Mary MacKillop, også kjent som Mother Mary of the Cross, (1842–1909) var en australsk nonne, og hun ble den første australier som ble saligkåret og helligkåret. Dette ble hun da pave Johannes Paul II saligkåret henne i Sydney 19. januar 1995. Hun ble helligkåret i en offisiell seremoni 17. oktober 2010. Sammen med presten Julian Tenison Woods grunnla hun i 1866 kongregasjonen Søstre av St. Josef av Jesu hellige Hjerte (Sisters of St Joseph of the Sacred Heart), Introduction Sisters of St Joseph of the Sacred Heart (Lest 02.03.10) eller «Josephites», og «Brown Joeys», som de også blir kalt.
Gjennom hele sitt virke var Mary MacKillop opptatt av å gi utdanning og hjelp til de svakeste i det australske samfunnet. I en periode med svært lavt utdanningsnivå i landet bygde hun opp en nonneorden som etablerte mange skoler for fattige barn. Hun grunnla den første katolske gratisskolen i landet og var svært sentral i arbeidet med å bygge opp et katolsk skolevesen ved siden av det offentlige.
Innad i kirken var MacKillop en kontroversiell figur, delvis på grunn av sitt samarbeid med fader Woods. Kontroversene nådde et høydepunkt da hun i 1871 ble ekskommunisert av biskop Sheil, og nonnene i ordenen hennes fikk forbud mot å ha kontakt med henne. Ekskommunikasjonen ble opphevet av Sheil på hans dødsleie, og hun ble også frifunnet av en granskning fra Vatikanet.
MacKillop ble i oktober 2010 Australias første helgen, da pave Benedikt XVI helligkåret henne. Med dette ble hun også en av svært få helgener som har vært ekskommunisert fra kirken. Forut for helligkåringen godkjente Vatikanet to mirakler som skal ha skjedd etter hennes forbønn. I begge tilfellene skal det være personer som har blitt helbredet for kreft.
Liv thumb|Minnestein i gaten på stedet der Mary MacKillop ble født. Mary MacKillops foreldre var opprinnelig fra Skottland, og begge var katolikker. Faren hennes, Alexander, hadde studert teologi i Roma med tanke på å bli prest, men han hoppet i stedet av studiene rett før han skulle bli ordinert og dro til Australia, hvor han ankom Sydney i 1838. Moren hennes, Flora MacDonald, ankom Melbourne i 1840. Foreldrene giftet seg i Melbourne 14. juli 1840. Mary ble født i Fitzroy, en forstad til Melbourne som eldst av åtte barn.Kildene veksler mellom å angi tallet på søsken til sju eller åtte. Katolsk.no, orden-online.de og Australian Dictionary of Biography, Online Edition sier for eksempel åtte, mens southaustralianhistory.com.au og catholicaustralia.com.au sier at det var sju søsken. Barndommen var preget av farens dårlige økonomiske sans, og hun beskrev den selv som «ulykkelig». Orden online Familien flyttet mye rundt, og hun gikk bare på skole når økonomien tillot det. Faren hennes hadde en god faglig bakgrunn, så han gav barna undervisning selv, noe som gjorde at de ikke ble helt uten skolegang. Da Mary var 9 år gammel, pantsatte faren gården og buskapen og dro til Skottland i 17 måneder, og fra hun var 16 år gammel var hun familiens hovedforsørger.
Allerede som åtteåring mottok hun sin første kommunion, og det blir sagt at hun som ung følte Guds nærvær svært sterkt og at hun følte seg kallet til et liv i fattigdom og tjeneste. Hun gikk en stund på en skole drevet av De barmhjertige søstre i Sydney, og de var villige til å ta henne inn som postulant, det første stadiet i prosessen med å bli tatt opp i kloster, da hun ble gammel nok. Dette var ikke aktuelt på grunn av familiens økonomi. Fra hun var 14 år måtte hun arbeide for å forsørge familien. Først jobbet hun i en papirhandel i Melbourne, men snart ble hun guvernante på gården til en tante og onkel i Penola i Sør-Australia. Hun hadde blant annet ansvar for å gi barna deres undervisning, og gav samtidig også undervisning til andre barn i området. Dette gjorde at hun ble kjent med presten Julian Edmund Tenison Woods, som bekymret seg for den manglende skolegangen og undervisningen, både religiøst og verdslig, i området. southaustralianhistory.com
Skolevesenet i Australia på MacKillops tid Fra de første europeerne kom til Australia hadde Church of England tatt seg av skolegangen, men etterhvert begynte også andre kirkesamfunn, blant dem katolikkene, med skoleetablering. Anthony Potts - Public And Private Schooling In Australia - Historical And Contemporary Considerations Fra 1830-tallet hadde myndighetene satt av penger til utdanning, og noen barn fikk gå på gratis, offentlig skole. Andre barn fikk derimot ingen offentlig skolegang, men fikk undervisning av lokale kvinner.
Skolegang var ikke obligatorisk, noe som gjorde at mange barn hadde svært mye fravær eller ble tatt helt ut av skolen fordi de måtte hjelpe til med å finansiere familien. Marion McCreadie - The Evolution of Education in Australia Det at skolevesenet var religiøst drevet var omdiskutert, og mellom 1872 og 1895 ble det vedtatt i de ulike delene av Australia at utdanningen skulle være «gratis, obligatorisk og sekulær». Samtidig mistet også de religiøse skolene mesteparten av driftsstøtten.
I 1879 sendte de katolske biskopene i Australia ut et brev, der de påla alle katolikker i landet å sende barna sine til katolske skoler så sant de ikke fikk dispensasjon fra sognepresten. Den obligatoriske skolegangen viste seg vanskelig å organisere. Det fantes svært få utdannede lærere, og de få man hadde måtte dekke så store områder at de bare kunne nå hver enkelt plass en gang eller to i året.
Mange av lærerne hadde begynt læreropptreningen sin allerede som 13-åringer, og fikk ansvaret for en klasse som 15-åringer. Disse ungjentene hadde fått opplæringen sin fra den lokale læreren. Det var noen få lærerskoler i landet, men disse hadde få studenter da det kostet penger å gå der, men lærerne med utdannelse derfra fikk ikke mer betalt enn andre lærere. I Tasmania, Queensland og Vest-Australia fikk man ikke lærerskoler før på 1900-tallet. Den katolske kirke i Australia på Mary MacKillops tid
Den første katolske messen i Australia ble feiret 15. mai 1803 for en menighet med irske straffanger. Den ble ledet av, James Dixon, en irsk prest som også var fange. Den første frie presten kom til Australia i 1817, men han ble deportert av guvernøren som farlig og ignorant.
I 1820 kom det to irske prester for å betjene befolkningen, og med det etablerte Den katolske kirken seg i Australia. The Australian Religious Landscape through Catholic Eyes Patrick O'Farrell. "The Church in Australia." i The Dublin Review, 1966. Side 6. PDF Den første biskopen var John Bede Polding som ble utnevnt til biskop i 1835. Han stod under den katolske kirken i England, via de engelske benediktinerne i Sør-Afrika.
I 1839 var det 32 prester i Australia. Av disse var seks, inkludert biskopen engelske, mens resten var irske. De første årene ble kirken preget av konflikt mellom engelske ledere, siden Australia var en engelsk koloni, og den irske majoriteten i kirken. Polding døde i 1877. Han var en god leder, og hadde minimert konflikten, som også ble holdt nede på grunn av det faktum at mange av irene var fanger, men den irske tradisjonen i kirken ble mer tydelig etter hans død. Da iren Patrick Francis Moran ble erkebiskop i 1885, hadde kirken et helt tydelig irsk preg.Patrick O'Farrell. "The Church in Australia." i The Dublin Review, 1966. Side 8. PDF
Ordensdannelse I 1863 flyttet hun til Portland for å jobbe som lærer. Hun leide seg et hus og håpet å åpne en internatskole. Resten av familien sluttet seg også til henne. Dette prosjektet gikk galt, hovedsakelig fordi faren hennes brukte opp pengene hun skulle bruke på skolen.katolsk.no Hun var i Portland fram til 1866 da hun på oppfordring fra Julian Woods åpnet en katolsk internatskole for jenter i Penola sammen med søstrene sine Annie og Lexi. Denne skolen ble den første katolske friskolen i Australia, hvor elevene fikk undervisning uavhengig av betalingsevne. Første skoleår hadde de rundt femti elever. Skolen hadde en klar brodd mot sekulære skoler, og MacKillop sa at arbeidet med skolen «ble igangsatt av Gud for å ødelegge den verdslige ånden i utdanningen i våre skoler».
Dette var et svar på Woods bekymring på skolegangen i området, og ble begynnelsen på kongregasjonen «Søstre av St. Josef av Jesu hellige Hjerte». Grunnleggelsen av kongregasjonen regnes som våren 1866, da hun kom tilbake til Penola, og gruppen markerer sin grunnleggelse på 19. mars, minnedagen for Josef. Ordenen skulle dedikere seg til å gi fattige barn hjelp og utdanning, og selv leve i fattigdom. Australian Dictionary of Biography Den er den første ordenen dannet av en australier. Ökumenisches Heiligenlexikon Ordenen hadde opprinnelig en svart drakt, men siden den svarte fargen falmet så fort i den australske solen, ble drakten snart byttet til en brun drakt med et mørkeblått monogram brodert på.
I 1866 ble også Woods utnevnt til biskopens privatsekretær og ansvarlig for skolene i bispedømmet, noe som etterhvert skulle føre til stor uro i presteskapet i bispedømmet. Han kalte i 1867 Maria og Rose Cunningham, en ung kvinne som hadde jobbet på skolen i Penola fra begynnelsen, til å starte en skole i Adelaide. Her skulle de også tas opp som nonner. I Adelaide traff de Josephine McMullen som hadde vært novise hos De barmhjertige søstre i Irland og drev en privatskole i byen. Hun gav sin eiendom til den nye skolen og sluttet seg til den. Snart startet undervisningen og skolen hadde raskt 200 elever mellom 8 og 18 år.
15. august 1867 avla Mary de første løftene og fikk ordensnavnet «Mary of the Cross» (Maria av korset). Hun fikk også tittelen «Mother Superior» i ordenen «Søstre av St. Josef av Jesu hellige Hjerte». Med seg hadde hun da i Adelaide tre noviser som var erfarne lærere. Raskt sluttet flere kvinner seg til dem som postulanter, og gruppen nådde fort tretti. Sammen med Woods utviklet hun reglene for ordenen. Disse la vekt på frivillig fattigdom og å la seg styre av Guds vilje. I denne perioden ble det også en splid mellom Mary og Woods, da hun var uenig i hvordan han behandlet novisene. Han oppmuntret to noviser som mente de hadde visjoner fra Gud, noe Mary mente ikke stemte.
Man grunnla så et novisiat i Kensington utenfor Adelaide, og derfra vokste og spredte bevegelsen seg til hele Australia og New Zealand. To år etter at Mary kom til Adelaide stod 17 skoler under hennes ledelse. Søstrene drev også humanitært arbeid ved siden av undervisningen. Dette var særlig rettet mot de svakeste i samfunnet som foreldreløse barn, kvinner i faresonen, syke og gamle. De tok ikke betalt for det de gjorde, og var helt avhengige av almisser. Ordenen vokste raskt, og etter fem år hadde den hele 120 nonner. Samtidig med den raske veksten, kom det også en betydelig motstand mot ordenen. Dette kom både fra det antikatolske miljøet i delstaten de jobbet i, men også internt i kirken. Delstaten, Sør-Australia, var bare rundt tretti år på dette tidspunktet, og da den ble opprettet hadde man sagt at «no Irish or Papists need apply» (ingen irer eller katolikk trenger å søke), så denne motstanden var ikke uventet. Det var derimot motstanden man møtte internt i kirken. catholicaustralia.com.au
I 1869 avga Mary sine høytidelige løfter, og samme år dro hun sammen med flere andre søstre for å etablere ordenen i Brisbane.
Ekskommunikasjon