miniatyr|280px|«Historia» (Nikolaos Gyzis, 1892), en allegori over historien.
Historie er studiet av fortiden, hovedsakelig den menneskelige historien basert på skriftlige kilder. Tiden før skriftlige kilder kalles forhistorisk tid og omfattes også av historiefaget, med de begrensninger det omfatter. I generell mening omfatter historie vitenskapelige og arkeologiske oppdagelser om fortiden. I senere tid har interessen økt også for muntlig fortellinger og tradisjoner som har blitt videreført fra generasjon til generasjon, der annen dokumentasjon ikke foreligger. For nyere historie kan fotografi, lydopptak, og film være viktig dokumentasjon.
I dagligspråket betyr historie enten fortelling eller fortid. Historie som fag er læren om det som har skjedd, kunnskap om menneskenes fortid, slik denne tolkes av ettertiden. I faglig forstand betegner historie det vitenskapelige studium av fortidens samfunn. En ofte sitert definisjon av historieforskningens emneområde er at det omhandler «sosialt relevant menneskelig atferd og slike ikke-menneskelige forhold som er relevant til menneskelig atferd».Dahl, Ottar (1980): Grunntrekk i historieforskningens metodelære, ISBN 9788200032175 Akademisk er historie det forskningsfeltet som søker å skape en sammenhengende fremstilling og en systematisk analyse av fortidens hendelser som har betydning for menneskene.
Ettersom objektet som historikerne studerer (fortiden) ikke lenger eksisterer, må fortiden forsøkes rekonstruert ved å studere levninger etterlatt fra fortiden, historiske kilder. For å vurdere kildenes ekthet, relevans, representativitet og sammenheng benytter historikerne den kildekritiske metode. Selv om historikerne anvender metoder fra en rekke andre samfunnsvitenskapelige, humanistiske og naturvitenskapelige fag for å oppnå en mer grunnleggende forståelse av fortiden, er kildekritikken fortsatt grunnlaget for å skille mellom hva som er historievitenskap og hva som bare er historiefortellinger.
Uttrykket historiker brukes tradisjonelt om personer som skriver eller studerer historie. Etter hvert har det skjedd en akademisering av faget, slik at begrepet tildels har fått en mer avgrenset bruk, om personer som er utdannet i universitetsfaget historie (med minst eksamen av høyere grad). Tittelen er imidlertid ikke beskyttet.
Etymologi miniatyr|«Aristoteles» (1811), som maleren Francesco Hayez tenkte seg ham. Ordet historie kommer fra greske ἱστορία (historia), igjen avledet fra urindoeuropeisk *wid-tor-Asterisk * foran et ord er brukt for å vise at dette er hypotetisk konstruksjon og ikke en dokumentert form., fra rotordet *weid-, «å vite», «å se».Joseph, Brian; Janda, Richard, red. (2004): The Handbook of Historical Linguistics, Blackwell Publishing, s.163, ISBN 978-1405127479 Dette rotordet er også til stede i de norske ordene «vite», «visdom», «visjon» og «idé», i det sanskritiske ordet vedaMahony, William K. (1998): The Artful Universe: An Introduction to the Vedic Religious Imagination, Albany, New York: State University of New York Press, ISBN 0791435806, s. 235, og i det slaviske ordet videti og vedati, foruten en rekke andre.«history (n.)», Online Etymology Dictionary
Det gammelgreske ordet ἱστορία, historía, som Herodot kalte sitt verk, betyr «undersøkelse», og slik ble ordet lenge brukt. For Herodot var historie noe som måtte undersøkes og ettergås, ikke baseres på rykter og gjetninger.Gianna Pomata og Nancy Siriasi: Historia: empiricism and erudition in early modern Europe, 2005, ISBN 9780262281775 Det var i den betydningen at Aristoteles brukte ordet i sin Περί Τά Ζωα Ιστορία, Peri Ta Zoa Istória, eller i den latinske utgaven, Historia Animalium.Ferrater-Mora, José (1994): Diccionario de Filosofia. Barcelona: Editorial Ariel. Begrepet er avledet fra ἵστωρ, hístōr, i betydningen «vismann», «vitne», eller «dommer». Tidlige dokumentasjone på ἵστωρ finnes i homerske hymner, hos Heraklit, i den efobiske eden (ved unggutters overgang til voksenalderen) og i inskripsjoner fra Boiotia (i en rettslig betydning, enten «dommer» eller «vitne» eller tilsvarende). Spiranten er problematisk og ikke til stede i det språklig beslektede greske eídomai («å oppstå»). Formen historeîn, «å undersøke», er en jonisk avledning som spredde seg først til det klassiske Hellas og til slutt til hele den hellenistiske sivilisasjons fellesgreske språk.
Det var fortsatt i den greske betydningen Francis Bacon brukte begrepet på slutten av 1500-tallet, da han skrev Natural History (Naturhistorie). For ham var historia «kunnskapen om objekter bestemt av rom og tid», den typen kunnskap som kom fra minnet (mens vitenskapen var skapt av fornuft og poesi av fantasi).
Ordet kom inn i engelsk språk i 1390, med betydningen «hendelsers forhold» (= det som har skjedd), «fortelling». I mellomengelsk var meningen hovedsakelig «fortelling». Begrensningen til betydningen «nedtegnelser av tidligere hendelser» kom på slutten av 1400-tallet. På tysk, fransk og de fleste germanske språk (herunder også norsk«historie» , Bokmålsordboka) og romanske språk blir det samme ordet fortsatt benyttet i betydningen både «historie» og «fortelling». På engelsk er historical/historic («historisk») attestert fra mellom 1661 og 1669.Whitney, W. D. (1889): [http://books.google.com/books?id=wrACAAAAIAAJ The Century dictionary; an encyclopedic lexicon of the English language]. New York: The Century Co.
Historiker i betydningen en som forsker på historie er attestert i England fra 1531. I alle europeiske språk er substantivet «historie» fortsatt i bruk i betydningen «hva som skjedde med mennesker», og «forskningstudiet av hva som skjedde». Den siste betydningen er stundom framhevet med begrepet historiografi.
Historiefagets utvikling miniatyr|Tidlig historie ble videreformidlet ved muntlige tradisjon og håndskrevne dokumenter.
Før skriftlige kilder ble historie videreformidlet gjennom muntlig fortelling, blant annet av myter. Skriftspråket gav mulighet til at fortidens hendelser kunne bevares i en mer stabil form enn det muntlig overlevering muliggjorde. De første historikere som brøt med mytisk historieforståelse, var grekerne Herodot fra Halikarnassos og Tukydid. Disse var trolig de første som forklarte historisk utvikling som et produkt av menneskers intensjoner og handlinger, ikke som guders inngripen eller som utslag av mirakler. miniatyr|Byste av Herodot. For Herodot, kalt «historiens far», var historiens hendelser noe som måtte undersøkes og gås etter i sømmene. Han skilte mellom sikker kunnskap og det han bare hadde hørt; hans historieskriving er todelt med et skarpt skille mellom «vi» = grekere og «de andre», dvs. «barbarene». I perserkrigenes tid var hans motiv å fremme en gresk fellesskapsfølelse. Den 30 år yngre Thukydid var samtidshistoriker, og nøyde seg med å skrive om det han selv hadde erfart i peloponneskrigen, og det han lærte av intervjuer med andre tidsvitner. Hans korte tidsspenn skyldtes hans strenge krav til etterrettelighet, og den franske historikeren Paul Veyne har derfor hevdet at historieskrivningen ikke har endret seg siden antikken.Erling Sandmo: Tid for historie (s. 35), Universitetsforlaget 2015, ISBN 978-82-15-01644-3 miniatyr|venstre|150px|Byste av den antikke historikeren Tukydid. Greske historikere så på historie som syklisk med hendelser som jevnlig gjentok seg selv.Lamberg-Karlovsky, C. C. & Sabloff, Jeremy A. (1979): Ancient Civilizations, s. 6 Thukydid innledet en tradisjon som også senere greske historikere fulgte. Også Xenofons historieverk er en førstehåndsskildring og like todelt, med sitt skarpe skille mellom grekere og barbarer. Perspektivet er helt ut gresk; de er historiens underforståtte «vi». Den skotske historikeren George Cawkwell (1919-2019)«George Caldwell», nekrolog i the Scotsman 6. mars 2019 ville prøve et skifte i perspektiv ved å omdøpe «perserkrigene» til the Greek wars («grekerkrigene»).<ref>[https://bmcr.brynmawr.edu/2005/2005.10.31 George Cawkwell: The Greek wars. The failure of the Persians]</ref>
Perspektivet endret seg med Polybios. Som romernes gissel opplevde han hvordan han og andre grekere var blitt overvunnet og underlagt romersk overherredømme. Hans historieskrivning ble derfor tredelt - grekere, romere, samt «de andre». Romersk historieskrivning var fokusert på at leseren skulle lære av fortiden; romerne følte at de hadde noe å lære andre. Til sammenligning hadde Thukydid sagt om sitt verk at det ikke var skrevet «for å tekkes lesernes smak her og nå. Det er skapt for å vare evig.»Erling Sandmo: Tid for historie (s. 41), Universitetsforlaget 2015, ISBN 978-82-15-01644-3
I middelalderen var krøniken den dominerende historiske fremstillingsform, det vil si at hendelser ble kronologisk oppramset, uten noen dypere analyse av årsakene til hendelsene.
I opplysningstiden hevdet filosofene at historien utviklet seg mot høyere og høyere kunnskapsnivå, samtidig som de moraliserte over tidligere epokers uforstand.
Tidlig på 1800-tallet ble historiefaget en vitenskap. I motsetning til opplysningstiden ønsket historikerne på 1800-tallet å forstå hver epokes særpreg ut fra egne sine premisser. Den prøyssiske historikeren Leopold von Ranke oppstilte kriterier for hvordan en kunne komme fram til sann kunnskap om «hva som egentlig hadde skjedd». Kilder til en hendelse ble sammenlignet og for å finne inkonsistenser og vurdere kildenes troverdighet som vitnesbyrd om fortiden. I mellom midten av 1800-tallet og 1900-tallet var historiefaget et av de viktigste virkemidlene i nasjonsbygging. Vestlige stater ansatte profesjonelle historikere for å skrive fortellinger om nasjonens utvikling og for å hausse opp om nasjonens «gloriøse» fortid. Historie var i dette hundreåret nesten utelukkende politisk historie om «konger og kriger». Disse historikerskapte fortellingene ble videreformidlet gjennom skoleverket og formet folks identitet. Historiefaget gav folk følelse av et fellesskap som følge av forestilling om en felles fortid. Ved å se historien fra statsledernes synsvinkel fikk det folk til å identifisere seg med statsledelsens maktpolitikk.
I løpet av 1900-tallet har emneområdet til historiefaget blitt utvidet. Kanskje mest betydningsfullt var 1960- og 1970-årene med den såkalte sosialhistoriske revolusjon, etter inspirasjon fra blant annet fransk historieforskning med tidsskriftet Annales. Historikerne begynte å se den politiske historien som altfor snever da kun en liten elite tok del i den politiske beslutningstakingen. Faget ble da utvidet til å omfatte «vanlige folks» historie, som arbeidere, kvinner, etniske minoriteter, barn, tiggere og lignende som ikke tidligere hadde vært en del av den nasjonale historien.
Faget støttet seg på metoder fra statistisk orientert samfunnsvitenskap. Det siste tiår har kulturhistorie vært den dominerende retning innen historieforskning hvor folks identitet og virkelighetsoppfatning analyseres for se på kulturelle tankemønstre. Kulturhistorikere er skeptiske til at det virkelig er mulig å skrive historien slik «den egentlig var» da det betviles at det finnes kun én historisk sannhet som kan formidles.
Historiemetoder sammenfatter de teknikker og retningslinjer som historikere benytter, primære kilder, arkeologi og andre beviser for å forske og deretter skrive historie.
Det var historiske tradisjoner og avansert bruk av historisk metode i middelalderens Kina. Det grunnleggende arbeidet for en profesjonell historiografi i østlige Asia ble etablert ved Han-dynastiets hoffhistoriker kjent som Sima Qian (145 f.Kr. – 90 f.Kr.), forfatter av Shiji (Nedtegnelser av den store historiker). For kvaliteten i sitt tidløse verk er Sima Qian i ettertiden blitt kjent som «far av den kinesiske historiografi». Kinesiske historikere av senere dynastiske epoker i Kina har benyttet hans Shiji som det offisielle formatet for historiske tekster, foruten også biografisk litteratur. miniatyr|Den kinesiske historikeren Sima Qian.