, og far til Athene, Apollon, Artemis, Hermes, Persefone, Dionysos og Herakles. Hera, gudinne for kvinner, ekteskap og moderskap. Hustru til Zevs. Poseidon, gud for havet og jordskjelv. Gemal til Amfitrite, sjøgudinne, far til helten Thesevs, og Triton, sjøens sendebud. Demeter, gudinne av høsten, fruktbarhet, naturen og årssesongene. Mor til Persefone, fruktbarhetsgudinnen, Zagreus, Despoina, Arion, Plutos og Philomelus. Ares, krigsguden, raseri, hatet og blodtørstens gud. Far til Kyknos og Eros, kjærlighetsguden. Hermes, gud for handel og tyver, og budbringer for andre guder. Far av Pan, Hermafroditos, Eros, Tyche, Abderos og Autolykos. Hefaistos, gud for metallarbeid, håndverkere, vulkaner og ild. Gudenes smed. Far til kong Erichthonios av Athen. Afrodite, kjærlighetsgudinnen, gudinne for sex, kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet. Mor til Eros, kjærlighetsguden. Athene, gudinne for visdom, håndverk og strategisk kamp. Artemis, jaktens gudinne, jomfruene og månen. Hestia, gudinne for hjemmet og ildstedet. Apollon, gud for solen, lyset, helbredelse, kunsten, profetier, sannheten og bueskyting.
Mindre guddommer Mindre guddommer, som i visse tilfeller var i slekt med de olympiske, eksisterte også. En av de mest populære var Dionysos, også kalt Bacchus, en gud for vin og åndelig ekstase, og sønn av Zevs. En annen var Pan, en gud med horn og underkropp som en geit, som var guden for gjetere og folkemusikk, og Hekate, en gudinne for hekseri og vegkryss.
thumb|Argonautenes skip Det var også mulig for et dødelig menneske å bli en udødelig gud. Et eksempel var Herakles som var sønn av guden Zevs, men som hadde en dødelig mor. Ved å gjøre store, heltmodige dåder og ved sin delvis guddommelige arv ble Herakles til slutt selv udødelig.Martin Litchfield West: The Orphic Poems, side 148, cf. Figur 2, titulert «Patterns of Shamanistic influence in Bronze Age and Archaic Greece» – et kart som viser innvandringen av sentralasiatisk sjamanisme til den greske kolonien Olbia i Skytia (dagens Ukraina), ned til øya Prokonnesos, og deretter til øya Samos. På side 146 skriver West: «Det er grunn til å tro at i klassisk tid strakte sjamanistisk praksis og ideologi seg over steppene og inn i de nordlige områdene til indoeuropeiske stammene, fra nordvestlige India og Baktria til Skytia til Trakia. Det er også i Jonia at vi lokaliserte utviklingen på det sjette århundre (f.Kr.) av en ekstatisk Baccus-kult som gjorde Orfeus som sin profet (noe også Pythagoras gjorde). Og vi så at denne kulten blomstret rett ved den nordlige bredden av Svartehavet, ved Olbia hvor det var skytisk kong deltagende i den (ss. 17-18). Man kan undre seg over hvor mye av denne sjamanistiske påvirkningen vi kan oppspore i kulturen til de arkaiske jonere som kom til dem faktisk fra deres egne Antikkens kolonier|pontiske kolonier, og den direkte kontakten med skytere som de hadde der.» West siterer deretter en rekke verker, blant annet Shamanism av Mircea Eliade, ss. 390-1, 394-421 og Scythica av Karl Meuli.
Opphavlige guddommer En gruppe guddommer var de første eller opphavlige guddommer. Disse ble betraktet som de første guder, slike som Khaos, vesenet av det opphavelige kaos, og Gaia, jordens gudinne. Mens noen av disse stundom ble dyrket var de på langt nær så populære som de olympiske gudene.
Etterlivet Se hovedartikkel, Den greske underverden
Grekerne trodde på en form for underverden hvor de dødes ånder reiste til etter at de var begravd. Om en begravelse ikke bli utført var det vanligvis antatt at personens ånd ville aldri komme til underverden og isteden spøke i verden som et spøkelse. Det var flere forskjellige syn på underverden, og forestillingene endret seg over tid.
En av de mest utstrakte områdene i underverden var kjent som Hades. Dette området ble behersket av en gud som også het Hades. En annen del av dødsriket ble kalt for Tartaros og var et sted hvor de fordømte ble antatt å dra til, et sted for pinsler og kvaler. Et tredje sted var Elysion som var et behagelig sted hvor de dydige og rettskafne døde og de som var innviet i mysteriekulter ble sagt å bo. Underverden som ble referert i mytologien og litteraturen var basert på denne.
En del grekere som filosofene Pythagoras og Platon kunne forfekte tanken om reinkarnasjon, men det var en fremmed tanke for de fleste grekere.
Mytologi thumb|Titanenes kamp, maleri av Peter Paul Rubens. thumb|Den seksuelt besatte guden Pan, halvt menneskelig, halvt dyr.
Gresk religion hadde en stor og omfattende mytologi. Den besto hovedsakelig av fortellinger om gudene og om hvordan de påvirket menneskene på jorden. Mytene involverte ofte heltene og deres handlinger, slik som Herakles og hans tolv dåder; Odyssevs og hans sjøreise hjem; Jason og hans søken etter det gylne skinn; og Thesevs og hans kamp mot Minotauros.
Mange forskjellige vesener eksisterte i gresk mytologi. De mest betydningsfulle blant disse var gudene og menneskene, skjønt titanene opptrådte også ofte i greske myter. De kom forut for de olympiske gudene og ble hatet av disse. Mindre vesener omfattet vesener som var halvt mann og halvt hest, kentaurene; de naturbaserte nymfene (trenymfer var dryader, sjønymfer var nereider) og de seksuelt besatte satyrene. Noen vesener i gresk mytologi var monstre slik som den enøyde kjempen Kyklop, sjøuhyret Skylla, malstrømmen Kharybdis, og Minotauros, et farlig monster som var halvt mann og halvt okse.
Mange av mytene involverte trojakrigen mellom Hellas og Troja. Det storslåtte episke diktet Iliaden av Homer omhandler omstendighetene rundt krigen. Mange andre fortellinger er basert på det som skjedde etter krigen, eksempelvis mordet på kong Agamemnon av Argos, og de omstendige hendelsene til Odyssevs på hans sjøreise tilbake til Ithaka.
Det fantes ikke en utgave av gresk kosmogoni (læren om verdens tilblivelse og utvikling) eller en bestemt opphavsmyte. Ulike religiøse grupper trodde at verden hadde oppstått på forskjellige måter. En gresk opphavsmyte ble gjenfortalt i Hesiods Theogonien. Den slår fast at først var det kun en første og opprinnelig guddom som ble kalt for Chaos, som igjen fødte ulike andre opprinnelige guddommer som Gaia, Tartaros og Eros, og disse fødte flere guder, titanene, og disse fødte de første olympiske gudene.