thumb|Stonehenge. Stonehenge er et forhistorisk monument i Amesbury rundt 13 km nordvest for Salisbury i Wiltshire i England. Det består av en sirkelformet megalittisk steinsetting, omgitt av en ringgrav og en sirkelformet jordvoll. Steinsettingen ble trolig reist mellom 2500 f.Kr. og 2000-tallet f.Kr., det vil si i bronsealderen, mens vollen og graven er fra rundt 3100 f.Kr., altså yngre steinalder. Stonehenge regnes som et av verdens mest kjente byggverk.
Navnet Stonehenge kommer fra det gammel-engelske ordet Stanhengist som betyr «de hengende stenene».
Selve monumentet eies og forvaltes av English Heritage, mens nærområdet eies av National Trust for Places of Historic Interest or Natural Beauty. Stonehenge, Avebury og deres omgivelser ble i 1986 satt på UNESCOs verdensarvsliste.
I juli 2010 fant arkeologer en ny henge ved Stonehenge.
Utseende thumb|Stonehenge. Stonehenge består av veldige reiste steiner i to store sirkler. Den ytre sirkelen er 30 meter i diameter og består av omtrent 5 meter høye steiner. På disse hviler en rad lange, horisontale steiner.
Den indre kretsen er åpen mot nordøst og består av fem par høye steiner. Hvert par har vært forent gjennom en horisontal stein og har dannet en såkalt trilitt. Det midterste paret var høyest. Det hadde, foruten den ovenpåliggende steinen, en høyde på 6,5 meter. Materialet som er brukt for den indre sirkelen er en blåaktig sten som ikke finnes i trakten, men har vært hentet langveisfra. Mellom de to sirklene av store steiner og innenfor den indre har det eksistert sirkler av mye mindre steiner.
I midten ligger en 4,6 meter lang flat stein, det såkalte «alteret». Gjennom åpningen går en vei hvor det er reist en stein et stykke utenfor graven. For noe mer enn 3500 år siden, omkring 1700 f.Kr., kunne man på morgenen på årets lengste dag, fra den sentrale «altersteinen», se solen til venstre for denne reiste steinen. Dette støtter teorien om at tempelet ble oppført rundt denne tiden. Ettersom jordens akse har forandret seg er det nå ikke lengre mulig å observere dette fenomenet. Uansett samles selv i våre dager mange mennesker på sletten ved monumentet rundt sommersolverv.
Monumentets utvikling thumb|350px|Kart over Stonehenge Stonehenge-komplekset ble bygget ut i flere faser i en periode på tilsammen 2000 år. Det finnes også tegn på virksomhet i området både før og like etter denne perioden. Arkeologer har blant annet funnet rester av tre store mesolitiske groper i nærheten, under det som nå er parkeringsplass. Disse er datert til omkring 8000 f.Kr., men de har ingen kjent direkte sammenheng med det senere monumentet. En gravplass for en halshugget saksisk mann har blitt utgravd på plassen og er datert til 600 e.Kr.
Dateringen og forståelsen av de ulike fasene ved Stonehenge er ingen enkel sak; de kompliseres av dårlig bevarte utgravningsprotokoller, dårlige bevaringsforhold og få moderne forskningsdata.
Fase 1: «Aubrey-hullene» og «Hælsteinen» (ca. 3100–3000 f.Kr.)
Det første monumentet besto av en sirkulær voll og et dike (7 og 8). Dette måler omkring 115 meter i diameter, med en stor åpning i nordøst og en mindre i sør (14). Byggerne plasserte bein av rådyr og okse i bunnen av diket. De var betydelig eldre enn hornhakkene som ble benyttet for å grave diket og hadde blitt tatt vel hånd om i en lang periode før de ble begravet. Den første fasen er datert til omkring 3100 f.Kr. Innenfor den ytre kanten av den lukkede området ble det gravd en sirkel med 56 hull (13), kjent som Aubrey-hullene etter John Aubrey, en 1600-talls antikvar som var den som først skal ha oppdaget dem. Det kan ha vært trepåler i hullene, men det finnes ikke noen faste bevis for dette. En mindre ytre voll bak diket kan også dateres til denne perioden (9).
Fase 2: «Den doble blåsteinssirkelen» (ca. 3000–2800 f.Kr.) Bevisene for den andre fasen er ikke lenger synlige. De dukker opp som spor av et antall stolpehull som er datert til en periode da en viss type av trestrukturer ble bygd, omkring år 3000 f.Kr. Videre fantes det stolper plassert ved åpningen i nordøst og langs en linje fra den søndre åpningen og inn mot midten. Vollen ble redusert med hensikt i høyde og diket ble fylt igjen. Minst 25 av Aubrey-hullene inneholdt branngraver. Disse ble lagt ned to hundreår etter at monumentet ble oppført.
Hva enn hullene har vært brukt til opprinnelig, har de i fase 2 altså blitt benyttet til begravelser. Ytterligere 30 branngraver var plassert i diket og på andre steder innenfor monumentet, de fleste i den østre halvdelen. Stonehenge er dermed den første gravplassen av denne typen på De britiske øyer. Fragmenter av ubrent menneskelig bein har også blitt funnet i dikets fyllmasse.
Fase 3: «Sarsen»-sirkelen (ca. 2600–1600 f.Kr.)
Delfase I (ca. 2600 f.Kr.)
Arkeologiske utgravninger indikerer at det omkring 2600 f. Kr. ble gravd to konsentriske halvmåneformede grupper av hull (hull Q og R) i midten. Igjen finnes det lite men temmelig sikre dateringsbevis fra denne fasen. Hullene inneholdt 80 stående blåstener (de blå på plankartet) hentet fra Preseli Hills, 250 km unna i dagens Pembrokeshire i Wales. Stenene, som veide omkring fire tonn hver, besto i hovedsak av flekkete doleritt, men inneholdt også noe ryolitt samt vulkansk og kalkaktig aske. Steinen som er kjent som altersteinen (1), en seks tonn tung gigant av grønn glimmerholdig sandstein som er dobbelt så høy som blåsteinene, er også fra Wales og kan ha stått der som en ensom kjempemonolitt.
Den nordøstre åpningen ble utvidet med resultatet at den stemte nøyaktig overens med datidens retning av midtsommersolens oppgang og midtvinterens solnedgang. Denne fasen i monumentets historie er imidlertid ufullstendig. Blåsteinene ble flyttet, og Q og R-hullene ble fylt igjen. Allikevel overgår monumentet det i Avebury mot slutten av denne fasen. Amesbury Archer, som ble funnet i 2002, fem km sør for Stonehenge, kan også ha sett monumentet i denne tilstanden.
Hælsteinen (The Heelstone) (5) kan også ha blitt flyttet til utsiden av den nordøstre inngangen i denne perioden. Det kan imidlertid ikke fastslås med sikkerhet når dette skjedde og det kan ha hendt når som helst i fase 3. Opprinnelig hang en annen stein sammen med hælsteinen. To eller tre store portalsteiner ble reist rett innenfor åpningen i nordøst. Av disse gjenstår kun den nesten fem meter høye slaktersteinen (Slaughter Stone) (4). Andre kjennetegn som er løst datert til fase 3, inkluderer de fire stasjonssteinene (6), hvorav to stod på toppen av hver sin jordhaug. Haugene er tolket som gravhauger til tross for at de ikke har inneholdt menneskerester (2 og 3). Avenyen (The Avenue) (10), et parallelt par av diker og voller som leder mot elven Avon tre km unna ble også anlagt. Dikene ble senere gravd rundt stasjonssteinene og hælsteinen, noe som reduserte denne til en stor ensom monolitt.
Delfase II (ca. 2440-2100 f. Kr.)
Neste store fase av aktiviteter skjedde ved slutten av det tredje årtusen f.Kr. Hele 74 gigantiske Sarsen-steiner (grå på kartet) ble hentet fra et steinbrudd omkring 30 km nord for stedet, ved Marlborough Downs. 30 steiner med 29 overliggere dannet en sirkel som var 30 meter i diameter. Hver og en veier omkring 25 tonn og er tydelig bearbeidet for effektens skyld. De stående steinblokkene er noe videre mot toppen slik at perspektivet nedenifra gjør at de ser rette ut når de reiser seg opp fra grunnen. Overliggerne er lett bøyde for å oppnå det sirkulære utseendet.
Innenfor sirkelen stod fem store trilitter av sandstein (kalt Sarsen). Disse var arrangert i form av en hestesko. Disse store steinene, ti stående og fem overliggere, veide opp mot 50 tonn hver. Bilder av en dolk og 14 økseskaft er blitt ristet inn på en av Sarsen-steinene (stein 53). Flere øksekaftristninger er blitt observert på den ytre delen av steinene (steiner 3, 4 og 5). De er vanskelige å datere, men formen indikerer at de ligner sene bronsealdervåpen.
Delfase III (ca. 2280-1930 f.Kr.)
Senere i bronsealderen synes blåsteinene å ha blitt gjenreist for første gang, selv om de nøyaktige detaljene fra denne perioden er uklare.
Delfase IV (ca. 2280-1930 f.Kr.)
Denne delfasen innebar større omarrangeringer av blåsteinene som var plassert i sirkel mellom de to settingene av sarsensteiner og i en oval i midten. En del arkeologer anser at noen av blåsteinene i denne perioden var deler av en annen gruppe hentet fra Wales. Altersteinen kan ha blitt flyttet inn i ovalen. Selv om dette virker som den mest imponerende fasen, var dette dårligere gjennomført sammenlignet med de tidligere. Den nylig gjenreiste blåsteinen var ikke godt nok forankret og begynte å falle overende.
Delfase V (ca. 2270-1930 f.Kr.)
I denne fasen ble deler av den nordre seksjonen av blåsteinene flyttet, og man laget en hesteskoformet setting som kalles «Blåsteins-hesteskoen» (Bluestone Horseshoe). Denne gjenspeilet formen av de allerede oppstilte sentrale sarsentrilittene. Denne delen av fasen er samtidig med det berømte Seahenge i Norfolk.
Delfase VI (fram til ca. 1600 f.Kr.)
Ytterligere to ringer av hull ble gravd rett utenfor stensirkelen. Disse kalles Y og Z (11 og 12). Hver og en av disse ringene besto av 30 hull. De ble aldri fylt med stein, og siltet igjen i løpet av de påfølgende århundrene. I jordmassen i hullene ble det gjort funn fra jernalderen og romertiden.
De monumentale byggene ved Stonehenge mistet sannsynligvis sin betydning omkring 1600 f.Kr.
thumb|right|200px|Soloppgang ved sommersolverv 2005
Utgravninger ved Stonehenge
Den første dokumenterte utgravningen ved Stonehenge ble gjennomført av William Cunnington og Richard Colt Hoare. I 1798 undersøkte Cunnington en grop ved en trilitt som hadde falt overende. I 1810 gravde begge ved den liggende «Slakterstenen» og kom da fram til at den en gang hadde stått oppreist. De kan også ha undersøkt et av Aubrey-hullene ved siden av. I 1839 gravde en kaptein Beamish omkring altarsteinen og noe senere ga familien Antrobus, som på den tiden eide Stonehenge, Charles Darwin tillatelse til å foreta en liten utgravning for å bevise sine teorier om markers egenskap til å begrave antikke bygninger.
Rundt nyttårsaften år 1900 falt ytterligere en trilitt, og Edmund Antrobus tok initiativet for å rette den opp. Samtidig støpte han den opp med betong. Etter kraftig kritikk og et brev til avisen The Times, skrevet av William Flinders Petrie, gikk Antrobus med på å rette opp steinene under arkeologisk oppsyn slik at en ordentlig dokumentasjon kunne gjøres av området. Antrobus fikk gruveingeniøren William Gowland til å gjøre jobben. Til tross for at han manglet arkeologisk erfaring gjorde han en av de beste og mest detaljerte utgravningsdokumentasjonene som noensinne er utført ved monumentet. Gowland etablerte teorien om at hakker av dyrehorn hadde blitt brukt for å grave hullene, og at steinene hadde blitt bearbeidet for å passe på plassen.
Den største utgravningen ved Stonehenge ble utført av William Hawley og hans assistent Robert Newall etter at området hadde blitt statlig. Deres arbeide ble påbegynt i 1919, støttet av «Office of Works» (Arbeidsdepartementet) og fortsatte frem til 1926. Begge menne gravde ut store deler av kjennetegnene ved Stonehenge og var de første til å fastslå at det var et sted som ble utbygd i flere faser.
I 1950 betalte Society of Antiquaries Richard Atkinson, Stuart Piggott og Marcus Stone for å gjennomføre ytterligere utgravninger. De oppdaget flere branngraver og utviklet faseinndelningen som den dag idag dominerer mye av det som skrives om Stonehenge.
I 1979 og 1980 ledet Mike Pitts to mindre undersøkelser som en del av en arkeologisk overvåkning ved «Hælsteinen». Her ble det funnet bevis for at det en gang hadde stått ennå en stein i området. Senere utgravninger er utført i området i forbindelse med legging av elektriske kabler, avløpsrør og en gangbane igjennom området.
Stonehenge på 1900-tallet og fram til våre dager