thumb|right|Israels Gud malt av Michelangelo som en streng, eldre mann med skjegg. Detalj fra fresken Skapelsen av solen og månen (1512) i det Sixtinske kapell, Vatikanet.
En gud er en overnaturlig kraft eller åndsvesen som har stor makt over verden, og som ofte er både allmektig, allvitende og allestedsnærværende. Det skilles mellom gud med liten forbokstav, som kan være en av flere guder, en generell gud eller noe guddommelig, mens Gud med stor forbokstav refererer til en spesifikk gud. I religiøse og mytologiske forestillinger har en gud betydning for verden, naturen og menneskene, og blir tilbedt og betraktet som hellig. Når disse forestillingene blir systematisert, kalles det for en religion. Religioner har ofte fastsatte måter å nærme seg denne overnaturlige makten på, ofte gjennom seremonier eller bønn.
Opplevelsene og oppfatningene av gudene er forskjellige i de ulike trosretningene og tolkes derfor også forskjellig. Noen anser guddommene som metafysiske naturkrefter, andre opplever dem som konkrete og personlige vesener. Gudene kan være av begge kjønn, onde eller gode, store og mektige eller små og ubetydelige, de kan være nære og aktive eller fjerne og passive. Tilhengerne av de store monoteistiske og patriarkalske verdensreligionene jødedommen, kristendommen og islam tror det bare finnes én gud og anser denne guddommen som evig og allmektig, som verdens skaper og forvalter av hele universet. Denne guden omtales oftest som Jahve, Gud Fader eller Allah, og stammer med høy sannsynlighet fra samme kilder i Midtøsten i oldtiden.
Gud har blitt oppfattet som ulegemlig (immateriell, stoffløs), et personlig vesen, kilden til alle moralske forpliktelser og den «største tenkelige eksistens».«greatest conceivable existent» i Swinburne, R.G. (1995): «God» i Honderich, Ted. (red): The Oxford Companion to Philosophy, Oxford University Press. Disse egenskapene er alle støttet i ulik grad av tidlige jødiske, kristne og muslimske teologiske filosofer, blant annet av henholdsvis jødiske Maimonides,Edwards, Paul (1995): «God and the philosophers» i: Honderich, Ted. (red): The Oxford Companion to Philosophy, Oxford University Press. kristne Augustin av Hippo og muslimske Ghazali.Platinga, Alvin (2000): "God, Arguments for the Existence of," Routledge Encyclopedia of Philosophy, Routledge. Mange kjente filosofer og intellektuelle har i kontrast til disse utviklet argumenter mot eksistensen av Gud.
Gud som konsept thumb|Ancient of days malt av William Blake. Det finnes både filosofiske og religiøse gudsbegreper som gjør at definisjoner av begrepet «gud» kan bli svært forskjellige. Gudsforestillingen kan være konkret, det vil si et menneske- eller dyrelignende vesen som er fysisk plassert i naturen, i verdensrommet, i tida og historien. En gud kan også være en abstraksjon, uttrykt for eksempel som «Det ene», «absolutt væren», «det nødvendige vesen», «årsakenes årsak».
Gud kan forstås som: Den første årsak, som er en betingelse for alt annet. Den høyeste form for eksistens som er evig og fullkommen; allmektig, allvitende og allestedsnærværende; uendelig, ubegrenset og uavhengig av alt annet. Skaperen og den som opprettholder verden, som mennesket står i et personlig forhold til, og som åpenbarer seg i historien. Gud er universet og universet er Gud (panteisme). En overnaturlig makt som gjøres til gjenstand for dyrkelse i et samfunn.
Gud kan ellers forstås som et personlig eller ikke-personlig vesen; som virkende i verden (teisme) eller som en gud på avstand (deisme). Man kan se gud som noe som er én (monoteisme), eller man kan regne med flere guder (polyteisme).
Kritikere mener at gud, særlig den jødiske, kristne og muslimske guddommen, ikke lar seg definere fordi denne «Gud» står over menneskets begrepsverden, er tankesprengende, uforståelig og ubeskrivelig. Gud overskrider og opphever alle bestemte forestillinger, og et forsøk på å definere en gud, er derfor det samme som å redusere guden. Siden det er umulig å si hva Gud er, må Gud derfor defineres negativt ut fra hva gud ikke er.
Konseptet Gud er mangfoldig. Teologer og filosofer har studert utallige oppfatninger av Gud siden sivilisasjonenes begynnelse. Abrahamittisk oppfatning av Gud omfatter den monolittiske definisjonen av Gud i jødedommen, oppfatningen av treenighet hos kristne og det islamske oppfatningen hos muslimer. Indiske religioner adskiller seg fra hverandre i deres syn på det guddommelige: Gud i hinduismen varier med de ulike regioner, sekter og kaster, og strekker seg fra monoteistisk til polyteistisk til ateistisk. Guddommen ble anerkjent av den historiske Buddha, særskilt Śakra og Brahmā. Med andre sansende vesener, inkludert gudene, kan imidlertid i beste fall spille kun en assisterende rolle hos den enkeltes personlige veg til frelse. Oppfatninger av Gud i de sistnevnte utviklingene av Mahayana-tradisjonen (den ene av tre hovedretninger i buddhismen) gir en mer framtredende plass til oppfatninger om det guddommelige.
I moderne tid har det blitt utviklet mer abstrakte konsepter, eksempelvis prosessteologi og åpen teisme. Oppfatninger av Gud som blir holdt av enkelte troende kan variere og være så mangfoldig at det ikke kan sies å være en bestemt enighet om Guds vesen.«Does God Matter? A Social-Science Critique» ved Paul Froese og Christopher Bader. Den samtidige franske filosofen Michel Henry har imidlertid foreslått en fenomenologisk tilnærming og definisjon av Gud som livets fenomenologiske essens.Henry, Michel (2002): I am the Truth. Toward a philosophy of Christianity, Stanford University Press
Guds eksistens Se hovedartikkel, Gudsbevis
Mange argumenter som har forsøkt å bevise eller motbevise eksistensen av Gud har blitt foreslått av filosofer, teologer og andre tenkere opp gjennom århundrene. I filosofisk terminologi karakteriseres slike argumenter for epistemologi (erkjennelseslære) av Guds ontologi (læren om hvordan virkeligheten ser ut).
Det er mange filosofiske emner som omhandler eksistensen av Gud. En del definisjoner av Gud er tidvis ikke spesifikk mens andre definisjoner er selvmotsigende. Argumenter for Guds eksistens omfatter typisk sett metafysiske, empiriske, induktive, og subjektive typer, mens andre igjen kan dreie seg om hva som oppfattes som hull i evolusjonslæren, og i verdens orden og kompleksitet. Argumenter mot eksistensen av Gud omfatter typisk sett empiriske, deduktive og induktive typer. Konklusjoner som kommer fram til «Gud eksisterer ikke» (sterk ateisme); «Gud kan ganske sikkert ikke eksistere» (de facto ateisme);Dawkins, Richard: «Why There Almost Certainly Is No God». The Huffington Post. 23. oktober 2006 «Ingen kan vite om Gud eksisterer» (agnostisisme); «Gud eksisterer, men det kan ikke bli bevist eller motbevist» (svak teisme); og «Gud eksisterer og det kan bli bevist» (sterk teisme). Det er tallrike varianter av disse posisjonene.
En del teologer, eksempelvis som den britiske forskeren og teologen Alister E. McGrath har argumentert for at eksistensen av Gud ikke kan bli avgjort for eller imot ved vitenskapelige metoder.McGrath, Alister E. (2005): Dawkins' God: genes, memes, and the meaning of life. Wiley-Blackwell. ISBN 9781405125390.Barackman, Floyd H. (2001): Practical Christian Theology: Examining the Great Doctrines of the Faith. Kregel Academic. ISBN 9780825423802. Agnostikeren Stephen Jay Gould har argumentert at vitenskap og religion er ikke motsetninger og overlapper hverandre heller ikke (Ikke-overlappende magisteria).
Etymologi Den tidligste skriftlige bruken av det germanske ord gud kommer fra den kristne Codex argenteus (latin: «Sølvboken», i Sverige kjent som Silverbibeln), et manuskript fra 500-tallet. Dette var den kristne Bibelen som ble oversatt av biskop Wulfila (eller Ulfilas) i det området som i dag er Bulgaria og til gotisk språk som ble snakket av vestgotere. Ordene guda og guþ ble benyttet for Gud i den gotiske bibelen. På gresk er Gud theos og på latin deus som begge er avledet fra et annet ord.
Det norske og nordiske ordet gud (norrønt goð, guð)Bokmålsordbok: «Gud» tilsvarer det engelske God og tyske Gott, gotisk guþ, gudis, og er alle avledet fra rekonstruerte urgermanske * ǵhu-tó-m som ga *ǥuđán. Etymologien er usikker, og formen er i seg selv er flertydig, men kan ha sin opprinnelse i urindoeuropeiske formen *ǵhutóm, som er passiv perfektum partisipp av rotordet *ǵhu-, som kan ha betydningen «skjenke» (drikke) eller «offer», sammenlign med vedisk sanskrit hu-, «å ofre», og gresk khu-, kheu-, germansk geutan, angelsaksisk gēotan «å tømme». Med en liten meningsendring kan det gi betydningen «den som ofring ble gjort til». Sammenhengen mellom disse tolkningene er antagelig «å tømme en skjenk». En annen mulig tyding av *ǵhutóm er «påkalling», beslekta med sanskrit hūta.
Avhengig av hvilken mulighet som foretrekkes kan den førkristne meningen av det germanske ordet enten ha hatt betydningen (i tilfellet «skjenke») «drikke», eller det som drikkes helles i, «drikkebeger» som henvisning til idol eller kultobjekt. Eller, slik Calvert Watkins har foreslått,Watkins, Calvert, red., The American Heritage Dictionary of Indo-European Roots, 2. utg., Houghton Mifflin Co., 2000. fra greske χυτη γαια, «tømme på jorden» i betydningen på en gravhaug. Wōdanaz eller Wōđinaz er det rekonstruerte urgermanske navnet i germansk hedendom, noe som ble Wodan eller Wotan i gammelhøytysk, og Odin (norrønt Óðinn) i norrøn mytologi.
For utredning om egennavnet til den jødisk-kristne Gud i Det gamle testamente, se Jahve.
Typer av gudstro thumb|De abrahamittiske religionene forteller at Moses snakket direkte med Gud. Her får han de ti buda fra Gud. Illustrasjon fra middelaldermanuskript. thumb|Koranen blir sett på som direkte tale fra Gud til mennesket av muslimene. Denne tekstsiden ble gjort i Andalucía på 1100-tallet. thumb|Jagannath, en form av guden Visjnu, i et alter langs vegen i Orissa. Statuen til høyre viser en mann klar til å bøye seg for guddommen i bønn.
Monoteisme Monoteisme er troen på én eneste gud, og/eller at den ene, sanne guden blir tilbedt under ulike navn i ulike religioner. Det er likevel verdt å merke seg at monoteister i en religion kan se på den monoteistiske guden i en annen religion som en falsk gud. Eksempelvis mener enkelte kristne at guden Allah i islam er en falsk gud eller demon, selv enkelte teologer og språkvitere går god for at Allah kun er det arabiske ordet for Gud og ikke noe bokstavelig navn på en særskilt muslimsk gud. Jøder ser på den kristne Messias (det vil si Jesus Kristus) som en falsk gud ettersom Messias-begrepet kommer fra den hebraiske Bibelen og har særskilt betydning for jøder. De fleste kristne mener at Bibelens Gud er den eneste, en treenig Gud og at alle andre religioner tilber en falsk Gud. Det er også blitt hevdet at alle andre guder i andre religioner er i virkeligheten demoner i forkledning (se for eksempel Paulus' andre brev til korinterne, kapittel 11, vers 13-14)Nettbibelen: Paulus’ andre brev til korinterne 11:13-14 : «13 Disse er falske apostler, troløse arbeidere som opptrer som om de var Kristi apostler. 14 Det er ikke noe å undre seg over. For selv Satan skaper seg om til en lysets engel.» Østortodokse kristne og liberale kristne er mer åpne for at folk som har en annen tro faktisk tilber den samme guden som de selv. Flere retninger innen kristendommen anerkjenner også andre åndelige vesener som Satan, demoner, helgener og engler, som en kan velge å tilbe. Eksempel på monoteistiske religioner er jødedom, kristendom, islam og bahai. I Vesten mener man med «Gud» vanligvis den kristne eller jødiske guden. I islamske land eller sammenhenger mener man derimot Allah. Enkelte andre trosretninger, blant annet bahai, bygger på at det er snakk om «samme Gud».
Polyteisme