Nero

Nero (latin: Claudius Cæsar Augustus Germanicus (født 15. desember 37, død 9. juni 68), I Hieronymus' krønike (Engelsk oversettelse) heter det at Nero satt ved makten i tretten år, syv måneder og 28 dager, slik at en regjeringstid som begynner 13. oktober 54 ender 9. juni 68, eller 11. juni; Cassius Dio, 63, 29, 3 og Flavius Josefus: Den jødiske krig, 4, 9, 491, oppgir tretten år og åtte måneders varighet. født Lucius Domitius Ahenobarbus, også kalt (50–54 e.Kr.) Nero Claudius Drusus Germanicus, var den femte og siste keiseren av det julo-claudiske dynastiet. Jarus, Owen (8. oktober 2013): «Emperor Nero: Facts & Biography», Live Science«Nero», Ancient History Den 25. februar i 50 ble han arving til tronen etter sin grandonkel og stefar Claudius.

Nero var sønn av Agrippina den yngre, søster av keiser Caligula, i hennes ekteskap med Gnaeus Domitius Ahenobarbus. Hun ble senere gift med sin onkel, keiser Claudius, som adopterte Nero med navnet Nero Claudius Cæsar og ble hans arving og etterfølger. Som Claudius ble Nero keiser med samtykke av pretorianergarden. Neros mor, Agrippina, var antagelig deltakende i Claudius’ død og Neros nominasjon som keiser. Hun dominerte Neros tidlige liv og beslutninger inntil han fortrengte henne og fem år inn i sitt styre fikk han henne myrdet.

I løpet av sine første år som keiser var Nero tilfreds med å bli ledet av sin mor, sin lærer Lucius Annaeus Seneca og sin pretorianske prefekt, Sextus Afranius Burrus. Etter hvert som tiden gikk begynte han å delta mer aktivt og mer uavhengig i regjeringen og utenrikspolitikken. I løpet av hans styre utførte den respekterte general Corbulo en vellykket krig og forhandlet fram en fredsavtale med Partia. Hans general, Suetonius Paulinus, knuste et betydelig opprør i romersk Britannia, ledet av den britonske dronning Boudicca. Det bosporanske rike ble kortvarig under Romerriket, og den første jødisk-romerske krig begynte. Nero fokuserte mye av sin oppmerksomhet på diplomati, handel og rikets kulturelle liv, beordret teatre å bli bygget og promoterte atletiske leker. Han gjorde offentlige opptredener som skuespiller, poet, musiker og ved å kjøre stridsvogn. I øynene til tradisjonalister underminerte dette hans verdighet og autoritet som person, status og posisjon. Hans overdrevne program med offentlige og private byggverk over hele riket ble finansiert med økning av skattene, noe som ble sterkt mislikt av mellomklassen og de øverste samfunnsklassene. Ulike sammensvergelser mot hans liv ble avslørt, og lederne, de fleste av dem innenfor Neros eget hoff, ble henrettet.

I 66 la han til tittelen imperator til navnet sitt. Nero synes å ha vært en ytterst eksentrisk keiser, som drepte flere nærmere slektninger, inkludert sin mor, sin bror Britannicus, minst én av sine koner - Poppaea Sabina, og hennes ufødte barn samt filosofen Seneca, som ble drevet til selvmord. Keiseren anså seg selv som en stor musiker og kunstner, og viste blant annet stor interesse for de greske olympiske leker, hvor han deltok i 67, gjerne i selvoppfunnede idretter som lyrespill, hvor han alltid vant.

I 68 gjorde Vindex, guvernør i det galliske territoriet Gallia Lugdunensis, opprør. Han fikk støtte fra Galba, guvernør i Hispania Tarraconensis. Opprøret til Vindex feilet i sitt umiddelbare mål, men Nero flyktet fra Roma da byens misfornøyde sivile og militære myndigheter valgte Galba som ny keiser. Nero begikk selvmord den 9. juni 68 da han fikk vite at han hadde blitt dømt til døden in absentia som offentlig fiende. Det gjorde ham til den første romerske keiser som begikk selvmord.Suetonius hevdet at Nero begikk selvmord Livet til Nero 49; Sulpicius Severus, som muligens benyttet Tacitus’ tapte fragmenter som kilde, har rapportert at det er usikkert om Nero begikk selvmord, Chronica II.29), se også Barnes, T.D. (1977): «The Fragments of Tacitus' Histories», Classical Philology, s. 228. Hans siste ord skal ha vært «Hvilken kunstner verden mister i meg.» Elskerinnen, Claudia Acte, hadde ansvaret for begravelsen hans. Hans død avsluttet det julo-claudiske dynastiet og utløste en kortvarig periode med innbyrdeskrig kjent som året med de fire keiserne.

Neros omdømme i ettertiden er dårlig, vanligvis assosiert med tyranni og dekadanse.Galba kritiserte utsvevelser (luxuria) i Neros offentlige og private forbruk. Se Kragelund, Patrick (2000): «Nero's Luxuria, in Tacitus and in the Octavia», The Classical Quarterly, 50 (2), s. 494–515. Kragelund siterer Tacitus: Annaler I.16<ref> Referanser til Neros modermord omtales i blant annet Sibyllens orakler 5.490–520; Geoffrey Chaucers Munkens fortelling i Canterbury-fortellingene og i William Shakespeares Hamlet 3.ii.</ref> De fleste romerske kilder, som Suetonius og Cassius Dio, har gitt gjennomgående negative bedømmelse av hans personlighet og styre; Tacitus hevdet at det romerske folket mente at han var undertrykkende og korrupt. Suetonius har fortalt at mange romere mente at den store brannen i Roma i 64 var utløst av Nero for å rydde vei for et stor keiserpalass, Domus Aurea.Suetonius: Vita Neronis, Penelope.uchicago.edu. Ifølge Tacitus ble det sagt at Nero la skylden for brannen på de kristne og lot dem brenne levende som straff, tilsynelatende ikke motivert av offentlig rettferdighet, men av personlig ondskap.Tacitus: Annaler XV.44. En del moderne historikere har stilt spørsmål ved påliteligheten til de antikke kildene om Neros tyranniske handlinger. Om brannen og forfølgelsen av de kristne, se Clayton, F.W. (1947): «Tacitus and Christian Persecution», The Classical Quarterly 41 (3-4), Cambridge: Cambridge UP, s. 81–85; Henderson, Bernard W. (1903): Life and Principate of the Emperor Nero, Philadelphia Lippincott, s. 437; om den general forutinntattheten mot Nero, se Champlin, Edward (2003): Nero, Cambridge, MA: Harvard University Press, ISBN 0-674-01192-9, s. 36–52 Noen få kilder framstiller Nero i et mer fordelaktig lys. Det er bevis for hans popularitet blant vanlige folk, særlig i Romerrikets østlige provinser, hvor en folkelig legende oppsto at Nero ikke hadde dødd og ville komme tilbake. Minst tre ledere av kortvarige og mislykkede opprør framstilte seg som «den gjenfødte Nero» for å skaffe seg folkelig støtte.

Liv og virke Tidlige år Nero ble født som Lucius Domitius Ahenobarbus den 15. desember 37 i Antium, rundt femti km sør for Roma. Barrett, Anthony A. (2010): «Nero», i: Gagarin, Michael: The Oxford Encyclopedia of Ancient Greece and Rome, Oxford University Press. doi:10.1093/acref/9780195170726.001.0001. ISBN 9780195388398.Dando-Collins (2010): The great fire of Rome, s. 87 Han var eneste sønn av Gnaeus Domitius Ahenobarbus og Agrippina den yngre. Hans besteforeldre på morssiden var Germanicus og Agrippina den eldre; hans mor var søster av keiser Caligula.Barrett, Fantham & Yardley (2016): The Emperor Nero, s. 5 Hans tippoldefar var Augustus i nedstamming fra hans eneste datter Julia.Malitz (2005): Nero, s. 2

Den antikke biografen Suetonius, som var kritisk til Neros forfedre, skrev at Augustus hadde bebreidet Neros bestefar for hans usømmelige nytelse av voldelige gladiatorleker. I henhold til Suetonius var Neros far kjent for å ha vært «bråsint og brutal» og at begge «likte hesteveddeløp og teaterforestillinger i en grad som ikke var passende for deres posisjon.» Malitz (2005): Nero, s. 3

Neros far, Domitius, døde i 40. Noen få år før hans død hadde Domitius vært involvert i en politisk skandale, som i henhold til Neros moderne bigraf Jürgen Malitz, kunne ha kostet ham livet hadde det ikke vært for keiser Tiberius beleilig døde i 37. I tidligere år hadde Neros mor også vært involvert i en skandale. Caligulas elskede søster, Drusilla, hadde nylig dødd og Caligula begynte å føle seg truet av sin svoger, Marcus Aemilius Lepidus. Agrippina ble mistenkt for utroskap med Lepidus og ble tvunget til å bære gravurnen etter at Lepidus var blitt henrettet. Caligula forviste deretter sine to søstre, Agrippina og Julia Livilla, til avsidesliggende øy i Middelhavet. Malitz (2005): Nero, s. 4 Agrippina ble forvist for å ha sammensverget for å velte Caligula.Barrett (2010): «Nero» Neros arv ble tatt fra ham og han ble sendt avsted for å bo med sin tante på farssiden, Domitia Lepida, mor til Claudius’ tredje hustru Valeria Messalina. Shotter (2012): Nero, s. 11

thumb|Statue av Nero som en gutt. Caligulas styre varte fra 37 og til 41. Han døde fra tallrike stikkskader etter å ha blitt overfalt av sin egne folk fra pretorianergarden på Palatinerhøyden. Hurley (2010): «Caligula», s. 11 Claudius etterfulgte Caligula som keiser. Agrippina giftet seg med Claudius i 49 og ble hans fjerde hustru.Shotter (2012): Nero, s. 11. I februar 49 hadde hun overtalt Claudius til å adoptere sin sønn Nero, og deretter ble «Claudius» en del av hans navn: Nero Claudius Cæsar Drusus Germanicus. Claudius lot prege gullmynter for å markere adopsjonen.Buckley (2013): A Companion to the Neronian Age, s. 119 Myntene markerte også ved deres spredning og billedbruk at en ny hersker var i utvikling,Osgood (2011): Claudius Caesar: Image and Power, s. 231 men til tross for hendelsene i Roma var Neros stebror Britannicus mer framstående på mynter preget i provinsene tidlig på 50-tallet. Shotter (2012): Nero, s. 52.

Nero gikk offisielt inn i den offentlige liv i 51 da han ble regnet som voksen i en alder av rundt 14 år. Shotter (2012): Nero, s. 51. Da han fylte 16 ble han gift med Claudius’ datter og samtidig hans stedatter, Claudia Octavia. Mellom årene 51 og 53 holdt han flere taler på vegne av ulike samfunn, inkludert borgerne i byen Ilium i Epirus i dagens Balkan, og byen Apamea i Frygia i Anatolia, sistnevnte ønsket fritak fra skatt i fem år grunnet ødeleggelser i jordskjelv, og tilsvarende for kolonien i Bologna i nordlige Italia etter en ødeleggende brann.

Claudius døde i 54, og mange antikke historikere hevder at han ble forgiftet av Agrippina.Grimm-Samuel, Veronika (1. mai 1991): «On the Mushroom that Deified the Emperor Claudius», The Classical Quarterly. 41 (1), s. 178–182. doi:10.1017/S0009838800003657 Shotter har skrevet at «Claudius’ død i 54 har vanligvis blitt vurdert som en hendelse framskyndet av Agrippina ettersom det var tegn på at Claudius viste en fornyet hengivenhet for sin ektefødte sønn,» men han merket seg at blant de antikke kildene var Josefus særskilt reservert i å beskrive forgiftningen som et rykte. Shotter (2012): Nero, s. 53. Samtidens kilder er avvikende i deres redegjørelser. Tacitus sier at Locusta gjorde istand giften, som ble reservert for keiseren av hans munnskjenk Halotus. Tacitus skrev også at Agrippina sørget for at Claudius’ greske lege Stertinius Xenophon for å administrere i en hendelse hvor keiseren overlevde. Suetonius avviker i en del detaljer, men impliserer Halotus og Agrippina.Edwards, Catharine; Suetonius [Gaius Suetonius Tranquillus] (2008): Oxford World's Classics: Suetonius: Lives of the Caesars. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-953756-3, s. 193. Sitat: «It is commonly agreed that Claudius was killed by poison. There is, however, disagreement as to where and by whom it was administered. Some record that, when he was at a feast with priests on the citadel, it was given to him by his taster, the eunuch Halotus, others that it was given him at a family dinner by Agrippina herself, offering him the drug in a dish of mushrooms, a kind of food to which he was very partial...His death was concealed until all arrangements were in place with regard to his successor.» Som Tacitus skrev Cassius Dio giften ble forbedredt av Locusta, men i hans redegjørelse er den administrert av Agrippina framfor av Halotus. I satiren Apocolocyntosis nevner ikke den antatte forfatteren Seneca den yngre sopp i det hele tatt. Shotter (2012): Nero, s. 54. Agrippinas deltagelse i Claudius’ er således ikke akseptert som fakta av alle moderne forskere.Garzetti (2014): From Tiberius to the Antonines, s. 589