Eurovision Song Contest 1985 var den 30. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Sverige som følge av landets seier året før før med Herreys og «Diggi-loo diggi-ley». Sveriges Television produserte sendingen, og finalen ble avholdt lørdag 4. mai 1985 i Scandinavium i Göteborg. Lill Lindfors var programleder og skapte store overskrifter og sjokk i salen da hun «mistet» kjolen rett før avstemningen. Kjole-episoden var imidlertid et godt planlagt stunt.
Til sammen deltok 19 land, det samme antallet som året før. Jugoslavia og Nederland valgte å ikke delta, mens Hellas og Israel var tilbake etter fraværet i 1984.
For første gang vant Norge, representert av Bobbysocks og «La det swinge», skrevet av Rolf Løvland. Seieren skapte gledesrus og jubel i Norge, og Bobbysocks ble tatt imot som helter i Norge dagen etter finalen. I den påfølgende uken spilte NRK radio «La det swinge» hele 429 ganger – tilsvarende 20 timer. Fjernsynsdirektør Otto Nes uttalte senere humoristisk at seieren var «det største som hadde hendt Norge siden svartedauden». Tyskland ble nummer to, mens vertslandet Sverige endte på tredjeplass med Kikki Danielsson og «Bra vibrationer». Storbritannia ble nummer fire, og Israel tok femteplassen, representert av 1978-vinneren Izhar Cohen.
Bakgrunn venstre|miniatyr|Scandinavium i Göteborg. Etter seieren med «Diggi-loo diggi-ley» året før var Sverige vertskap for Eurovision Song Contest for andre gang. Første gang var i 1975, året etter at ABBA hadde vunnet med «Waterloo». Sveriges Television la finalen til Göteborg og ishockeystadionet Scandinavium. Programleder var artisten Lill Lindfors, som selv hadde deltatt i konkurransen i 1966.
Hellas og Israel var tilbake etter ett års fravær, mens Jugoslavia og Nederland trakk seg. Jugoslavia fordi konkurransen ble arrangert på nasjonens femårs-minnedag for landets tidligere president, Josip Broz Tito, og Nederland fordi 4. mai var landets minnedag for døde i kriger og konflikter etter andre verdenskrig. Dermed deltok 19 land, det samme antallet som året før.
Programmet hadde et potensielt publikum på opptil 500 millioner seere over hele Europa, Sovjetunionen, deler av Asia og i Australia. Rundt 7000 publikummere var på plass i Scandinavium under finalen.
Sendingen Sendingen startet med en kortfilm med bilder fra Göteborg og omegn. Åpningsmusikken var komponert av konkurransens sjefdirigent Curt-Eric Holmquist. Finalen var lagt opp på en mer moderne måte enn årene i forveien, og med en større scene enn tidligere.
Programleder Lill Lindfors tok også opp fjorårsvert Désirée Nosbuschs ledige programlederstil og åpnet finalen med å synge «My Joy is Building Bricks of Music» – en engelskspråklig versjon av «Musik skall byggas utav glädje». Deretter ønsket Lill Lindfors velkommen til seere og lyttere. Hun gjennomførte introduksjonen kun på engelsk – og for første gang ble ikke fransk brukt. Under avstemningen ble poengene imidlertid repetert på engelsk og fransk som tidligere. miniatyr|Lill Lindfors ledet finalen i 1985. Finalen var den 30. i rekken, og SVT hadde invitert konkurransens første vinner, Lys Assia, til Scandinavium. Assia var til stede i salen og ble hedret med stor applaus mens orkesteret spilte vinnersangen hennes fra 1956, «Refrain». Lindfors presenterte også låtskriverne til de 19 deltakerlåtene, og låtskriverne satt på plass i Scandinavium. Startrekkefølgen var på forhånd avgjort ved loddtrekning, og Irland startet, mens Hellas avsluttet. Norge hadde startnummer 13. Hvert land ble introdusert med en kortfilm som viste låtskriverne i omgivelser som var representative for sitt land. Norges kortfilm viste Rolf Løvland om bord på en oljeplattform.
En rekke av deltakerne hadde vært med i konkurransen tidligere. Blant dem var Israels Izhar Cohen som vant finalen i 1978, svenske Kikki Danielsson som deltok i duoen Chips for Sverige i 1982 og italienske Al Bano og Romina Power som hadde deltatt i 1976. Begge Bobbysocks-medlemmene hadde også deltatt tidligere: Hanne Krogh for Norge i 1971, og Elisabeth Andreasson med Chips for Sverige i 1982.
Lindfors «mistet» kjolen Pausenummeret var ved gitaristene Peter Almqvist og Ulf Wakenius. Duoen kalte seg Guitars Unlimited og spilte et potpurri av kjente svenske låter. Etter pausenummeret skulle programleder Lill Lindfors gå over scenen for å starte avstemningen. Da hun begynte å gå, hektet kjolen seg tilsynelatende fast i noe og ble røsket av. Igjen sto Lindfors på scenen i bare trusen. Fra salen kunne en høre et stort gisp fra publikum, men «uhellet» var godt planlagt. I stedet kunne Lindfors ta av to klyper på overdelen og deretter rulle overdelen ut, slik at hun fikk en ny kjole. «I just wanted to wake you up a little» (jeg ville bare vekke dere litt), kvitterte Lindfors etter episoden.
Hendelsen fikk imidlertid konsekvenser. EBUs oppsynsmann Frank Naef, som selv ikke visste om kjole-episoden på forhånd, fikk flere negative tilbakemeldinger etter hendelsen, og reglene ble endret: Fra 1986 av måtte generalprøven være helt identisk med direktesendingen.
Avstemningen Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Konkurransesjef og oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen.
Avstemningen ble svært jevn og spennende. Irland var første land ut og ga 12 poeng til Norge. Dette var første gang Norge fikk 12 poeng i Eurovision Song Contest. Siden fulgte noen lave poengsummer for Norge, og forhåndsfavoritten Tyskland tok en klar ledelse. Midtveis i avstemningen lå Norge på en sjetteplass, men så klatret Norge til en andreplass etter å ha fått 12 poeng av Belgia, Tyskland og Israel. Da Storbritannia kun ga 1 poeng til Tyskland, og 12 til Norge, ble det en tett kamp mellom Tyskland, Sverige og Norge. Siden fulgte Sverige og Østerrike på med 12 poeng til Norge, og da Luxembourg som nest siste land ut, ga 7 til Norge, var den norske seieren sikret med 123 poeng.
Norges første seier
Etter en rekke sistesplasser og dårlige plasseringer årene før ble Norge plutselig en av favorittene til å vinne den internasjonale sangkonkurransen. Bobbysocks besto av Hanne Krogh og Elisabeth Andreasson, og duoen vant den norske finalen i Oslo 30. mars med «La det swinge». Sangen var skrevet av Rolf Løvland. Etter den norske finalen var det stor optimisme i norsk presse. Mandagen etter finalen slo VG stort opp på forsiden «Nå skal det swinge!» med bilde av Elisabeth Andreasson og Hanne Krogh liggende på et bilpanser. Avisen mente vinnerlåten var den beste Norge hadde sendt på svært lang tid, og som «skapt for Grand Prix, med et fengende refreng». Også NRKs underholdningssjef Harald Tusberg var optimistisk og håpet på en norsk seier i Göteborg.
Mediedekning Jahn Teigen, ektemannen til sølvvinner Anita Skorgan i den norske finalen, var ikke positiv til «La det swinge». Teigen mente «La det swinge» toppen ville få en 17. plass. Det utviklet seg etter hvert til et munnhuggeri mellom Bobbysocks og Teigen, og til slutt gikk Teigen ut i VG og avviste at han håpet Bobbysocks ville gjøre det dårlig. VG prøvde å forsone de to partene i et eget intervju, men «isen ble ikke helt brutt», skrev avisen.
De neste dagene kom også plagiat-anklagene mot vinnermelodien, blant annet melodien «Lille stjerne» av den avdøde komponisten Herman Hermani. Ingen av anklagene førte frem, og «La det swinge» ble Norges bidrag i Eurovision Song Contest 4. mai. miniatyr|Bobbysocks under prøvene til Eurovision Song Contest. Frem mot den internasjonale finalen skrev pressen, med VG i spissen, ivrig om Bobbysocks. Hanne Krogh hadde en dagbok i avisen, og kunne to dager før finalen berolige alle med at den ikoniske jakken var kommet til rette etter å ha vært borte i flere dager. Frem mot finalen seilte Norge opp som en utfordrer til seieren, men de største favorittene var Tyskland, Israel, Sverige, Spania og Danmark. Aftenposten kunne melde om trampeklapp for Norge under generalprøven 3. mai.
Finalen 4. mai
Under finalen var det stor optimisme og spenning blant norske tv-seere og presse. Da Norge kom på scenen som land nummer 13, ble Bobbysocks møtt med enorm jubel og applaus før og etter fremføringen – det var mange nordmenn i salen. I tillegg til Bobbysocks var Kari Gjærum, Håkon Iversen og Per Øystein Sørensen med som korister. Låtskriver Rolf Løvland var også på scenen som pianist. Terje Fjærn dirigerte orkesteret under Norges fremføring.
Veslemøy Kjendsli kommenterte finalen for NRK Fjernsynet, mens Eirik Heyerdahl og Jahn Teigen kommenterte på NRK P1 og P2. Erik Diesen leste de norske poengene fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.
«Bobbysjokket» I avstemningen vant Norge med åtte 12-poengere og til sammen 123 poeng. Dette var Norges første seier i konkurransen, og da Hanne Krogh og Elisabeth Andreasson kom stormende på scenen etter seieren, ble de møtt av et jublende publikum som sang «Seier'n er vår». Programleder Lill Lindfors var også glad på Norges vegne og sa: «Jeg må helt ærlig si at jeg er veldig glad for at dette skjedde, for Norge har kommet sist så mange ganger, så dere fortjener det virkelig!» – hvorpå Krogh svarte: «Du er lykkelig? Hva tror du vi er!?»
Gleden var like stor hjemme i Norge. I Karl Johans gate i Oslo danset hundrevis av jublende mennesker etter sendingen, og politiet kunne melde om stor feiring landet over. VG ga ut et eget Grand Prix-ekstra og kalte seieren for «større enn OL-gull». Fjernsynsdirektør Otto Nes proklamerte også med glimt i øyet at «seieren var det største som hadde hendt Norge siden svartedauden!»
«Med Bobbysjokket opplevde det norske publikum, og forsåvidt landets artister med, det ingen hadde trodd på: Det 'umulige' ble mulig. I et kort øyeblikk opplevde vi hvordan Europas oppmerksomhet vendte seg mot periferien, og det rystet oss ikke så lite å være i sentrum i 3 minutter.» skriver Geir Johnson i sin bok Norge i Melodi Grand Prix.
Hanne Krogh og Elisabeth Andreasson kjørte en seiersparade fra Svinesund til Oslo dagen etter finalen, i en egen rosa Bobbysocks-cabriolet. 2000 mennesker ventet på sangerne ved grensen, og politikamrene i Østfold sloss om å få eskortere vinnerne inn mot Oslo. I hovedstaden hyllet 3000 fremmøtte de to vinnerne da de ankom Grand Hotel. Mandag kveld ble Bobbysocks invitert med på diplomatmiddag med statsminister Kåre Willoch på Akershus slott.
I uken etter seieren spilte NRK radio «La det swinge» hele 429 ganger – tilsvarende 20 timer. Den internasjonale finalen ble sett av 95 prosent av alle nordmenn over 15 år, ifølge en spørreundersøkelse ScanFact gjorde for VG. Finalen ble også det best likte tv-programmet i Norge i hele 1985. Seieren har flere ganger også blitt trukket frem som et av Norges største tv-øyeblikk, og ble i 2022 viet en egen episode av NRK-dokumentarserien Hele historien.
Priser og suksess
Dagen etter seieren begynte spekulasjonene om hvilken norsk by som skulle arrangere Eurovision Song Contest 1986, til slutt trakk Bergen det lengste strået i tøff konkurranse med Stavanger og Oslo. Debatten gikk også høyt om hvem som skulle lede showet, og VG arrangerte en avstemning der Wenche Myhre ble folkets førstevalg som programleder. NRK valgte imidlertid Åse Kleveland, sangeren som hadde representert Norge i konkurransen 20 år tidligere.