miniatyr|alt=bilde av Jens Stoltenberg fra 2009|Jens Stoltenberg i juni 2009. Jens Stoltenberg (født 1959) er en norsk politiker (Ap). Han er tidligere Norges statsminister og tidligere NATOs generalsekretær. Fra 4. februar 2025 er han finansminister i Jonas Gahr Støres regjering.
Han var generalsekretær i NATO fra 2014 til 2024, statsminister i Norge 2000–2001 og 2005–2013, nærings- og energiminister 1993–1996, finansminister 1996–1997 og leder i Arbeiderpartiet 2002–2014. Stoltenberg ble den yngste statsministeren i Norges historie da han tiltrådte i 2000, 41 år gammel.
Han ledet AUF fra 1985 til 1989, var statssekretær 1990–1991 og stortingsrepresentant for Oslo fra 1991 til 2014. I 2022 ble han utnevnt til sentralbanksjef, men trakk seg før tiltredelse for å forlenge sin periode i NATO etter Russlands invasjon av Ukraina.
Stoltenberg er blitt omtalt som en «pragmatisk kompromissmaker uten sterke ideologiske føringer», og regnes som en representant for «den tredje vei» innen moderne sosialdemokrati. Blant hans viktigste politiske mål har vært høy sysselsetting og økonomisk stabilitet, blant annet gjennom moderat bruk av oljepenger og inntektspolitisk samarbeid. Han har også arbeidet for flertallsregjeringer og bredt politisk samarbeid, samt for internasjonale klimaavtaler og reduksjon av klimagassutslipp. Internasjonalt har han spilt en sentral rolle i finansiering av klimatiltak, vern av regnskog og integrering av slike tiltak i globale klimaforhandlinger.
Han har også vist et sterkt engasjement for vaksinering av barn i utviklingsland. Som styremedlem i vaksinealliansen GAVI fra 2002 til 2005 utviklet han et samarbeid med Bill Gates, som i 2011 resulterte i omfattende norske støttebidrag til globale vaksinasjonsprosjekter.
Bakgrunn og yrkeskarriere Stoltenberg ble født den 16. mars 1959 i Oslo. Han gikk grunnskole ved Rudolf Steinerskolen i Oslo og i Bærum og videregående skole ved Oslo katedralskole i 1978. Han slet med både lesing og matematikk i grunnskolen, men har uttrykt at han likevel ikke opplevde skolegangen som spesielt vanskelig. I årene 1979–1980 avtjente han førstegangstjenesten, først ved Infanteriets øvingsavdeling på Evjemoen i Aust-Agder, deretter som journalist i Soldatnytt, et magasin for vernepliktige soldater utgitt av Tillitsvalgtsordningen i Forsvaret. Deretter studerte han sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo, hvor «Osloskolen» – en variant av Keynes' teorier – stod sterkt. Stoltenberg har omtalt seg selv som keynesianer. Han ble i 1987 uteksaminert som cand.oecon. med god karakter (2,28).Opplysning fra portrettintervju («Kronprinsen») i Dagens Næringsliv 12. mars 1994. Hovedoppgaven Makroøkonomisk planlegging under usikkerhet handlet om strategier for optimal utvinning og bruk av inntekter fra oljeutvinning. Oppgaven ble utgitt som internt notat i forbindelse med Statistisk sentralbyrå sitt oljeøkonomiprosjekt i 1985, ti år etter Oljemeldingen.
Stoltenberg frilanset som journalist i Arbeiderbladet 1979–1981, arbeidet som konsulent i Statistisk sentralbyrå 1989–1990 og som timelærer i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo 1989–1990. I Statistisk sentralbyrå arbeidet Stoltenberg blant annet med å teste og anvende det sentrale modellverktøyet for makroøkonomiske kort- og langtidsberegninger – MODAG og MSG. Stoltenberg har siden 1990 hatt permisjon fra stilling som førstekonsulent i Statistisk Sentralbyrås forskningsavdeling.
AUF-tiden
Stoltenberg har vært medlem av Arbeiderpartiet siden han var 14 år.Opplysning fra portrettintervju («Kronprinsen») i Dagens Næringsliv 12. mars 1994. I 1973 var han med på å reetablere et lokallag av Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) på Majorstua i Oslo.«Første stopp, Majorstua», i Dagens Næringsliv 2. september 2000. I 1975 var han med på å etablere et lokallag av Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) på Oslo Katedralskole. I 1978 ble han innvalgt i sentralstyret i Norges Gymnasiastsamband (NGS), som en av de første AUF-erne siden 1960-årene.Terje Halvorsen: Partiets salt. AUFs historie, Pax 2003, side 407. Han var sentralstyremedlem i AUF fra 1979, nestleder fra 1983 og leder fra 1985 til 1989.
Som leder i AUF bidro Stoltenberg til at AUF ikke lenger var på kollisjonskurs med moderpartiet i samme grad som tidligere. AUFs motstand mot norsk medlemskap i NATO ble første gang vedtatt i 1969, og standpunktet ble stadfestet på hvert landsmøte frem til 1987, da det ble erstattet med et mål om «nærkamp» internt i NATO for et blokkfritt og atomvåpenfritt Europa. På det samme landsmøtet ble hans forslag om å godta karakterer i videregående skole nedstemt.Halvorsen, side 439–441. I ledertida var han også visepresident i IUSY (Den sosialistiske ungdomsinternasjonale).
Stoltenberg var leder for det regjeringsoppnevnte Mannsrolleutvalget fra 1986 til 1987 og medlem frem til 1990. Han var blant annet med på å gjennomføre arbeidet med fedrekvote og har senere forsvart den.
I 1995 ble det kjent at en rekke ungdomsorganisasjoner hadde oppgitt for høye medlemstall, og dermed mottatt for mye offentlig støtte. Den første avsløringen kom i VG 2. mars 1995 og gjaldt Oslo AUF. Saken omfattet til sist 24 ungdomsorganisasjoner, som ble anmeldt for bedrageri i en eller annen form. Etter klager ble tiltalen mot AUF og de fleste andre organisasjonene frafalt på grunn av bevisets stilling.Terje Halvorsen: Partiets salt. AUFs historie, Pax 2003, side 492 ff. I januar 1998 kom medlemsjukset likevel opp for retten, da det ble reist tiltale mot fire tillitsvalgte i Oslo AUF. Stoltenberg var innkalt som vitne. Han vedgikk å kjenne til en praksis som ble kalt forskuttering, men avviste at han visste noe om fiktive innbetalinger. De fire tiltalte ble alle dømt for bedrageri.Halvorsen, side 496 ff.
1990-årene Fra 1990 fikk Stoltenberg stadig tyngre partiverv; leder i Oslo Arbeiderparti 1990–1992 og nestleder i Arbeiderpartiet 1992–2002. Han var statssekretær i Miljøverndepartementet 1990–1991 under Thorbjørn Berntsen. Fra denne posisjonen ledet han Arbeiderpartiets miljøutvalg.
Ved stortingsvalget 1989 ble Stoltenberg tredje vararepresentant til Stortinget fra Arbeiderpartiet i Oslo. Han møtte fast for Bjørn Tore Godal 1991–1993. I 1993 ble han valgt inn på eget mandat, og han ble siden gjenvalgt frem til valget i 2013. Han var leder i Stortingets energi- og miljøkomité fra 1997 frem til han ble statsminister i 2000.
Stoltenberg var nærings- og energiminister under Gro Harlem Brundtland 1993–1996. Han var en periode nestleder i Forum for verdiskaping. På denne tiden deltok han også i diskusjonene om energi- og oljepolitiske saker i en uformell «oljegruppe» hvor næringslivsledere og Ap-politikere møttes i regi av Finn Kristensen. I Thorbjørn Jaglands regjering (1996–1997) var han finansminister.
Han var medlem av Forsvarskommisjonen av 1990 fra januar til desember 1990.}
Maktkampen med Thorbjørn Jagland På Arbeiderpartiets landsmøte i november 1992 ga Gro Harlem Brundtland beskjed om at hun ønsket å gå av som partileder. Valgkomiteen under ledelse av LO-leder Yngve Hågensen fikk dermed et uventet komplisert oppdrag. Nestleder Gunnar Berge ønsket ikke å stille, så Stoltenberg og Thorbjørn Jagland ble dermed de mest sentrale lederkandidatene. Mens Oslo Arbeiderparti og AUF støttet Stoltenberg, hadde Jagland støtte fra LO. Det så lenge ut til å gå mot en kampvotering mellom de to, men Stoltenberg trakk sitt kandidatur – «av familiære grunner» – kort tid før landsmøtet skulle votere. Dermed endte maktkampen med at Jagland tok over ledervervet. I etterkant kom det frem at Hågensen hadde vurdert at Stoltenberg ikke var moden for et så tungt verv.
Jagland gikk av som statsminister etter å ha satt et ultimatum på 36,9 % oppslutning ved Stortingsvalget 1997. Valgnederlaget fikk deler av partiet til å ønske omkamp om ledervervet, men ett år etter valget lå Ap på sterke 40 % på meningsmålingene. Jaglands posisjon i partiet var derfor i liten grad truet. Samtidig hadde Stoltenberg mistet mange av sine viktigste støttespillere, og Hill-Marta Solberg og Trond Giske ble like ofte nevnt som partiets neste leder.
Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 1999 gikk Arbeiderpartiet tilbake, og fikk 24,6 % av stemmene. Det var en tilbakegang med 1,9 prosentpoeng. Dette førte til at lederdebatten blusset opp igjen. I januar 2000 gikk Oslo Arbeiderparti og flere fylkesledere inn for å kaste Jagland som partileder til fordel for Stoltenberg. Jagland valgte å trekke seg som parlamentarisk leder og statsministerkandidat i februar 2000. Jagland fortsatte som partileder, men Stoltenberg ble partiets frontfigur – som statsministerkandidat og leder for stortingsgruppen.
Nærings- og energiminister Stoltenberg fikk sin første statsrådspost høsten 1993, da han overtok ledelsen av Nærings- og energidepartementet etablert samme år, i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering.Nærings- og energidepartementet ble opprettet fra nyttår 1993 da Næringsdepartementet og Olje- og energidepartementet ble slått sammen. En viktig oppgave var å avklare Norges forhold til EU når det gjaldt oljepolitikken. Unionen var i ferd med å utvikle et oljedirektiv, og det var forhandlinger om hvordan dette – med grunnlag i EØS-avtalen – skulle implementeres i Norge, som var områdets eneste store oljeproduserende land med de særlige interesser dette medførte. Stoltenberg og regjeringen valgte å ikke kreve unntak fra oljedirektivet. I stedet ble regjeringen enig med EU om et spesielt tillegg til den norske tiltredelseserklæringen til Maastricht-traktaten. Stoltenberg mente at dette ville være en tryggere og mer varig løsning enn unntak fra et direktiv som senere kunne endres.«Det var liten tvil om at statsminister Gro Harlem Brundtland var strålende fornøyd med Stoltenbergs energiske kamp for noe han åpenbart trodde på.» Aftenpostens referat fra Stortingets behandling, 14. desember 1993.
Da det ble nei-flertall i folkeavstemningen i 1994, falt løsningen med et tillegg til tiltredelseserklæringen bort, og det måtte foretas nye forhandlingsrunder om oljedirektivet. En annen sentral EU-tilpasningssak i denne perioden var endringer i konsesjonsloven, ettersom EØS-avtalen ikke tillot forskjellsbehandling av norske og utenlandske eiere. Fra 1996 skjedde også en endring i norsk alkoholpolitikk, da Vinmonopolets produksjons- og importdel ble skilt ut i firmaet Arcus. I og med dette ble det også åpnet for privat import av brennevin, vin og sterkøl.
I 1994 la Stoltenberg frem en stortingsmelding om olje- og gasspolitikken. Her ble det åpnet for leteboring i Skagerrak og utenfor Nordland, noe som provoserte miljøbevegelsen.«Rasende miljøvernere», Nordlys, 25. februar 1994. Meldingen inneholdt også et forslag om nye regler for leting i Barentshavet. Stoltenberg argumenterte i denne sammenheng med at det ville være riktig å hente ut oljen mens vi visste hva den var verdt. Den ville være til liten glede for fremtidige generasjoner om den ble liggende til den «blir like verdiløs som kullet».Dagens Næringsliv, 28. mars 1994.
Senere i perioden gikk Stoltenberg også inn for bygging av gasskraftverk i Norge, noe han hadde vært mot da han var statssekretær i Miljøverndepartementet i 1990. Det nye standpunktet ble begrunnet med at man burde se Norden som et felles energiområde, og at et norsk gasskraftverk ville kunne erstatte finske og danske kullkraftverk og svenske atomkraftverk. I 1990 hadde målet vært å stabilisere norske CO₂-utslipp på 1989-nivå innen 2000.«Klart for gasskrig», Dagbladet, 15. januar 1996. Det mest verdifulle feltet på norsk sokkel, Trollfeltet, åpnet sin produksjon 19. juni 1996.