Armenere (armensk: Հայեր – Hajer) er et folkeslag med opprinnelse i Kaukasus og Det armenske høylandet, hvor det en stor del av dem fremdeles bor, spesielt i Armenia, men armenere finnes også spredt over hele verden.
Det er betydelige armenske befolkninger i nærliggende land som Georgia, Iran, Russland og Ukraina. Etter folkemordet på armenerne (1915–1917) flyktet en stor del av de overlevende til Frankrike, USA, Argentina, Levanten og andre land hvor armenerne var velkomne. Det finnes i dag anslagsvis 8 millioner armenere på verdensbasis.Miniature Empires: A Historical Dictionary of the Newly Independent States – Page 3 by James B Minahan (se Den armenske diasporaen)
De snakker to forskjellige, men innbyrdes forståelige dialekter av armensk. Den øst-armenske dialekten brukes hovedsakelig i Armenia, Iran og de tidligere sovjetrepublikkene, mens vest-armensk primært brukes i den armenske diasporaen.
Armenia ble kristnet under Arsakidene tidlig på 300-tallet, og ble dermed den første kristne nasjon. Kristendommen hadde imidlertid begynt å spre seg i Armenia allerede like etter Kristi død, som følge av arbeidet til de to apostlene Taddeus og Bartolomeusse , og de fleste armenere er tilsluttet Den armenske apostoliske kirke, en ikke-kalkedonsk kirke.
Etymologi I løpet av historien har armenere blitt den internasjonale betegnelsen på denne folkegruppen. Det ble først brukt av nabostatene til antikkens Armenia. Det er tradisjonelt antatt å være avledet fra Armenak eller Aram (en etterkommer av Haik, alle armeneres forfar). Armenerne selv kaller seg imidlertid Haj (armensk: Հայ, flertall: Հայեր, Hajer). Ordet kommer ifølge legenden fra grunnleggeren av den armenske nasjon, Hajk.
Historie thumb|Kongedømmet Urartu under Sarduris II i 743 f.kr.
I bronsealderen blomstret flere riker på og ved Det armenske høylandet, herunder Hettiterriket (på høyden av sin makt), Mitanni (det sørvestre historiske Armenia) og Hayasa-Azzi (1600-1200 f.kr.). Like etter Hayasa-Azzi kom Nairi (1400–1000 f.kr.) og kongedømmet Urartu (1000–585 f.kr.). Hver enkelt av de nevnte nasjoner og stammer tok del i det armenske folkets etnogenese.Vahan Kurkjian: History of Armenia, Michigan, 1968Armenian Soviet Encyclopedia, v. 12, Jerevan 1987Artak Movsisyan, "Sacred Highland: Armenia in the spiritual conception of the Near East", Jerevan, 2000Martiros Kavoukjian, "The Genesis of Armenian People", Montreal, 1982
Det herskende dynastiet i Urartu (assyrisk for Ararat) ble erstattet av Orontidene, som etablerte seg rundt samme tid som skyterne og mederne invaderte på 500-tallet f.Kr. Ifølge Herodot var armenioi i 440 f.Kr bevæpnet som frygerne.Herodotus, The Histories, VII.73East Translates East Den første staten som ble kalt Armenia av folkene rundt (Hekataios av Milet og Behistun-inskripsjonen) ble etablert tidlig på 500-tallet f.Kr. På sitt høydepunkt under Tigranes den stores styre (95–55 f.Kr.) erobret Armenia områder befolket av andre folkeslag, og riket strakte seg fra det nordlige Kaukasus helt til det som nå er det sentrale Tyrkia, Libanon og det nordvestre Iran. Riket ble senere en kort periode (114–118 e.Kr.) underlagt Romerriket.
Under Arsakidene ble Armenia den første staten som innførte kristendommen som sin offisielle religion (etter tidligere å ha praktisert hellenistisk paganisme – den gamle greske religionen og deretter den romerske religion)«The conversion of Armenia to Christianity was probably the most crucial step in its history. It turned Armenia sharply away from its Iranian past and stamped it for centuries with an intrinsic character as clear to the native population as to those outside its borders, who identified Armenia almost at once as the first state to adopt Christianity». (Nina Garsoïan i Armenian People from Ancient to Modern Times, red. R.G. Hovannisian, Palgrave Macmillan, 1997, Vol. 1, s.81) først på 300-tallet, sannsynligvis i 314.Tidspunktet har tradisjonelt vært datert til 301, etter Mikayel Chamchian (1784), men 314 er datoen som i dag favoriseres av de fleste historikere, som Nicholas Adontz (1970), s.82, i henhold til Ananians forskningsarbeid, og Seibt The Christianization of Caucasus (Armenia, Georgia, Albania) (2002). Dette innledet en ny æra i det armenske folkets historie (se Religion). For ytterligere å styrke den armenske nasjonale identitet oppfant Mesrop Masjtots noe senere det armenske alfabetet. Dette innledet Armenias gullalder, da mange utenlandske bøker og manuskripter ble oversatt til armensk av Mesrops elever. I 428 mistet Armenia sin uavhengighet til de bysantinske og persiske rikene.
I 885 reetablerte armenerne seg som en selvstendig enhet under ledelse av Ashot I av Bagratidene. Etter den bysantinske okkupasjonen av Bagratide-Armenia i 1045 og den påfølgende invasjonen av de tyrkiske seldsjukkene i 1064, flyktet en betydelig del av den armenske adelen og bondebefolkningen. De bosatte seg i stort antall i Kilikia, en region i Anatolia hvor armenerne allerede var etablert som en minoritet helt siden romertiden. I 1080 grunnla de det uavhengige armenske kongedømmet Kilikia, som ble fokusområdet for armensk nasjonalisme. Armenerne utviklet nære sosiale, kulturelle, militære og religiøse bånd med de nærliggende korsfarerstatene, men bukket etter hvert under for de invaderende mamelukkene.
På 1500-tallet ble det østlige Armenia erobret av det persiske Safavideriket, men det vestlige Armenia kom under Det osmanske riket. I 1820-årene ble delene av det historiske Armenia som lå under persisk kontroll, sentrert rundt Jerevan og Sevansjøen, innlemmet i Det russiske imperiet, men Vest-Armenia forble under osmansk styre. I disse urolige tidene var armenerne avhengige av kirken for å bevare og beskytte sin unike identitet.
thumb|Armenske frivillige i rekkene til den britisk-ledete Egyptian Expeditionary Force, som kjempet mot tyrkerne i 1916-1918.
Den etniske rensingen av armenere i Det osmanske rikets siste tider nevnes ofte som et folkemord eller en massakre, med et estimert antall på alt fra –1,5 millioner ofre http://www.britannica.com/EBchecked/topic/35323/Armenian-massacres. En bølge av forfølgelser i årene 1894 til 1896 ble etterfulgt av og kulminerte i hendelsene under Folkemordet på armenerne i 1915 og 1916. Etter det knusende osmanske nederlaget mot russerne under første verdenskrig, trakk Enver Pasja seg som øverstkommanderende for hæren og beskyldte armenerne for å ha skylden for det katastrofale nederlaget. Dette begrunnet med at en del armenske opprørgrupper hadde angrepet tyrkiske forsyningsruter og gjort væpnet opprør mot osmanske styrker i håp om å få sin selvstendighet. Armenske partier og geriljaer som ønsket selvstendighet hadde eksistert lenge og armenske grupper hadde lenge samarbeidet med Russland , men dette førte til at mange flyktet til de russisk kontrollerte områdene og vervet seg til den russiske hæren. og begynte å kjempe på russernes side mot Det osmanske riket . Enver Pasja ønsket å løse det armenske problem og beordret at armenere i den osmanske hæren skulle avvæpnes og ga ordre om deportasjon. I juli 1915 skal en tyrkisk gendarm ha sagt til en Røde Kors-søster fra Danmark: «Først dreper vi armenerne, så grekerne, så kurderne.» Vesten iakttok dette med forferdelse, mens få tenkte på at det var den vestlige tanken om «nasjonalstaten» som hadde ført til massakrene.Mark Mazower: Dark Continent (s. 60-1), Penguin books, ISBN 0-14-024159-0
Senere tyrkiske regjeringer har konsekvent avvist anklager om folkemord. Man har argumentert med at armenerne som døde kun var en konsekvens av krigen eller av deres individuelle eller kollektive støtte for Det osmanske rikets fiender. Ifølge enkelte kilder anslås antallet armenere innenfor Det ottomanske rikets grenser til ca. 1,2 mill. Derfor kan ikke tallet på 1,5 mill drepte være særlig realistisk. I tillegg viser kilder at også tyrkere led tap under 1. verdenskrig, men som vanligvis ikke nevnes i denne sammenheng. Disse tapene anslås til rundt 400– drepte. Vedtak av lover i flere andre land, hvor forfølgelsen av armenerne er blitt fordømt som folkemord, har ofte framprovosert diplomatiske konflikter.
Etter oppdelingen av Det russiske imperiet etter første verdenskrig var Armenia selvstendig en kort periode, fra 1918 til 1920, som Den demokratiske republikken Armenia. På slutten av 1920 kom kommunistene til makten etter at Armenia var blitt invadert av den Røde hær. I 1922 ble Armenia en del av den Transkaukasiske SFSR i Sovjetunionen, og ble i 1936 en egen sovjetrepublikk, kalt den Armenske SSR. 21. september 1991 erklærte Armenia uavhengighet fra Sovjetunionen og opprettet den andre Republikken Armenia.
Geografisk utbredelse Armenia thumb|Armensk-befolkede områder i Anatolia og Transkaukasus i 1896. Sterkere blåfarge viser regioner med høyere armensk befolkning. De røde tallene viser prosentandelen armenere i hver enkelt region Armenerne har vært tilstede på det Armenske høyland i over fire tusen år, helt fra tiden da Haik, den legendariske patriarken og grunnleggeren av den første armenske nasjon, førte dem til seier over Bel av Babylon. Med dagens befolkning på 3,5 millioner utgjør de en overveldende majoritet av befolkningen både i Armenia og i den omstridte regionen Nagorno-Karabakh i Aserbajdsjan. Armenerne i diasporaen henviser i uformelle sammenhenger til dem som Hajastantsi (armensk: Հայաստանցի), som betyr «de som er fra Armenia» (det vil si at de eller deres forfedre ikke ble tvunget til å flykte i 1915). Sammen med armenerne i Iran og Russland snakker de den østlige dialekten av det armenske språket. Landet selv er sekulært som en følge av sovjetisk dominans, men mesteparten av innbyggerne er armensk-apostoliske kristne. thumb|left|En armensk keramiker i Det armenske kvarter i Jerusalem.
Diaspora
thumb|Kart over Den armenske diasporaen. Små armenske handelssamfunn har eksistert utenfor Armenia i mange århundrer. Det har for eksempel i over tusen år vært en armensk befolkning i Det hellige land, og et av de fire kvarterene innenfor murene i Jerusalem kalles Det armenske kvarter. Det finnes også rester av tidligere større armenske samfunn i India, Burma og Sørøst-Asia. De fleste armenerne er imidlertid blitt spredt rundt i verden som en direkte følge av folkemordet i 1915, og utgjør den armenske diaspora.
Innen det armenske diaspora-samfunnet finnes en uoffisiell klassifisering av forskjellige typer armenere. For eksempel kalles armenere som har opprinnelse fra Iran Parskahay (armensk: Պարսկահայ), mens armenere fra Libanon vanligvis kalles Lipananahay (armensk: Լիբանանահայ). Bortsett fra armenerne i Iran, Russland og tidligere sovjetstater som Georgia (hvor de utgjør flertallet av befolkningen i provinsen Samtskhe-Javakheti) og Ukraina så snakker diaspora-armenerne hovedsakelig den vestlige dialekten av armensk. Denne dialekten har betydelige forskjeller til den østlige dialekten, men brukere av de to dialektene kan vanligvis forstå hverandre. I områder hvor armenere med mange forskjellige bakgrunner lever sammen (slik som i Canada og USA) har de forskjellige gruppene en tendens til å klumpe seg sammen.
Den første armeneren i USA var Martin the Armenian, som kom til Jamestown-kolonien rundt 1618. Siden da har armenerne spredt seg over hele landet, og de største sentrene for den armenske befolkningen er i byene Watertown i Massachusetts, Fresno, Glendale og Los Angeles i California og Detroit og New York. I Canada finnes et stort antall armenere i Toronto og Montréal. Armenere finnes også i alle landene i Latin-Amerika, med de største konsentrasjonene i Brasil, Argentina, Uruguay, Chile, Den dominikanske republikk, Venezuela, Costa Rica og Mexico.
I Europa er det Frankrike som har den største armenske befolkningen, men også i Tyskland, Hellas og Bulgaria finnes betydelige armenske samfunn. I verden for øvrig finnes det også en større konsentrasjon av armenere i Australia.
Kultur Språk og litteratur