thumb|Scotts team på Sydpolen, 18. januar 1912. Fra venstre: Wilson, Scott, Oates, Bowers, Edgar Evans Terra Nova-ekspedisjonen (1910–1913), offisielt British Antarctic Expedition 1910, var en britisk ekspedisjon ledet av Robert Falcon Scott. Ifølge ham var hovedmålet å ta seg til Sydpolen for å sikre at det britiske imperiet fikk æren for prestasjonen.Crane, s. 397 Scott og fire ledsagere nådde Sydpolen 17. januar 1912, men oppdaget den konkurrerende ekspedisjonen ledet av Roald Amundsen hadde nådd polpunktet trettifire dager tidligere. På ferden tilbake til Cape Evans-basen omkom Scott og hans ledsagere. Dagbøkene deres ble funnet under et søk etter sydpolgruppen åtte måneder senere, og dermed ble ekspedisjonens skjebne kjent.
På denne tiden var Scott, ved siden av Ernest Shackleton, Storbritannias mest erfarne leder av polarekspedisjoner, og hadde ledet Discoveryekspedisjonen til Antarktis i 1901–04. Terra Nova-ekspedisjonen, oppkalt etter ekspedisjonens forsyningsskipTerra nova betyr «nytt land», var et privat initiativ finansiert med innsamlede midler og et mindre statlig tilskudd. Videre hadde den støtte fra den britiske marinen som bidro med erfarne sjøfolk, samt fra Royal Geographical Society. I tillegg til målsetningen om å nå Sydpolen, gjennomførte Scott også et omfattende vitenskapelig program, og utforsket Victoria Land og den Transantarktiske fjellkjede. Et forsøk på å ta seg i land for å utforske Kong Edward VII Land mislyktes imidlertid. En gruppe reiste også til Cape Crozier i juni og juli 1911 midt under den strenge antarktiske vinteren.
Scotts heltestatus i Storbritannia var ubestridt i mange år etter hans død, og det ble reist få spørsmål om årsakene til ulykken. Den siste fjerdedelen av det 20. århundre ble ekspedisjonen gransket nærmere, for eksempel har Scotts dagbok fått stor oppmerksomhet fordi den detaljerte fremstillingen kaster lys over omstendighetene rundt tragedien. Det er kommet frem flere kritiske synspunkter om årsakene til utfallet, og det diskuteres fremdeles i hvilken grad Scott selv hadde skyld i ekspedisjonens triste endelikt.
Forberedelser
Bakgrunn
Etter Discovery-ekspedisjonen gjenopptok Scott sin sjømilitære karriere. Men han hadde fortsatt ambisjoner om å vende tilbake til Antarktis, og da med erobringen av Sydpolen som overordnet mål.Crane, s. 332, s. 335–43 Discovery-ekspedisjonen leverte et betydelig bidrag til kunnskapen om Antarktis, men man kom ikke lenger sør enn S og krysset ikke Rossbarrieren.Huntford, s. 176–177 ble akseptert på den tiden, men moderne kart og en ny undersøkelse av fotografier og tegninger kan tyde på at de ikke kom lengre enn til ca . Crane, s. 214–215 Discovery-ekspedisjon base lå i McMurdo-sundet, og Scott var overbevist om at dette var hans eget «revir» som han alene hadde rett til å bruke som utgangspunkt for nye ekspedisjoner.Crane, s. 335–36. I 1909 mottok han nyheten om at en ekspedisjon ledet av Ernest Shackleton nesten hadde lyktes i å nå Sydpolen. Med utgangspunkt i Scotts gamle base krysset Shackleton Rossbarrieren, oppdaget ruten over Beardmorebreen til Antarktisplatået, og fortsatte mot Sydpolen. Han ble tvunget til å gjøre vendereis på S, mindre enn 180 km fra polpunktet.Preston, s. 100–101 Scott likte dårlig at Shackleton hadde brukt «hans» base,Riffenburgh, s. 110–16 dette forsuret forholdet mellom de to, og økte Scotts motivasjon til å overgå Shackleton.Huxley, s. 179
Under forberedelsene til den forestående ekspedisjonen var Scott klar over at andre liknende ekspedisjoner ble planlagt. En japansk ekspedisjon var i emning;Crane, s. 430 Den australasiatiske antarktisekspedisjonen under Douglas Mawson skulle starte i 1911, men hadde startsted fra en annen sektor av kontinentet.Huxley, s. 186–187 I mellomtiden hadde Roald Amundsen, en potensiell rival, kunngjort planer om en arktisk reise.Amundsen endret i all hemmelighet sine planer på et tidspunkt da alle trodde Frederick Cook hadde erobret nordpolenFiennes, s. 157Crane, s. 425
Mannskap
thumb|Kaptein Scott, leder av ekspedisjonen.
Sekstifem menn (inkludert reserver) dannet mannskapet i Terra Nova-ekspedisjonen.Oppført i Huxley L. (red.), vol. I, s. XXI–XXII De ble valgt ut fra 8 000 kandidater,Huxley L. (ed.), vol. II, s. 498 og inkluderte seks tidligere deltakere fra Discovery-ekspedisjonen sammen med fem som hadde vært med Shackleton på Nimrod-ekspedisjonen 1907–09.Discovery-veteranene var Scott, Wilson, Edgar Evans, Lashly, Crean og Wiliamson. Nimrod-veteranene var Priestley, Dag, Cheetham, Paton og Williams (liste over Shackletons Nimrod-mannskap, s. 17–18) Løytnant Edward Evans, som hadde vært navigasjonsoffiser på «Morning» under Discoverys støtteoperasjon i 1904, ble utnevnt til Scotts nestkommanderende. Han hadde skrinlagt planene om sin egen ekspedisjon, og overførte sin finansielle støtte til Scott.Crane, s. 401–403
Blant personellet fra den britiske marinen var løytnant Harry Pennell, som skulle være navigatør og ta kommandoen på skipet når Scotts mannskap hadde gått i land,Crane , s. 413–16 samt de to sanitetsløytnantene George Murray Levick og Edward L. Atkinson. Den tidligere marineoffiseren Victor Campbell, kjent som «The Wicked Mate», var en av få deltakere med skiferdigheter, og han ble valgt til å lede gruppen som skulle undersøke Kong Edward VII Land.Huntford, s. 267Preston, s. 111 I motsetning til Discovery-ekspedisjonen var marinens bidrag primært mannskap uten offisersgrad, inkludert Antarktis-veteranene Edgar Evans, Tom Crean og William Lashly. To offiserer utenfor Royal Navy ble valgt ut: Henry Bowers, kjent som «Birdie», en løytnant fra den indiske marine, og Lawrence Oates, kjent som «Titus», en kaptein fra 6. kavaleriregiment. Den velholdne Oates tilbød sine tjenester gratis og donerte også (2009 verdi ca ) til ekspedisjonen.Limb & Cordingley, s. 94
Som leder for det vitenskapelige programmet oppnevnte Scott Edward Wilson som sjefsforsker. Wilson var Scotts nærmeste fortrolige i teamet; under Discovery-ekspedisjonen hadde han fulgt Scott til ekspedisjonens sørligste punkt. Han var ikke bare en fremragende zoolog, men også en talentfull illustratør. Den gruppen vitenskapsmenn han ledet var – ifølge Scotts biograf David Crane – «den mest imponerende gruppe forskere som hadde vært på en polarekspedisjon» – og inkluderte flere som senere skulle høste stor anerkjennelse som forskere: meteorologen George Simpson, den canadiske fysikeren Charles Wright, og geologene Frank Debenham og Raymond Priestley.Preston, s. 112 Den ledende geologen Thomas Griffith Taylor, biologen Edward W. Nelson og assisterende zoolog Apsley Cherry-Garrard kompletterte teamet.
Cherry-Garrard hadde ingen vitenskapelig trening, men var Wilsons protesjé. Han hadde, som Oates, bidratt med til finansieringen. Etter først å ha blitt avvist av Scott, opprettholdt han sitt bidrag, noe som imponerte Scott tilstrekkelig til at han omgjorde sin beslutning. Scotts biograf David Crane beskriver Cherry-Garrard som «ekspedisjonens fremtidige fortolker, historiker og samvittighet.»"the future interpreter, historian and conscience of the expedition.", Crane, s. 417 Herbert Ponting var fotograf, og hans bilder kom til å gi avgjørende informasjon om ekspedisjonen og dens tragiske utfall.Preston. p. 114 Etter råd fra Fridtjof Nansen rekrutterte Scott også den unge norske skieksperten Tryggve Gran.Huntford, s. 262–264
Transportmidler
Scott bestemte seg for en oppdelt transportstrategi, med bidrag fra hundespann, motordrevne sleder og ponnier.Crane, s. 432Preston, s. 101 Han utnevnte Cecil Meares til å overta ansvaret for hundespannene, og rekrutterte Shackletons motorspesialist, Bernard Day, til å føre motorsledene.Preston, s. 112–113 Oates skulle ha ansvaret for ponniene, men siden han ikke kunne slutte seg til ekspedisjonen før i mai 1910, satte Scott Meares til å anskaffe dem. Meares hadde imidlertid ingen erfaring med hester, noe som resulterte i ponnier av lav kvalitet og yteevne.Preston, s. 113 og s. 217
Shackletons ekspedisjon 1907–09 var den første tok som tok i bruk motorkraft og ponnier i Antarktis.Huntford, s. 255Preston, s. 89 Scott mente at ponniene hadde vært til god nytte for Shackleton, og var imponert over motorsledenes potensial. Likevel baserte Scott seg på at ekspedisjonsdeltakerne skulle trekke utstyretSolomon, s. 22 etter at motorsledene og ponniene hadde trukket sledene over Rossbarrieren og dermed spart mennenes krefter til de senere etappene opp Beardmorebreen og over Antarktisplatået. I praksis fikk de kun en kortvarig glede av motorsledene, og ponnienes alder og dårlige forfatning gjorde at heller ikke de var til særlig nytte.Crane, s. 462–464 Scotts erfaringer fra Discovery-ekspedisjonen hadde gjort ham skeptisk til hundespannenes pålitelighet,Preston, s. 50 men han skrev at han innså at de var svært effektive i de rette hender.Huxley L. (red.), vol. I, s. 432 Etter hvert som ekspedisjonen skred frem ble han stadig mer imponert over deres egenskaper.I de første stadiene av ekspedisjonen uttrykte Scott at han var i ferd med å miste tiltroen til bruk av hunder (Huxley L. (red.), vol. I, s. 205), men i dagbokopptegnelsene fra slutten av ekspedisjonen beskrev han hundenes effektivitet som glimrende («splendid») (Huxley L. (red.), vol. I, s. 486
Finansiering
thumb|OXO var en av mange kommersielle sponsorer av ekspedisjonen. I motsetning til Discovery-ekspedisjonen, der finansiering ble ordnet i fellesskap av Royal Society og Royal Geographical Society, ble Terra Nova-ekspedisjonen organisert som et privat initiativ uten betydelig institusjonell støtte. Scott beregnet totalkostnaden til (£ 3 millioner etter 2009-kurs), hvorav halvparten etter hvert ble dekket av et statlig tilskudd.Crane, s. 401 Resten ble skaffet ved private donasjoner og lån.Den totale kostnaden for ekspedisjonen var ikke publisert. Et av Scotts siste brev var til Edgar Speyer, ekspedisjonens kasserer, hvor Scott beklager å ha forlatt finansene i «et rot». Huxley, L. (red.), vol. I, s. 600 Ekspedisjonen ble ytterligere støttet gjennom gratis materiell og hjelpemidler fra kommersielle firmaer.Se Huxley, L. (red.), vol. II, s. 488–489 Pengeinnsamlingen ble i hovedsak organisert av Scott, noe han fortsatte med i Sør-Afrika, Australia og New Zealand etter at «Terra Nova» hadde seilt fra britisk farvann, og det beslagla en betydelig del av hans tid og energi.Huxley E., s. 183, s. 192–193
Den desidert største kostnaden var kjøpet av skipet «Terra Nova» for . Skipet hadde vært i Antarktis tidligere, som støttefartøy for Discovery-ekspedisjonen.Crane, s. 277 Scott ønsket å seile henne som et marinefartøy under White Ensign, og for å sikre dette hadde han skaffet seg medlemskap i Royal Yacht Squadron. Han var således i stand til å håndheve militær disiplin på ekspedisjonen, og som registrert skvadronsyacht var ikke «Terra Nova» forpliktet til å følge forskriftene i Board of Trade, noe som ellers kunne ha gitt henne seilingsforbud.Crane, s. 406
Mål I sin første offentlige appell erklærte Scott: «Hovedmålet med ekspedisjonen er å nå Sydpolen, og dermed sikre at æren for denne prestasjonen tilfaller det britiske imperiet.»"The main objective of this expedition is to reach the South Pole, and to secure for The British Empire the honour of this achievement."
Det fantes også naturvitenskapelige og geografiske mål – sjefsforsker Wilson fremstilte det vitenskapelige arbeidet som ekspedisjonens hovedmål: «Ingen skal senere kunne si at dette bare var en poljakt. Vi vil at erobringen av Sydpolen kun skal være ett av flere vitenskapelige resultater.»Edward Wilsons brev sitert av Crane, s. 398: No one can say that it will have only been a Pole-hunt ... We want the scientific work to make the bagging of the Pole merely an item in the results.