__NOTOC__ thumb|235px|Kart over sjøisens typiske yttergrense i Arktis i mars og september.Karttegneren har ikke opplyst hvilke kilder kartet bygger på. Kartet må derfor brukes med forsiktighet. thumb|235px|Tett sjøis i Storfjorden på Svalbard. Edgeøya sees i bakgrunnen. Dette er første års is, men de sterke strømmene i Freemansundet har skrudd isen sammen ganske kraftig. thumb|235px|Drivis på Isfjorden, Svalbard, sent i april 2011. Sjøis, havis eller drivis er enhver type is som finnes til sjøs, og som består av frosset sjøvann. Sjøis dekker store havområder både nord og sør på jordkloden, i hovedsak Arktis og Antarktis, men kan også dekke isolerte områder som Bohaibukta, og brakkvannsområder som Østersjøen og Kaspiske hav. Sjøis oppstår ved at vannet fryser når det blir avkjølt til frysepunktet.
Frysetemperaturen for sjøvann i ro med vanlig saltholdighet regnes som -1.8°C. I verdenshavene kan en på bunnen ha lavere temperaturer uten at vannet fryser. Det skyldes vanntrykket.
Sjøisen som beveger seg med vind og strøm kalles drivis eller pakkis. Sjøis inneholder salt, som stammer fra det salte sjøvannet det er frosset av. Isfjell regnes ikke som sjøis, da disse stammer fra deler fra isbreer som har brukket av i havet, og består av ferskvann (uten salt).
Ismekanikk Klassifikasjon Sjøis kan klassifiseres på forskjellige måter, både etter alder, etter type og etter geografisk plassering i forhold til land og åpent hav.
Etter alder Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) klassifiserer sjøis etter dens alder: Førsteårsis er is som ikke har vokst mer enn èn vinter. Typisk tykkelse er 0,3 til 2 meter. Gammel is er is som har overlevd smelting fra minst èn sommer. Typisk tykkelse er opp til 3 meter eller mer. Gammel is kan bli videre delt inn i to typer: Andreårsis, gammel is som har overlevd kun èn sommers smelting. Flerårsis, gammel is som har overlevd smelting fra to eller flere sommere.
Etter kjennetegn Det kan være nyttig å klassifisere sjøis etter kjennetegn eller type: Jevn eller udeformert is er et isdekke som ikke har blitt deformert. Denne typen is er ikke vanlig å finne i stor utbredelse i naturen, da krefter fra vind, strøm og bølger vil hurtig deformere tynn, jevn is. Deformert is er is som har blitt deformert mekanisk, typisk av bølger, strøm, vind, termisk utvidelse, etc. Vi kan skille mellom: Lagdelt is, som er dannet av at to eller flere lag av jevn is har sklidd ovenpå hverandre. Skrugarder, dannet av at flak av jevn is presses sammen, brekker opp, og de oppbrukkede isblokkene fryser sammen igjen. Opp til 50 meter dype skrugarder har vært rapportert i Arktis. Oppbrukket is, der isen er brekket opp i individuelle flak med vann mellom. Denne typen is finnes typisk i den marginale issonen, hvor bølger brekker opp det jevne isdekket.
Etter posisjon En måte å dele inn typer sjøis på er hvor man finner den: Kystnær eller kystis er is som er nær nok kysten til å bli påvirket av kystlinjen. Noe av den kan være frosset til kysten (kan kalles isfot), og noe av den kan flyte fritt i en overgangssone. Denne istypen er påvirket av tidevannet. Landfast eller bare fastis er horisontalt stasjonær i forhold til kystlinjen, men beveger seg opp og ned med tidevannet. Skjær- eller overgangssonen er grensen mellom landfast og drivis. Denne isen er ofte svært deformert, siden den er fast på den ene siden. Drivis eller pakkis er isen som beveger seg med vind og havstrøm. Den marginale issonen er overgangen mellom drivisen og åpent hav. Dette er den delen av isdekket som påvirkes av bølger fra det åpne havet.
Dannelse og smelting Sjøis oppstår ved at havvann fryser når det blir avkjølt til frysepunktet. Frysepunktet avhenger av saliniteten til vannet (som varierer fra sted til sted, og også med tid) og av om vannet er i ro eller ikke, men kan vanligvis regnes frysetemperaturen til å være –1,8 grader celcius for sjøvann som er i ro.
Sjøisen vil normalt begynne å fryse inntil land, inntil et fartøy eller inntil annen sjøis. Nær et objekt vil vannhastigheten i grenseskiktet være nær null (engelsk boundary condition). På åpent hav vil vannbevegelsene i hovedsak fra bølger, motvirke at isen fryser, selv om temperaturen er lav.
Sjøisen kan smelte både fra oversiden og undersiden: ved kontakt med varm luft på oversiden, ved kontakt med varme havstrømmer på undersiden og på sidene av isflakene, bølger kan bryte ned isen mekanisk og varmt sjøvann kan skylle over sjøisen.
Bevegelser Sjøisen er normalt i bevegelse, drevet av vinden på oversiden eller havstrømmene, tidevannsstrømmer og bølger på undersiden.
I Arktis er det en gjennomsnittlig drift av sjøisen fra Beringstredet mellom Alaska og Sibir mot Grønland og Svalbard. Denne kalles den transpolare drift. Denne ble første gang dokumentert da Fridtjof Nansen navigerte «Fram» over Polhavet i årene 1893–1896.
Utbredelse Variasjonen av utbredelse gjennom året er formidabel; med i størrelsesorden 15 millioner km² på vinteren til i størrelsesorden 7 millioner km² på sommeren. Den årlige smeltingen og isveksten dekker et område omtrent like stort som Australia.
«Iskanten» er sonen der sjøisen går over i åpent hav, men fordi denne varierer over året og fra år til år er det ikke entydig hvor kanten går. Denne issonen inneholder både fast is og flytende is. Sjøisens utstrekning defineres ofte som de havområdene som er dekket med mer en 15 % sjøis. Iskanten er ikke en tydelig kant, men et område med belter av drivis. Drivisen kan bli spredd eller pakket sammen avhengig av vindretning.
Arktis I nord er utbredelsen av sjøis om vinteren sør til Østersjøen og Newfoundland i Atlanterhavet, og sør til Alaskahalvøya og Japan i Stillehavet. Sjøisen i Arktis dekker et område tilsvarende Europas areal, og skiller et forholdsvis varmt arktisk hav fra en kald atmosfære. I Barentshavet har isen som regel sin største utbredelse i mars eller april, og er minst i september eller oktober.Walter Spring: Ice data acquision summary report, File: 472-37, Mobil reseach and development company, Dallas, USA, mars 1994, side 86.
I september 2007 nådde isutbredelsen i Arktis sitt laveste nivå siden satellittmålingene startet i 1979.Record Arctic Sea Ice Loss in 2007 (engelsk) Sammenliknet med gjennomsnittet for september i perioden 1979–2000 var isdekket 40% mindre enn det pleier å være. Denne rekorden skyldtes ikke kun økt temperatur, men også uvanlig sterk vind som presset store deler av isen sørover og på den måten førte til kraftig økning i smeltingen. Det totale skydekket over sommersesongen var lavere enn tidligere år, og isen var tynnere enn ved starten av smeltesesongen.Arctic Sea Ice Shatters All Previous Record Lows National Snow and Ice Data Center (NSIDC)
Den sørligste kjente historiske isgrensen i den norske delen av Barentshavet var i juni 1881, da drivisen var synlig fra land på Finnmarkskysten. Når sjøisen har kommet så langt sør er det trolig vinden som har vært viktigst drivkraften.Arne Kvitrud og Ingrid Hønsi: Isfjell ved norskekysten, Oljedirektoratet, rapport OD-90-92, Stavanger 1990. Det hender at sjøisen i Barentshavet går sammen med sjøisen i Kvitsjøen, slik at blant annet skipsleden til Murmansk er stengt. I enda mer sjeldne tilfeller har isen dekket deler av Fiskerhalvøya.Walter Spring: Ice data acquision summary report, File: 472-37, Mobil reseach and development company, Dallas, USA, mars 1994, side 6 og 71.
Det er i Norskehavet ved noen anledninger observert sjøis mellom Island og Færøyene.
Antarktis I Antarktis dekkes havet nord til omtrent 60° sør av sjøis hver vinter. Sjøisen i Antarktis har en større endring av arealet gjennom året enn i nord, fordi det ikke er noen kontinenter som begrenser utbredelsen nordover. Sjøisen i sør er derfor tynnere, og det aller meste smelter hver sommer, og fryser igjen neste vinter (førsteårsis).
Overvåking av sjøis Det er nå mulig å følge utbredelsen av sjøis daglig ved bruk av satellittmålinger.
Ved hjelp av satellittmålinger har man gode observasjoner av isutbredelsen fra 1979 og fram til i dag, mens informasjon lenger tilbake i tid er mer usikker. Det er historiske kart over isgrensene basert på fly- og bakkeobservasjoner. Den europeiske miljøsatelliten Envisat og amerikanske satellitter fotograferer både Arktis og Antarktis og gjør isobservasjoner. Disse bearbeides for nordlige Norskehavet og Svalbard av Meteorologisk institutt, og formidles blant annet gjennom Maritim radio og på internettsider. På Svalbard er Svalsat engasjert i å hente ned satellittdata fra 14 sirkumpolare satellitter, herunder flere som gjør ismålinger.
Best kvalitet på dataene er på klare dager uten skyer, og når vinden blåser fra isen og ut på havet. Årsaken er at skyer blir dannet over sjøen like utenfor iskanten. Når vinden blåser fra sjøen over isen, vil skyene dekke over iskanten og den blir vanskelig eller umulig å observere fra satellitt.Walter Spring: Ice data acquision summary report, File: 472-37, Mobil reseach and development company, Dallas, USA, mars 1994, side 73.
Kunnskapen om type is og isens fysiske egenskaper får en ved å ta prøver av isen.
Sjøisen i Barentshavet Utbredelse Isen dannes i Polhavet og kommer inn i Barentshavet gjennom passasjen mellom Svalbard og Frans Josefs land, og mellom Frans Josefs land og Novaja Semlja. Lokal produksjon av is kan forekomme, men i liten grad. Sjøis dannes ikke på åpent hav med havstrømmer, men nært land eller som utvidelse av eksisterende is.Tore Syversen, Randulf Høyli og Frode Dinessen: ST3 – Kartlegging av is- og snøforekomst i Barentshavet Delrapport 2 – Sjøis, Sintef rapport 2018:01228, Trondheim, 2019, side 63.
Isutbredelsen i Barentshavet er svært sesongavhengig. I gjennomsnitt er største sørlig utbredelse i april og minst utbredelse i september. Utbredelsen påvirkes i stor grad av øvrige isforhold i Arktis. Enkelte år vil isen smelte helt eller trekke seg fullstendig ut av området. Andre år kan det være igjen noe is, men i all hovedsak vil den gjenværende isen være i de nordvestre og nordøstlige delene av Barentshavet, det vil si opp mot Svalbard og Frans Josefs Land.Tore Syversen, Randulf Høyli og Frode Dinessen: ST3 – Kartlegging av is- og snøforekomst i Barentshavet Delrapport 2 – Sjøis, Sintef rapport 2018:01228, Trondheim, 2019, side 24.
Midlere isutbredelse i den vestlige delen av Barentshavet følger i stor grad Polarfronten. I dette området er det ikke så stor variasjon; isen trekker nesten alltid ned mot Bjørnøya og følger Polarfronten østover. I den østlige delen er det mye større variasjon, noe som antyder at det er andre faktorer som spiller inn og som i større grad påvirker variasjonen i isutbredelsen i dette området. Spesielt varmt atlanterhavsvann og vind påvirker utbredelsen i dette området.Tore Syversen, Randulf Høyli og Frode Dinessen: ST3 – Kartlegging av is- og snøforekomst i Barentshavet Delrapport 2 – Sjøis, Sintef rapport 2018:01228, Trondheim, 2019, side 31.
Vi har ikke kjente historiske observasjoner av sjøis ved Finmarks-kysten. Derimot er det ikke helt uvanlig øst på Kolahalvøya. I 1881 var sjøisen synlig fra land i Øst-Finnmark.Arne Kvitrud og Ingrid Hønsi: Isfjell ved norskekysten, Oljedirektoratet, rapport OD-90-92, Stavanger 1990.
Det er flere som har beregnet framtidig isutbredelse i Barentshavet, og felles for dem er at de finner at Barentshavet i hovedsak blir isfritt en gang i perioden 2060-2100, og noen også enda tidligere.Tore Syversen, Randulf Høyli og Frode Dinessen: ST3 – Kartlegging av is- og snøforekomst i Barentshavet Delrapport 2 – Sjøis, Sintef rapport 2018:01228, Trondheim, 2019, side 51 og 64.
Bevegelser av iskanten