mini|FNL-soldat med en AK-47 ved en fangeutveksling 12. februar 1973 mini|De kommunistiske styrkene i sør fikk forsyninger gjennom Ho Chi Minh-stien som gikk rundt den demilitariserte sonen og gjennom Sør-Laos og Kambodsja Front national de liberté (FNL; vietnamesisk Mặt trận Giải phóng miền Nam Việt Nam, «Den nasjonale front for frigjøringen av det sørlige Vietnam»), også kjent som Viet Cong (VC), var den største opprørsbevegelse i Vietnam under Vietnamkrigen. FNL fremstilte seg selv under Vietnamkrigen som en nasjonal front sammensatt av forskjellige grupper som var mot den amerikanskstøttede Republikken Vietnam; mens det etter krigen er vedgått fra Hanois side at den var under stram styring og kontroll av HanoiMilitary History Institute of Vietnam,(2002) Victory in Vietnam: The Official History of the People’s Army of Vietnam, 1954–1975, translated by Merle L. Pribbenow. University Press of Kansas. s. 68. ISBN 0-7006-1175-4. og det nordvietnamesiske kommunistpartiets politbyrå.

Navn Gruppen er blitt omtalt under flere navn, litt avhengig av tid og ståsted. Særlig har benevnelsene Vietcong og FNL blitt benyttet litt om hverandre.SNL: VietcongSNL: FNL

Vietcong Benevnelsen Việt cộng var en betegnelse som ble brukt av motstanderne, og dukket for første gang opp i aviser i Saigon tidlig i 1956. Dette er en sammendragning av betegnelsen Việt Nam Cộng-sản, («vietnamesiske kommunister»), eller eventuelt Việt gian cộng sản («kommunistiske forrædere mot Vietnam»). Google Books Den første bruket av Vietcong på engelsk stammer fra 1957."Viet Cong", Oxford English Dictionary Amerikanske soldater omtalte ofte Vietcong som VC eller Victor Charlie (fra det fonetiske alfabetet). Betegnelsen Charlie ble brukt om de kommunistiske (Communist) styrkene generelt, både FNL og Vietnams folkehær.

FNL Den offisielle historieskrivningen betegner gruppen som «Vietnams frigjøringshær», eller «Den nasjonale frigjøringsfronten for Sør-Vietnam» (Mặt trận Dân tộc Giải phóng miền Nam Việt Nam). I en radiosending fra Radio Hanoi brukte man denne betegnelse i januar 1961 da det ble proklamert at denne gruppen var dannet. I sine memoarer, kaller Võ Nguyên Giáp gruppen «Sør-Vietnams nasjonale frigjøringsfront».Võ Nguyên Giáp: The Military Art of People's War: Selected Writings of General Vo Nguyen Giap, 1970, sidene 206, 208 og 210, Russell Stetler Dette har derfor ofte blitt forkortet til National Liberation Front (NLF) «Nasjonale frigjøringsfront».

Norske medier benyttet tidlig i krigen benevnelsen Vietcong, men dette endret seg utover mot slutten av 1960-tallet da dette ikke ble ansett som politisk korrekt og preg av skjellsord etter at det politiske arbeidet til Solidaritetskomiteen for Vietnam fikk større gjennomslagskraft. I stedet ble den franske betegnelsen Front National de Libération som også ble brukt om frigjøringsbevegelser i andre tidligere franske kolonier, som Algerie.

I 1969 dannet FNL Den provisoriske revolusjonære regjering for Republikken Sør-Vietnam (Chính Phủ Cách Mạng Lâm Thời Cộng Hòa Miền Nam Việt Nam), og dette var navnet som offisielt ble brukt helt fram til at landet ble slått sammen med Nord-Vietnam i 1976. Medlemmene selv omtalte ofte FNL bare som Mặt trận («fronten»). I dag omtalte vietnamesiske medier gruppen som Quân Giải phóng («Frigjøringshæren»).Se for eksempel: denne artikkelen i Viet Nam News, den offisielle engelskspråklige avisen.

Forhold til Hanoi Forholdet mellom FNL og regjeringen i Hanoi var et kontroversielt tema under Vietnamkrigen. Sympatisører hevdet at disse var et uttrykk for en folkelig motstand fra befolkningen i sør. Kevin Ruane: War and Revolution in Vietnam, 1930-75, side 51, 1998 ISBN 1857283236 og at FNL var en bred politisk koalisjon av flere ulike politiske grupper. Selv om det ble erkjent av det sørvietnamesiske kommunistpartiet Folkets revolusjonære parti var den største aktøren i gruppen, ble det hevdet at også partiene Det demokratiske parti og Det radikale sosialistparti også var deltakende partier.Burchett, Wilfred, (1963) "Liberation Front: Formation of the NLF, The Furtive War, International Publishers, New York.

FNLs motstandere hevdet at FNL bare var en enhet for Hanoi. En rekke uttalelser etter krigen fra aktørene på den kommunistiske siden har bekreftet at dette også var tilfelle, og at FNL var under stram styring fra Hanoi, og at den sosialistiske lederen Nguyễn Hữu Thọ bare var en symbolsk leder, s. 255. Ifølge memoarene til FNLs øverste kommandant Trần Văn Trà, fulgte han ordrer fra Hanoi, som var vedtatt av politbyrået. og Trà selv var general i den nordvietnamesiske Vietnams folkehær og nestkommanderende stabssjef i den nordvietnamesiske hæren før han tok opp tjenesten i sør. Ifølge Hanois offisielle historieskrivning var FNL en del av Vietnams folkehær.

Historie

mini|FNL-soldater bærer en såret amerikansk krigsfange til en fangeleir i 27. juni 1972, under påskeoffensiven. Soldatene bærer FNL-uniform: myk jungelhatt, gummisandaler og grønn militær skjorte og bukse, og uten insignier

Opprinnelse Etter at fredskonferansen i Genève i 1954 avsluttet Den første indokinesiske krig, trakk Frankrike seg ut av Fransk Indokina og Vietnam ble midlertidig delt i to med en demilitarisert sone.

Viet Minh hadde kontroll over neste hele det nordlige Vietnam, bortsett fram Hanoi og et området rundt byen. Samtidig sto det også militære styrker i den nyopprettede staten Sør-Vietnam, selv om rundt Viet Minh-soldater ble evakuert nordover. Men fortsatt ble mellom og kadre ble igjen i sør, de fleste av dem med ordre om å endre fokus til politisk agitasjon og politisk virksomhet. Den første organiserte FNL-virksomheten, «Saigon-Cholon fredskomite», ble grunnlagt i 1954 for å stå for lederskapet for denne gruppen av kadrene i sør. Andre navn som slike grupper fikk, indikerte at det var religiøse grupper. Slike grupper til å fronte motstandsarbeidet ble etter hvert så utbredt at bevegelsens virkelige lederskap forble ukjent til lenge etter at krigen var over, og dette ga grunnlaget for uttrykket «Det ansiktsløse Vietcong»..

Valg av strategi mini|En 23-år gammel mann som nesten hadde sultet ihjel etter å ha vært en måned i en av FNLs interneringsleirer i 1966 Sør-Vietnam, under ledelse av Ngô Đình Diệm vendte i 1956 oppmerksomheten mot de kommunistiske gruppene, etter å ha slått ned andre opposisjonelle, både politiske og religiøse grupper.Karnow, s. 238. Etter få måneder ble FNLs grupper presset tilbake til mer fjerne utkantområder,Karnow, s. 245. og de siste franske soldatene forlot Vietnam i april 1956. I mars samme år presenterte det sørvietnamesiske kommunistlederen Lê Duẩn en plan med navnet «Veien til sør» for militær infiltrasjon til de andre medlemmene av politbyrået i Hanoi. I Lê Duẩns plan ble det tatt høyde for at det ville bli en militær konfrontasjon med USA, gitt forholdene under Den kalde krigen.Ang, s. 21 Men Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen var motstander av en slikk militær konfrontasjon på denne tiden rett etter Koreakrigen og Lê Duẩns plan ble avvist og kommunistene i sør måtte begrense seg til økonomisk kamp. Lederskapet ble delt i to fraksjoner, «Nord først», altså pro-kinesisk, ledet av Trường Chinh og en «Sør først», ledet av Lê Duẩn.

Etter hvert som splittelsen mellom Kina og Sovjetunionen økte, ble Hanois strategi å spille disse ut mot hverandre, og tiltak ble iverksatt for å tilrettelegge for militær infiltrasjon i sør i desember 1956.James Olson og Randy Roberts: Where the Domino Fell: America and Vietnam, 1945-1990, side 67, St. Martin’s Press,New York 1991 I prinsippet sluttet Hanoi seg til Lê Duẩns plan, men forutsatte internasjonal støtte og en modernisering av Vietnams folkehær og styrkene som sto i sør. Dette skulle etter planen være på plass innen 1959.Ang, s. 19 President Hồ Chí Minh sto for at vold var siste utvei.Võ Nguyên Giáp: The Political and Military Line of Our Party, s. 179–80 Nguyễn Hữu Xuyên ble satt inn som militær øverstkommanderende i sør,Ang, s. 20. og erstattet Lê Duẩn, som ble genralsekretær i kommunistpartiet i Hanoi. Dette innebær en reduksjon av Hồ Chí Minh som hadde foretrukket den mer moderate Võ Nguyên Giáp som var allerede i regjeringen. I en tale 2. september 1957 gjentok Hồ «Nord først»-linjen, med økonomisk kamp.Ang, s. 23. I november samme år reiste Hồ sammen med Lê Duẩn til Moskva og fikk støtte til en mer militant linje.Ang, s. 24-25. etter at den sovjetiske selvtilliten hadde blitt styrket etter de to vellykkede «Sputnik»-utskytingene.

Væpnet kamp mini|Soldater fra Sør-Vietnams hær i aksjon mot FNL i 1961 mini|Et tverrsnitt av FNLs tunnelsystem, brukt under Vietnamkrigen En rekke tiltak for å «utrydde forrædere», eller «væpnet propaganda» begynte i april 1957. En rekke drap ble etter hvert kjent og i oktober 1957 var det en rekke bombeeksplosjoner i Saigon som skadet 13 amerikanere. Tidlig i 1958 ble det etablert «sikre områder» for logistikk for militære aktiviteter i Mekongdeltaet og i byområder. I juni samme år ble det etablert en kommandostruktur for det østlige Mekongdeltaet.Karnow, s. 693.

Det nordvietnamesiske kommunistpartiet vedtok en «Folkets krig» i sør på sin sesjon i januar 1959, og denne beslutningen ble bekreftet av politbyrået i mars. I mai 1959 ble det etablert en gruppe for å oppgradere og videreutvikle Ho Chi Minh-stien, og de første leveransene ble levert i august samme år.Prados, John, (2006) The Road South: The Ho Chi Minh Trail i boka Rolling Thunder in a Gentle Land, red. By Andrew A. Wiest, Osprey Publishing, ISBN 1-84603-020-X. Det ble etablert en felles militær kommando, med hovedkvarter i Tây Ninh-provinsen, rett ved grensen til Kambodsja. I september 1959 ble to kompanier fra Sør-Vietnams hær overfalt og dette var den første militære aksjonen som involverte større enheter. og ble av kommunistene betraktet som begynnelsen av den «væpnede kampen». en rekke opptøyer som startet i provinsen Bến Tre i Mekongdeltaet i januar 1960 etablerte en rekke «frigjorte soner» hvor det ble etablert lokalt FNL-styre.

I 1960 var den politiske splittelsen mellom Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen blitt til en politisk rivalisering, og dette gjorde kineserne mer innstilt på å støtte Hanois kamp i sør.Qiang Zhai: China and the Vietnam Wars, 1950-1975, s. 83, 2000 ISBN 0807848425 For den kinesiske lederen Mao Zedong ble militær assistanse til Nord-Vietnamen måte å vise fram sitt «anti-imperialistiske» arbeid, både på den innenrikspolitiske og den utenrikspolitiske scenen.Zhai, s. 5. Rundt kommunistiske soldater innfiltrete i sør i årene 1961 til 1963.Ang, s. 76. FNL økte raskt sin styrke og anslagsvis ble innrullert i støttegrupper tidlig i 1962. Forholdstallet mellom FNL-soldater og de sørvietnamesiske styrkene endret seg raskt fra forholdet 1 til 10, til forholdet 1 til 5 i løpet av et år.Merle Pribbenow (oversettelse). Victory in Vietnam: The Official History of the People's Army of Vietnam, s. xii. University Press of Kansas. 2002 ISBN 0-7006-1175-4

Det amerikanske engasjement blir innledet Voldsnivået økte dramatisk mot høsten 1961, fra 50 geriljaangrep i september til 150 i oktober.Ang, s. 113. Den amerikanske presidenten John F. Kennedy bestemte i november 1961 å øke betydelig den militære hjelpen til regjeringen i Saigon, og allerede i desember 1961 ankom 35 helikoptre og i midten av 1962 var det amerikanske militære rådgivere i Sør-Vietnam.Karnow, s. 694. Den sørvietnamesiske regjeringen klarte å presse FNL tilbake i 1962, men i 1963 klarte FNL å gjenoppta det militære initiativet.

Nordvietnamesisk styrkeoppbygging Etter at Diệm var avsatt og drept i et kupp i desember 1963, diskuterte det nordvietnamesiske kommunistpartiet om de skulle satse på en rask militær seier eller videreføre geriljakrigen.Ang, s. 74-75. Som en følge av denne diskusjonen ble de kommunistiske styrkene bygget opp så langt som mulig og den nordvietnamesiske hæren økte sin tilstedeværelse fra ved utgangen av 1963, til i 1964.

Videre opptrapping