Den nicaraguanske borgerkrigen (eller borgerkrigene; spansk: La Guerra Civil de Nicaragua) mellom omtrent 1972 og 1990 var en rekke sammenhengende konflikter som fant sted i Nicaragua og er tett knyttet sammen med den nicaraguanske revolusjon og i en videre forstand med den kalde krigen i Amerika. Krigen kan deles opp i flere faser; fra 1972 til 1979, da den sandinistiske frigjøringsfront – sandinistene – gjorde opprør mot president Anastasio Somoza Debayles diktatur og tilegnet seg regjeringsmakten, og fra 1979 til 1990, da sandinistenes regjering ble utfordret av en rekke kontrarevolusjonære grupper kjent som Contras. Borgerkrigen endte i 1990, da sandinistene mistet makten i Nicaragua til Violeta Chamorro, lederen for den nasjonale opposisjonsunionen i valget det året. To år tidligere hadde contra-gruppene inngått en våpenhvile med sandinistregjeringen. Ca. 60.000 mennesker ble antagelig drept i disse konfliktene i Nicaragua, hvorav over halvparten var sivile, og krigen førte også flere hundre tusen nicaraguanere på flukt.
Bakgrunn thumb|left|Angusto César Sandino. I Nicaragua hadde Somoza-familien sittet med makten siden 1936, og styrte enten selv eller gjennom andre presidenter. Somozaene opprettholdt kontrollen gjennom en godt utstyrt milits og gendarmeri kalt den nicaraguanske nasjonalgarden – Guardia Nacional – som ble kjent og beryktet for korrupsjon og brudd på menneskerettighetene under somozaenes regime. Den tredje og siste Somoza-presidenten, Anastasio Somoza Debayle, hadde som overhode for nasjonalgarden og to ganger som landets president, holdt makten siden 1967.
Den sandinistiske frigjøringsfront, Frente Sandinista de Liberación Nacional – FSLN, ble stiftet av blant annet Carlos Fonseca, Silvio Mayorga og Tomás Borge i 1961 i et marxistisk studentmiljø. Av disse var det bare Borge som levde lenge nok til å oppleve sandinistenes seier i 1979. Fronten, som ble kjent som sandinistene, var et sosialistisk opprørspart oppkalt etter revolusjonæren Augusto César Sandino, som hadde kjempet mot USAs okkupasjon av Nicaragua. Sandinistene drev en begrenset geriljakrig mot Somoza-regimet på slutten av 1960-tallet og i begynnelsen av 1970-åra uten å oppnå større suksess.
Helt siden 1967 hadde det cubanske etterretningsdirektoratet støttet nicaraguanske revolusjonsbevegelser og kom til å trene hundrevis av sandinistgeriljaledere. Det sosialistiske regimet på Cuba fortsatte å støtte sandinistene både før og etter at de fikk regjeringsmakten, og på det meste opererte 2500 cubanske militære rådgivere på alle nivåer i den nye nicaraguanske regjeringen.
Sandinistenes opprør thumb|left|Sandinistenes flagg. I 1972 ble den nicaraguanske hovedstaden Managua rammet av et stort jordskjelv som førte til omfattende ødeleggelser. 10.000 av byens 400.000 innbyggere døde, og 80% av de kommersielle bygningene ble ødelagte. Nødhjelp kom fra utlandet, men president Anastasio Somoza sørget for at oppbyggingen av byen ble gjort av hans egne selskaper. Den allerede styrtrike Somoza tjente dermed selv på jordskjelvet og strammet sitt økonomiske grep om Managua. Dette førte til økt motstand mot regimet og økt støtte til FSLN.
Etter jordskjelvet utviklet sandinistenes kamp seg til en blodig borgerkrig. I desember 1974 tok en geriljagruppe tilknyttet FSLN flere regjeringsmedlemmer og slektninger av Somoza som gisler på en fest i jordbruksdepartementets bygning i Los Robles i Managua. Geriljasoldatene drepte jordbruksministeren i selvforsvar og mottok to millioner amerikanske dollar i løsepenger for resten av gislene. FSLN-geriljaen klarte også å befri 14 sandinistfanger fra fengsel, blant dem Daniel Ortega, og fikk dem fløyet til Cuba. Somozaregjeringen svarte med videre skremsler, sensur, tortur og mord av motstandere.
I 1975 erklærte Somoza unntakstillstand, sensurerte pressen og truet politiske motstandere med arrest og tortur, og nasjonalgarden svarte med vold mot antatte sandinisttilhengere. Mange av FSLN-geriljaene ble drept, inkludert grunnleggeren Carlos Fonseca i 1976. Han hadde året før vendt tilbake til Nicaragua fra Cuba for å prøve å forene fraksjoner innenfor sandinistbevegelsen. Fonseca og gruppen hans ble forrådt av en bonde som varslet nasjonalgarden om at de var i området, og gruppen ble overfalt, Fonseca såret og deretter henrettet.
Etter den tidligere FSLN-geriljaen Pancasáns militære nederlag i 1967 gjorde sandinistene Den forlengede folkekrigen (Guerra Popular Prolongada, GPP) til sin militære doktrine. Denne baserte seg på å samle styrker i det skjulte, mens den urbane organisasjonen skulle rekruttere styrker fra universitetene og skaffe penger gjennom væpnede ran. Hovedstyrkene skulle permanent samle seg i fjellområdene i nord, hvor de med bøndenes hjelp skulle forberede seg på en ny geriljakrig på landsbygda.
På grunn av nasjonalgardens tvangskampanjer begynte en gruppe innenfor FSLN i 1975 å tvile på om GPP var en brukbar doktrine i praksis, og som hevdet at bøndene tjente på industriarbeidernes arbeid. En tredje fraksjon innenfor FSLN vokste fram kort tid senere; Opprørstendensen eller den tredje vei (derav Terceristas), ledet av Daniel Ortega og hans bror Humberto. Disse var mer pragmatiske og ønsket taktiske, midlertidige allianser med ikke-kommunister, inkludert motstandskrefter på høyresida, i en folkefront mot Somoza-regimet. Disse ønsket også å inspirere folk til å ta opp den væpnede kampen ved selv å angripe nasjonalgarden og slik vise regimets sårbarhet.
I oktober 1977 ble gruppen kjent som de tolv (El Grupo de los Doce) – viktige nicaraguanske akademikere, forretningsmenn og geistlige allierte med tereceristaene, inkludert Sergio Ramírez og Arturo Cruz – dannet i Costa Rica. Idéen var å opprette en provisorisk regjering i Costa Rica. Tereceristaenes nye strategi inkluderte også ikke-væpnede streiker og opprør utført av arbeidere og studenter koordinert av FSLNs Forente folkebevegelse (Movimiento Pueblo Unido, MPU).
10. januar 1978 ble anti-Somoza journalisten Pedro Joaquín Chamorro myrdet, sannsynligvis av medlemmer av nasjonalgarden. Spontane uorganiserte opprør fulgte i flere byer, og næringslivet organiserte en generalstreik som forlangte Somozas avgang.
Tidlig i februar ble tereceristaene med i kampene gjennom væpnede angrep i flere nicaraguanske byer. Nasjonalgarden svarte igjen med politisk undertrykkelse og brukte makt for å slå ned all politisk motstand. Den intranasjonale streiken lammet landet i ti dager og svekket de private selskapene, og mange av dem la ned driften i løpet av to uker. I mellomtiden gjorde Somoza det klart at hans intensjon var å holde på makten til hans presidentperiode gikk ut i 1981. De forente staters regjering viste sin misnøye med Somoza ved å stoppe all militær støtte til regimet hans, men landet fortsatte å gi Nicaragua økonomisk assistanse for humanitære formål.
I august tok Ortegas fraksjon initiativet til en spektakulær gisselaksjon. Tjuetre tercerista-kommandoer ledet av Edén Pastora inntok den nicaraguanske nasjonalforsamlingen og tok nesten 1000 gisler. Blant gislene var Somozas nevø José Somoza Abrego og hans søskenbarn Luis Pallais Debayle. Somoza ga etter for geriljaens krav om en halv million amerikanske dollar i løsepenger, frigjørelsen av 59 politiske fanger, inkludert Tomás Borge, å kringkaste sandinistenes kommuniké som oppfordret til folkelige opptøyer og å gi geriljaen fritt leide til Panamá.
Et par dager senere brøt det ut opptøyer i seks nicaraguanske byer. Væpnede ungdommer tok over høylandsbyen Matagalpa, mens tercerista-styrker angrep nasjonalgardens vaktposter i Managua, Masaya, Léon, Chinandega og Estelí. Mange semi-væpnede sivile ble med i opprørene og beleiret gardegarnisonene i de fire sistnevnte byene. Disse opptøyene i september 1978 ble slått ned til en pris av tusenvis av hovedsakelig sivile liv. Medlemmer av alle de tre sandinistfraksjonene deltok i opptøyene, noe som begynte å viske ut forskjellene mellom dem og klargjorde en vei til å gjenforene dem.
Sandinistene overtar makten thumb|right|Daniel Ortega 3. mars 2007 som Nicaraguas president. I begynnelsen av 1979 ønsket ikke lenger Amerikas forente staters president Jimmy Carter at Somozas styre skulle fortsette, men han ønsket heller ikke at en bevegelse på venstrefløyen skulle få overta makten i Nicaragua. Den brede motstandsfronten (Frente Amplio Oppositor, FAO), som inkluderte både regjeringsmedlemmer, den demokratiske frigjøringsunionen (UDEL) og de tolv innenfor sandinistene ble opprettet for å motsette seg Somoza. FAO kom sammen med Carter fram til en plan som skulle styrte Somoza uten å la FSLN få plass i regjeringen. De tolv gikk derfor ut av FAO i protest, og sammen med den forente folkebevegelsen (MPU) dannet de den patriotiske nasjonalfronten (Frente Patriotico Nacional, FPN).
Slik mistet FAO sin legitimitet overfor et folk som ikke ønsket somozisme uten Somoza (Somocismo sin Somoza). Dette styrket revolusjonsbevegelsen siden titusener av ungdommer nå ble med FSLN i kampen mot Somoza. Spredningen av den væpnede kampen mot Somoza førte til gjenforening av FSLN 7. mars 1979. Ni menn, tre fra hver fraksjon, dannet nå et nasjonaldirektorat som skulle lede FSLN: Daniel Ortega, Humberto Ortega og Víctor Tirado (Terceristas); Tomás Borge, Bayardo Arce og Henry Ruiz (GPP) og Jaime Wheelock, Luis Carrión og Carlos Núñez.
Sandinistene fikk nå den ledende rollen i kampen mot Somoza. I midten av april ble fem geriljafronter åpnet under FSLNs ledelse, inkludert en indre front i hovedstaden. Unge geriljasoldater kjempet nesten daglig mot nasjonalgardister i byene i landet. Det strategiske målet med denne "siste offensiven" var å splitte fiendens styrker. Det urbane opprøret var det viktigste elementet siden FSLN aldri kunne håpe på å få overtaket ovenfor nasjonalgarden bare gjennom antall menn og våpenstyrke.
4. juni erklærte FSLN en generalstreik som skulle vare helt til Somoza gikk av, og et opprør ble startet i Managua. Mot slutten av måneden hadde sandinistene kontroll over mesteparten av Nicaragua, inkludert Léon og Matagalpa, de to største byene etter Managua, men Somozas menn holdt fortsatt hovedstaden. 17. juli frasa Somoza seg stillingen som president og flyktet til Miami, men fikk ikke innreisetillatelse til USA av president Jimmy Carter. En dag senere brøt regimet hans sammen. Somoza og flere av hans tilhengere flyktet deretter til Paraguay, som ble styrt av diktatoren Alfredo Stroessner. 17. september 1980 ble Somoza Bebayle myrdet i eksil i Asunción. 19. juni inntok FSLN Managua, og dermed hadde de oppnådd sitt første revolusjonære mål.
Den sandinistiske overtagelsen av styret ble starten på den nicaraguanske revolusjon, som kom til å vare fram til 1990. FSLN opprettet 16. juni en midlertidig junta, først en provisorisk regjering, regjeringsjuntaen for nasjonal gjenoppbygning (Junta de Gobierno de Reconstrucción Nacional) som offisielt skulle styre landet, med lederen Daniel Ortega i spissen. De øvrige medlemmene av juntaen var to representanter for høyresida, Alfonso Robelo og Violeta Barrios de Chamorro og to aktivister fra venstresida, Sergio Ramírez og Moisés Hassan.