Tore Renberg (født 1972) er en norsk forfatter og musiker. Han har utgitt over femten romaner, mange barnebøker, samt tekster for film og scene. Bøkene hans er oversatt til en rekke språk, og flere av dem er filmatisert.
Oppvekst Tore Renberg er oppvokst på Madla, en bydel i Stavanger. Han gikk på Madlavoll barneskole og Gosen ungdomsskole. Hans mor, Elisabeth Renberg, jobbet for Statens Vegvesen, og hans far, Jan Renberg, var lærer ved byens døveskole og drev sitt eget regnskapsfirma. Han vokste også opp med sin ti år eldre bror.
Tidlige år Da Tore Renberg var elleve år ble han svært opptatt av litteratur. Blant bøkene han selv har henvist til som utslagsgivende fra denne perioden er Sue Townsends Adrian Moles dagbok, Michael Endes Momo, J.R.R. Tolkiens Ringenes herre, bøkene til C.S. Lewis og Jack Londons Ulvehunden.
I 1986 ble Renberg medlem av Rogaland Teaters Barneteater. Han spilte flere roller i årene fram til han forlot byen. I dette miljøet møtte han flere unge mennesker som han har arbeidet med senere i livet, som Kristoffer Joner, Marko Iversen Kanic, Stian Kristiansen, Pia Tjelta og Nina Ellen Ødegård.
Renberg vokste opp i et musikalsk hjem og begynte å spille piano, med sin mormor som lærer. Etterhvert begynte han som fiolinelev ved musikkskolen i Bjergsted. Han fortsatte å spille fiolin gjennom ungdomsårene frem til 1988. Samme år kjøpte han sin første gitar, et instrument han er selvlært på, og han ble rekruttert som vokalist til et lokalt band på Ullandhaug. Bandet ble senere hetende Hekkan, og her spilte han med blant annet Ståle Strømsvold, Frank Svendsen og Paal Nilssen-Love. Renberg skrev bandets norske tekster.
Renberg gikk samfunnslinjen på Stavanger katedralskoleStavanger Aftenblad Lokal & Kultur: "Forberedte seg med krigskommentar ...", 08. januar 2013 s.22. fra 1988 til 1991. I skoleavisa fungerte han som redaktør. Han publiserte også enkelte dikt. I skoleteateret var han teatersjef.
Noen av tekstene fra denne tiden ble senere utgitt i en revidert utgave av hans første bok, Sovende floke.
Studietiden Etter gymnaset studere han ved Universitetet i Bergen og tok forberedende, grunn- og mellomfag i litteraturvitenskap og filosofi.
I dette miljøet møtte han en rekke personer som ble vesentlige for ham, først og fremst Karl Ove Knausgård. Begge fungerte i denne tiden som litteraturkritikere i diverse aviser og tidsskrifter. De spilte også i bandet Lemen i 1994-1995, hvor Renberg var vokalist og tekstforfatter og Knausgård spilte trommer. Lemen ble gjenforent for fire korte konserter i 2014.
I disse årene bodde han sammen med sin kjæreste siden gymnastiden, kunsthistorikeren Inger Margrethe Lund Gudmundsson, som senere skulle bli mor til hans to barn.
Litterær karriere
Debut og eksperimentell fase (1995–2001) Tore Renberg debuterte på Tiden Norsk Forlag i 1995 med kortprosasamlingen Sovende floke. Renberg mottok året etter Tarjei Vesaas' debutantpris.Sovende floke, er en samling med prosatekster, idiosynkratiske og lyriske, ekspressive og dokumentariske i stilen. Renberg har pekt på den norske forfatteren Tor Ulven og da især Fortæring (1991) som inspirasjon.
Året etter kom den postmoderne romanen Matriarkat, inspirert av blant annet Stig Larssons debutroman Autistene fra 1979. Matriarkat fikk betydelig oppmerksomhet for sitt portrett av en ekstremt kvinnefiksert hovedperson og problematiseringen av den mannlige kjønnsidentiteten i det moderne samfunn.
I 1997 ga Renberg ut kortprosasamlingen Mamma, pappa, barn, hvor han fulgte opp sine to første utgivelser både tematisk og formalt. I Mamma, pappa, barn fantes det alt fra kortere prosatekster á la Sovende floke til prosatekster som beveget seg i retning av en mer klassisk novelle. Boken ble ikke så godt mottatt som Renbergs to foregående.
Høsten 1998 fulgte han opp med idéromanen Renselse med undertittelen «Romanen om Jakob Malde / Den ved Gud evig forbundne / For verden alltid tapte / Sett, elsket, aktet / av / Tore Renberg». Renselse beskriver den religiøst besatte Jakob Maldes reise fra Oslo til Vestlandet. Med sin tematikk – religiøs mani, religiøs vold, religiøs galskap – knyttet Renberg blant annet an til Arne Garborgs Fred (1892). Litteraturkritikerne mottok Renbergs andre roman med betydelig interesse, og romanen ble forfatterens best solgte med fire opplag.
I tillegg til disse fire første utgivelsene, arbeidet Renberg i tidsskriftet Vagant, skrev essays og artikler for en rekke publikasjoner, og var i 1998 og 1999 programleder for NRK2s litteraturprogram «Leseforeningen.»
I 2000 utga Renberg romanen En god tid, som var preget av en sentral idé. Romanen har undertittelen «Erindringer fra fremtiden / En kjærlighetsroman fra den tid som skal komme / Til minne om den tid som har vært», og kalles en «profeti». Den er holdt i et pastisj-preget alderdommelig og eksaltert språk og beskriver en utopisk fremtid hvor menneskene overvinner alle lidelser.En god tid avsluttet den første, eksperimentelle fasen av Tore Renbergs forfatterskap. Noe kommersielt gjennombrudd hadde Renberg ikke fått etter sine første fem bøker for voksne.
Jarle Klepp-serien (2003–2011) Selv om de tidlige utgivelsene fikk generelt god mottagelse, var det med Mannen som elsket Yngve (2003) Renberg fikk sitt populære gjennombrudd. Per Thomas Andersen trekker i sin litteraturhistorie en parallell til Beatles, og kaller Renberg «en slags Stavangers Lars Saabye Christensen – et par forfattergenerasjoner senere». Med det sikter han til at romanene om Jarle Klepp har fått status som ikoniske generasjonsromaner for dem som var unge på 90-tallet. Tidsbildet spiller en fremtredende rolle i bøkene, som er spekket med referanser til tidens populærkultur, særlig musikk. I universet er Renberg tett på sitt eget liv, for eksempel er både Klepp og Renberg født i Stavanger i 1972. Tore Renberg har selv kommentert likhetene mellom seg selv og Jarle Klepp, blant annet i et intervju med Dagbladet i 2011.
Til sammen er det utgitt fem romaner som skildrer forskjellige faser i livet til Jarle Klepp. I Mannen som elsket Yngve møter leseren ham på videregående skole. Han er opptatt av politikk, spiller i punkeband sammen med kompisen Helge og har en kjæreste, Katrine. Denne tilværelsen blir destabilisert når en ny gutt begynner i klassen. Renberg har fortalt at et vesentlig element ved ideen bak romanen var den heterofile Jarles forelskelse i Yngve. Bokens kjønnspolitikk har vært gjenstand for akademiske artikler.
I 2008 ble boken filmatisert, med Tore Renberg som manusforfatter og Stian Kristiansen som regissør. En ung Rolf Kristian Larsen spilte rollen som Jarle Klepp, en rolle han ble nominert til Amanda-pris for. Også andre skuespillere som Ole Christoffer Ertvaag (Yngve), Arthur Berning (Helge) og Ida Elise Broch (Katrine) fikk for første gang vist seg for et større publikum gjennom sine roller i filmen. Filmatiseringen av Mannen som elsket Yngve fikk til sammen fire Amanda-priser, blant annet for beste film.
To år senere fulgte Renberg opp med en ny bok om Jarle Klepp. I Kompani Orheim (2005) møter vi først en noe eldre Jarle på studenthybelen i Bergen, men farens dødsfall fører historien tilbake til Jarles oppvekst i familien Orheim. Der hvor Jarle er fortelleren i Mannen som elsket Yngve, er Kompani Orheim fortalt av en tredjepersonsforteller, ispedd direkte henvendelser fra fortelleren til Jarle. Starten er symptomatisk for både boken og Renbergs stil i Jarle Klepp-serien: «Hallo? Jarle? Er du der? Verden lever». Selv har han uttalt at han liker det direkte ved åpningen: «Jeg vil signalisere at en viktig beskjed må gis». Fra denne åpningen utvikler Kompani Orheim seg til en oppvekstroman satt i den norske middelklassen på 70- og 80-tallet. Samtidig som Jarle utvikler en identitet som opprører og «raddis», tegnes det opp et bilde av tapte familieillusjoner. Bokens tittel referer til den norske motstandsgruppen Kompani Linge, men det orheimske «kompaniet» rakner som følge av farens alkoholisme. Tross romanens fortelling om sårbare mennesker og destruktive familierelasjoner, er den også full av ungdommelig entusiasme og livslyst. Renberg har selv omtalt romanen som viktig, og fortalt at det selvbiografiske laget gjorde at det føltes farlig å skrive og gi ut boken. Tore Renberg ble belønnet med P2-lytternes romanpris for Kompani Orheim, samt nominert til Brageprisen og Ungdommens kritikerpris. I 2012 kom filmatiseringen av romanen ut, med Arild Andersen som regissør, og Kristoffer Joner i rollen som Jarles far.
Etter de to første bøkene om Jarle Klepp etablerte Tore Renberg seg som en av Norges mestselgende forfattere. Kritikeren Torunn Borge fremhevet at Renberg etter å ha eksperimentert med ulike sjangre og stiler, nå hadde funnet sin stil som historieforteller. Med dette beveget Renberg seg fra å være ung og fremadstormende, til å bli en etablert og virksom romanforfatter. Samtidig trakk han frem litterære storheter som Selma Lagerlöf, Honoré de Balzac, Halldór Laxness og Lev Tolstoj som inspirasjonskilder. Med de to første Jarle Klepp-bøkene kan Renbergs litterære reise forstås som en bevegelse bort fra en eksperimentell modernisme, mot den europeiske realistiske tradisjonen.
I Charlotte Isabel Hansen (2008) tar Renberg opp tråden fra Kompani Orheims åpning, og fortsetter å utforske far/barn-relasjoner. Jarle Klepp studerer nå litteraturvitenskap i Bergen, og befinner seg i kjernen av litteraturvitenskapens jubelår i vestlandsbyen på 90-tallet. Forfatter Bjarne Riiser Gundersen er blant dem som har poengtert at romanen er en satire over miljøet på humanistiske fakultet på 90-tallet, som gjerne omtales som dekonstruksjonens eller poststrukturalismens velmaktsdager. Midt oppi fester, studier og udefinerte forhold dukker det plutselig en overraskelse opp i Jarles postkasse, og det viser seg at han har en datter på åtte år. Jarle forsøker å kombinere sitt uforpliktende og ambisiøse studentliv med sin nye rolle som far, noe som leder til både komiske og såre situasjoner, men også selverkjennelse. Anmeldere har blant annet pekt på den europeiske dannelsesromansjangeren som modell for romanen. Romanens sentimentalitet, og anmeldernes fremhevelse av det sentimentale, har blitt undersøkt i en mastegradsavhandling ved NTNU. Romanen er mer satirisk og komisk enn de to foregående, noe som blant annet fikk VGs anmelder til å meddele at «[har] noen savnet humor i norske romaner, vil de bli mettet her». Også i Charlotte Isabel Hansen binder Renberg det lille livet sammen med store historiske hendelser, tydeligst ved at Charlotte Isabel dukker opp i Bergen samme dag som prinsesse Diana skal begraves. Slik er romanen også et portrett av et historisk øyeblikk, som en siste dans på 90-tallet før alvoret tar over. Også Charlotte Isabel Hansen ble filmatisert, men da under navnet Jeg reiser alene.