Trost i taklampa er en roman fra 1950 av den norske forfatteren Alf Prøysen (1914–1970). Den var Prøysens eneste roman.
Boka solgte i eksemplarer det året den utkom.Opplagstallene oppgis ulikt i ulike kilder: Riksteatrets programhefte (1994) sier ; Elin Prøysen (1989) sier ; Ove Røsbak (1992) sier ; mens Knut Imerslund (2005) sier i løpet av 1950 og 1951. Trost i taklampa er også blitt dramatisert som skuespill av Prøysen og Asbjørn Toms i 1952, hørespill med omtrent samme besetning samme år, film (Trost i taklampa) i 1955 og som musikal av Prøysen, Toms og Finn Ludt i 1963.
Historien foregår i ei hedmarksbygd i løpet av noen sommeruker. Dikteren og bygderomantikeren Lundjordet og husmannsjenta Gunvor Smikkstugun er begge på besøk i hjembygda, og blir møtt på ulikt vis. De har også helt ulike budskap til sine tidligere sambygdinger. Det er presentert flere tolkninger av tema og budskap i romanen. Prøysen skildrer og drøfter fra flere synsvinkler. Ironien rammer tydeligst Lundjordet og hans venner, som fremstiller jordbruket som et kall, og utflytterne som svikere. Hovedpersonen Gunvor er en mer tvetydig figur. Det er også noen bifigurer med viktige roller: fattiggutten Arne Barnehjemmet opptrer som outsider og observatør, mens odelsgutten Even Smikkstad og husmannskona Matja Bærjom viser verdien av ærlig arbeid.
Forfatteren og verket thumb|Alf Prøysen anno 1949. «Han beskriver klasseskillet på flatbygdene, men det er ikke først og fremst storbonden han er ute etter å 'ta'. De som virkelig svikter er Gunvors egne, ungdommen som arbeider på storgårdene, og som ikke tåler at en av deres egne klarer å gjøre det de selv ikke våger.» (Elin Prøysen) I 1950 var Prøysen en etablert artist, som hadde hatt suksess med viser i bokform (Drengstu'viser) og på plater, med barnesangbøker, barneprogrammer i radio og med novellesamlinga Dørstokken heme, som hadde kommet i to utgaver, i 1945 og 1949. Trost i taklampa ble Prøysens eneste roman, men skal ha vært tenkt som et større verk, muligens en trilogi.Elin Prøysen. Pappa Alf. Tiden forlag, 1989. ISBN 82-10-03242-9. Særlig kapitlet «'Trost i taklampa' – hans eneste roman» (ebok fra bokhylla.no) Prøysen hadde arbeidet med stoffet i flere år. Høsten 1949 leide han seg et arbeidsrom hos noen naboer i Nittedal, og begynte arbeidet med romanen på alvor.
Romanens framstilling av har både utgangspunkt i Prøysens egen livshistorie, og i de store endringene som skjedde i landbruket i siste del av 1940-årene: «Boka kom i rett tid, i flere år hadde problemet med avfolkning av landsbygda vært debattert, og mange hadde en mening om dette.» «Fra 1946 til 1950 […] gikk antallet yrkesaktive i norsk jordbruk ned med pr år»Knut Imerslund. «Det urbane Soria Moria i Alf Prøysens diktning». I: Alf Prøysen - idylliker eller opprører? 1995. Også i: Rau skulle kjolen vara. 2005 I 1950 var «gårdsarbeideren, tjenestejenta og budeia så godt som helt ute av bildet», maskinene hadde tatt over, og husmannssystemet var fjerna de fleste steder.
Prøysen identifiserte seg med Gunvor; både i mindreverdighetsfølelsen og i agget mot øvrigheten, og «han er glad i henne fordi hu tør å stikke seg ut, og han blir mer og mer glad i henne etterhvert som hu får føle hvordan bygda behandler opprørerne sine.» Det er også grunn til å sammenligne Gunvors «flukt inn i moderniteten» med Prøysens egen livsreise, «hans egen flukt fra det slektsbundne, det stedbundne og det tradisjonsbundne i den agrare førmoderniteten.»
Flere av personene i romanen er basert på mennesketyper Prøysen kjente fra sitt eget hjemmemiljø: Krestine Krokengen, Snekkersvekara og Ingebjørg Smikkstad. Også Gunvors karakter er basert på typer han kjente: «Men som sagt, det var noe som mangle. Je var itte klar over å det var, je dreiv med stassjonskapitler og syns je såg både Smikksta'n og a Ingebjørg og æille som sto og vente på dikter'n, og så får jeg sjå det kjæm ei jinte ta toget!! Lange bokser og kuffert, og så synes je a trippe så lett bortover vegen.- Himmel og hav, tenkte je, å er detta for en åpenbaring, hu har da ittno i en sosial roman å gjøra. Men je får nå følje etter deg og sjå å du går. Je ska fell få plassert deg en stann når je bære veit å du bor hen. Og jinta gikk ått Smikkstugun og da kjinte je att a. Det var …Nei det navnet vil je ha for meg sjøl.Men hu vart 'trosten' min.»Alf Prøysen. «Trosten min». I: Programhefte fra Riksteatrets oppsetning i 1994 av musikalen hos bokhylla.no
Prøysens venn og redaktør Nils Johan Rud har skrevet at «når vi ser Alf Prøysens noveller og prosastykker i sammenheng, skjønner vi at nesten alt kunne vært kapitler og avsnitt i 'Trost i taklampa'. Da skjønner vi også fullt ut hvor stort et epos det hele er, og hvor hel en diktning hans samlede produksjon er.»Nils Johan Rud. Alf Prøysen. Tiden forlag, 1976. ISBN 82-10-01229-0. (ebok fra bokhylla.no) . I forordet til en bokklubb-utgave av romanen sammen med et utvalg noveller fra Dørstokken heme (1950) og Utpå livets vei (1952) skrev Rud at «Vi finner emninger til romanen i [novellene] som er skrevet før den, og sammen med de andre kunne de vært kapitler lagt til romanen. Og om gråtrosten hadde hatt sitt stjernebilde, er også et utall av det han kalte lørdagsstubber født i trostens tegn.»Nils Johan Rud. «Forord». I: Alf Prøysen forteller : Trost i taklampa og andre fortellinger. Bokklubben, 1975. ISBN 82-525-0182-6 (ebok fra bokhylla.no) Ove Røsbak beskriver romanen som «nøkkelen til det meste han har skrevet, her er kampen mellom drømma og samfunnsnormene.» Også Ane HoelAne Hoel. Pass deg for dom som slår og tru itte dom som klappe : om Alf Prøysens roman Trost i taklampa. TANO forlag, 1995. ISBN 82-518-3400-7. (ebok fra bokhylla.no). Bygger på Flukten fra fornedrelsen : en nærlesning av Alf Prøysens roman Trost i taklampa; hovedoppgave ved Universitetet i Tromsø, 1994 finner igjen figurer fra romanen andre steder i Prøysens sanger og noveller.
Da romanen kom ut høsten 1950 vakte den både rabalder og protestmøter og heftige debatter. Skuespilleren Asbjørn Toms, som dramatiserte boka sammen med Prøysen, skriver om den at«Eg var oppglødd over boka. Ikkje berre fordi ho var så drivande god, – farleg munter, – men fordi ho var noko heilt nytt. Ho braut på ein måte med ein gammal litterær tradisjon i Noreg: alle skildringane av edelt slit, alle forteljingane om husmannssonen og den rike garddattera – eller omvendt, alle døkke skogsvatn og alle elvar og fossar som hadde teke imot gravide jenter i 5., 6. eller 7. månaden, eller ulykkelege gutar som gjekk same vegen av forsmådd kjærleik. 'Trosten' synte bygda og livet der slik det var oppi grågrenda. Slik som bygda tok seg ut sett ifrå vindauga i ei utriveleg drengstove, frå glytten gjennom fjøsgluggen eller frå eit hol i ei frosen, rima glasrute i ei kald og trekkfull husmannsstove. Skildra med ein fandenivoldsk humor og med ein god glis og forakt for 'bokprat' og søndagsskildringar. Med fin poetisk tone om lykkestunder i blåklokkevikua og med beisk realisme om usæle, regnfulle haustdagar når alt skulle i hus.»Asbjørn Toms. «Korleis 'Trosten' vart til». I: programhefte for Trost i taklampa. Det norske teatret 1984.
Røsbak sier at «det kom aldri senere noe fra Prøysens hånd som vakte tilnærmelsesvis så sterke reaksjoner som denne romanen. Utblåsningen han kom med der gjorde ham mer fredsæl, på en måte.»
Tittelen thumb|320px|Fra Det norske teatrets oppsetning i 2014. Charlotte Frogner som Gunvor Smikkstugun. Det er lansert flere ulike forklaringer på boktittelen. Nils Johan Rud forklarer den slik «Gunvor hadde et økenavn fra barndommen. Trosten kalte de henne. Hun var en gaptrost.Hos Alf Prøysen får dette utnavnet en videre mening. Han forklarer ikke hele betydningen. Men når vi vet at gråtrosten, gaptrosten, også blir kalt skittrost, skitutrast, på bygdene – så vet vi at den foruten å være en fugl som ikke holder nebb, også er en fugl uten respekt for noen. Så kommer det trost i taklampa, så bør det ikke være for fin duk på bordet under.»
Kari Marie Thorbjørnsen mener at Gunvor, med sin røde kjole vil være like synlig og provoserende i kraft av sin tilstedeværelse, som en trost i ei taklampe.Kari Marie Thorbjørnsen. «Ideologi og undertrykking, ein analyse av 'Trost i taklampa'»: I: Ei Bok om Alf Prøysen. Redigert av . Samlaget, 1980. ISBN 82-521-1844-5 (ebok fra bokhylla.no) Knut Fjæstad forklarer tittelen med at «fattig landsens ungdom passet like dårlig i byen som en trost i ei taklampe. Og vendte de tilbake, passet de heller ikke på landsbygda.»Knut Fjæstad. -en dag i mårå : unge år med Alf Prøysen. Tiden forlag, 1979. ISBN 82-10-01844-2 AndreProgramhefte fra Riksteatrets oppsetning i 1994 av musikalen hos bokhylla.no peker på sammenhengen med en annen lampe i Prøysens forfatterskap; i novellen «Finlampa på Rogne» fra Dørstokken heme (1945) blir lampa et maktsymbol som driver den unge tjenestejenta Karen inn i skyldfølelse og galskap. Kari Haave tolker taklampa som «symbolet på makt, autoritet og vedtatte sanningar», og ser på Gunvor som 'gapatrosten' som taler bygdemeninga midt imot.Kari Haave. «Frå Gunvog Smikkstugun til Matja Madonna, kvinner i Alf Prøysens diktning». I: Ei Bok om Alf Prøysen, 1980
Knut Imerslund drøfter flere teorier, og siterer også fra et avisintervju med Prøysen fra 1950: «Hva jeg mener med det? Jeg mener liksom … hva skal man si … en trost har jo ikke noe i taklampa å gjære, like lite som en ku har noe å gjøre i Aulaen, om De skjønner hva jeg mener.». Imerslund konkluderer med at tittelen «rett og slett henspiller på at Gunvor etter hvert blir en fremmed og uønsket fugl i sitt miljø. […] Men også dette skurrer litt. For alle som kjenner trosten som fugl, og nå tenker jeg på gråtrosten, vet at den er grå og alminnelig, og litt kjedelig. Og det er jo nettopp det Gunvor ikke er!»Knut Imerslund. «Rau skulle kjolen vara : polyfoni og karneval i Trost i taklampa». I: Rau skulle kjolen vara : artikler om Alf Prøysen og hans forfatterskap. Oplandske bokforlag, 2005. ISBN 82-7518-121-6. Også i: Alf Prøysen i nytt lys. Vallset bokforlag, 2004. ISBN 82-7518-115-1
Handling
Historien foregår rundt gården Smikkstad med husfolk, gjester, gårdsarbeidere og husmenn. Smikkstad ligger i ei bygd som kan minne om Prøysens oppvekstmiljø i Ringsaker. Handlingen foregår i løpet av «blåklokkevikua», en periode i juli med lite arbeid, fordi den ligger mellom to onner. Historien er ikke tidfestet, men skikker og teknikk kan tyde på at det foregår på 1930- eller 1940-tallet, den samme perioden som Prøysen selv var gårdsarbeider.
Boka følger flere separate, delvis episodiske, handlingsforløp i det samme bygdemiljøet. De mest tydelige personene er dikteren Lundjordet og husmannsjenta Gunvor Smikkstugun. De kommer til bygda med det samme toget. En tredje person som kommer med dette toget er Arne Barnehjemmet, en ung gutt som Prøysen senere, i 1952, også gjør til hovedperson i det enakters teaterstykket Fløttardag.
Lundjordet og Gunvor representerer to ulike segmenter av utflyttere: Han har kommet seg opp og frem, og bruker diktningen sin til å forkynne en romantisk tilknytning til jordbruket; hun har brutt ut, og har ingen sentimentale følelser for fortida eller jordbruket. Handlingen i romanen beveger seg i et mønster av paralleller og kontraster: «Vi følgjer Gunvor og diktaren skiftevis framover. Dei to hører til ulike samfunnsgrupper, og dette blir understreka av komposisjonen i boka. Gjennom heile handlinga rører dei to seg i ulike miljø, som blir så og seie 'kryssklipte' mot kvarandre.» Også Arne følger den samme strukturen i sin reise til og gjennom bygda.
Lundjordet blir mottatt av bonden på Smikkstad, lærer Brekkestøl og redaktør Gregersen. Lundjordet skal holde et foredrag om «flukten fra landsbygda» lørdagen etter, for å hindre mer arbeidsflukt fra bygda. Den som ser mest opp til dikteren er datteren på storgården, Ingebjørg Smikkstad, som også var den flinkeste på skolen og Brekkestøls beste elev.