Isaccea (tyrkisk: İshakçı) er en by i fylket Tulcea i landskapet Dobrudsja øst i Romania. Byen har vært bebodd i tusener av år bl.a. som følge av sin beliggenhet langs Donau på et sted hvor det er enkelt å krysse elven. Slik ble den en forbindelse mellom Balkan i sør og steppene i Russland og det sørlige Ukraina i nord og øst. Donau var lenge en grense mellom romere, senere bysantinere i sør og barbarene i nord. Slik ble også Isaccea en grenseby, erobret av ulike folk og herskere utallige ganger.
Geografi Isaccea ligger ved Donaus sørlige og dermed høyre bredd. Elven danner på dette stedet grensen mot Ukraina. Byen ligger ca. 30 km vest for fylkeshovedstaden Tulcea. Veien mellom Tulcea og Brăila (E87) går gjennom byen. thumb|Kart over fylket Tulcea som viser Isaccea markert med gult
Byen er inndelt i tre bosettinger: administrasjons- og handelssenteret Isaccea (4 789 innbyggere), landsbyen Revărsarea (563 innbyggere) og leprosariet Tichilești (22 innbyggere).
Isaccea ligger nær Măcinfjellene og Dobrudsjaplatået i sør og Donau i nord. Tidligere var det en rekke sjøer innenfor byens grenser, men flere av disse ble drenert i kommunisttiden for å gi landbruksjord. Prosjektet var mislykket da jorden viste seg å være lite fruktbar. Enkelte større sjøer finnes fortsatt: Saon, Telincea, Rotund, Ghiolul Pietrei, Racova. I april 2006 sviktet diket og Donau flommet inn over områder som tidligere hadde vært våtmark.
Langs Donau er det våtmarker som blir oversvømmet hver vår, og tilfører ferskvann til sjøer og myrer.National Institute of Statistics (Romania), "Anuarul statistic al județukui Tulcea 2006" , s. 6 Den største sjøen i Isaccea er Lacul Rotund (rundsjøen), med sine 2,19 km² og et volum på 2 millioner m³.
Landsbyen Revărsarea ble grunnlagt etter frigjøringskrigen i 1877 og etablert av veteraner som ryddet skogen i området og bygget byen der. Stedet har siden hatt flere navn: Piatra Calcată, Principele Nicolae, oppkalt etter prins Nikolas av Romania og Ștefan Gheorghiu, oppkalt etter fagforeningsmannen med samme navn.Primăria Isaccea: Așezare Kommunens hjemmeside +Arealfordeling i Isaccea Arealtype Areal Merknader landbruksområde 45.02 km² korn, frukt vin og beitemark våtmark 32.97 km² langs Donau skog 22.76 km² bebygde områder 2.92 km² bygninger og veier
Historie Antikken thumb|Tabula Peutingeriana med Noviodunum i senter|alt= Neolittisk kultur Dagens Isaccea ligger på et sted som har vært befolket siden førhistorisk tid. Nordvest i byen, på stedet Suhat, er det funnet rester av en neolittisk bosetting som tilhørte Boian-Giulești-kulturen (4100-3700) f.Kr.Constantin Haită. "Studiu sedimentologic preliminar pe situl neolitic Isaccea-Suhat. Campania 1998", Peuce (), 2003, 14, s.447-452.
Getere og keltere Den neolittiske kulturen ble etterfulgt av geterkulturen som var influert av hellenistisk sivilisasjon. Kelterne utvidet sitt territorium fra Sentral-Europa, og da de nådde Isaccea i det tredje århundret f.Kr., kalte de stedet Noviodunum. Kelterne ga også navn til stedene Aliobrix på motsatt side av Donau og Durostorum, lengre sør i Dobrudsja.D.M. Pippidi m.fl..: Dicționar de istorie veche a României. Editura Științifică și Enciclopedică. 1976, s. 149 WorldCatAlexandru Barnea, "Noviodunum, azi Isaccea (I)", Ziarul Financiar, 17. august 2007
Dareios I av Persia utkjempet i 514 f.Kr. i dette området et avgjørende slag mot skyterne. Grekerne bygget et handelssted i byen og Klaudios Ptolemaios og Hierocles (forfatter av Synecdemus) kalte Isaccea en polis..
Romerne Romerne erobret byen i år 46 og gjorde den til en del av Moesiaprovinsen. Byen ble befestet og utviklet seg til den viktigste militære og kommersielle byen i området. Noviodunum fikk status som municipium,Bărbulescu; Hitchins; Papacostea; Teodor; Deletant m.fl.., Istoria Românilor, ed. Institutul de Istorie Nicolae Iorga, 1998, ISBN 9734502441 s. 73 den neste høyeste rang for en romersk by etter kolonien. Ruinene av Noviodunum finnes ca. 2 km øst for dagens Isaccea, nærmere bestemt på en høyde kalt Eski-Kale, tyrkisk for gammel festning. Noviodunum var hovedbasen for romernes flåte (Classis Flavia Moesica) på nedre Donau. Deretter ble den i perioder hovedkvarter for den romerske Legio V Macedonica (106-167), Legio I Italica (167-) og Legio I Iovia.J. J. Wilkes, "The Roman Danube: An Archaeological Survey", The Journal of Roman Studies, , Vol. 95, 2005, s.217
Dakere og carpiere De romerske bosettingene i Dobrudsja ble rundt år 170 angrepet av den dakiske stammen Costoboci som levde i området for dagens Moldavia. Resultatene av deres angrep er synlig i de arkeologiske utgravningene i Noviodunum.Bărbulescu m. fl., s. 57 Angrepene fortsatte utover i det tredje århundret. Da var det samarbeidende styrker fra den dakiske Carpi-stammen og goterne som var de aggressive parter. Det avgjørende slaget da romerne måtte oppgi byen, fant sannsynligvis sted i 247.
Carpiene plyndret byene og tok innbyggerne som slaver. Fra denne perioden finnes en rekke arkeologiske spor, bl.a. depotfunn av mynter og andre tegn på ødeleggelser.Bărbulescu m.fl., s. 60 Noviodunum ble sannsynligvis ødelagt under raid gjennomført av gotere og heruler i år 267,da Gallienus var romersk keiser. Like ved byen er det funnet nedgravde myntdepoer, bl.a. ett på 1071 romerske mynter.D.M. Pippidi m.fl.., (1976) Dicționar de istorie veche a României, Editura Științifică și Enciclopedică WorldCat, s 431-432; portal: Noviodunum Etter raidene ble Noviodunum og dessuten de øvrige utplyndrete urbane sentrene i området, liggende folketomme. De gjenvant ikke sin opprinnelige form som byer før mot slutten av det tredje århundret.Bărbulescu m.fl., s. 60
Under Konstantin den store (306-337) ble Noviodunum festning gjenreist som del av et større prosjekt med å ruste opp imperiets grenser langs nedre Donau.D.M. Pippidi m.fl.., (1976) Dicționar de istorie veche a României, Editura Științifică și Enciclopedică WorldCat, s 185; portal: Constantinus
Innen utløpet av det tredje hundreåret var byen også blitt et senter for kristendommen. Like ved Niculițel ble det i 1971 oppdaget en grav til fire kristne martyrer: Zotikos, Attalos, Kamasis og Philippos. Martyrene ble trolig drept i Noviodunum under forfølgelsen av de tidlige kristne under de romerske keiserne Diokletian (303-304) og Licinius (319-324)Mircea Păcurariu, "Sfinți daco-romani și români", Editura Mitropoliei Moldovei și Bucovinei, Iași, 1994, ISBN 973-96208-6-8, s.25 og deretter gravlagt av lokale kristne.
I 369 sto et viktig slag mellom romerne under ledelse av keiser Flavius Valens og tervingerne, et gotisk folkeslag under ledelse av Atanarik. Slaget fant sted på motsatt side av Donau idet Valens armé krysset elven ved Noviodunum ved hjelp av en flytebro og møtte den gotiske hæren i Bessarabia. Valen gikk seirende ut av slaget men trakk seg likevel tilbake til Donaus høyre bredd.Michael Kulikowski, Rome's Gothic Wars, Cambridge University Press, ISBN 9780521846332. s.116 Goterne ba om fredsavtale som ble undertegnet midt ute i Donau og goterne sverget på aldri mer å sette sin fot på romersk jord.Ammianus Marcellinus, The Later Roman Empire, AD 354-378, oversatt av Walter Hamilton (Penguin ISBN 0140444068), bok 15
Bysantinerne Etter delingen av det romerske riket ble Isaccea del av Det bysantinske riket og dermed den viktigste bysantinske havn langs Donau. Valips som var overhode for rugierne (som var allierte av hunnerne), okkuperte Noviodunum på et tidspunkt mellom 434 og 441 og byen ble inkludert i det hunnerske imperiet.E. A. Thompson, The Huns, Blackwell Publishing, 1999, ISBN 0-631-21443-7, s.269-270 Området ble gitt som føydaljord til hunnernes leder Hernak etter at hans far Attila var død.Bărbulescu m.fl., s. 103
Slaverne begynte å slå seg ned i området tidlig i det sjette århundret. Den antatt tidligste referanse til deres bosetting er historikeren Jordanes' bok fra 551 Om goternes opprinnelse og gjerninger. I boken nevnes Noviodunum som en utkant av det han kalte Sclaveni, området hvor slavernes levde.Jordanes, The Origins and Deeds of the Goths , oversatt av Charles C. Mierow, bind 35 Byen fortsatte å være under bysantinsk herredømme, men led under stadige raid fra de nomadiske stammene, som for eksempel kutrigurene (559) og avarene (561-562).Bărbulescu m.fl., s. 103 Halvveis ut i det sjette århundret bygget Justinian I den store nye forskansninger rundt byen og gjorde den til bispesete.
I den bysantinske keiseren Fokas' regjeringstid (602-610) krysset store masser av avarer og slavere den bysantinske grensen. Selv om deres tilstedeværelse beskyttet det bysantinske herredømmet mot andre nomader ble deres kontroll av området kun formell. En endring skjedde i 681 da bysantinerne anerkjente det første bulgarske riket og oppga sine krav på Skytia.Bărbulescu m.fl., s. 103 Deretter forsvinner Isaccea fra historien i over 300 år. Fra denne perioden finnes ingen bevis for at det bodde mennesker på stedet.Machiel Kiel: Ottoman Urban Development and the cult of a Heterodox Sufi Saint: Sarı Saltuk Dede and towns of Isakçe and Babadagin the Northern Dobrudja. Se Gilles Veinstein: Syncrétismes Et Hérésies Dans L'Orient Seljoukide Et Ottoman (XIVe-XVIIIe Siècles): Actes Du Colloque Du Collège de France, Octobre 2001, Peeters Publishers. 2005. s. 288. ISBN 90-429-1549-8
Middelalderen thumb|Seglet til den bysantinske keiseren Isak II Angelos, funnet i Isaccea. Tidfestet til ca. 1185-1195 900 og 1000-tallet Konstantin VII omtaler ca. 950 seks byer i området, bl.a. Saka-katai. Dette kan være første gang byen omtales skriftlig etter at den forsvant fra historiske kilder. I 971 ble Isaccea igjen inkludert i Det bysantinske riket og castrumets murer ble forsterket. I 1032 ble petsjengerene trolig drevet sørover av kumanerne og slo seg ned i denne byen. Denne teorien bygger på arkeologiske funn, bl.a. bladformete anheng som var typiske for deres håndverk."Observații asupra revoltei din Paradunavon din 1072-1091" , in Istorie și ideologie. Editura Universității din București, 2002, ISBN 9735756587, s.34-46. Petsjenegerene handlet med bysantinerne, noe som førte til en oppgang i økonomien i regionen. Et bevis for dette er antallet mynter funnet i Isaccea: 700 mynter fra perioden 1025-1055.Paul Stephenson, Byzantium's Balkan Frontier: A Political Study of the Northern Balkans, 900-1204, Cambridge University Press, 2005, ISBN 0521770173, s. 86Florin Curta: Southeastern Europe in the Middle Ages, 500-1250. Cambridge University Press. 2006. s. 302. ISBN 0-521-81539-8 Petsjenegerene ble imidlertid assimilert og forsvant fra historien.
1100-tallet Bysantinerne gjenvant kontroll med Isaccea mot slutten av det tiende århundret. Dette vises ved funnet av et segl tilhørende Leo Nicerites, guvernøren (paristrion).Stephenson, s.103 Rundt år 1100 ble det bygget en dobbel mur i byen.Curta, s.302
Midt i det 12. århundret ble Isaccea ødelagt av angrep fra kumanerne og deretter fullstendig gjenoppbygget. I den andre halvdelen av det 12. århundret var Isaccea den viktigste bysantinske militærbasen i regionen, bedømt etter de mange rikssegl som ble funnet her. Det dreier seg om et segl tilhørende Isak II Angelos (1185–1195) og ett tilhørende Johannes III (Bysants), sjef for riketes garde under Manuel I Komnenos (1143–1180).Curta, s.319-320
1200-tallet Ifølge arabiske historiefortellinger, slo Nogaitatarer seg ned i byen sent i det 13. århundret.Robert Stănciugel, Liliana Monica Bălașa: Dobrogea în Secolele VII-XIX. Evoluție istorică. Bukarest. 2005. s. 45Mellom 1280 og 1299 var byen base for Nogai Khans operasjoner mot den bulgarske byen Veliko Tarnovo. På denne tiden var byen et lokalt sentrum for islam og sete for den berømte tyrkiske dervisj Sari Saltuk, som er satt i forbindelse med Nogai Khans omvending til islam.Kiel, s. 289