Tre Cime di Lavaredo

thumb|Drei Zinnen sett fra Lange Alm (fra nordvest) Tre Cime di Lavaredo («Lavaredos tre tinder»), på tysk Drei Zinnen, er en markant fjellformasjon og et landemerke i Dolomittene. Den bratte nordveggen er sannsynligvis et av Alpenes mest kjente landskaper. Tinderekka ligger i den østligste delen av Dolomittene (Sexten-Dolomittene) i Nord-Italia og utgjør skillet mellom den tysktalende provinsen Syd-Tirol i nord og den italienskspråklige provinsen Belluno i syd.

De tre hovedtoppene er fra vest mot øst: Cima Ovest / Westliche Zinne («Vesttind»), 2973 moh.; førstebestigning i 1879 av Michel Innerkofler. Cima Grande / Große Zinne («Stortind»), 2999 moh.; førstebestigning i 1869 av Paul Grohmann, Franz Innerkofler og Peter Salcher. Nordveggen er en av alpenes seks store nordvegger. Cima Piccola / Kleine Zinne («Vesletind»), 2857 moh.; førstebestigning i 1881 av Hans og Michel Innerkofler.

I tillegg til disse markante hovedtoppene består fjellmassivet blant annet også av Punta di Frida (2792 moh.), Torre Preuss / Preußturm (tidligere Cima Piccolissima / Kleinste Zinne, dvs. «Minste tind», 2700 moh.) og Torre Minor / Allerkleinste Zinne («Allerminste tind»).

Etter førstebestigningen av Große Zinne i 1869 regnes Drei Zinnen som det mest ettertraktede klatremålet i Alpene, og toppene er åpnet med tallrike ruter i alle vanskelighetsgrader. Klatremiljøet i området utgjør et senter for alpin klatresport; her har en rekke nyvinninger innen tindesporten sett dagens lys. Den enkle tilgjengeligheten har ført til at også masseturismen har inntatt området.

Under første verdenskrig utgjorde Drei Zinnen med omgivelser en del av fronten mellom Italia og Østerrike-Ungarn, og det ble utkjempet heftige kamper i området.

Omgivelser thumb|Nordsiden av Paternkofel og Drei Zinnen i morgensol. thumb|Drei Zinnen og omgivelsene

Drei Zinnen reiser seg ved sydenden av det vidstrakte Zinnenplatået med Lange Alm (La Grava Longa, «Langsetra»), et alpint høyfjellsplatå på omtrent 2200–2400 moh. beliggende i den øvre enden av Rienzdalen (Valle della Rienza). Her ligger tre små fjellvann som kalles Zinnenseen. Området nord for massivet hører til Toblach i Syd-Tirol og naturparken Sextner Dolomiten som har vært på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder siden 2009.

Kammen løper i retning øst-vest og danner grensen til kommunen Auronzo di Cadore i provinsen Belluno som samtidig er den tysk-italienske språkgrensen. Mot nordøst fører kammen videre til den 2454 meter høye Paternsattel (Forcella Lavaredo). Videre bøyer den av mot nord med fjellene Passportenkopf (Croda di Passaporto, 2719 moh.) og Paternkofel (Monte Paterno, 2744 moh.). I vest fortsetter den over Forcella Col di Mezzo (2315 moh.) til Zinnenkuppe (Col di Mezzo) (2254 moh.) og videre til 2252 m. høye Katzenleiterkopf (Croda d'Arghena).

Sydvest for Drei Zinnen, ved Forcella Col di Mezzo ligger platået Plano di Longeres over Valle di Rimbianco, en sidedal til Rienzdalen. Rett syd for Westliche Zinne deler salen Forcella di Longeres (2235 moh.) Plano di Longeres fra Vallone di Lavaredo, en sidedal til Piavedalen. I sydlig retning ligger Cadini-gruppen.

Det laveste punkt mellom Große Zinne og den nærmeste høyere toppen, Zwölferkofel (3094 moh.), er den 2453 moh. høye Paternsattel, og dermed er Große Zinnes primærfaktor 545 m og sekundærfaktoren 4,25 km.Tabacco Wanderkarte: Blatt 10 – Sextner Dolomiten (1:25.000). Tabacco Editrice, ISBN 978-8-8831-5010-4.

17 kilometer sydvest ligger Cortina d'Ampezzo, den største byen i området. Andre større steder som kan nevnes er Toblach 13 kilometer mot nordvest og Innichen 12 kilometer mot nord.

Hytter og adkomst thumb|Dreizinnenhytta foran nordsiden av Drei Zinnen Det lettest tilgjengelige støttepunktet rundt Drei Zinnen er Rifugio Auronzo (Auronzohütte, 2320 moh.). Hytta, som tilhører Club Alpino Italiano (CAI), ligger umiddelbart syd for massivet ovenfor Forcella di Longeres, og har god veiforbindelse til turiststedet Misurina (bomvei). Hytta kan nås til fots fra Lavaredodalen i sydøst.

Ca. en kilometer øst for Rifugio Auronzo og derfra via en bred vandrevei ligger den privatdrevne Rifugio di Lavaredo (2325 moh.) ved sydøstfoten av Kleine Zinne.

Nordvest for tindene ligger den sommeråpne, privatdrevne seterstua Lange Alm (også Lange Alpe) på 2296 moh. En tursti går fra Auronzohytta over Forcella Col di Mezzo, en annen fra nord kommer fra Rienztal.

CAIs Dreizinnenhütte (Rifugio Locatelli, 2438 moh.) ligger ca. én kilometer nordøst for Drei Zinnen. Hytta, som er godt kjent for sin utsikt mot nordveggen, kan nås fra Auronzohytta via Paternsattel på en bred tursti. Andre adkomstmuligheter er fra Sexten gjennom Fischleinboden fra øst, og også fra Sexten fra nord gjennom Innerfeldtal og gjennom Rienztal fra Höhlenstein (Landro) i Höhlensteintal (Valle di Landro). Fra sydøst kan hytta nås fra Lange Alm.

De tre største tindene thumb|Dibonakanten langs Große Zinnes nordøstflanke.

Große Zinne Große Zinne (Cima Grande), dvs. «Stortind», er den midterste av de tre tindene, og med sine 2999 moh. den høyeste toppen i gruppa. Den 500 meter høye loddrette, dels overhengende, nordveggen regnes blant alpenes store nordvegger, selv om den i motsetning til de andre av disse ikke har noen ispassasjer. Sydsida er mindre bratt og preges av tallrike bånd og steinurer. Normalruta går opp sydveggen og har vanskelighetsgrad III (UIAA). Normalruta brukes også til nedstigning. Andre kjente klatreruter er nordøstkanten (Dibonakanten, IV+), Dabistebaff (V) i nordøstveggen og Dülfer (V+) i vestveggen. Rutene i nordveggen er vesentlig vanskeligere, her finner man framfor alt Direttissima (også Hasse/Brandler, VIII+, VI A2), Sachsenweg (også Superdirettissima, V A2), Via Camillotto Pellesier (X, V+ A2), Comici (VII, V+ A0), ISO 2000 (VIII+), Claudio-Barbier-Gedächtnisweg (IX- A0), Alpenrose (IX-) og Phantom der Zinne (IX+).

I øst, bak den klatresportslig ubetydelige Pyramiden (ca. 2630 moh.), ligger skaret Zinnenscharte og Kleine Zinne. Mot vest danner skaret Große Zinnenscharte avgrensningen mot Westliche Zinne.

Westliche Zinne thumb|upright=1.2|left|Große Zinne (til venstre), Westliche Zinne, samt utløperen med Croda degli Alpini, Il Mulo og Zinnenkopf til høyre lyses opp av alpeglød. Sett fra Höhlenstein (Landro). Den 2973 moh. høye Westliche Zinne (Cima Ovest), tidligere også kalt Vordere (fremre) eller Landroer Zinne, har en lignende form som Große Zinne, men Westliches nordvegg har passasjer med vesentlig større overheng: på det meste rager overhenget 40 meter horisontalt ut fra foten av fjellet, og Westliche Zinnes nordvegg blir derfor kalt «alpenes største tak».„Größtes Dach der Alpen“ På grunn av sin trappetrinnsaktige oppbygning beskrives også veggen som en «omvendt kjempetrapp» og regnes som en av de mest markante fjellformasjonene i Alpene.

På vest- og sydsiden er fjellet omgitt av en massiv utløper med flere topp-punkter: Torre Lavaredo (2536 moh.), Zinnenkopf (Sasso di Landro, 2736 moh.), Croda di Mezzo (2733 moh.), Croda del Rifugio, også Hüttenkofel (ca. 2730 moh.), Il Mulo (ca. 2800 moh.), Croda degli Alpini (2865 moh.), Croda Longéres og Torre Comici (2780 moh.). Skaret Westliche Zinnenscharte skiller denne delen fra Westlige Zinne. Vest for skaret ligger Forcella Col di Mezzo, og i øst avgrenses Westliche Zinne av skaret Große Zinnenscharte nedenfor Torre di Forcella della Grande.

Normalruta til Westliche Zinne, som går i sydvestlig retning fra Westliche Zinnenscharte, har vanskelighetsgrad II, og blir i dag stort sett brukt som nedstigningsrute. Viktige ruter er Dülferkamin (IV) i sydveggen, Innerkofler (IV) i østveggen, Langl/Löschner (IV) i nordøstveggen, Demuthkante (nordøstkanten, VII, V+ A0), Dülfer (IV+) i vestveggen og Scoiattolikante (VIII, V+ A2). På nordveggen finner vi Schweizer Führe (VIII+, 6 A3), Cassin/Ratti (VIII, VI- A1), Baur-Dach (VI+ A3), Alpenliebe (IX), Jean-Couzy-Gedächtnisführe (også Franzosenführe, X, 5+ A3), Bellavista (XI-, IX A3) og PanAroma (XI-, IX A3).

Kleine Zinne, Punta di Frida og Preußturm thumb|upright=1.2|left|Kleine Zinnes topp-punkt sett fra «Dibonakanten» (nordøst på Große Zinne). Til høyre i bildet toppen Anticima. Vi ser Kleine Zinnes sydvestvegg med normalruta. Kleine Zinne (Cima Piccola, 2857 moh.) er vesentlig mer oppdelt enn Große og Westliche, og har flere betydelige topper: Punta di Frida (2.792 moh.) og Preußturm (2700 moh.). Dessuten også Anticima syd for Kleine Zinne og Allerkleinste Zinne (Torre Minor) foran Preußturm.

Toppen av Kleine Zinne er mye smalere enn de andre toppene, og med normalrutas vanskelighetsgrad IV (over sydvestkanten), regnes toppen for å være den vanskeligst tilgjengelige. Andre viktige ruter er Gelbe Kante (Spigolo Giallo, VI, V+ A0) ved sydkanten, Innerkofler (IV+) og Fehrmannkamin (V+) på nordveggen, Langl/Horn (V) på østveggen og Orgler (VI-), Egger/Sauscheck (VI+, V+ A0), Ötzi trifft Yeti (VIII+) og Gelbe Mauer (også kalt Perlen vor die Säue, dvs. «Perler for svin», IX-) på sydveggen.

Normalruta til Punta di Frida (III) går fra vest. Andre ruter til samme topp er Dülfer (IV+) i nordveggen og Zelger (IV) i sydøstveggen.

Preußturm (Torre Preuss), opprinnelig kalt Kleinste Zinne/Cima Piccolissima eller Punta d'Emma, ble i 1928 kalt opp etter førstebestigeren Paul Preuß. Mens det nye navnet hurtig fikk fotfeste i Italia, ble det fortiet i Tyskland og Østerrike på grunn av Preuß' jødiske herkomst. I stedet brukte man navnet Preuß selv gav toppen: «Kleinste Zinne», men fra 1960-årene av har «Preußturm» i tiltagende grad blitt anvendt i det tyske språkområdet. Den viktigste oppstigningen er ruta Preußriss (V) på nordøstveggen, ellers kan rutene Cassin (VII-, VI A0) og Via Nobile (IX+) på sydøstveggen nevnes.

Geologi thumb|Westliche Zinnes nordvegg. Man ser tydelig den horisontale lagdelingen. Overhenget (skyggepartiet) på nesten 40 meter er dannet gjennom utrasninger. Den svarte fargen på fjellet ovenfor skyldes blågrønnbakterier. Drei Zinnen består av dolomittstein som ble dannet i trias for 200–220 millioner år siden gjennom sedimentering i det grunne Tethyshavet. Av fossiler finner man derfor hovedsakelig marine livsformer som muslinger og leddyr. Tidevannsbevegelser og andre fluktuasjoner av havnivået førte til vekslende perioder med oversvømmelse og tørke over store landområder samtidig som undergrunnen sank, slik at det skjedde en lagdeling i horisontale skikt. Berggrunnen i Drei Zinnen utviser derfor en tydelig og jevn lagdeling med tynne lag av leire mellom de enkelte dolomittsteinskiktene.

I samspill med denne horisontale lagdelingen fører vertikale sprekkdannelser til rettvinklede brudd, noe man kan se av de ofte terningformede bruddstykkene i den store steinura ved foten av de bratte fjellsidene. Frostsprengning er en viktig mekanisme bak erosjonen, som forårsaker både hyppige steinsprang og større steinras. Rundt 1948 gikk det et stort steinras i Große Zinnes sydvegg og i juli 1981 raste ei steinbru mellom Allerkleinste Zinne og Preußturm som fram til da ofte ble brukt av klatrere.

Undergrunnen er ustabil og det bidrar til at store fjellstykker brekker av. Det store zinennplatået som danner grunnlaget for gruppa ligger på en sokkel av schlern-dolomitt. Over denne ligger morener fra den siste istiden (Würm-istiden), men framfor alt av et lett forvitrende mergellag – det såkalte raibl-laget. Eroderingen av disse skiktene fjerner kontinuerlig grunnlaget for de overfor liggende fjelltoppene og fører til at eksponerte partier brekker av. Denne stadig pågående prosessen resulterer i framveksten av de bratte formasjonene og de store overhengene i nordveggene.

Klima, flora og fauna thumb|upright|left|Gentiana-clusii thumb|Skjeggklokke thumb|Edelweiss