Blackburn Rovers Football Club er en engelsk fotballklubb som ble stiftet i 1875 og var en av 12 klubber som startet The Football League i 1888. «Rovers», som er kallenavnet til Blackburn, spiller hjemmekampene sine på Ewood Park i Blackburn. Byen Blackburn ligger i den engelske regionen Lancashire i Nordvest-England, omtrent fire mil nord for Manchester.
Historie 1875–1945 Fra oppstarten Den 5. november 1875 holdt to herrer ved navn John Lewis og Arthur Constantine et møte angående oppstarten av et fotballag. Dette var starten på Blackburn Rovers Football Club. Deres første kamp var mot et lokalt lag, et oppgjør som endte 1–1. Klubben var med på å starte den engelske ligaen, The Football League, som ble startet i 1888. Sesongen endte med seier til Preston, med Aston Villa og Wolverhampton Wanderers på de neste plassene. Det ble med en 4.-plass på Blackburn dette året. Året etterpå klatret de opp på 3.-plass. Deretter ble det ingen medaljer før en ny 3.-plass i 1909/1910. Det var starten på klubbens første storhetstid. Klubben kunne løfte seriegullet både i 1912 og 1914, samt at det ble en ny 3.-plass i 1915.
Mellomkrigstiden Blackburn spilte i toppdivisjonen frem til dens første nedrykk i 1935/1936. I perioden mellom verdenskrigene var høydepunktet seieren i FA-cupen i 1928. Dette var klubbens sjette, og foreløpig siste seier i FA-cupen. I finalen ble Huddersfield Town slått 3–1, og Rovers første mål kom før minuttet var spilt. Det var et noe overraskende resultat, ettersom Huddersfield tok seriesølv for andre året på rad og som i årene før hadde tre strake ligagull. Serien var jevnere poengmessig den gang grunnet kun to poeng for seier. Nevnte sesong var Blackburn Rovers kun tre poeng fra nedrykk, samtidig var de tre poeng fra fjerdeplass.
Sett bort fra seieren i FA-cupen i 1928, var det ikke mye å glede seg over for fansen når det gjelder tabellplasseringene i årene mellom krigene. En sjuendeplass i 1928–1929 som ble fulgt opp med en sjetteplass året etter, var det klubben presterte av topplasseringer. Klubben var en middelhavsfarer etter dette, og frem til nedrykket i mai 1936. 44 år i toppen var fasiten.
Før krigen brøt ut i 1939 og serien tok en uønsket pause, vant Blackburn den nest øverste divisjonen. Dermed var de tilbake i det gode selskap da fotballen tok til igjen etter krigens slutt. Riktignok ble sesongen sparket i gang i 1939, men etter tre spilte kamper ble serien avbrutt.
1945–1960 Etter krigen: Spill med de nest beste Etter at tyskerne måtte se seg slått i 1945, begynte Blackburn også å slite. Turen gikk ned i 2. divisjon, hvor klubben forble en middelshavsfarer i fem sesonger. I de fem neste sesongene var de et topplag. Etter to strake fjerdeplasser, hadde klubben bare West Ham foran seg i 1957/1958-sesongen. Dermed kunne klubben feire opprykk etter ti sesonger blant de nest beste.
Selv om klubben fremdeles lå i 2. divisjon i 1957/1958-sesongen, greide de å slå ut storheter som Everton FC og Liverpool FC, på sin vei til semifinalen i FA-cupen. Blackburn tok sogar ledelsen mot Bolton Wanderers på Maine Road, men tapte de til slutt kampen. Bolton gikk helt til topps samme år i FA-cupen.
Laget som rykket opp i 1958 bestod av Woods, Eckersley, Leyland, Whelan, Johnston, McGrath, Dobing, Douglas, Clayton R., Vernon og Mclead.
Tilbake blant de store I tiden rundt opprykket i 1958, ble mange unge rovere introdusert på Ewood Park. Ronnie Clayton, Bryan Douglas, Roy Vernon og Peter Dobing var unggutter, sultne på suksess, samtidig som erfarne Matt Woods og Ally McLeod ble signert. Fra før av regjerte legendariske Tommy Briggs på topp.
1960-årene En tur til Wembley Blackburns foreløpig siste FA-cupfinale, var mot Wolverhampton Wanderers i 1960. Følgende spillere var i troppen: Ally MacLeod, Derek Dougan, Eddie Thomas, Bryan Douglas, Dave Whelan, Roy Isherwood, Mike England, Ronnie Clayton, Harry Leyland, Matt Woods, Peter Dobing, John Bray og Mick McGrath.
Dessverre var det ting som skjedde utenfor banen som flyttet fokus litt bort fra kampen. Flere lojale fans fikk ikke muligheten til å få tak i billetter, og Derek Dougan ba om å bli solgt. Dessuten gikk det rykter om at spillerne selv solgte billetter på svartebørsen, så forutsetningene før kampen kunne vært bedre.
I selve kampen bar spillerne preg av å ikke ha dagen. Så snart Wolves tok ledelsen, ga de aldri slipp på kampen og vant til slutt 3–0. Dette var i de dagene da bruk av innbyttere ikke var lov. Dermed måtte Blackburn slutte kampen med ti mann da Dave Whelan brakk foten. (Dette var samme Whelan som over 40 år senere brakte Wigan til Premier League).
Sesongen etter endte med en 8.-plass i ligaen og spillere som Keith Newton, Andy McEvoy aog Fred Pickering begynte å etablere seg på førstelaget. Dette kom dessverre i skyggen av at lønnstaket for spillerne ble opphevet. Viktige spillere som Dobing og Dougan forsvant. Heldigvis godtok de fleste andre avtalene i sine respektive kontrakter.
I 1962/1963 gjorde Mike England sitt inntog på laget, samtidig som backen Pickering ble gjort om til spiss og scoret imponerende 23 mål på 36 kamper.
Selv etter at lønnstaket var borte, noe som gikk i favør storklubbene, fikk Blackburn respektable plasseringer i ligaen. 11.-plassen i 1962/1963 ble fulgt opp av 7.-plass og dernest en 10.-plass. I første rekke kan klubben takke sin angrepsrekke som bestod av Ferguson, Douglas, Harrison og Pickering. Et av høydepunktene i 1963/1964-sesongen var utentvil nedsablingen av Tottenham, med sifrene 7–1. West Ham ble på 2. juledag slått 8–2 samme sesong. Skader på Douglas og Newton, samt salget av Pickering til Everton, gjorde sitt til at drømmen om seriegull ble knust. Savnet av Pickering ble glemt sesongen etter da John Byrom satte inn 25 mål på 40 kamper.
1965: På vei ned Sesongen 1965/1966 ble en katastrofe for klubben. De startet sesongen lenge etter de andre på grunn av et utbrudd av polio i byen. Dermed var laget på bunn, før de hadde spilt en eneste kamp, og mange påfølgende skader gjorde ikke saken enklere. De maktet bare å vinne åtte kamper totalt og nedrykk var uunngåelig.
Nedrykket førte til at Mike England gikk til Tottenham Hotspur for £95,000, John Byrom til Bolton og Fred Else ble frigitt. På den positive siden handlet de inn den walisiske landslagsspilleren, Barrie Hole, fra Cardiff City for £40,000.
Ved å vinne de tre første kampene ble de utropt som opprykkskandidater. Dette ble forsterket etter innkjøpet av John Connelly, som samme sommer var i Englands tropp som vant VM på hjemmebane.
Utenfor banen ble en tidligere rover, Eddie Quigley, ansatt som ny assistent-manager. Hans taktiske kunnskaper kom godt med i jakten på opprykk og det gikk ikke lang tid før Quigley fikk hovedansvaret for laget. Da Rovers i påsken samme år tapte hjemme for Coventry, svant opprykksdrømmen. Men 4.-plassen var likevel en respektabel plasseringen sesongen sett under ett.
To av de tre sesongene som fulgte, endte på 8.-plass. Men i mellom disse endte Blackburn på 19.-plass. Den sesongen var samtidig en avskjed med legendene Douglas og Clayton. Ferguson og Hole forsvant også ut dørene etter denne sesongen. Tilbake kom Johnny Carey, nå som administrativ manager, i januar 1969. Han la de finansielle bekymringene til side og hentet inn Ken Knighton, Alan Hunter og Brian Hill for tilsammen £ . Dessverre var klubben nødt til å slippe Keith Newton til Everton, noe som var med på å vise hvilken vei det bar.
1970-årene Besøk i 3.divisjon I de forhenværende sesongene hadde Blackburn startet sesongene bra, for så å falle av mot slutten. Dette var ikke tilfellet i 1970/1971. Da hadde klubben en dårlig start, og ting ble bare verre. Klubben brukte rekordsummen £ for Jimmy Kerr. Han spilte bare elleve kamper før han ble skadet og ble nødt til å legge opp.
Samme sesong, når Blackburn hadde en liten god periode, solgte de Ken Knighton til Hull City for £ . Dette måtte gjøres for å bedre den forferdelige økonomiske situasjonen. Dermed forsvant Blackburn stille og rolig ned i 3. divisjon.
Det ble en dårlig start på den nye sesongen i ny liga. Til tross for at klubben hadde ansatt Ken Furphy som manager. Han hadde god erfaring med spill i de lavere divisjoner. Den dårlige starten førte til økt transferaktivitet. Alan Hunter og Graham Moseley forsvant. Bobby Bell forsvant også, etter kun 14 dager dager i klubben. Grunnen var at klubben etter salget satt med £ fortjeneste. Av de som kom inn var blant annet Tony Field, Barry Endean og Johnny Price. Et annet viktig kjøp var signingen av forsvaren John McNamee. Han ble hentet for å bringe muskler inn i det bakre ledd.
Sesongen etter var laget mer samspilt, og laget spilte i en periode 19 kamper på rad uten tap. Dessverre var Blackburn for langt bak til å ta igjen Notts County, og det endte med 3.-plass.
1973/1974-sesongen var en stor skuffelse. Ken Furphy forlot klubben til fordel for Sheffield United og Rovers fikk Gordon Lee som ny manager. Manageren brukte lang tid på å evaluere laget og samspille nytt lag, dermed endte laget på 18.-plass.
Manageren brukte foran den neste sesongen tiden til å restrukturere laget. Han hadde allerede mye talent i laget med Parkes, Heaton, Fazackerley og Metcalfe. Laget ble ytterligere forsterket med Ken Beamish, Graham Hawkins og Graham Oates. Blackburn tok grep fra start av og kjempet i tet, og de hadde hjemmepublikum med seg. 2. juledag samlet det seg imponerende tilskuere på Ewood Park. En av de hardeste opprykksrivalene var Plymouth. Etter å ha tapt 2–1 hjemme, ville Rovers ha revansje på bortebane. Det startet ikke bra, med to mål i mot. Blackburn reduserte før pause, og en fantastisk 2. omgang ga dem en flott 5–2 seier.
Blackburn lå på 1.-plass foran siste serierunde, og hadde møtt opp for å følge Rovers mot Wrexham. Bare et 5-målstap kunne hindre dem tittelen. Det store pulikumsoppmøtet til tross; oppgjøret endte målløst.
The Bald Eagle has landed Gordon Lee forsvant til Newcastle United etter opprykket. Jim «The Bald Eagle» Smith tok over, men klubben slet i gjensynet med 2. divisjon. Klubben innkasserte bare 38 poeng, noe som holdt til 15.-plass.
Sesongen etter var det antydning til forbedringer og klubben endte på 12.-plass. I 1977–1978 var klubben en av opprykkskandidatene, takket være gode offensive spillere i Kevin Hird, Dave Wagstaffe og John Bailey. Et høydepunkt denne sesongen var seieren på Turf Moor mot rivalen Burnley på 2. juledag. Kampen var ikke så jevn som resultatet 3–2 skulle tilsi. Sesongen endte med bare tre poeng på siste åtte kamper. Det ble 5.-plass.
Det var i denne elendige sesongavslutningen Jim Smith bestemte seg for at han hadde bedre karrieremuligheter i Birmingham City. Jim Iley erstattet Smith. Hans opphold varte bare i 172 dager, og førte bare til dårlige resultater, misfornøyde spillere og oppgitte fans.
Howard Kendall John Pickering fikk oppgaven å bringe skuta tilbake på rett kjøl. Til tross for seier i de tre siste kampene, måtte laget ta den tunge veien tilbake til 3. divisjon.
Før sesongen tok til, gjorde klubben noe de ikke hadde gjort før; de ansatte spillende manager. Navnet var Howard Kendall. Selv om han ikke fikk den starten han hadde ønsket og klubben lå et godt stykke bak teten ved juletider, snudde det seg dramatisk. Fra og med 12. januar 1980, vant Blackburn 13 av 14 kamper. Opprykket var i boks da kalenderen viste mai, og de havnet på 2.-plass.
1980-årene En middelhavsfarer i 2. divisjon Den følgende sesongen imponerte Rovers og tok 2. divisjon med storm. Bare målforskjell sørget for at det ikke ble opprykk for andre på rad. 4.-plassen de fikk dette året, skulle vise seg å bli klubbens beste ligaplassering, frem til Jack Walker tok over.
Arbeidet Kendall gjorde i Blackburn hadde ikke gått upåaktet hen. Sommeren 1981 sa han fra seg managerjobben og gikk til 1.-divisjonslaget Everton.