Archaeognatha Vingede insekter Zygentoma
Insekter er – målt i antall arter – en stor og suksessrik leddyrgruppe: mer enn åtte av ti kjente dyrearter er insekter. De forekommer i de fleste naturmiljøer, bortsett fra havet. Læren om insekter heter entomologi.
Insekter har stor betydning for de fleste andre dyr, for noen som predatorer eller som parasitter. Ikke minst så inngår insekter i næringskjeden til mange høyerestående dyr – enten direkte som næring, eller lavere ned i næringskjeden. Et eksempel på det siste er rovfuglen spurvehauk som ikke lever av insekter, men av andre fugler som igjen har insekter som sin viktigste føde.
Betydningen for mennesket er også stort, både medisinsk som parasitter og vektorer for sykdommer, men kanskje mest økonomisk, som skade- eller nyttedyr i landbruket. Nyttige er de fordi mange planter er avhengig av insekter for pollinering, eller de kan være glupske «rovdyr» på skadedyr i landbruket. Enkelte fluelarver (maggot) kan brukes i bioterapi, en behandlingsform for å lege sår. Et annet eksempel er silkeormen, larven til en sommerfuglen i gruppen silkespinnere eller skjoldlus som særlig tidligere ble brukt til å lage lakk og voks. Stor betydning har også honning fra honningbien.
Det er blitt registrert en betydelig reduksjon av insektpopulasjoner flere steder i verden. For noen insektgrupper som visse sommerfugler, bier og biller, har nedgang i antall og mangfold blitt dokumentert i europeiske studier. Data for å vurdere områder eller arter som er utsatt for risiko mangler i tropiske regioner og de fleste steder på den sørlige halvkule. Nedgangen er tilskrevet habitatødeleggelse forårsaket av intensivt jordbruk og urbanisering, sprøytemiddelbruk, fremede arter, klimaendringer og kunstig belysning.
Den mest suksessrike dyregruppen Insektene er den mest vellykkede dyregruppen på jorden. De er den mest artsrike gruppen og utgjør mer enn halvparten av alle nålevende arter. Mange arter er ennå ikke beskrevet og er således ukjente for mennesket. Samtidig utryddes stadig flere arter. Dette skjer daglig, særlig ved at regnskog hugges. Det er særlig noen faktorer som er viktige for å forklare denne suksessen.
Insektenes evne til å fly gjør at de kan finne nye og gode leveområder (habitat), eller slippe unna fiender. Det harde ytre hudskjelettet som både beskytter insektet og de indre organene fra uttørking. De har en kort livssyklus og evnen til å formere seg i stort antall. De fleste insekter er små av størrelse og kan derfor være spesialister i å utnytte små leveområder. Noen lever på blomster, blad og urter. Andre i stengelen, i jorden, i mudder og sump, i vann, andre på tørr sand eller blant stener. Insektene finnes overalt, unntatt i havet (saltvann).
Evolusjon thumb|right|Fossil av insekt De eldste insekter er kjent fra devon, det må altså ha eksistert insekter i minst 380 millioner år. Vanligvis er det antatt at de øvrige seksfotede leddyrene er insektenes nærmeste slektninger, men ut over dette er det uenighet om hva som utgjør søstergruppen til insektene. Man hadde lenge antatt at mangefotingene var insektenes og de øvrige seksfotingenes nærmeste slektninger. Dette bl.a. fordi både insekter og tusenbein mangler det andre antenneparet, har trakéer og Malpighi-rør. På 1990-tallet ble det derimot klart at insekter er nærmere beslektet med krepsdyr enn med mangefotinger. Chelicerata er blitt foreslått som mangefotingenes nærmeste nålevende slektninger. Fellestrekkene med mangefotingene må derfor tolkes som konvergenser på grunn av at begge gruppene – uavhengig av hverandre – ble tilpasset til et liv på land. Fortsatt råder det usikkerhet om hvorvidt krepsdyrene som helhet (eller muligens bare en delgruppe av disse) står insektene nærmest. En av de mest omtalte teoriene for tiden, er at gruppene Remipedia, Malacostraca og Hexapoda til sammen danner kladen Pancrustacea. Tidligere har også den relativt ukjente gruppen leddyr Euthycarcinoidea vært foreslått som insektenes opphav.
Det er også indikasjoner på at Hexapoda som helhet er en polyfyletisk gruppe. At medlemmene er utstyrt med enkelte fellestrekk som tre par ben kan være resultatet av en parallell utvikling, og at Entognatha og Ectognatha ikke nødvendigvis hører sammen. Spretthalene regnes da heller ikke lenger til insektenes stamtre, og det er til og med spekulasjoner om hvorvidt de bør plasseres utenfor den potensielle Pancrustacea. Proturer og tohaler er ennå ikke blitt studert like inngående.
Ytre bygning thumb|right|Kroppen er tredelt. På brystpartiet finnes vinger og bein.
Insekter har som de andre leddyrene et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte delene i kroppen på plass. Disse er bygd opp for det meste av kitin. Enkelte insekter har harde hudplater med mye kitin, som de fleste billene. Mens andre insekter er svært tynn- eller bløthudet.
Som hos alle leddyr er insektenes kropp delt i ledd (segmenter), som i sin tur i evolusjonens løp har blitt sammenfattet til større kroppsavsnitt (tagmata). Insekter er unike blant leddyr om å ha tre slike avsnitt, hodet, brystet og bakkroppen.
Hodet (caput) består av seks segmenter. De fleste av disse bærer spesialiserte ekstremiteter (lemmer). «Overleppen» (labrum) dannes av det fremste segmentet; det neste bærer et par antenner («følehorn»); mens segmentet bak har mistet antennene (jf. krepsdyr, som har to par antenner). Så følger tre segmenter med «munnføtter», dvs. ekstremiteter som er spesialisert på næringsopptak: overkjeven (mandibel), underkjeven (maxillen) og underleppen (labium). Underleppen ble dannet ved at de to delene av det andre underkjeveparet smeltet sammen til ett organ. Munndelene i insektenes stamart var bitende. I flere delgrupper er disse omdannet til sugende (bl.a. sommerfugler) eller stikkende munndeler (bl.a. teger). Hodet bærer dessuten to fasettøyne og hos noen arter også tre enkelt bygde medianøyne / punktøyne (ocelli). Bryststykket (thorax) består av tre segmenter, som heter prothorax, mesothorax og metathorax, henholdsvis for-, mellom- og bakbryst. Brystpartiet består hovedsakelig av muskulatur til vingene. Det er kun de seks ekstremitetene på thorax som brukes som gangbein (derav navnet hexa-poda = «seksføttinger»). I arter som har vinger, finner man et par av disse på meso- og et på metathorax. Bakkroppen (abdomen) består av de fleste vitale organ, som tarmen, hjertet og forplantnigsorganet. Også spytkjertelen er hos flere insekter plassert i bakkroppen, da det «ikke er plass» i hodet eller det muskuløse brystpartiet. Bakkroppen har elleve segmenter pluss et såkalt telson («hale»). I mange arter er rester etter ekstremitetene bevart på bakkroppen i form av haletråder (cerci), eggleggingsbrodder (gonopoder) eller såkalte styli med ukjent funksjon.
Vinger finnes hos de fleste insekter, men var ikke til stede i insektenes stamart. De oppstod senere, i stamarten til en stor delgruppe som av denne grunn omtales som vingede insekter. Noen insekter (f.eks. lus og lopper) mangler vinger selv om de hører til de vingede insektene. I disse gruppene har altså vingene gått tapt igjen i evolusjonens løp, de er med andre ord sekundært vingeløse.
Det fins også en del primært vingeløse insekter. Disse ble i eldre systematikk sammenfattet som urinsekter («Apterygota» = «vingeløse»). Men man vet i dag at denne gruppen er kunstig, fordi f.eks. sølvkre (som er vingeløs) er nærmere beslektet med vingede insekter enn med spretthaler (som også er vingeløse).
Beina består av hoften ("coxa"), hofteringen ("trochanter"), låret (femur), leggen (tibia) og foten (tarsi). Foten består av flere ledd. Ytterst sitter et kloledd. Noen insekter, blant annet hos tovingene, har også fotputer sammen med kloleddet.
thumb|300px|Skjematisk oversikt over kroppsbygningen til de vingede insektene. A: hode, B: bryststykke, C: bakkropp, 1: antenne, 2 og 3: punkøyne (ocelli), 4: fasettøye, 5: hjerne eller forhjerne, 6: forbryst (prothorax), 7: pulsåre, 8: trakérør og spirakle, 9: midtbryst (mesothorax), 10: bakbryst (metathorax), 11: framvinge, 12: bakvinge, 13: midttarm eller mage, 14: hjerte, 15: eggstokk og sædgjemmer 16: bakerste tarm, 17: endetarmsåpning, 18: vagina 19: bukmarg (nervestreng med nerveknuter) 20: malpighiske rør,21: fotpute, 22: klo, 23: fot eller fotleddene, (tarsus),24: legg (tibia), 25: lår (femur), 26: hoftering (trochanter), 27: framtarm (kro) 28: nerveknute (ganglia) 29: hofte (coxa), 30: spyttkjertel, 31: bakhjernen eller den fremerste neveknuten, 32: munndeler (fra venstre: overleppe, overkjeve, underkjeve med palper, underleppe med palper)
Fysiologi Åndedrettet består et nett av tynne rør, trakérør, som forsørger alle kroppens celler direkte med atmosfærens oksygen. Insekter som har larvestadiene i vann puster ofte med gjeller, og det finnes flere typer gjeller. Noen insekter som lever i vann, som vannkalver, og alle landlevende insekter puster med trakéer, disse finnes på alle kroppssegmenter. Disse trakeene oppstod uavhengig av mangefotingenes og fløyelsdyrenes trakéer, som åndedrettets tilpasning til livet på land.
Fordøyelsen skjer i tarmen, som er delt i tre soner, og ender i endetarmsåpningen. Ekskresjonen skjer ved hjelp av det malpighiske rør. Også dette oppstod uavhengig av mangefotingenes og edderkoppdyrenes malpighiske rør.
Sirkulasjonssystemet er, som hos alle leddyr, åpent med et langstrakt hjerte, på ryggsiden i bakkroppen, som pumper kroppsvæsken (hemolymfen) framover i kroppen, gjennom en pulsåre. Insekter har ikke et lukket blodåresystem som høyere dyr, blod og lymfevæske er ikke skilt fra hverandre slik som hos virveldyr, men er blandet. Kroppsvæsken sirkulerer på en slik måte at væsken sirkulerer i hele kroppen, også i vingenes årer sirkulerer den.
Nervesystemet består, i likhet med alle leddyr, av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute (ganglion) i hvert kroppssegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne.
Insekters formering Hannens kjønnsorgan kalles aedeagus, mens hunnens kjønnsorgan kalles ovipor. Hunner hos de fleste arter, har et eggleggningsrør (Ovipositor), hos enkelte arter kan dette være stort, mens det hos andre er lite og mer skjult.
Kopulasjon og egglegging Under kopulasjonen overfører hannen hos de aller fleste insekter spermier gjennom penis (aedeagus) til en serie sædgjemmere inne i hunnen. Her lagres spermiene, som befrukter hunnens egg etter hvert som de produseres og går gjennom egglederen. Hos bladlus og pinnedyr er alle eller neste alle individene hunner og partenogenese («jomfrufødsel») vanlig. De fleste artene vi imidlertid produsere en kjønnet generasjon når forholdene tilsier det, og pare seg normalt. Hos enkelte grupper, særlig teger forekommer traumatisk inseminasjon, der hannen befrukter hunnen gjennom et sår i kroppen. Hos ametabile insekter, gresshopper og enkelte andre primitive grupper overføres spermiene vie an spermatofor. Dette systemet forekommer også hos enkelte mer avanserte grupper. Øyestikkere har indirekte befrukting, ved at hannen fyller et egen sædreservoar på 2. ledd på bakkroppen som han fyller med spermier før paring, og som tømmes i hunnens kjønnsåning (på enden av hennes bakkropp) ved paring.
De aller fleste insekter er eggleggende, men mange arter av fluer føder levende unger (larver), ellers er eggene så langt utviklet at de klekkes straks etter legging (ovovivipari). Bladlus er også levendefødende. Hos mange hemimetabole insekter legges eggene i vann, og larvene tilbringer livet i vann fram til de blir kjønnsmodne. De fleste holometabole insekter legger eggene på land og har landlevende larvestadier.
Utvikling thumb|right|Utvikling fra egg, via larvstadiene til puppe og voksent insekt Dette er toprikket marihøne.