thumb|Kart over Spitsbergen med Isfjorden med sidefjorder avmerket midt på kartet. thumb|Utsikt mot Isfjorden. thumb|Isfjordens sørbredd sett fra De Geerfjellet østover mot utløpet av Sassendalen. thumb|Fjellet Alkhornet ytterst ved munningen av Isfjorden. Isfjorden er en fjord på vestsiden av Spitsbergen på Svalbard. På sørsiden av fjorden ligger halvøya Nordenskiöld Land, og på nordsiden Oscar II Land og Dickson Land. Isfjorden munner ut Nordishavet med avgrensningene Kapp Linné og Isfjord radio på sørkysten og Daudmannsodden på nordkysten. Fjorden er 107 km lang og er den nest lengste fjorden på Svalbard etter Wijdefjorden på 108 km.. Besøkt 12. mars 2013 På det bredeste er fjorden om lag 24 km bred. Fra Isfjorden går det flere sidefjorder: Grønfjorden (med Barentsburg), Adventfjorden (med Longyearbyen), Sassenfjorden, som innerst heter Tempelfjorden, Billefjorden (med Pyramiden) og Nordfjorden, som deler seg i Dicksonfjorden og Ekmanfjorden.
Munningen av fjorden er preget av avrundede fjell av foldet grunnfjell. På sørsiden, innenfor Grønfjorden, er det platåformet fjell opp mot 1 000 meters høyde. Disse fjellene er avleiringer fra devon- og tertiærtiden, og de tertiære lagene inneholder kull.
Rundt fjorden ligger flere av de nåværende og tidligere bosatte områdene på Svalbard: Barentsburg, Longyearbyen og de nedlagte Brucebyen, Ankershamn, Grumantbyen, Moskushamn og Pyramiden. Ytterst i fjorden, på sørsiden, ligger den nedlagte radiostasjonen Isfjord radio. Ved Isfjorden ligger også Norges eneste kullkraftverk, Longyear Energiverk.
På grunn av lokale klimatiske forhold har nordsiden av Isfjorden flere isbreer som ender med fronten i sjøen, mens på sørsiden er det isbreer kun innerst i Grønfjorden, hvor alle ender på land. Det ligger tre fuglereservat i Isfjorden: på Kapp Linné, Boheman og Gåsøyane.
Geologi og geografi I sen jura var Svalbard oversvømt av grunt hav og det ble avsatt fosfatrike, tynne lag av kalksand (Brentskardhaug). På Vest-Spitsbergen var havet dypere og ga godt sammenpressede, tynne sandsteinslag fra jura. Havet var varmt og fullt av marint liv, og ga grunnlag for oljerikdommer over hele verden. Men det dekkende havet over Svalbard ga derimot ganske liten sedimenttilførselRamberg, Ivar (red), Landet blir til – Norges geologi. 2007, side 392. og gjør det lite sannsynlig med oljefunn fra jura-kritt her. Svart eller mørkt grått slam fra jura har avsatt skiferaktige bergarter over mye av Svalbard, men de er bare bevart i Grønfjorden samt i et langt belte fra Bohemanflya, Janusfjellet og Adventfjorden i nordvest til Agardhbukta i sørøst, og videre derfra til Kong Karls Land (Agardhfjell, Rurikfjell). De inneholder fossiler av muslingen Buchia, andre bløtdyr og ammonitter, for eksempel på østsiden av Adventfjorden. På Janusfjellet er det dessuten funnet en fiskeøgle samt svaneøglen Tricleidus svalbardensis fra sen jura. Ved overgangen til kritt overtok en gul-grønn leirstein av glaukonitt (Myklegardfjell), som kan tyde på at det var dypere hav.Ramberg, Ivar (red), Landet blir til – Norges geologi. 2007, side 414.
Ved inngangen til kritt-tiden for 145 millioner år siden, ble kontinentalskorpen hevet fra nord og det nordlige Svalbard ble mere tørrlagt - noe som økte avsetningen av sand og slam nordfra. Samtidig steg havet og nådde sent i kritt sitt høyeste nivå noensinne – kanskje hele 350 meter høyere enn i dag – og stoppet tørrleggingen. I bassengene ble det avsatt hele 500–700 meter tykke sedimenter i løpet av kritt, mens lagene utenom bassengene er på 200–300 meter med mye avsetning av kalkstein basert på det yrende dyrelivet i havet. Svært mye av lagene er derimot erodert bort i ettertid. Langs sørkysten av dagens Isfjorden ble sand og slam avsatt blant annet ved Grønfjorden (Helvetiafjell). Ved Festningen ytterst i fjorden står de nederste sandsteinslagene vertikalt og danner formasjonen – med fotavtrykk av ulike dinosaurer i sandsteinen. Sentralt på Spitsbergen ble det avsatt tykke sedimentlag (Carolinefjell). Laget er tykkest i sør hvor det har vært mindre erodert, inntil 1 000 meters tykkelse mot bare 200 meter nord i det sentrale Spitsbergen-bassenget.
Inngangen til paleogen (tertiær) og jordens nytid kenozoikum for 65 millioner år siden, markerer en fortsettelse av sedimentavsetningene på sentral-Spitsbergen (Aspelintopp). I denne perioden skjedde det stor havbunnsspredning hvor først Norskehavet, og deretter Grønlandshavet åpnet seg kraftig. Forut for dette var det noe strekking i jordskorpen mot Svalbards vestkyst, og sammen med den påfølgende havbunnsspredningen ved Grønlandshavets utvidelse for 35–30 millioner år siden, skapte dette sterke forkastninger og graben-dannelse ved blant annet Forlandet. Fjellkjeden langs vestksten av Svalbard ble foldet opp og Spitsbergen ble presset sammen med anslagsvis 10 kilometer.Ramberg, Ivar (red), Landet blir til – Norges geologi. 2007, side 472. Dette sees idag som sterke foldebelter i fjell nord for Isfjorden og i Midterhuken i Bellsundet. Det er også synlige skyvedekker flere steder i Oscar II Land og Wedel Jarlsberg Land. Fjellkjededannelsen fra vest presset mot sentralbassenget på Spitsbergen og bygde opp en vertikal «brett» langs Grønfjorden. Samtidig ble Svalbard i kenozoikum hevet hele 3 000 meter, mest i nord.
Norge og Svalbard drev videre nordover – så sent som ved inngangen til paleogen for 65 millioner år siden lå Svalbard bare 60° nord. Det var temperert løvskog med mye bøk ved dagens Isfjorden, mens strendene langs havbukten var preget av torv mellom elvene. Gastropoder (snegler) og mange slags muslinger og fisk overtok havene. En midlertidig utvidelse av havbukten i sentralbassenget før eocen, for ca. 60 millioner år siden, ga oversvømming av nye deler av sentralbassenget og avsetning av sandstein nye steder (Basilika, Grumantby). De øverste, sedimentære lagene fra paleogen og neogen ligger således over de kullførende lagene fra tidlig-paleogen. Vi ser utspring av sandstein fra Basilika- og Grumantby-formasjonene som tydelige framstikkende former i fjellene rundt Longyearbyen. I eocen fra om lag 55 millioner år siden økte avsetningen av sedimenter (Frysjaodden), og snart ble dette så omfattende at avsetningene fylte opp sentralbassenget og bygde opp fast land fra vest mot øst (Battfjell). Denne nye kyst-oppbyggingen sees i fjellene som skråstilte lagstrukturer (klinoformer) på tvers av de generelle sedimentlagene, eksempelvis i Adventtoppen like ved Longyearbyen. Da havbukta ble fylt igjen, oppstod det bare sedimentdanning i elvedalene (Aspelintopp), hvor torvvekst ga de øverste, tynne kullagene.
Sentralt på Spitsbergen ble det dannet kull av plantemateriale – forkullet sumpskog fra kritt, og forkullet torv og løvtrær fra paleogen (tertiær) som er inntil 65 millioner år gammel.Svalbards geologi, hefte fra Norsk polarinstitutt, 2007, side 31. Dermed har Isfjorden-bassenget noen av de yngste kulleiene vi kjenner til. I dagens kullfelt er det lag fra kritt og paleogen som utnyttes med hele fem vertikale lag (fløtser). Den midterste Longyearbyen-fløtsen går helt til Barentsburg. De øverste, tynne fløtsene fra torvvekst i elvedalene har også vært forsøkt utnyttet. Kullforekomsten i Pyramiden tilhører langt eldre lag av forkullet sumpskog og bregneplanter fra karbon. Kullagene er horisontale ved Longyearbyen, som ligger midt i sentralbassenget, men vertikale ved Barentsburg. Det har vært leting etter olje siden 1960-tallet, spesielt helt innerst i Billefjorden, men det er ikke gjort drivverdige funn.
Fjordene ble skapt gradvis gjennom erosjon over millioner av år. For 20 000 år siden var Isfjorden en stor, glasial smelteelv, mens store isbreer fylte sidedalene. Disse isbreene hadde for 10 000 år siden trukket seg tilbake og innover i dalene de fleste steder på sørkysten, mens breene på nordkysten var mektigere og ble bevart som brefronter helt inn i moderne tid. I sør lå dagens Adventfjorden og Grønfjorden igjen som utdypede bukter og ble tilført smeltevann og løssmasser. Fjordene var kanskje 60 meter dypere enn i dag, senere landheving har vippet Svalbard opp og avsatte mange marine avsetninger langs fjellsidene og breddene av de mange fjordene. Dagens vannstand er anslagsvis 5 500 år gammel. Tilførselen av sedimenter er på inntil 3 000 g/m² per dag i Adventfjorden.
Landskap Isfjorden skjærer seg relativt dypt inn i landet og omkranses av høye fjell, spesielt langs sørkysten og innerst i øst. Fjorddybden er inntil 250 meter, mens fjellene i sør når opp i 1 050 moh., og i øst 1 106 moh. langs fjorden. Langs nordkysten er fjellene noe lavere, og det er en del lavlandsområder langs kysten.
Landområdene (landskapene) rundt fjorden er, regnet med klokken fra nordvest til sørvest: Oscar II Land James I Land Dickson Land Bünsow Land Sabine Land Nordenskiöld Land
Erosjon og glasiale prosesser i kvartær (siste to millioner år) bidro til å forme ut U-daler og erodere det som ble Sassenfjorden, Petuniabukta, Grønfjorden og Adventfjorden. Flate og jevnt formede fjellsider i Isfjordens østlige områder har sin bakgrunn i at mykere skifer har blitt erodert sterkere enn hardere sandstein, hvor sistnevnte står igjen som formasjoner når skifersteinen er borte.
Sidefjorder thumb|Grønfjorden og Barentsburg sett fra luften.
Innover Isfjorden er sidearmene følgende, med forgreninger, regnet med klokka fra Daudmannsodden i nordvest til Kapp Linné i sørvest: Ymerbukta Borebukta Nordfjorden Yoldiabukta Ekmanfjorden Dicksonfjorden Billefjorden, med det tidligere tettstedet Pyramiden Sassenfjorden Tempelfjorden Adventfjorden, med tettstedet Longyearbyen Colesbukta Grønfjorden (med tettstedet Barentsburg og det nedlagte Ankershamn)
I fjorder som Colesbukta, Adventfjorden og Sassenfjorden uten brefront, synker elveførte sedimenter raskere til bunnen og spres videre langs den, mens sedimenter som renner ut ved brefronter bruker lengre tid på å synke og spres gjennom den pelagiske vannsøylen og kan vaskes flere kilometer bort fra brefronten.Zajaczkowski, Marek: «Sediment supply and fluxes in glacial and outwash fjords, Kongsfjorden and Adventfjorden, Svalbard», i: Polish Polar Research, volum 29 nummer 1 2008, s 59–72.
Om vinteren må det være flere dager med kaldere enn -15 °C i luften for at fjordene skal fryse til, det skyldes at nedkjøling av overflatevannet gjør dette tyngre og presser det nedover slik at varmere vann flyter opp, og dette må også nedkjøles suksessivt for at hele vannmassen skal nå kritisk kald temperatur. Om vinteren fryser fjordene når havvannet når -1,3 til -1.8 °C, avhengig av saltholdigheten. Dette skjer vanligvis i januar eller februar som også er de to månedene hvor middeltemperaturen er lavere enn -15 °C. Havisen kan bli inntil en meter tykk i Adventfjorden og tre meter tykk i særlige tilfeller, i april-mai. I årene 2005-11 var de indre fjordene sjelden islagt.
Transporten av ferskvann og masser fra sideelvene stopper opp om vinteren. De største elvene kan tilføre inntil 2–3½ m³/sek i flomsesongen om sommeren. Saliniteten er vanligvis omkring 35 PSU i likhet med resten av øygruppen, men i overflaten kan saltholdigheten komme ned i 5 PSU eller mindre under elveføringen om sommeren. Brakkvann med saltholdighet under 11 PSU kan observers i 1 meters tykkelse så mye som 400 meter fra tidevannssonene ved Adventfjorden, mens ulikheten i densitet avtar etter hvert og sørger for gradvis utblanding når man fjerner seg fra elvene.
Bosetninger Rundt fjorden ligger de to største bosetningene på Svalbard, Barentsburg og Longyearbyen. I tillegg ligger flere nedlagte gruvesamfunn rundt fjorden, Moskushamn, Brucebyen, Grumantbyen, Ankershamn og Pyramiden. Ytterst i fjorden, på sørsiden, ligger den nå automatiserte radiostasjon Isfjord radio.
Longyearbyen thumb|Longyeardalen sett fra Hiorthfjellet. Adventfjorden i forgrunnen, Adventdalen mot venstre, og Longyeardalen bakover midt i bildet.