Kim Jong-il (1941–2011) var Nord-Koreas leder. Han var sønn av Kim Il-sung, som utropte den totalitære ettpartistaten i 1948. Kim Jong-il overtok gradvis makten etter faren, som døde i 1994.
Kim Jong-il ble øverstkommanderende for Den koreanske folkearmé i 1991, formann i Den nasjonale forsvarskommisjon i 1993 og generalsekretær i Koreas arbeiderparti i 1997. Nord-Korea hadde blitt verdens mest militariserte stat, og Kim fremsatte sin egen songun-doktrine, som understreket militærets makt.
Nord-Koreas økonomi brøt sammen etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Samtidig ble landet enda mer politisk isolert som følge av sitt atomvåpenprogram. Da landet noen år senere ble rammet av oversvømmelser, førte det til en stor hungersnød der mellom 0,9 og 3,5 millioner nordkoreanere sultet i hjel. Ved Kim Jong-ils død i 2011 var fremdeles store deler av landets befolkning underernært.
Kim Jong-il fikk sin plass i den altomfattende personkulten som han hadde vært med på bygge rundt «den store leder» Kim Il-sung. Selv gikk han ofte under tittelen «den kjære leder».
Kim Jong-ils helse sviktet utover 2000-tallet, og hans yngste sønn, Kim Jong-un, ble posisjonert til å etterfølge ham. Kim Jong-il døde av et hjerteinfarkt i 2011. Mens faren ble Nord-Koreas «evige president» etter sin død, ble Kim Jong-il «evig generalsekretær» i Koreas arbeiderparti og «evig formann» i forsvarskommisjonen.
Tidlig liv thumb|upright|left|Kim Jong-il som barn holder moren Kim Jong-suk i hånden i 1948.
Ifølge sovjetiske kilder ble Kim Jong-il født med det russiske navnet Jurij Irsenovitsj Kim () den 16. februar 1941 i landsbyen Vjatskoje nært Khabarovsk i Russlands fjerne østen, som den gangen lå i Sovjetunionen. Offisielle nordkoreanske kilder oppgir hans fødsel til klokken seks om morgenen den 16. februar 1942, og stedfester den til en hemmelig militærleir ved det myteomspunnede Paektufjellet i det japanske Korea. Skildringen har klare bibelske trekk, da fødselen skal ha blitt bebudet av en ny stjerne på himmelen, en dobbel regnbue og en svale som sang om at «en general som skal herske over verden» var blitt født.
Kim Jong-ils far, Kim Il-sung (1912–1994), var major og kommandant for 2. bataljon i Den røde armés 88. brigade i Vjatskoje, som bestod av kinesiske og koreanske landflyktige. De fikk opplæring av Den røde armé for å kunne bekjempe den japanske okkupasjonsmakten i Korea. Kim Jong-ils mor, Kim Jong-suk (1917–1949), var geriljasoldat og Kim Il-sungs første hustru. Idet japanerne ble drevet ut av Korea, tok Kim Il-sung snart makten i Nord-Korea med sovjetisk hjelp, og ble formelt statsleder i 1948.
I november 1945 flyttet hele familien inn i en tidligere japansk offisersbolig i Pyongyang. Ved villaen lå det en liten dam, der Kim Jong-ils yngre bror, Kim Pyong-il («Shura» Kim), druknet i 1948. Det har blitt påstått at Kim Jong-il holdt brorens hode under vannet. En eldre kvinne i Vjatskoje har hevdet at Kim Jong-il og broren var tvillinger, at broren druknet da han falt ned i en brønn, og at han ble gravlagt i landsbyen. I 1948 begynte Kim Jong-il sin skolegang. Han hadde også en yngre søster, Kim Kyong-hui (født 1946), som var gift med Jang Song-thaek (1946–2013), og broren Kim Pyong-il (født 1954). Sistnevnte er oppkalt etter den avdøde broren.
I 1949 låste en ensom og fødende Kim Jong-suk alle leger ute, og døde i barselseng etter å ha født et dødfødt jentebarn, 31 år gammel. Hun blir stadig portrettert som en revolusjonær heltinne i nordkoreansk propaganda. Det har blitt spekulert i om Kim Il-sung hadde et utenomekteskapelig forhold til Kim Sung-ae allerede før Kim Jong-suk døde, og at hun ble skutt og forlatt for å dø som følge av en maktkamp. Kim Jong-il skal ha hatt vanskelig for å godta stemoren. Faren var lite tilstede, og Kims morløse oppvekst ble preget av distanse og manglende grensesetting.
Utdannelse Ifølge hans offisielle biografi gjennomførte han grunnskole og middelskole ved spesialskoler for barn av offiserer i Arbeiderpartiet i Pyongyang 1950–1960. Utenlandske forskere bestrider dette, og mener det er mest sannsynlig at han fikk sin skolegang i Kina, slik at faren kunne garantere for hans sikkerhet under Koreakrigen. Som skoleelev deltok han aktivt i Barneunionen, Koreas demokratiske ungdomsforbund og studiegrupper for marxistisk politisk teori og annen litteratur. I september 1957 ble han viseformann (formannen måtte være en lærer) ved middelskolens avdeling av ungdomsforbundet.
Senere studerte han politisk økonomi ved Kim Il-sung-universitetet i Pyongyang 1960–1964. Foreleserne våget ikke å kritisere Kim Il-sungs sønn, og han fikk snart et ry som universalgeni, slik som faren. Det blir følgelig oppbevart en lang rekke relikvier fra Kims studietid ved universitetet. Klassen hans fikk tildelt den høyest oppnåelige akademiske æresbevisningen, en dobbel Chollima. Han skal ha tatt deler av sine studier i politisk økonomi i Øst-Tyskland. Han skal også ha gått flyskole der. Videre sies det at Kim studerte engelsk ved Maltas universitet tidlig i 1970-årene. Han ferierte sporadisk på Malta som statsminister Dom Mintoffs gjest.
Tidlig politisk karrière thumb|Kim Jong-il avbildet sammen med sin far, Kim Il-sung.
Han ble tatt opp som medlem i Arbeiderpartiet i 1961. I tiden rundt Kim Jong-ils universitetseksamen hadde Kim Il-sung sterk kontroll over myndighetene. Etter avlagt eksamen begynte sønnen å stige i gradene i Arbeiderpartiet. Han arbeidet først i partiets eliteorganisasjon, før han i 1969 ble utnevnt til viseminister i Propaganda- og agitasjonsdepartementet. Fra midten av 1970-årene og i de følgende 15 årene inntok han flere politiske posisjoner, inkludert posten som kulturminister og leder for partiets operasjoner mot Sør-Korea. Sør-Korea beskyldte Kim for å ha personlig beordret bombeangrep mot sørkoreanske mål i 1983 og 1987.
I 1973 ble Kim partisekretær for Organisasjons- og propagandadepartementet, og deltok aktivt i oppbyggingen av personkulten rundt faren. Han skulle senere utnytte påvirkningskraften fra denne personkulten til egen fordel. I denne rollen fikk han også utløp for sin filmlidenskap, og deltok aktivt i produksjonen av rekke propagandafilmer som manusforfatter og regissør. I 1978 beordret han kidnappingen av den sørkoreanske filmregissøren Shin Sang-ok og hans kone, skuespillerinnen Choi Eun-hee, og fikk dem til å lage syv spillefilmer før de unnslapp i 1986.
Arvtager til makten Ifølge avhopperen Hwang Jang-yop ble Kim Jong-il innvalgt i Arbeiderpartiets politbyrå som 32-åring i 1974. Kim ble ofte referert til som «partisenteret», ettersom han fikk mer innflytelse over den daglige driften av partiet. Mange av Kim Il-sungs utrenskninger var rettet mot potensielle utfordrere til lederposisjonen, og mange forskere mener at Kim Jong-il ble foretrukket fremfor en rekke andre mer kvalifiserte kandidater. Den fremste kandidaten som Kim Il-sungs etterfølger istedenfor Kim Jong-il, statsminister Kim Il (ikke en slektning), ble avsatt i 1976. Det er uklart hvorvidt Kim Jong-il ble foretrukket fremfor broren Kim Pyong-il, eller om sistnevnte aldri var aktuell. I 1979 ble Kim Pyong-il sendt til Europa av faren, trolig for å unngå en maktkamp mellom de to sønnene, og har siden fungert som Nord-Koreas ambassadør i flere europeiske land.
I tiden rundt Arbeiderpartiets sjette partikongress i oktober 1980 hadde Kim Jong-il konsolidert sin makt. Maktkampen om å bli Kim Il-sungs etterfølger stilnet etter sigende han offisielt erklærte sønnen Kim Jong-il som sin arvtager under Arbeiderpartiets sjette partikongress i oktober 1980. Han ble tildelt ledende posisjoner i politbyrået, militærkommisjonen og partisekretariatet. Da Kim Jong-il i februar 1982 ble gjort til medlem av folkeforsamlingen, anså internasjonale observatører ham som farens arvtager. På denne tiden ble han kalt «Den kjære leder» (), og myndighetene gjorde ham til en del av personkulten rundt faren, kalt «Den store leder». Blant andre tilnavn som verserte i statsmediene, kan nevnes «Den fryktløse lederen» og «Den store etterfølgeren for den revolusjonære saken». Marcus Noland mener at propagandaen i den kommende tiårsperioden eksplisitt søkte å forberede befolkningen på Kim Jong-ils maktovertagelse.
Den 24. desember 1991 ble Kim utnevnt til øverstkommanderende for Nord-Koreas væpnede styrker. Siden militæret er en av den nordkoreanske statens grunnstøtter, var dette et viktig steg for Kim på veien til en suveren lederposisjon. En av Kims mest lojale underordnede, forsvarsminister O Jin-u, skal ha sørget for at Kim ble godtatt av de militære lederne, til tross for at Kim manglet militær erfaring. I 1992 uttalte Kim Il-sung at sønnen hadde ansvar for alle innenrikssaker i Nord-Korea. Mange utenlandske ledere ytret ønske om å få møte Kim Jong-il på denne tiden, uten å få anledning til det, uvisst hvorfor.
Leder av Nord-Korea thumb|Nordkoreanere bukker for statuene av Kim Il-sung og Kim Jong-il i Pyongyang.
President Kim Il-sung døde av hjerteinfarkt den 8. juli 1994, 85 år gammel, visstnok etter en opphetet diskusjon med sønnen. Ubesvarte spørsmål om Kim Jong-ils organisering av legehjelp avstedkom rykter i etterkant. For å vise ærbødighet, ble ingen president etter hans død, og han fikk status som landets «evige president». Offisielt tok Kim Jong-il titlene som generalsekretær i Koreas arbeiderparti og formann i Den nasjonale forsvarskommisjon den 8. oktober 1997. I 1998 ble det erklært at formannsvervet i forsvarskommisjonen var «statens høyeste post», så Kim kan regnes som Nord-Koreas statsoverhode fra denne dagen av. Siden Kim ikke var president, var han ikke konstitusjonelt forpliktet til å holde valg for å bekrefte sin legitimitet.
Ifølge Hwang ble det nordkoreanske statsstyret enda mer sentralisert og autokratisk i løpet av Kim Jong-ils styre i 1980- og 1990-årene. Landet kan ha blitt desto mer preget av lederens personlighet. Kim Il-sung krevde full lojalitet fra sine medarbeidere, men søkte regelmessig deres råd. Avhopperen Hwang Jang-yop har beskrevet at Kim Jong-il krevde underkastelse og enighet, styrte uten vilje til råd eller kompromiss, utøvde mer personlig detaljstyring, og anså det minste avvik fra hans tenkning som illojalt.
I løpet av 1990-årene fikk hans doktrine, songun, «militæret først», større plass på bekostning av statsideologien juche, «selvberging». Doktrinen kan sees på som en reaksjon på utenrikspolitiske forhold, da Nord-Korea inntok en mer aggressiv holdning etter krisene i 1990-årene, men også som et innenrikspolitisk middel for å konsolidere Kims maktbase. Selig S. Harrison og Cynthia A. Watson har ment at Kim Jong-il styrte på de gamle militære ledernes nåde.
Allerede i 1994, da Kim Jong-il i all vesentlighet var ukjent for vestlig presse, ble han beskrevet som «sky, reservert og mutt,» men også «brå, eksentrisk, sta, konspiratorisk og uberegnelig». Ifølge Madeleine Albright skal han ha fremstått som velinformert. Det har hersket uenighet rundt hvorvidt Kim Jong-il led av en personlighetsforstyrrelse eller bare var en usedvanlig dyktig manipulator. En sørkoreansk psykriater som regnes som ekspert på Kims adferd, hevdet å kunne påvise sadistiske, paranoide, antisosiale, narsissistiske, schizoide og schizotype trekk hos Kim, ikke ulikt ledere som Adolf Hitler, Josef Stalin og Saddam Hussein. De amerikanske psykiaterne Frederick L. Coolidge og Daniel L. Segal mente at Kims profil lignet mest på Husseins.