Henrik VI av Det tysk-romerske rike

Henrik VI av Det tysk-romerske rike (1165–1197) var konge av Tyskland fra 1190 til 1197, tysk-romersk keiser fra 1191 til 1197 og konge av Sicilia fra 1194 til 1197. Han var et medlem av en sørvesttysk adelsslekt i Schwaben, huset Hohenstaufen.

Henrik (tysk: Heinrich) var den andre sønnen til keiser Fredrik Barbarossa og Beatrice, grevinne av Burgund. Han ble godt utdannet i latin, så vel som romerretten og kanonisk lov (kirkerett), og var også en beskytter av diktere og en dyktig poet selv. I 1186 ble han gift med Constance av Sicilia, datteren av den normanniske kongen Roger II av Sicilia som døde før Constance ble født. Henrik, som satt fast i Hohenstaufen-konflikten med huset Welf fram til 1194, måtte håndheve arvekravene fra sin hustru mot hennes nevø grev Tancred av Lecce. Henriks forsøk på å erobre kongedømmet Sicilia mislyktes ved beleiringen av Napoli i 1191 på grunn av en epidemi og keiserinne Constance tatt til fange. Basert på en enorm løsepenger for løslatelsen og underkastelsen av kong Rikard Løvehjerte, og ved Tancreds død, erobret han Sicilia og sørlige Italia i 1194.«Naples' history phases», Danpiz.net Men den tiltenkte foreningen med det tysk-romerske rike mislyktes til slutt på grunn av pavedømmets motstand. På Sicilia hadde Henrik et rykte for hensynsløs undertrykkelse av politiske motstandere. Pavlac, Brian (18. oktober 2013): "Henry VI", i: Emmerson, Richard K., red.: Key Figures in Medieval Europe: An Encyclopedia. Routledge. ISBN 978-1-136-77519-2; s. 323. Fram til i dag har han noen ganger fått kallenavnet «den grusomme» (il crudele) av italiensk historieskriving.

Henrik truet med å invadere det bysantinske riket etter 1194 og lyktes i å tvinge til løsepenger, Alamanikon (gresk: Ἀλαμανικόν, «tysk skatt») på 1600 pund med gull, fra keiser Alexios III Angelos i bytte for å ikke invadere.rand, Charles M. (1991): «Alamanikon», i: Kazhdan, Alexander, red.: The Oxford Dictionary of Byzantium. Oxford and New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-504652-8; s. 50–51. Han gjorde kongedømmet Kypros og det armenske kongedømmet Kilikia til formelle undersåtter av imperiet og tvang Tunis og Tripolitania i Nord-Afrika til å hylle ham. I 1195 og 1196 forsøkte han å gjøre det tysk-romerske rike fra å være rike hvor de tyske kurfyrstene valgte monarken til et arvelig monarki, det såkalte Erbreichsplan («plan for et arvelig imperium»), men møtte sterk motstand. Martin, Werner (2007): Der Erbreichsplan Kaiser Heinrichs VI.: Verlauf, Motive und Hintergründe, GRIN Verlag, ISBN 978-3638658515 Henrik lovet å dra på korstog i 1195 og begynte forberedelsene. Et opprør på Sicilia ble knust i 1197. Korsfarerne satte seil mot Det hellige land samme år, men Henrik døde av sykdom i Messina i sørlige Italia den 28. september 1197 før han kunne slutte seg til dem. Hans død kastet imperiet inn i kaoset i den tyske tronestriden de neste 17 årene.«Deutscher Thronstreit von 1198 bis 1218», Kinderzeitmaschine.de

Liv og virke Tidlig liv Henrik ble født høsten 1165 på Valkhof kaiserpfalz i Nijmegen til keiser Fredrik Barbarossa og Beatrice, grevinne av Burgund. I en alder av fire fikk faren ham valgt til konge av romerne under en hoftag i Bamberg i pinsen 1169. Henrik ble kronet 15. august ved Aachenkatedralen.Wilson, Peter H. (2016): Heart of Europe: A History of the Holy Roman Empire, Harvard University Press, s. 307.Freed, John B. (2016): Frederick Barbarossa: The Prince and the Myth, Yale University Press, s. 351.

Henrik fulgte faren på hans italienske krigskampanje 1174–76 mot det lombardiske statsforbundet, samtidig som han fikk undervisning av Godfred av Viterbo og assosiert seg med tyske minnesangere som Friedrich av Hausen, Bligger av Steinach og Bernger av Horheim. Henrik var flytende i latin, og ble ifølge kronikøreren Alberic av Trois-Fontaines «utmerket seg med kunnskaps gaver, omkranset i blomster av veltalenhet og belært i kanonisk og romersk lov». Han var en beskytter av poeter og poesi, og han komponerte nesten helt sikkert sangen Kaiser Heinrich, nå blant Weingarten klosters sangmanuskripter.«Nachdichtungen deutscher Minnesänger», Deutsche Liebeslyrik I henhold til hans rang og med keiserlig ørn (Reichsadler), regalier og en skriftrull, er han den første og fremste som er framstilt i den berømte Codex Manesse, et sangbokmanuskript fra 1300-tallet med 140 anerkjente poeter; minst tre dikt tilskrives en ung og romantisk anlagt Henrik VI. I en av dem beskriver han en romanse som får ham til å glemme all sin jordiske makt, og verken rikdom eller kongelig verdighet kan oppveie hans lengsel etter den damen (ê ich mich ir verzige, ich verzige mich ê der krône – «før jeg gir henne opp, vil jeg heller gi fra meg kronen»).«Minnelieder um 1184/86», Hochschule Augsburg«If a nobleman wanted a woman, he simply took possession of her», Edsimoneit 4. desember 2019

Keiserens sønn Etter å ha kommet tilbake til Tyskland i 1178, støttet Henrik sin far mot opprøret hertug Henrik Løve. Han og hans yngre bror Fredrik mottok utmerkelsen ridderslaget ved riksdagen i Mainz i 1184.Hering, Kai (2015): «Godfrey of Viterbo: Historical Writing and Imperial Legitimacy at the Early Hohenstaufen Court», i: Foerster, Thomas, red.: Godfrey of Viterbo and His Readers: Imperial Tradition and Universal History in Late Medieval Europe, 1. utg., London: Routledge; s. 59. Se også «Godfrey of Viterbo» (PDF), Symposium i Bergen (PDF), 14. oktober 2012 Keiseren hadde allerede inngått forhandlinger med kong Vilhelm II av Sicilia for å forlove sin sønn og arving med Vilhelms tante Constance innen 1184. Constance, nesten 30 år gammel på den tiden, ble sagt å ha vært innesperret i Santissimo Salvatore i Palermo som nonne siden barndommen å beholde sølibatet på grunn av en spådom om at «ekteskapet hennes ville ødelegge Sicilia», og det til tross for å ha blitt den eneste legitime arvingen til Vilhelm II ettersom ekteskapet til sistnevnte hadde forblitt barnløst; og, etter sistnevntes død i november 1189, fikk Henrik muligheten til å legge den sicilianske kronen til den keiserlige. Han og Constance ble gift 27. januar 1186 i Milano.Frohlich, Walter (1993): «The Marriage of Henry VI and Constance of Sicily: Prelude and Consequences», i: Chibnall, Marjorie, red.: Anglo~Norman Studies: XV. Proceedings of the Battle Conference, The Boydell Press, s. 109

I Hohenstaufen-konflikten med pave Urban III flyttet Henrik i mars til markgrevskapet Toscana, og med hjelp av sin stedfortreder Markward av Annweiler herjet og ødela det tilstøtende territoriet til de pavelige statene. Tilbake i Tyskland ble han suveren hersker over imperiet, ettersom faren hadde dødd mens han var på det tredje korstoget i 1190. Henrik forsøkte å sikre sitt styre i Nederlandene ved å opphøye grev Balduin V av Hainaut til markgreve av grevskapet Namur, og samtidig prøvde han å komme til enighet med den rivaliserende hertug Henrik I av Brabant. Ytterligere vanskeligheter oppsto da den landflyktige Welf-hertugen Henrik Løve kom tilbake fra England og begynte å underlegge store eiendommer i sitt tidligere stamhertugdømmet Sachsen. En Hohenstaufen-kampanje til Sachsen måtte oppgis da kong Henrik mottok budskapet om at kong Vilhelm II av Sicilia døde den 18. november 1189. Den sicilianske visekansleren Matthew av Ajello krevde arven etter grev Tancred av Lecce og fikk støtte fra den romerske kurie (den katolske kirkes sentrale forvaltning).

For å hevde sine egne rettigheter i arvestriden, støttet Henrik opprinnelig Tancreds rival grev Roger av Andria og sørget for en hærkampanje til Italia. Det neste året inngikk han en fredsavtale med Henrik Løve ved Fulda og flyttet lenger sørover til Augsburg, hvor han fikk vite at faren hans hadde dødd på korstog da han forsøkte å krysse Salefelven nær Silifke i det armenske kongedømmet Kilikia (nå en del av Tyrkia) den 10. juni 1190. Fuhrmann, Horst (1986): Germany in the High Middle Ages: c. 1050–1200. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-31980-5; s. 181.

Keiserlig kroning thumb|right|Fredrik Barbarossa med sine sønner Henrik og Fredrik, Historia Welforum, Weingartenklosteret, ca 1180 thumb|En framstilling av pave Celestin III som kroner Henrik VI med sin fot. Historien om paver som kronet keisere med føttene var en populær legende middelalderen, ofte ment å vise at pavelig autoritet var overlegenhet over sekulær autoritet. Når det gjelder Henrik og Celestin, kom historien om Celestin som kronet keiseren med høyre fot og deretter sparket kronen av hodet fra den engelske kronikeren Roger av Hoveden.Bojcov, Michail A. (2005): Wie Der Kaiser Seine Krone Aus Den Füssen Des Papstes Empfing. s. 163–198Huijbers, Anne (23. mai 2023): «Le couronnement impérial de Sigismond de Luxembourg à Rome (1433) : entre rite papal et perception humaniste», Sacres et couronnements en Europe : Rite, politique et société, du Moyen Âge à nos jours. Presses universitaires de Rennes. ISBN 978-2-7535-9414-2; s. 207–220. thumb|Faksimile av det keiserlige segl (1192)

Mens Henrik sendte en keiserlig hær til Italia, ble han selv værende i Tyskland for å avgjøre arven etter landgrave Ludvig III av Thüringen, som også hadde dødd på det tredje korstoget. Han hadde planlagt å overta landgrevskabet Thüringen som et omvendt len, men Ludvigs bror Hermann var i stand til å overta Thüringen. Året etter fulgte kongen hæren sin over Alpene. I Lodi i Lombardia forhandlet han med den mektige Eleonore av Aquitaine, enken etter kong Henrik II av England, for å få henne til bryte forlovelsen til sønnen kong Rikard Løvehjerte med Alys, grevinne av Vexin, en datter av avdøde kong Ludvig VII av Frankrike. Han håpet å forverre forholdet mellom England og Frankrike og forsøke å få Rikard politisk isolert, ettersom han hadde fornærmet ham ved å støtte grev Tancred på Sicilia. Eleonore handlet smart; hun klarte å få Henriks forsikring om at han ikke ville blande seg inn i sønnens konflikt med kong Filip II av Frankrike, og hun ville også forhindre ekteskapet til Henriks yngre bror Konrad med Berengaria I av Castilla for å begrense Hohenstaufen-kravene til makten.

Henrik inngikk videre forhandlinger med byene i og med pave Celestin III om hans keiserlige kroning, og avstod Tusculum sørøst for Roma til paven. Påskedag den 15. april 1191 i Roma, ble Henrik og hans kone Constance kronet til keiser og keiserinne av paven. Sicilias krone var imidlertid vanskeligere å få, ettersom den sicilianske adelen hadde valgt grev Tancred av Lecce som sin konge. Henrik begynte sitt arbeid med en krig i den italienske regionen Puglia og beleiret Napoli, men han møtte motstand da Tancreds vasall Margaritus av Brindisi kom til byens forsvar, trakasserte Henriks pisanske marine og nesten ødela den senere ankommende kontingenten fra adelsrepublikken Genova. Dessuten hadde den keiserlige hæren blitt hardt rammet av en epidemisk sykdom, og Henrik måtte til sist oppgi beleiringen. Da han trakk seg tilbake, overga de byene som Henrik hadde erobret til Tancred på nytt. Som et resultat ble Constance, som Henrik etterlatt i palasset i Salerno, forrådt og utlevert til Tancred.

Henrik måtte reise tilbake Tyskland da han fikk vite at Henrik Løve igjen hadde oppfordret til en konflikt med det saksiske fyrstehuset Askanien og grevene av Schauenburg. Henrik Løves sønn Henrik av Brunswick deserterte fra den keiserlige hæren i Italia og ble utstøtt av keiseren ved riksdagen i Worms i pinsen 1192. Imidlertid måtte Henrik VI innse at hans makt var begrenset: etter hans nærmeste allierte i Sachsen, erkebiskop Wichmann av Magdeburg døde, han inngikk nok en våpenhvile med provoserende Henrik Løve.