Nidarholm kloster var et Benediktinerkloster som lå på øya Munkholmen i Trondheimsfjorden, i innseilingen til Trondheim. Det ble grunnlagt allerede i 1028 av kong Knut den mektige, og er Norges eldste kjente kloster. Monasterij sancte Marie de Holm, som var dets latinske navn, var viet den hellige Maria. Dagens rotunde, en rund del av en bygning, på Munkholmen, plassert på øyas høyeste punkt, er sannsynligvis bygd med utgangspunkt i ruinen eller på grunnmuren av den gamle klosterkirken gjengitt på seglet.Andersen, Eystein M.; Lunde, Øivind (5. januar 2023): «Norges eldste kloster på Munkholmen», Adressa.no Rett øst for rundkirken er det påvist restene etter en yngre rektangulær steinkirke.
<blockquote> «I 1537 overga erkebiskop Olav Engelbrektssons menn seg etter beleiringen av den lille klosterøya, dagens Munkholmen, i fjorden rett utenfor Trondheim. Det betød slutten for benediktinerklosteret Nidarholm og den katolske kirke i Norge.» ―Eystein M. Andersen, 2022Andersen, Eystein M. (2022): «Grunnleggelsen av Nidarholm Mariakloster» (PDF), Det Kongelige Norske Videnskapers Selskap, Skrifter nr. 2-2022</ref> </blockquote>
Historie Grunnleggelse <blockquote>«Det må erindres at i kongeriket Norge er det et benediktinerkloster som kalles Holmklosteret og er viet St. Benedikt. Det rager over alle andre benediktinerklostre. Dette ble grunnlagt av kong Knut av England, Danmark og Norge» ― Matthew Paris, Historia Anglorum Paris, Matthew (2012): Historia Anglorum sive, ut vulgo dicitur, Historia Minor, red. Frederic Madden, Cambridge University Press, ISBN 9781108048668, fol 143 b </blockquote>
thumb|Munkholmen øy utenfor Trondheim, som tidligere het Nidarholm. thumb|Segl for den hellige Benedikts kapittel på Nidarholm fra 1280, som forestiller en romansk rundkirke med fire små tårn.
Nidarholm (dagens Munkholmen) ble i den eldste historisk tid benyttet som rettersted. Her sto en galge som kong Olav Tryggvason benyttet for henge jarl Håkon Sigurdsson og hans trell Tormod Kark på slutten av 900-tallet. I tillegg omtales øya som et anløpssted for de som av ulike grunner ikke ville seile inn til elven i Nidaros hvor byens egentlige havn var.Lange, Christian C.A. (1856): «§ 2. St. Laurentii Kloster paa Nidarholm», De norske Klostres Historie i Middelalderen/3/2, Chr. Tønsbergs Forlag, via Wikikilden Sagaene var ikke opptatt av klosterets religiøse tilknytning eller historie. Nidarholm nevnes ofte, men kun for dens strategiske beliggenhet i militære henseende. Da birkebeinerne holdt til i byen våget ikke baglerne seg ikke nærmere enn øya. I 1210 nevnes det at det var brann i bygningene.
Engelske kilder ved Matthew Paris forteller at den danske kong Knut den mektige grunnla benediktinerkloster på Nidarholm i 1028, og at han i det følgende år sørget for at klosteret ble forsynt med munker. Klosterkirken skal ha blitt innviet i 1031: «Cnud ecclesiam coenobialem Sancti Benedicti in Dedication Norwegia fecit sollempniter valde dedicari» Paris, Matthew: Abbreviatio chronicorum Angliae, fol 14b. jf. «Matthew Paris and his Abbreviated Chronicle of England», British Library
Kong Knut reiste ifølge Olav den helliges saga til Nidaros og ble hyllet på tinget som konge over Norge i 1028.Krag, Claus (1995): «Fra Helgå til Stiklestad», Vikingtid og rikssamling 800-1130, bind 2, Aschehougs Norgeshistorie, Aschehoug, ISBN 82-03-22015-0; s. 145. Han var da konge over både England, Danmark og Norge. Dette var året etter at han på invitasjon hadde reist gjennom Europa for å være deltager ved kroningen av den tysk-romerske keiser Konrad II i Peterskirken i Roma. Keiseren og den danske konge hadde også inngått en dynastisk allianse for å bilegge tidligere fiendskap ved at Knuts datter Gunhild ble gift med Konrads sønn Henrik III.Skaaning, Poul (2010): Knud den store, Hovedland, ISBN 978-87-7070-196-9; s.105. Møtet med pavens Roma hvor han ble behandlet som europeiske fyrsters likemann ga Knut en endret forståelse for kongerollen som en konge av Guds nåde. Skaaning (2010), s. 268-169. En grunnleggelse av Nidarholm kloster etter kongehyllingen stemmer godt med Knuts kirkepolitikk både i England og Danmark generelt.
Det er nærliggende at Knut prøvde noe av det samme i Norge som i England hvor flere klostre ble opprettet eller støttet, slik som St Benet's Abbey ved Holme i Horning i Norfolk og Bury St Edmunds Abbey i Suffolk. Han innledet med denne politikken en fredsperiode i England hvor han bygde opp under kirken og klostervesenet etter urolige og ødeleggende år, og han trengte den engelske kirken for å bygge opp sitt skandinaviske rike der kirken var svak.
Nidarholms grunnleggelse har vært gjenstand for mye usikkerhet og diskusjon. Et sentralt spørsmål har dreid seg om Nidarholm kloster ble grunnlagt av kong Knut omkring 1030, eller den norske lendmannen Sigurd Ullstreng omkring 1100, slik som Aschehougs Norgeshistorie fra 1995 slår fast.Krag, Claus (1995): «Kirken og samfunnet», Vikingtid og rikssamling 800-1130, bind 2, Aschehougs Norgeshistorie, ISBN82-03-22015-0; s. 203. Norsk-islandske kilder peker på Sigurd Ullstreng som grunnlegger av klosteret omkring 1100, som har vært det dominerende synet i nyere tid, mens engelske kilder ved Matthew Paris forteller at det ble grunnlagt allerede i 1028 av kong Knut. Matthew besøkte selv Nidarholm i 1248 og kjente klosteret og dets historie godt. Nyere kildestudier viser imidlertid at Sigurds rike gaver til klosteret i de norsk islandske kildene kan synes å være tilpasset Nidarholms grunnleggelse for å passe kirkepolitisk agenda i sin framstilling og ikke kan legges til grunn. Det kan se ut til at Ullstrengs bidrag i form av rike gaver til klosteret ble skrevet om til en grunnleggelse for å passe inn i den kirkepolitiske agenda og historiefortelling fra siste halvdel av 1100-tallet og framover. Hvis Knut anses som grunnlegger av Nidarholm kloster viet jomfru Maria. Ifølge kildene sørget han i de påfølgende årene sørget han for å sende munker til klosteret. Klosterkirken ble innviet for bruk i 1031.
Dedikasjon Nidarholm ble både av paven og klosterets egen abbed ved flere anledninger omtalt som et kloster viet den hellige Maria. I 1350 utnevnte pave Klemens VI abbed Olav til erkebiskop og omtaler klosteret som «monasterii sancte Marie de Holmis ordinis sancti Benedicti Nidrosiensis diocesis». Dip. Nor. Bd. 1 nr. 322. Jomfru Maria var i middelalderen blant de objektive grunnhelgener, og dermed alltid hovedhelgen når et kloster var viet henne. Klosteret var antagelig viet Maria fra begynnelsen. Eventuelle andre dedikasjoner kan dog ha kommet i tillegg. I Theodoricus sitt verk fra slutten av 1100-tallet, Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium nevnes Laurentius av Roma, en helgen som ofte ble brukt av kirkens reformbevegelse på 1100-tallet. Sankt Benedikt var benediktinerordenens egen helgen, og hans regler for «det religiøse livet» i klostrene ble rettesnor for klosterordenen, som var den eldste i Vest-Europa, og som også de første norske tilhørte.Helle, Knut (1995): «Kirkelig riksorganisasjon», Under kirke og kongemakt 1130-1350, bind 3, Aschehougs Norgeshistorie, ISBN 82-03-22016-9; s. 26.
Økonomi Velstående enkeltpersoner lot arven gå til klosteret og således ble det etter hvert rikt og mektig,Lunde, Øivind (1987): «Nidarholm kloster i Trondheim», kap. 24 i Norges klostre i middelalderen, Oslo: Fortidsminneforeningens årbok 1997. også handel med England er dokumentert. Klosterets økonomi var også basert på arv etter Sigurd Ullstreng. som overlot sin gård samt hovedgården Viggja i Skaun kommune til klosteret.Presthus, Ingulf Tore : Det tredje dokumentet i kavalkaden fra Trondheim fra 1110 Munkholmen», Academia.edu Det hadde en egen mølle i Ila og eget rederi. I Viggja står det en steinstøtte som ble reist 17. mai i 1896, til minne om slaget på Vigg i år 1095 og hvor det hevdes at Sigurd Ullstreng grunnla klosteret.Severdigheter i Midtre Gauldal (med bilde av støtten), Reisemegleren
Magnus Blinde på Nidarholm Magnus Blinde, uekte sønn av Sigurd Jorsalfare, var Norges konge i perioden 1130 til 1135. Like over nyttår 1135 innledet striden mellom ham og den påståtte broren Harald Gille den norske borgerkrigstiden. Magnus ble tatt til fanget av Harald i Bergen og kastert, blindet, lemlestet før han ble deretter nordover og fengslet i Nidarholm kloster.Helle (1995), s. 15. Seint i 1130 hadde Harald Gille latt biskop Reinald bli hengt da han nektet oppgi hvor Magnus’ rikdommer var,Moseng, Ole Georg et al. (1999): Norsk historie 750-1537, Universitetsforlaget, ISBN 978-82-15-00415-0; s. 95. men da den blinde Magnus satt på Nidarholm i munkeklær, i henhold til Magnus Blindes saga, ble gården «Store-Hernes på Frosta tilskjøtet klosteret for hans underhold.»Snorre Sturlason: «Magnus Blindes saga», Snorres kongesagaer (Heimskringla), ny utgave 2009 ved J.M. Stenersens Forlag, ISBN 978-82-7201-456-7; s. 583. Året etter ble Harald Gille drept av Sigurd Slembe som tok Magnus ut av klosteret, men Harald Gilles parti samlet seg om hans mindreårige sønner Inge Krokrygg og Sigurd Munn, og både Sigurd Slembe og Magnus satte livet til i slaget ved Holmengrå i Strømstadskjærgården sør for Hvaler 12. november 1139.Moseng (1999), s. 117.
Abbed Bjørn Av klosterets abbeder nevnes en Nikolaus på midten av 1100-tallet, og abbed Asgaut i 1223 da han var tilstede ved det store riksmøtet i Bergen, noe som ble nevnt i Håkon Håkonssons saga,«Om stevnet i Bergen», 1223-1226, Håkon Håkonssons saga, via Olhov.net men ellers er det ingen annen informasjon om dem begge.
Abbed Bjørn er derimot omtalt som abbed i Nidarholm kloster i 1230-årene og begynnelsen av 1240-årene.«Om Pål Vågaskalm», 1227 - 1241, Håkon Håkonssons saga, via Olhov.net Han var en norsk benediktinermunk og ble også kalt Ritabjørn («Skrive-Bjørn») på grunn av sin brevkyndighet. Bjørn abbed var ifølge Håkon Håkonssons saga hertug Skule Bårdssons fortrolige rådgiver i striden med kong Håkon. Han var sendemann for Skule i forhandlingene våren og sommeren 1239, og inngikk på hertugens vegne avtale om fred over den kommende vinteren. Likevel var han blant dem som rådet Skule til å ta kongsnavn selv om høsten samme år. Erkebiskop Sigurd Eindridesson hadde satt straff om bannlysning for den som brøt fredsavtalen.«Om kong Håkon», 1227 - 1241, Håkon Håkonssons saga, via Olhov.net Han lyste derfor Bjørn abbed i bann og avsatte ham. Bjørn fikk dog tillatelse til å dra på pilegrimsferd til Roma og å få sin sak prøvd av paven. Han inngikk en avtale med hertug Skule for å få lånt penger til reisen mot pant i klosteret. På veien skulle Bjørn utføre ærend for hertugen i Danmark, Tyskland og andre land.«Om abbed Bjørn», 1227 - 1241, Håkon Håkonssons saga, via Olhov.net
I første omgang kom abbeden ikke lenger enn til Hamar. Der ble han pågrepet av kong Håkon Håkonssons folk, med penger og med brev fra Skule til paven, keiseren og andre fyrster som hertugen håpet på støtte fra. Bjørn ble derfor sendt til Bergen hvor han ble holdt fanget til kongen kom dit. Brevene ble da undersøkt nærmere. Ifølge sagaen ble det konstatert at de var fulle av løgn og svik mot kongen. Trolig var de forfattet av abbeden.«Om abbed Bjørn», 1227 - 1241, Håkon Håkonssons saga, via Olhov.net Likevel skal kong Håkon ha tilgitt Bjørn, og han fikk følge med kongen øst til Viken sommeren 1240 hvor han var vitne til Skules nederlag og flukt i slaget ved Oslo. Etter at hertug Skule falt ved Nidaros senere samme år,«Om hertug Skule», 1227 - 1241, Håkon Håkonssons saga, via Olhov.net fikk abbeden til og med dra videre til Roma, men uten brevene fra hertugen.