Stigand (død 1072) var erkebiskop av Canterbury i tiden før den normanniske erobringen av England. Ved 1020 tjente han som kongelig kapellan og rådgiver. Han ble gjort til biskop av Elmham i 1043, og senere til biskop av Winchester og erkebiskop av Canterbury. Stigand fungerte som rådgiver for danske, angelsaksiske og normanniske konger i England, og tjente hele seks påfølgende konger. Han ble ekskommunisert av flere paver for hans pluralisme i å holde to kirkeseter samtidig, både Winchester og Canterbury, og ble endelig avsatt i 1070, og hans eiendommer og personlige formue ble konfiskert av Wilhelm Erobreren. Stigand ble satt i fengsel i Winchester hvor han døde uten å ha fått igjen friheten.
Stigand tjente kong Knut den mektige som kapellan ved en kongelig grunnleggelse ved Ashingdon i 1020, og som rådgiver da og senere. Han fortsatte i rollen som kongelig rådgiver for Knuts sønner, Harald Harefot og Hardeknut. Da Knuts stesønn Edvard Bekjenneren etterfulgte Hardeknut ble Stigand antagelig den fremste administratoren. Klosterskribenter på denne tiden anklaget Stigand å presse penger og landområder fra kirken. Ved 1066 var de eneste eiendommer som var rikere enn Stigands de som tilhørte kong Harald Godwinson.
I 1043 utpekte Edvard Stigand til bispesetet Elmham. Fire år senere, i 1047, ble han utpekt for setet i Winchester og fra 1052 etterfulgte han som erkebiskop av Canterbury, men uten å tre av som biskop av Winchester. Fem påfølgende paver, inkludert Nikolas II og Alexander II, ekskommunisert ham for å holde to kirkeseter samtidig. Stigand var til stede ved kong Edvards dødsleie og kroningen av Harald Godwinson som konge av England i 1066.Fryde: Handbook of British Chronology, s. 29 Etter at Harald døde i kamp mot Vilhelm Erobreren underkastet Stigand seg Vilhelm. Juledagen 1066 kronet Ealdred av Worcester Vilhelm som konge av England. Ettersom Stigand var ekskommunisert kunne han bare assistere ved seremonien enda det var erkebiskopen av Canterburys rett til å krone Englands konge.
Til tross for voksende press for å få ham avsatt fortsatte Stigand være til stede ved det kongelige hoff og å utnevne biskoper. Først i 1070 ble han avsatt av pavelige delegater og satt i fengsel i Winchester. Hans ulydighet mot pavedømmet ble benyttet som propaganda av normannerne som et eksempel på at den angelsaksiske kirken var korrupt og tilbakestående og trengte reform.
Tidlig liv Verken år eller dato til Stigands fødsel er kjent.Cowdrey: «Stigand (d. 1072) (abonnement nødvendig)» Oxford Dictionary of National Biography Han ble født i East Anglia, muligens i Norwich,Barlow: Edward the Confessor, s. 59 i en familie som synes å ha vært velstående. Familien var av blandet angelsaksisk og norrøn slekt, noe man kan se på det faktum at Stigands navn var norrønt, mens hans brors navn var angelsaksisk. Hans bror Æthelmær var også prest, og etterfulgte senere Stigand som biskop av Elmham. Hans søster eide jordeiendommer i Norwich,Williams: English and the Norman Conquest, s. 46 men hennes navn er ikke nedtegnet.
Stigand opptrer første gang i de historiske nedtegnelser i 1020 som kongelig kapellan til kong Knut den mektige av England (regjerte 1016–1035). I dette året ble han utpekt til Knuts kirke i Ashingdon, eller Assandun,Hill: The Road to Hastings, s. 61Fryde: Handbook of British Chronology, s. 28Lawson: Cnut, s. 138 som var innviet av den reformvennlige biskop Wulfstan II av York.Barlow: English Church 1000–1066, s. 77
Lite er kjent av Stigands liv under Knuts regime. Han var vitne ved enkelte charter, som viser at han hadde en posisjon ved det kongelige hoff. Etter at Knut var død tjente Stigand for Knuts sønner, Harald Harefot (regjerte 1035–1040) og Hardeknut (regjerte 1040–1042).Fryde: Handbook of British Chronology, ss. 28–29 Da sistnevnte døde ble Stigand rådgiver for Emma av Normandie, Knuts enke, og mor til Hardeknut og hans etterfølger, Edvard Bekjenneren. Stigand kan ha vært Emmas kapellan.Stafford: Queen Emma & Queen Edith, ss. 112–113 Det er mulig at Stigand var rådgiver for Emma allerede mens Knut var i live, og at han skyldte sin posisjon ved Ashingdon til Emmas innflytelse og gunst. Ettersom det er såpass lite som er kjent av Stigands aktiviteter før han ble utnevnt som biskop, er det vanskelig å avgjøre til hvem han var skyldig sin posisjon.Smith: «Archbishop Stigand» i Anglo-Norman Studies 16, s. 200
Biskop av Elmham og Winchester Kort tid etter Edvard Bekjennerens kroning den 3. april 1043, ble Stigand utpekt som bispesetet Elmham, antagelig på råd fra dronning Emma.Barlow: Edward the Confessor, s. 76 Dette var den første biskoppelig utnevnelsen i Edvards regime.Higham: Death of Anglo-Saxon England, s. 122 Setet Elmham dekket East Anglia i østlige England, og var et av de fattigste bispeseter på den tiden. Stigand ble innviet som biskop i 1043, men senere det samme året avsatte Edvard ham og tok fra ham den rikdom han hadde. I løpet av det neste året ble Stigand gitt sin geistlige posisjon tilbake.Barlow: Edward the Confessor, s. 77 Grunnen til at kongen avsatte ham er ikke kjent, men antagelig var det knyttet til at enkedronning Emma mistet sin makt. Ryktene som ble nedtegnet et århundre senere indikerte at Emma og Stigand skulle ha hatt et upassende forhold og at denne påståtte affæren var grunn til at begge mistet makt.Stafford: Queen Emma & Queen Edith, ss. 248–250 Andre kilder hevdet at Emma hadde invitert kong Magnus den gode av Norge, en rivaliserende fordringshaver til den engelske trone, til å invadere England og at hun hadde tilbudt sin personlige rikdom som den norske kongens støtte.Stenton: Anglo-Saxon England, 3. utg., s. 426 Noen mistenkte at det var Stigand som hadde anmodet Emma å støtte Magnus, og hevdet at hans avsettelse hadde sin årsak i dette.Mason: House of Godwine, s. 44 Medvirkende faktorer til deres fall fra makten var også Emmas rikdom, og misnøye med hennes politiske innflytelse som var knyttet til regimet til den upopulære Hardeknut.Stafford: Unification and Conquest, s. 87
Ved 1046 var Stigand vitne ved charter til Edvard Bekjenneren, noe som viste at han igjen var innenfor de kongelige sirkler.Smith: «Archbishop Stigand» i Anglo-Norman Studies 16, s. 201 I 1047 ble Stigand overført til Winchester bispedømme,Fryde: Handbook of British Chronology, s. 223 men han beholdt Elmham fram til 1052.Barlow: Edward the Confessor, s. 87 Han kan ha takket sin forfremmelse til Godwin, jarl av Wessex, svigerfar til kongen,Loyn: English Church, ss. 58–62 skjønt en del historikere er ikke enige.Barlow: English Church 1000–1066, s. 108 Emma, som hadde trukket seg tilbake til Winchester etter å ha fått tilbake kongens gunst, kan også ha påvirket forfremmelsen, alene eller sammen med Godwin. Etter forfremmelsen til Winchester var Stigand vitne ved alle de bevarte charter til kong Edvard fra perioden 1047 til 1052.
En del historikere, som Frank Barlow og Emma Mason, har hevdet at Stigand støttet jarl Godwin i denne krangel med kongen i 1051-1052;Barlow: Edward the Confessor, s. 123Mason: House of Godwine, s. 65 andre, inkludert Ian Walker, har hevdet at Stigand var nøytral.Walker: Harold, s. 49 Stigand dro uansett ikke i eksil sammen med familien Godwin da krangelen var brutt i åpen strid.Brooks: Early History of the Church of Canterbury, ss. 305–306 Utgangspunktet for krangelen var en strid mellom grev Eustace II av Boulogne, svoger av Edvard Bekjenneren, og folk i byen Dover. Kongen ga ordre til Godwin om å straffe byen, men jarlen nektet. Fortsatt press fra Edvard underminerte Godwins posisjon, og til slutt måtte jarlen og hans familie flykte fra England i 1051.Stafford: Unification and Conquest, ss. 90–91 Jarlen kom dog tilbake i 1052 med en betydelig militær styrke, noe som antagelig var avgjørende til at han kom til en fredelig overenskomst med kongen. En del kilder fra middelalderen hevder at Stigand tok aktiv del i forhandlingene som førte fram til fredsavtalen.Mason: House of Godwine, s. 73 Canterbury-manuskriptet til Den angelsaksiske krønike kaller Stigand for kongens kapellan og rådgiver under forhandlingene.Rex Harold II p. 61
Erkebiskop av Canterbury Utnevnelse og problemer med paven Erkebiskopen av Canterbury ble dratt inn i en konflikt mellom Edvard og Godwin.Smith: «Archbishop Stigand» i Anglo-Norman Studies 16, ss. 201–203 Pave Leo IX hadde påbegynt en reformbevegelse som senere ble kjent som den gregorianske reform. Pave Leo fokuserte på å forbedre geistligheten og hindre simoni – å kjøpe og selge presteembeter og geistlige posisjoner. I 1049 uttalte paven offentlig at han vil se nærmere på den engelske kirke og undersøke kandidater for bispeseter mer strengt før de ble godkjent. Da erkebiskop Edsige av Canterbury, senere helgenforklart, døde i 1051, valgte munkene ved Canterbury Æthelric, en slektning av jarl Godwin, som erkebiskop.Huscroft: Ruling England, s. 6 Kong Edvard satte seg imot valget og utpekte isteden Robert av Jumièges, noe som var kontroversielt da han var normanner og i tillegg allerede biskop av London. Foruten å øke Edvards krangel med Godwin signaliserte utnevnelsen at det var grenser til Edvards villighet til å inngå kompromisser med kirkereformen.
Selv om Robert ikke var kjent som reformator før utnevnelsen, da han kom tilbake fra Roma, hvor han hadde dratt for å bli bekreftet av pavedømmet, satte han seg imot kongens valg for biskop av London på grunnlag av at kandidaten ikke var egnet. Roberts forsøk på å skaffe tilbake kirkeeiendom som hadde blitt tatt av jarl Godwin bidro til krangelen mellom jarlen og kongen. Da Godwin kom tilbake til England i 1052 ble Robert både gjort fredløs og forvist fra riket.Stafford: Unification and Conquest, ss. 89–92 Kong Edvard utpekte deretter Stigand til posisjonen som erkebiskop. Utnevnelsen var enten en belønning fra Godwin for Stigands støtte i løpet av konflikten eller en belønning fra Edvard for å ha forhandlet fram en fredsløsning til krisen i 1052. Stigand var den første ikke-munk som ble gitt erkebispedømme siden tiden med Dunstan (erkebiskop fra 959 til 988).Knowles: Monastic Order in England, s. 66Brooks: Early History of the Church of Canterbury, s. 306
Pavedømmet nektet å anerkjenne Stigands forfremmelse da Robert fortsatt var i live og ikke hadde blitt fratatt sin posisjon av en pave. Robert av Jumièges appellerte til pave Leo IX som tilkalte Stigand til Roma. Da Stigand ikke møtte opp ble han ekskommunisert.Stenton: Anglo-Saxon England, 3. utg. ss. 465–466 Kirkehistorikeren Nicholas Brooks har fremmet det syn at Stigand ikke ble ekskommunisert på dette tidspunktet, men ble heller beordret fra å utføre enhver erkebispefunksjon, som å utnevnte biskoper. Han argumenterte at i 1062 var pavelige legater i møte med Stigand, noe de ikke ville ha gjort om han hadde vært ekskommunisert.Brooks: Early History of the Church of Canterbury, s. 307 Legatene gjorde ingenting for å endre Stigands posisjon,Rex: Harold II, s. 184 skjønt en av legatene bidro senere til å avsette Stigand i 1070.Barlow: English Church 1000–1066, s. 306 Pave Leo IX, og hans etterfølgere, pave Viktor II og pave Stefan IX, fortsatte å betrakte Robert som den rettmessige erkebiskop av Canterbury.Blair: Introduction to Anglo-Saxon England, s. 108