thumb|Ordenstegn for ridder av Æreslegionen En fortjenstorden eller ridderorden er en særlig anerkjent utmerkelse som tildeles en person, noen ganger også en organisasjon eller institusjon. Orden er opprinnelig en betegnelse for et religiøst eller verdslig fellesskap av mennesker som lever etter de samme regler og arbeider for et felles formål. Disse kunne ha visse felles ytre tegn for sin tilhørighet, som klesdrakt eller bestemte (etter hvert heraldiske) merker. Ordener har utviklet seg fra å være broderskap til å bli langt løsere fellesskap basert på tildeling av ordenstegn.
Den som mottar en orden får normalt et ordenstegn til å bære på klærne, f.eks. et lite kors, en medalje, et bånd eller lignende. Ordet orden benyttes derav også for merket, det ytre verdighetstegnet, som gis ved opptak i en orden. I dag er dette blitt den rådende betydning av ordet.
Ordener med offisiell status i en stat, utdeles av et lands myndigheter. Ordenstildelingen kan være forbundet med formell rang i en stat. Noen ridderordener innebærer adelskap. Ordener med lignende tegn kan også bli utdelt av private organisasjoner eller personer. En taler da om private ordener.
Statlige ordener thumb|Ridder av Den tyske orden fra Codex Manesse. Ridderen bærer ordenstegnet, et svart kors, på drakten. Det deles ut ridder- eller fortjenstordener i de fleste land i verden. Disse har sine forbilder og delvis opphav i middelalderens ridderordener, senere fyrstelige ordener og etter dette igjen monarkiske eller republikanske fortjenstordener.Antti Matikkala: «Ordensväsendets utveckling från medeltiden till Napoleon», i John Strömberg, Jussi Nuorteva & Christina Forssell (red.): Valtio palkitsee. Staten belönar, Helsingfors: Suomalaisen Kirjallisuuden Seura, 2007, s. 11–31. Se også «Ordensvæsenets og hæderstegnenes oprindelse» i Lars Stevnsborg: Kongeriget Danmarks ordener, medaljer og hæderstegn. Kongeriget Islands ordener og medaljer, Syddansk Universitetsforlag, 2005, s. 13–17, samt «Ordensvæsenets historiske udvikling» i Poul Ohm Hieronymussen og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966, s. 7–11.
Historisk opphav
Opprinnelsen til de nåværende offentlige ordener er middelalderens ridderordener, som igjen hadde geistlige ordener av munker som forbilder. Allerede på 500-tallet, med Benediktinerordenen, ble det etablert kristne brorskap. Denne fikk følge av flere andre religiøse ordener, som dominikanerordenen, cistercienserordenen og fransiskanerordenen.
I korstogstiden ble det dannet geistlige ridderordener basert på adelige krigere, som Tempelridderordenen (dannet 1119, stadfestet av paven 1128), JohanitterordenenGuy Stair Sainty: «The Sovereign Military Hospitaller Order of Malta» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 7–54. (stadfestet av paven 1113) og Den tyske ordenGuy Stair Sainty: «The Teutonic Order» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 121–136. (stadfestet av paven 1191). Disse ridderordener hadde de religiøse ordener som forbilde, men hadde særlig militære formål i kamp for kristendommen. De kunne også ha verdslig makt og utgjøre grunnlaget for statsdannelser. I kampen for gjenerobring av Den iberiske halvøy fra maurerne ble det også dannet geistlige ridderordener: Alcantaraordenen (1156), Calatravaordenen (1158), Avizordenen (1162), Santiago-ordenen (1170) og Montesaordenen (1316).Guy Stair Sainty: «The Spanish Military Orders» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 97–119. Noen av disse har overlevd fram til i dag.
De første ridderordener var verdslige maktfaktorer og kom raskt i en rivaliserende stilling til konge- og fyrstemakten. I tre tilfeller var ridderordener også statsdannende gjennom oppkomsten av ordensstater, det vil si statsdannelser der suverenitet utøves av en ridderorden med stormesteren som statsoverhode. Den tyske orden spilte en slik statsdannende rolle i Baltikum. Også Johanniterordenen opprettet ordensstater, først på Rhodos og deretter på Malta. Sistnevntes kjennes i dag som Malteserordenen, en orden som fortsatt er en suveren ridderorden med tilnærmet statlig karakter, basert i Roma uten noe egentlig territorium, men med diplomatisk anerkjennelse fra en rekke av verdens stater.
Ordener i disse to foregående betydningene må skilles fra dagens statlige ordener, som er en form for offentlig utmerkelse eller hedersbevisning.Antti Matikkala: «Ordensväsendets utveckling från medeltiden till Napoleon», i John Strömberg, Jussi Nuorteva & Christina Forssell (red.): Valtio palkitsee. Staten belönar, Helsingfors: Suomalaisen Kirjallisuuden Seura, 2007, s. 11–13.
Fyrstelige ridderordener mini|Filip den gode, hertug av Burgund, med Det gylne skinns ordenskjede om halsen, maleri av Rogier van der Weyden.
De første fyrstelige ridderordener av sekulær karakter oppsto på 1300- og 1400-tallet som et middel for fyrsten til å knytte sentrale adelspersoner nærmere til seg og derigjennom styrke sin makt.Lars Stevnsborg: Kongeriget Danmarks ordener, medaljer og hæderstegn. Kongeriget Islands ordener og medaljer, Syddansk Universitetsforlag, 2005, s. 14. Samtidig kom særlig de iberiske geistlige ridderordener stadig tettere inn under kronens kontroll, mistet gradvis sin stilling som pavelige ordener, og ble i stadig større grad fyrstelige ridderordener.
Fyrsten var selv ordensherre for disse ordener, som hadde kun én klasse, betegnet riddere. Antallet riddere var sterkt begrenset, og samme person kunne bare være medlem av én orden fordi medlemskap medførte særlig krav om lojalitet til ordensherren. Ordensriddere forpliktet seg til å arbeide for ordensherrens, det vil si fyrstens, ære og interesser. Det utviklet seg likevel en praksis der ordensherrene utvekslet ridderordener seg imellom, som en del av de diplomatiske forbindelser mellom hoffene. Slik utveksling av ordener mellom statsoverhoder praktiseres fortsatt i våre dager, men er kraftig utvidet gjennom den ordensutveksling mange deltar i for sine diplomatiske korps. Praksisen i land som Norge og Danmark med at den som tildeles utenlandsk orden skal søke regjerende monark om tillatelse til å bære disse, er en etterlevning etter det tidlige prinsipp om lojalitet til ordensherren.
Den første sekulære og fyrstelige ridderorden er den kastiljanske Båndets orden, innstiftet i 1330.Boulton, D'Arcy Jonathan Dacre: The knights of the crown. The monarchical orders of knighthood in later medieval Europe, 1325–1520, 2. utgave, Woodbridge: Boydell Press, 2000, s. 46–95. Den fikk følge av en rekke tilsvarende fyrstelige ridderordener, som den engelske Hosebåndsordenen,Peter Galloway: «The Most Noble Order of the Garter» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 241–255. innstiftet omkring 1343–1344, Savoias AnnunziataordenPier Felice degli Uberti: «The Supreme Order of the Most Holy Annunciation» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 257–263. fra 1364, den opprinnelig burgundiske orden Det gylne skinnGuy Stair Sainty: «The Most Illustrious Order of the Golden Fleece» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 265–2299. fra 1430, den danske Elefantordenen,«Elefantordenen» i Lars Stevnsborg: Kongeriget Danmarks ordener, medaljer og hæderstegn. Kongeriget Islands ordener og medaljer, Syddansk Universitetsforlag, 2005, s. 20–64. innstiftet omkring 1457, og den franske Sankt Mikaels orden fra 1469.Guy Stair Sainty: «The Order of Saint Michael» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 315–322. Senere tilkom en rekke tilsvarende ridderordener, kjennetegnet ved begrenset medlemskap for fyrstelige og høyadel. Blant disse er den svenske Serafimerordenen,Per Nordenvall: Kungliga Serafimerorden, 1748–1998, Stockholm: Kungl. Maj:ts Orden, 1998. innstiftet i 1748. Ordenen Den norske løve,Den Norske Løve, Kongehuset. innstiftet i 1904, hadde som mål å etablere en høystatusorden etter modell av disse eldre, fornemme ridderordener. Alle de her nevnte ordener hadde kun én klasse.
Etter hvert medførte opptak i fyrstelige ridderordener for ikke-adelige at det ble tildelt ridderslag, det vil si personlig adelskap for den som ble medlem av ordenen. Dette har utgått for de fleste av disse ordener som fortsatt eksisterer, dog ikke for de britiske.Lars Stevnsborg: Kongeriget Danmarks ordener, medaljer og hæderstegn. Kongeriget Islands ordener og medaljer, Syddansk Universitetsforlag, 2005, s. 14 og Poul Ohm Hieronymussen og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966, s. 13–14. Endringen gjenspeiler at ordener, også de fleste fyrstelige ridderordener, ikke lenger dreier seg om medlemskap i et brorskap, men heller har utviklet seg til å bli en æresbevisning kjennetegnet ved tildeling av et særlig ordenstegn.
Opprinnelig hadde ordenene bare fyrstelige og adelige medlemmer, og i flere ordener er medlemskap fremdeles tildelt først og fremst statsoverhoder og fyrstelige personer, f.eks. Elefantordenen og Serafimerordenen.Oversikt over tildelingspraksis finnes i Lars Stevnsborg: Kongeriget Danmarks ordener, medaljer og hæderstegn. Kongeriget Islands ordener og medaljer, Syddansk Universitetsforlag, 2005, for Elefantordenens vedkommende og i Per Nordenvall: Kungliga Serafimerorden, 1748–1998, Stockholm: Kungl. Maj:ts Orden, 1998, for Serafimerordenen. Sistnevnt verk inneholder en komplett oversikt over riddere med biografier og våpenskjold. Slike ordener betegnes ofte fortsatt for suverene ridderordener.
Fortjenstordener thumb|Napoleon foretar den første tildeling av Æreslegionen, 14. juli 1804. Maleri av Jean-Baptiste Debret, 1812.
Ordensvesenet fikk både et brudd og et oppsving ved den franske revolusjon i 1789.Antti Matikkala: «Ordensväsendets utveckling från medeltiden till Napoleon», i John Strömberg, Jussi Nuorteva & Christina Forssell (red.): Valtio palkitsee. Staten belönar, Helsingfors: Suomalaisen Kirjallisuuden Seura, 2007, s. 27–29. Bruddet skjedde ved at den republikanske nyordning avskaffet kongelige ordener og de med disse forbundne statuser og privilegier. Samtidig ble det raskt innstiftet nye og mer egalitære utmerkelser, som også fikk betegnelsen orden. Under konsulatet i 1802 innstiftet Napoleon en ny orden, Æreslegionen.Anne de Chefdebien og Bertrand Galimard-Flavigny: «Order of the Legion of Honour» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 415–427. Denne var fra starten av prinsipp ikke begrenset til fyrstelige eller adelige medlemmer, men ment som en måte for staten å belønne særlige sivile og militære innsatser.
Etter etableringen av Æreslegionen i 1802 fikk fortjenstordener gjennomslag i mange andre land. Det ble etablert nye ordener, men eksisterende ordener ble også reformert og omdannet etter fransk forbilde. Dette gjaldt eksempelvis Dannebrogordenen, opprinnelig innstiftet av Christian V i 1671, men omdannet etter modell av Æreslegionen i 1808.«Dannebrogordenen» i Lars Stevnsborg: Kongeriget Danmarks ordener, medaljer og hæderstegn. Kongeriget Islands ordener og medaljer, Syddansk Universitetsforlag, 2005, s. 72–168.
mini|Leninordenen var Sovjetunionens høyeste utmerkelse.