Beleiringen av Madrid (spansk: El Sitio de Madrid) var den tre år lange beleiringen av den spanske hovedstaden Madrid under den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939. Madrid ble holdt av forskjellige styrker lojale til den andre spanske republikken og ble beleiret av Francisco Francos nasjonalistsoldater og hans allierte. Slaget om Madrid (La Batalla de Madrid) i november og desember 1936 var den mest konsentrerte kampen i byen under nasjonalistenes mest bestemte forsøk på å innta byen. Byen ble beleiret fra oktober 1936 til nasjonalistene til slutt inntok den 28. mars 1939
Opprør - Republikanerne holder Madrid (juli 1936)
thumb|left|Dolores Ibárruri i 1978. Den spanske borgerkrigen begynte med et mislykket statskupp 17. juli 1936 mot folkefrontregjeringa i den spanske republikken av høyreorienterte hæroffiserer ledet av Francisco Franco. I Madrid var den republikanske regjeringa usikker på hva den skulle foreta seg. Den ønsket å slå ned statskuppet, men den var usikker på om den kunne stole på hærstyrkene og ønsket heller ikke å bevæpne CNT- og UGT-fagforeningene og dermed potensielt framskynde en sosialistisk revolusjon. 18. juli sendte regjeringa Guardia Civil-enheter til Sevilla for å slå ned opprøret der, men da de kom fram til byen deserterte sivilgardistene og ble med opprørerne. 19. juli gikk Santiago Casares Quiroga av som statsminister og ble etterfulgt av Diego Martínez Barrio, som forsøkte å forhandle seg fram til en våpenhvile med opprørsgeneralen Emilio Mola over telefon, men Mola nektet, og Martínez ble dermed fortrengt som statsminister av José Giral. Giral gikk med på å bevæpne fagforeningene for å forsvare republikken, og fikk delt ut 60 000 rifler (hvorav bare 5000 var brukbare) til hovedkvarterende til CNT og UGT. I en radiosending 18. juli brukte kommunistlederen Dolores Ibárruri slagordet «¡No pasarán!» ([de] skal ikke passere) til å oppfordre til motstand mot kuppet, og dette slagordet kom til å bli synonymt med forsvaret av Madrid og den republikanske sak.
Samtidig begynte general Joaquín Fanjul, som var kommandanten for militærgarnisonen i Montaña-brakka i Madrid, å starte et militært opprør i byen, men da han forsøkte å marsjere ut med sine 2500 soldater ble han tvunget tilbake av fiendtlige folkemengder og bevæpnede fagforeningsmenn. 20. juli ble brakka stormet av kanskje 10 000 arbeidere og asaltos (angrepsvakter – en urban politistyrke) som var lojale mot regjeringen. Kampene var kaotiske, og ved flere anledninger antydet soldatene at de var villige til å overgi seg mens andre soldater fortsatte å skyte på angriperne, og drepte de som hadde gått fram for å godta overgivelsene. Til slutt ble brakken inntatt da asaltoene skaffet en 75 mm-feltkanon som de brukte til å bombardere komplekset, og til slutt ble portene åpnet av en sappør-sersjant som var sympatisk overfor den republikanske siden. Sersjanten ble skutt av en av sine offiserer, men hans handling gjorde at republikanerne kunne bryte seg inn. Et antall soldater ble massakrert av folkemengden, som var sinte over de tilsynelatende falske overgivelsene, etter at Montaña-brakka hadde falt.
Deretter ble Madrid holdt av republikanerne helt fram til krigens slutt, selv om det var mange nasjonalisttilhengere blant byens innbyggere. Over 20 000 av dem søkte tilflukt i utenlandske ambassader i byen. I ukene etter juli-opprøret ble mange fascister og fascist-tilhengere (som venstresida kalte dem) drept i Madrid av republikanerne. For eksempel ble 70 fanger fra Model-fengselet i byen massakrert 23. august som hevn for at nasjonalistene hadde slaktet over 1500 republikanerne etter stormingen av Badajoz.
Nasjonalistenes «Marsj mot Madrid» (august-oktober 1936) thumb|left|Francisco Franco i 1969. thumb|left|Polske frivillige i de internasjonale brigadene.
Militærkuppets opprinnelige plan var å ta makten over hele landet som et 1800-talls-pronunciamento (erklæring), men på grunn av den republikanske motstanden mot kuppet måtte Franco og hans allierte erobre hele landet hvis de ønsket å ta over makta. Franco selv gikk i land i Algeciras i Sør-Spania med marokkanske soldater fra den spanske afrikaarméen. Mola, som kommanderte både kolonisoldater, fremmedlegionærer og falange- og karlist-militser, samlet soldater i nord. Sammen planla de en «marsj mot Madrid» for å innta den spanske hovedstaden hvor Franco dro fra Badajoz, som han hadde inntatt i august, og Mola fra Burgos. Francos veterankolonisoldater, eller regulares, under general Juan Yagüe sammen med luftstøtte fra den tyske kondorlegionen jaget bort de republikanske militsene de møtte på sin vei mot Madrid. Yagüe mente at en burde skyndte seg mot Madrid, men Franco gikk imot ham for heller å hjelpe nasjonalistsoldatene som var beleiret i Toledo. Denne avledningen gjorde at angrepet mot Madrid ble forsinket opptil en måned, noe som ga republikanerne tid til å planlegge byens forsvar.
I mellomtiden hadde den republikanske regjeringen i byen blitt omordnet under ledelse av sosialisten Francisco Largo Caballero, hvis regjering besto av seks ministere fra sosialistpartiet, to kommunister, to fra det republikanske venstrepartiet, én fra det katalanske venstrepartiet, én baskisk nasjonalist og én fra den republikanske union. Selv om kommunistene ikke hadde noe flertal i regjeringa, skaffet de seg innflytelse gjennom deres muligheter for å skaffe våpen fra Sovjetunionen og utenlandske frivillige i de internasjonale brigadene. Den republikanske militærkommandanten i Madrid var nominelt en spansk general, José Miaja, selv om de sovjetiske militære kanskje var enda viktigere. General Vlarimir E. «Sancho» Gorev var deres øverstkommanderende, mens general Jakov Vladimirovitsj Smusjkevitsj kontrollerte flystyrkene sendt fra Sovjetunionen og Dmitrij Pavlov og Semjon Krivosjein kommanderte stridsvognstyrkene. Til tross for den sovjetiske støtten var det store flertallet av de republikanske soldatene (ca. 90%) militser organisert av venstreorienterte politiske partier og fagforeninger, som valgte sine egne ledere. Den republikanske kommandoen hadde relativt liten kontroll over disse enhetene i begynnelsen av borgerkrigen.
På den andre siden mottok Franco støtte i form av luftstøtte og stridsvognenheter fra både det nasjonalsosialistiske Tyskland og det fascistiske Italia for hans angrep mot Madrid, selv om de tyske flyenhetene fra Legion Condor ikke sto under kommandoen til Francos offiserer. Nasjonalistene nådde Madrid tidlig i november 1936, og nærmet seg nordfra langs Corunna-veien og vestfra langs Estremadura-veien. 29. oktober ble et republikanske motangrep utført av det kommunistiske femte regiment under Enrique Líster slått tilbake i Parla. 2. november ble Brunete inntatt av nasjonalistene, som førte styrkene deres til Madrids vestlige forsteder. Mola har blitt berømt for å si til en engelsk journalist at han ville innta Madrid med sine fire kolonner utenfor byen og hans "femte kolonne" – som besto av fascisttilhengere inne i byen. Begrepet «femte kolonne» ble et synonym for spion eller forræder på den republikanske siden, og medvirket til at nasjonalistiske fanger ble massakrert under det følgende slaget. Caballero-regjeringa forventet at Madrid kom til å bli inntatt, og planla en flukt fra byen til Valencia, som den gjennomførte 6. november. General Miaja og de gjenværende politiske lederne opprettet en komité for forsvaret av Madrid (Junta de Defensa de Madrid) for å organisere det republikanske forsvaret.
Riktignok hadde det nasjonalistiske forsøket på å ta Madrid et par store taktiske ulemper. For det første hadde motstanderne over dobbelt så mange soldater, selv om nasjonalistene var mye bedre trent og utstyrt, og de var heller ikke i stand til å omringe Madrid for å hindre at republikanerne kunne få hjelp fra utsiden.
Slaget om Madrid (november-desember 1936) Forberedelser Republikanerne hadde en geografisk fordel i deres forsvar av Madrid, siden Manzanares-elva skilte nasjonalistene fra byens sentrum i form av en stor fysisk barriere. Mola planla å angripe Madrid 8. november. Han planla å angripe gjennom Caso de Campo-parken (på en font som var bare én km bred) for å unngå kamper i gatene, siden parken var relativt åpen og lå rett ovenfor byens sentrum over elva. Molas første intensjon var å universitetsbyen rett nord for sentrum og dermed skaffe seg et brohode over Manazanares. Han satte også i gang et avledelsesangrep mot arbeiderklasseforstaden Carabanchel som ligger sørvest i byens sentrum, men 7. november hadde republikanerne fått tak i angrepsplanene fra liket av en nasjonalistoffiser, og de var dermed i stand til å samle styrkene sine i Casa de Campo for å møte hovedangepet.
Det første angrepet thumb|left|Wilhelm von Thoma. Mola angrep 8. november med 20 000 soldater, som for det meste var regulares fra Spansk Marokko, støttet av italienske lette stridsvogner og Panzer I-stridsvogner under den tyske offiseren Wilhelm Ritter von Thoma. Den tyske Legion Condor skaffet også luftstøtte som førte til store ødeleggelser på bygningene i området.
Republikanerne hadde utplassert 12 000 soldater i Carabanchel og 30 000 for å møte hovedangrepet i Caso de Campo. Til tross for deres store tallmessige fordel var de dårlig utstyrt, ofte bare med mindre håndvåpen, og visstnok med bare ti skudd til hver rifle. I tillegg hadde de fleste av dem aldri blitt trent i våpenbruk eller opplevt kamper før. Likevel motsto de nasjonalistenes stormløp i Caso de Campo. Noen republikanske soldater kom seg til slutt gjennom og over elva, og dro mot Model-fengselet, som var deres mål, men de ble stoppet i vestkanten av byen. Den republikanske generalen Miaja skal visstnok ha hastet fram til de ødelagte bygningene hvor hans soldater begynte å flykte, og med pistol i hånd skal han ropt til de flyktende soldatene skulle samle seg rundt ham og dø i skyttergravene heller enn å flykte som feiginger.
Hele dagen oppfordret radioen byens borgere til å mobilisere og støtte fronten med slagordet «¡No pasarán!».
På kvelden 8. november ankom den første internasjonale brigaden, brigade XI med 1900 mann, fronten. De marsjerte gjennom Gran Vía i byens sentrum til fronten. Selv om den var tallmessig liten og soldatene ikke hadde fullført sin trening, siden de hadde skyndet seg til fronten som en unnsettelsesstyrke, var brigaderenes ankomst en stor moralløfter for Madrids forsvarere. De utenlandske soldatene, som i virkeligheten var en blanding av tyskere, franskmenn og folk fra flere andre land ble hilset som med ropet «Vivan los rusos» («lenge leve russerne»), siden Madrids innbyggere trodde de var sovjetiske infanterister.
Angrepet blir stoppet; republikanske motangrep thumb|right|Republikansk flagg med de internasjonale brigadenes symbol. 9. november flyttet nasjonalistene sin fokus fra deres hovedangrep til Carabanchel-forstaden, selv om denne tett bebygde bydelen kom til å bli et veldig vanskelig hinder for dem. De marokkanske kolonisoldatene ble stoppet i gatekamper, som de ikke hadde noen videre erfaring med – deres største styrke var kamper i åpent land – og de ble påført store tap av militsen, som var godt kjent i byen.
På kvelden den dagen startet den XI internasjonale brigaden under Manfred Stern, alias General Emilio Kléber, et angrep mot nasjonalistenes stillinger i Caso de Campo, som kom til å vare hele natta og deler av den neste morgenen. Etter denne kampen måtte nasjonalistene flykte og gi opp håpet om et direkte angrep mot Madrid gjennom Caso de Campo, mens XI brigade hadde mistet en tredjedel av sin styrke. I mellomtiden hadde republikanske styrker gått til motangrep langs hele frontlinjen i Madrid, 9., 10. og 17. november, og drev noen steder nasjonalistene tilbake, mens de selv ble påført store tap.
10. november ankom republikanske unnsetninger fra Aragón-fronten, 4 000 anarkistiske CNT-milits under Buenaventura Durruti.