Det bysantinske riket, ofte kalt Det østromerske riket, (lat.: Imperium Romanum, gr.: Βασιλεία τῶν Ῥωμαίων) var et resultat av keiser Konstantin den stores opprettelse av Konstantinopel som Romerrikets andre hovedstad i 330. Det bysantiske riket skulle vise seg å være mer stabilt enn den vestlige delen, og varte i nesten tusen år etter Vestromerrikets fall i 476. I Justinian Is regjeringstid (som startet i 527) fant det sted en rekke omfattende, men kortvarige gjenerobringer av landområder i Vestromerriket. Hans etterfølgere kom til å føre riket inn i en nedgangsperiode som det bare så vidt klarte å overleve. Keiserriket opplevde en ny storhetstid mellom slutten av 800-tallet og begynnelsen av 1000-tallet da mye av de tapte områdene ble gjenvunnet. Senere skulle kriger og invasjoner med blant andre korsfarerne og osmanene føre til rikets fall. Da Konstantinopel ble inntatt av sultan Mehmet II i 1453, innebar dette Østromerrikets endelikt – selv om Trebizond-riket fortsatte å eksistere i noen få år.
Historie Tetrarkiet Splittelsen av Romerriket startet med tetrarkiet mot slutten av det tredje århundret. Etter hundre år med borgerkrig innså Diokletian at riket trengte radikale forandringer for å gjenreise stabiliteten. Han innførte en rekke omfattende reformer ment for å skape en mer effektiv måte å styre det enorme keiserriket. Riket ble delt i to pars Orientis (øst) og pars Occidentis (vest) med en keiser (Augustus) hver. Hver av disse var igjen delt i to prefekturer, og hver Augustus hadde en yngre Caesar under seg. Men tetrarkisystemet ble for innviklet, og det baserte seg på at de etterfølgende Augusti og Caesari fulgte spillereglene, noe som skulle vise seg å være ønsketenking fra Diokletians side. Etter at Diokletian og hans medkeiser Maximian abdiserte i 305 til fordel for deres Caesari, begynte systemet raskt å falle fra hverandre igjen, noe som resulterte i en ny borgerkrig. De neste 90 årene ble riket samlet, delt og samlet igjen flere ganger, inntil den endelige splittelsen etter Theodosius den stores død.
Konstantin den store klarte i 324 å samle hele riket under seg, og valgte å flytte sin hovedstad bort fra Roma og senatet i 330. Han valgte den strategisk beliggende greske byen Bysants. Konstantin oppførte en ny by rundt den gamle og kalte den Nova Roma (nye Roma). Navnet slo aldri an, og byen ble på folkemunne kalt Konstantinopel (gr. Κωνσταντινούπολις), «Konstantins by». Konstantin var sannsynligvis den første kristne keiser. Religionen som hadde blitt så voldelig forfulgt under Diokletian ble nå tillatt religion. Den økte etter hvert sin innflytelse blant keiserrikets høyerestilte, bortsett fra et lite mellomspill med den hedenske keiser Julian, og ble under Theodosius den store innført som statsreligion.
Det bysantinske rikets tidlige historie Den endelige delingen av Romerriket kom ved keiser Theodosius den stores død i 395. Riket ble da delt mellom hans to sønner, Arcadius og Honorius. Arcadius ble keiser i øst med Konstantinopel som hovedstad, mens Honorius ble keiser i vest med hovedstad i Ravenna. De enorme problemene som nå møtte Vestromerriket, med de germanske folkevandringene, ble for det meste unngått av det østlige riket. Gjennom det 5. århundret ble Vestromerriket gjentatte ganger invadert, og flere germanske kongedømmer ble etablert i områder som Roma hevdet overherredømme over. I 476 ble den siste vestromerske keiseren Romulus Augustus avsatt.
Theodosius II forsterket forsvarsverkene rundt Konstantinopel, og byen forble uinntatt helt til 1204. Theodosius valgte å gi etter for huneren Attilas krav om tributt i gull, i stedet for å prøve å stå imot et invasjonsforsøk. Han så det også som ønskelig å skape handel mellom hunerne og Konstantinopel. Hans etterfølger, Markian, nektet imidlertid å fortsette betalingen av den massive tributten. Men Attila døde i 453, og hans rike imploderte i intern krigføring. Dette medførte at Konstantinopel ble reddet fra den overhengende faren for invasjon. Etter dette bedret forholdet mellom Østromerriket og de gjenværende hunerne seg, og hunere ble etter hvert tatt inn som leiesoldater (foederati) i den østromerske hæren.
I 468 forsøkte keiser Leo I uten hell å gjenerobre Nord-Afrika fra vandalene. Vestromerriket hadde på denne tiden kun kontroll over Italia. Britannia falt til anglerne og sakserne, Hispania falt til vestgoterne, Afrika til vandalene og Gallia til frankerne. Leo var den første keiseren som ble kronet av patriarken og ikke av en general eller en offiser, slik den romerske tradisjonen var. Dette ritualet ble etter hvert en tradisjon, og i middelalderen overtok de religiøse trekkene ved kroningen fullstendig. I tiden etter Attilas fall var den sanne hersker i Konstantinopel ikke keiseren, men den alanske generalen Aspar. Leo klarte imidlertid å frigjøre seg fra innflytelsen til Aspar ved å støtte et opprør blant en halvbarbarisk stamme i Sør-Anatolia, kalt isaurene. Som et ledd i alliansen med isaurene giftet Leo bort sin datter Ariadne til isaureren Tarasicodissa, som senere tok navnet Zenon. Opprøret endte med at Aspar og hans sønn Ardabur ble drept i 471. Etter dette var Konstantinopel fri for utenlandsk innflytelse i flere århundrer. Da Leo døde i 474, ble han etterfulgt av Ariadnes og Zenos sønn Leo II, med Zenon som regent. Da Leo døde senere samme året, ble Zenon kronet som ny keiser. Året etter ble Zenon avsatt av generalen Basiliskos, som hadde ledet Leo Is invasjonsforsøk i Afrika. Men Basiliskos klarte ikke å holde på makten, og tjue måneder senere klarte Zenon å gjenvinne tronen. Zenon møtte nå motstand fra to av sine tidligere allierte, isaurene Illo og Leontius, som begge nå krevde keiserverdigheten.
Samtidig i det vestromerske riket hadde Odovakar avsatt keiser Romulus Augustus og innsatt seg selv som konge av Italia. For å vinne Italia tilbake sendte Zenon sin allierte, den østgotiske kong Teoderik den store, mot Roma. Teoderik beseiret Odovakar i 493 og etablerte et østgotisk kongedømme i Italia, formelt på vegne av den østromerske keiseren, men i realiteten uavhengig. Teoderik bygde opp kongedømmet til å bli datidens mektigste germanske rike, men hans etterfølgere lot kongedømmets makt raskt forfalle.
I 491 døde Zenon og ble etterfulgt av Anastasios I, som giftet seg med Ariadne, Zenons enke. Isaurerne, under Zenons bror Longinus, gjorde opprør mot den nye keiseren. Anastasios I klarte raskt å slå ned opprøret, men isaurerne fortsatte fiendtlighetene med geriljakrigføring fra de isauriske fjellene helt frem til 496. Anastasios I viste seg å være en energisk reformator, spesielt innenfor finanssystemet. Han utviklet Konstantins monetære systemer og innførte et nytt skattesystem som gjorde at statskassen var overfylt da han døde.
Justinian den store thumb|left|Justinian I (527–565) Etter Anastasios' død ble Justinus I erklært som ny keiser, selv om han var nesten 70. Den nye keiserens nevø Justinian I trådte nå frem som den som hadde effektiv kontroll. Justinian var sønn av en bonde fra Illyria, men ble senere adoptert av Justin. Justinian oppdaterte de gamle romerske lovene med det nye lovverket «Corpus Juris Civilis». Selv om lovene fortsatt ble skrevet på latin, var dette språket nå gått av bruk som administrasjonsspråk, og få forsto det. Kirken Hagia Sofia (hellig visdom) ble bygd på 530-tallet. Den skulle bli et sentrum for den ortodokse kirke og for det religiøse livet i Østromerriket. 500-tallet var også en tid med høyverdig kultur, og selv om Justinian stengte universitetet i Athen, produserte denne tiden bemerkelsesverdige personligheter som poetene Nonnus og Paulus Silentiarus, historikeren Prokopios, naturfilosofen Johannes Philoponos og flere.
I 532 sikret Justinian freden i øst ved å slutte en «evig fred» med sassanidekongen Khosrau I, en avtale som gikk ut på at romerne måtte betale en betydelig årlig tributt til Persia. Justinian ble drevet av en drøm om å gjenopprette Romerrikets herredømme over middelhavsområdet, og med hjelp fra dyktige generaler som Belisarius og Narses klarte han midlertidig å gjenvinne store deler av de tapte romerske provinsene i vesten. Han erobret store deler av Italia, Nord-Afrika, og mindre besittelser sør i Hispania. Hans erobringer startet i 533 da han sendte Belisarius til Afrika med en liten hær på 18 000 mann. Vandalenes kongerike var på denne tiden mye svakere enn det var da Leo I forsøkte å underkue det i 468, og Karthago overga seg etter et par mindre trefninger. Belisarius returnerte til Konstantinopel i triumf og med den siste vandalkongen Gelimer som fange. Men motstanden mot romerne i Nord-Afrika var ennå ikke helt nedkjempet, det var ikke før i 548 at de siste opprørske stammene sluttet fred med Konstantinopel.
I 535 igangsatte Justinian sitt mest ambisiøse prosjekt; gjenerobringen av Italia, som på denne tiden fortsatt var under østgoterne. En mindre hær ble sendt over land gjennom Dalmatia, mens hovedstyrken ble fraktet over havet, igjen ledet av Belisarius. Han landet først på Sicilia og erobret øya lett. Marsjen gjennom det italienske fastlandet viste seg også å møte liten motstand, og Napoli, Roma og hovedstaden Ravenna falt en etter en. Goterne var tilsynelatende slått, og Justinian kalte Belisarius tilbake til Konstantinopel i 541. Belisarius brakte også denne gangen en fanget konge hjem til keiseren; østgoteren Witiges. Men østgoterne og deres allierte klarte snart å gjenforene seg under Totilas kommando. De følgende gotiske krigene var en utmattende serie av beleiringer, slag og tilbaketrekninger som spiste opp det meste av både romerske og italienske ressurser og utarmet store deler av Italia. Det så ut som om romerne sto i fare for å miste alle besittelsene de hadde vunnet, ettersom de ikke hadde forsynt troppene med tilstrekkelig finansiell og logistisk støtte. Justinian mistet tiltroen til Belisarius og beordret ham tilbake til hovedstaden. Sommeren 552 sendte Justinian en ny hær på 35 000 mann som forsterkninger, under ledelse av evnukken Narses. Totila ble beseiret og drept i slaget ved Busta Gallorum, og hans etterfølger Teias ble likeledes slått i slaget ved Mons Lactarius. Selv om noen mindre gotiske garnisoner fortsatte å gjøre motstand, og på tross av to senere invasjonsforsøk av frankere og alemannere, var gjenerobringen av Italia nå gjennomført. Justinian fortsatte utvidelsen av keiserriket ved å legge under seg alle øyene i Middelhavet, i tillegg til at han klarte å vinne en mindre del av Spania fra vestgoterne.
thumb|300px|Østromerriket ca. 550, Justinian Is erobringer er farget grønt. Ved å prioritere erobringene i vesten, lot Justinian de østre delene av riket stå nesten ubevoktet, selv om han hadde bygd mange store festningsverk langs grenselinjene. Khosrau hadde så tidlig som i 540 brutt fredsavtalen og plyndret Antiokia. Det eneste Justinian kunne gjøre for å stoppe ham, var å godta en økning i den årlige tributten. Slaviske folkeslag hadde allerede i Justins regjeringstid krysset grensen til Romerriket og plyndret Balkan. De dro nå fordel av at bevoktningen av grensen var blitt kraftig uttynnet, og slaverne nådde helt ned til Korinterbukten. Slaverne invaderte Thrakia i 545, og i 548 angrep de Dyrrachium, en viktig havn ved Adriaterhavet. I 550 klarte sclaveniene å komme så nær som 65 kilometer fra selveste Konstantinopel. I 559 var Østromerriket ute av stand til å slå tilbake en større invasjon fra kutrigurene og sclaveniene, og slaverne nådde helt frem til Konstantinopels forsteder. Romerne klarte etter hvert å jage slaverne tilbake over Donau, men romersk kontroll over Balkan var sterkt svekket, og i løpet av de neste årene skulle den bli nesten totalt tilintetgjort.