Deceptionøya (engelsk: Deception Island) er en aktiv vulkanøy i øygruppen Sør-Shetlandsøyene. Deceptionøya har en av de sikreste havnene i Antarktis og var en viktig base for hvalfangst fra 1906 til 1931. Vulkanutbrudd i 1967 og 1969 forårsaket store skader på øyas forskningsstasjoner, og det er nå bare Argentina og Spania som har baser der.
Deceptionøya er utpekt som et spesielt forvaltningsområde i Antarktis for å ivareta hensyn til natur, forskning, turisme og kulturvern. På grunn av den vulkanske aktiviteten har øya en flora som er unik i antarktisk sammenheng. Den er samtidig blant de mest besøkte stedene i Antarktis.
Det er uvisst hvem som observerte Deceptionøya først, men Sør-Shetlandsøyene ble oppdaget av William Smith den 19. februar 1819. Deceptionøya inngår i Storbritannias, Argentinas og Chiles krav i Antarktis.
Naturgeografi thumb|left|Kart over Deceptionøya. Topografi Deceptionøya er blant de minste av de elleve hovedøyene i Sør-Shetlandsøyene, beliggende sørvest i øygruppen. Øya ligger ca. 100 km nord for Antarktishalvøya, skilt av Bransfieldstredet, og km fra havnebyen Ushuaia i Argentina som er utgangspunkt for de fleste cruise til Antarktis.
Øya er ringformet med en diameter på omtrent 15 km. Over 57 % av øya er dekket av isbreer, og høyeste punkt er Mount Pond (539 moh.) på øyas østre del. Det totale landarealet inkludert omliggende øyer er 98,5 km².
Øyas senter er en kaldera som ble formet av et gigantisk vulkanutbrudd og senere oversvømt. Dette har skapt havnebassenget Port Foster som er omkring ni km langt og seks km bredt, med en utstrekning på over 30 km² og en dybde på rundt 180 meter. Det eneste innløpet til Port Foster ligger i sørøst og er bare et par hundre meter bredt og kalles Neptune’s Bellows («Neptuns blåsebelg»). Midt i Neptune’s Bellows på 2,5 meters dyp ligger undervannsskjæret Ravn Rock, oppkalt etter hvalskuta «Ravn». Chr. Salvesens hvalbåt «Southern Hunter» grunnstøtte her i 1956, og rester av akterspeilet ligger fremdeles på stranden vest for Neptune’s Bellows.
Flere eksplosjonskratere finnes langs kalderaens strand, og enkelte inneholder kratersjøer. Andre danner de mindre buktene Whalers Bay rett innenfor Neptune’s Bellows, Pendulum Cove, Telefon Bay og Fumarole Bay. Kroner Lake er den eneste geotermiske lagunen i Antarktis.
Den østre kysten fra Macaroni Point i nordøst til Baily Head i sørøst består av den åtte kilometer lange og nesten snorrette stranden Costa Recta, en av flere svarte lavasandstrender på øya, hvorav flere er dampende på grunn av den geotermiske aktiviteten.
thumb|Neptune’s Bellows, innseilingen til Port Foster. thumb|left|Kalderaveggen. Søkket i midten heter Neptune’s Window (Neptuns vindu), her kunne hvalfangerne bekvemt se vær og isforhold utenfor den lune Whalers Bay. thumb|Cross Hill i Telefon Bay, senter for vulkanutbrudd i 1967 og 1970.
Geologi Deceptionøya er en aktiv basaltvulkan og den største av Sør-Shetlandsøyenes tre vulkanske sentre. Den har en nedsunket basal diameter på omtrent 30 km og reiser seg meter over havbunnen.
Et voldsomt og eksplosivt vulkanutbrudd for bortimot år siden fjernet omtrent 30 km³ steinmasser fra Deceptionøya. Vulkanen kollapset og dannet en kaldera, det naturlige havnebassenget Port Foster. Påfølgende askenedfall og tsunamier hadde en betydelig miljøinnvirkning på området rundt Den antarktiske halvøy, og utbrudd fra de siste år har blitt datert fra askelag i innsjøsedimenter i området.
Den vulkanske aktiviteten var særlig høy på 17- og 1800-tallet. På 1900-tallet inntraff utbrudd i to perioder – omkring 1906–1910 og fra 1967 til 1970. 4. desember 1967 førte eksplosive utbrudd i Telefon Bay i nordenden av Port Foster til dannelsen av den nye øya Yelcho Island, 900 m lang, 250 m bred og 120 m høy. Tefravolumet fra utbruddene ble beregnet til 50 millioner kubikkmeter. 21. februar 1969 førte eksplosive utbrudd vest for Mount Pond til is- og gjørmestrømmer som ødela Chiles og Storbritannias forskningsstasjoner. Tefravolumet var ca. 30 millioner kubikkmeter, og det ble registrert jordskjelv med styrke 5,3 på Richters skala i forbindelse med utbruddene. Det foreløpig siste utbruddet fant sted nord for Telefon Bay 12. august 1970 og spredte aske over store deler av Antarktishalvøya og Sør-Shetlandsøyene. I 1992 utløste økende seismisk aktivitet deformasjoner i grunnen og høyere vanntemperaturer. Bunnen av Port Foster hever seg raskt i geologisk perspektiv, ca. 30 cm per år, og kalderaen er klassifisert som urolig med betydelig vulkansk risiko.
Store deler av øyas isbreer er delvis dekket av vulkansk aske, og morenevoller forekommer ved breenes ytterkanter. En nesten komplett ring av fjell omkranser Port Foster og utgjør vannskillet på øya. Efemeriske (kortvarige) bekker renner mot den indre og den ytre kysten, og flere innsjøer befinner seg på innsiden av vannskillet.
Den spanske forskningsstasjonen Gabriel de Castilla overvåker seismografene på øya årlig fra slutten av november til slutten av februar, perioden med størst menneskelig aktivitet på øya. Det er etablert et varslingssystem og en evakueringsstrategi i tilfelle økende fare for vulkansk aktivitet.
Klima Deceptionøya har ifølge Köppens klimaklassifisering et tundraklima, karakterisert ved middeltemperatur under 10 °C i alle månedene, men over 0 °C i de varmeste månedene. Longyearbyen på Svalbard ligger i samme klimasone.
Øya ligger like langt fra ekvator som Færøyene, men nærheten til Antarktika medfører at klimaet er mye kaldere. Lufttemperaturen varierer mellom 11 °C og –28 °C med et årsgjennomsnitt på –3 °C, og årlig nedbør er ca. 500 mm. De fremtredende vindretningene er fra nordvest og fra øst. Port Foster fryser til fra juni til midten av november. Det er registrert økende temperaturer i regionen, spesielt sommerstid.
Ekstremt mikroklima forekommer rundt dampende fumaroler og geotermisk oppvarmet vann, hvor temperaturer opp mot 70 °C har blitt registrert.
Planteliv thumb|Antarktisk perleurt(Colobanthus Quitensis) Deceptionøya har en sparsom flora, som allikevel er eksepsjonell i antarktisk sammenheng. Blant annet finnes det her minst 18 arter mose og lav som ikke er observert andre steder i Antarktis, hvorav to er endemiske. Av spesiell viktighet er plantelivet på øyas geotermiske områder, der den største kjente forekomsten av den moselignende nellikblomsten antarktisk perleurt finnes mellom Baily Head og South East Point. Planten ble nesten utryddet av de siste vulkanutbruddene i perioden 1967–1970, men har tatt seg opp igjen, og har nå betydelig større utbredelse enn før utbruddene. Viktig er også områdene der overflaten ble dannet av disse utbruddene, og som har blitt raskt kolonisert. Kroner Lake inneholder en unik koloni med brakkvannsalger.
Elleve områder av spesiell botanisk interesse ble i 2005 vedtatt som Spesielt verneområde i Antarktis (Antarctic Specially Protected Area, ASPA) nr. 140, mens ASPA nr. 145 dekker deler av Port Foster, der det økologiske miljøet er betydelig påvirket av vulkansk aktivitet og sedimentering.
Dyreliv thumb|left|Ringpingvin(Pygoscelis antarctica) thumb|right|Weddellsel(Leptonychotes weddelli) Åtte arter av sjøfugler hekker på øya. Verdens største koloni med ringpingviner finnes på Baily Head. Bestanden var omkring par i 1989, men har senere sunket til anslagsvis under par. Totalt hekker det mellom og par ringpingviner på øya, i tillegg til et mindre antall gulltoppingviner.
Andre sjøfugler som hekker i området er sørhavsjo, taremåke, flekkpetrell, oseanstormsvale, sørhavsterne og antarktisslirenebb.
Det er store forekomster av sel, men de yngler ikke på øya. Antarktisk pelssel, weddellsel, elefantsel og leopardsel trekker opp på strendene både på den indre og ytre kysten. Også krabbeetersel oppholder seg sporadisk ved Baily Head.
Av virvelløse landdyr og ferskvannsdyr er det registrert en flueart, 18 arter midd, 14 rundormer, ni arter spretthaler, fem arter hjuldyr, tre arter bjørnedyr, tre arter krepsdyr og en art bukhårsdyr.
Historie Øygruppens oppdagelse Det er uvisst hvem som observerte Deceptionøya først, men Sør-Shetlandsøyene ble oppdaget av kaptein William Smith på handelsskipet «Williams» den 19. februar 1819. Han fikk øye på det som i dag heter Williams Point, den nordøstligste spiss av Livingston Island, etter å ha kommet ut av kurs sør for Kapp Horn. Han returnerte senere samme år og foretok ilandstigning på King George Island 16. oktober 1819 og gjorde krav på øyene for kong Georg III. Den britiske marine sendte deretter en ekspedisjon under ledelse av Edward Bransfield med Smith som kaptein på «Williams» for å utforske og kartlegge øyene. 22. januar 1820 ble det igjen gått iland på King George Island, og 4. februar ble det foretatt ilandstigning på Clarence Island. Øyene ble igjen gjort krav på, nå for den nye kongen, Georg IV. Deretter ble flere øyer utenfor Den antarktiske halvøy kartlagt.
Selfangst Fra slutten av 1700-tallet drev britiske og amerikanske selfangere intensiv fangst på antarktisk pelssel i Sørishavet. Etter oppdagelsen av Sør-Shetlandsøyene tok det ikke lang tid før de første selfangerne var på plass – allerede 25. desember 1820 var et av besetningsmedlemmene fra «Williams» tilbake for å gjøre fortjeneste.
I sesongen 1820/21 var det ikke mindre enn 91 selfangstskuter som opererte ved Sør-Shetlandsøyene. Deceptionøya ble da benyttet som havn av den amerikanske selfangeren Nathaniel Palmer, sannsynligvis førstemann som brukte kalderaen som havn. William Smith deltok også i seljakten dette året, og returnerte med skinn. Det gikk ikke mer enn et par sesonger før pelsselen var nærmest utryddet i området, og det skulle gå et halvt århundre før selfangere i et større antall oppsøkte øyene igjen. I perioden 1871–1874 fanget en håndfull amerikanske selfangere omkring pelssel fra den langsomt økende bestanden. I 1888/89 rapporterte en skute om kun 39 skinn, to år senere 41.
Hvalfangst thumb|A/S Hektors landstasjon under oppføring i 1913. thumb|Rester av landstasjonen i Whalers Bay. I 1906 begynte Adolf Amandus Andresen og hans chilenske hvalfangstselskap Sociedad Ballenera de Magallanes å bruke Whalers Bay som base for det flytende kokeriet «Gobernador Bories». Andre selskap tok etter, og i 1914 lå 13 hvalkokerier oppankret side om side i bukta, de fleste av dem norske. Whalers Bay gikk under navnet Ny-Sandefjord blant de norske hvalfangerne.
thumb|left|Kirkegården avbildet før ødeleggelsene. I sesongen 1912–1913 etablerte hvalfangstselskapet Hektor fra Tønsberg en landstasjon i Whalers Bay, Hektor Hvalfangststasjon, med bygninger som ble tatt med fra Norge.Tidslinje i norsk polarhistorie . Norsk Polarhistorie Mens hvalspekket ble behandlet ombord i kokeriene, ble hvalskrottene kokt på landstasjonen og lagret på store jerntanker. Frem til da hadde hvalskrottene bare blitt liggende langs skutesidene etter flensing og lå i tusentall langs stranden og råtnet.
En kirkegård ble anlagt i 1908 som inneholdt 35 graver samt ti minnesmerker over menn som ble borte på sjøen, gravene ble i likhet med mye annet sterkt ødelagt av vulkanutbruddet i 1969. Av disse var 38 nordmenn, tre svensker, en brite, en chilener, en russer og en av ukjent opprinnelse.
Mesteparten av den antarktiske hvalfangsten foregikk ved Sør-Shetlandsøyene frem til 1926–1927, da den pelagiske fangsten for alvor var i ferd med å gjøre landstasjonene overflødige. Da hvaloljeprisene sank under den store depresjonen, ble driften ved stasjonen ulønnsom. Den stengte i 1931, men fremdeles finnes spor etter rustne kjeler og oljetanker, i tillegg til flere bygninger.
Suverenitet og konflikter