Offshore lastesystemer er laget for å overføre hydrokarboner (som regel råolje) på en sikker måte fra en oljeplattform til et tankskip. Lastene kan representere både helserisiko for mannskap og fare for miljøet. Overføringssystemet og tankskipene har til dels kompliserte systemer for å tømme lasten fra plattformene, overføre den og å fylle tankskipene. thumb|Offshore lasting med en bøye på Puthuvypinfeltet i Kochi i India. Foto: TitusEapen i 2008
Typer systemer for lasting til havs På verdensbasis er det flere systemer i bruk. De mest brukte systemene er listet nedenfor. De markedsføres under forskjellige navn avhengig av leverandør. I tillegg er det utviklet et stort antall andre systemer til ulike formål, men som ikke er kommet lengre enn til tegnebrettet.
Tandemlasting Ved direkte overføring av olje fra plattformen (oftest en FPSO (Floating Production Storage and Offloading) eller FSU (Floating Storage Unit)) til tankskipet trengs det systemer i begge ender av overføringen.
Stern discharge systems SDS (engelsk stern discharge system) er systemet på plattformen. Det består av en pumpe som kan pumpe råoljen. Videre en slange (engelsk hose) og en trosse (engelsk hawser). Når de ikke er i bruk, er slangen og trossen oftest rullet opp på en trommel.
Slangene er typisk fra 120 meter lange og har en tykkelse på 16 eller 20 tommer. De har typisk en kapasitet på å overføre mellom 4 000 og 10 000 m3 olje per time. Høy kapasitet gir kortere tid for å fylle tankskipet og kortere ventetid på feltet, men kan gi større utslipp om uhellet er ute og høyere investeringer i utstyr.
Trossene er vanligvis laget av fibertau eller kevlar, men en del av trossen er kjetting for å kunne få en effektiv festing av trossen på tankskipet.
Rundt slangetrommelen lages det normalt en mellom 10 og 20 cm høy kant (engelsk gutter bars) for å hindre at mindre oljeutslipp eller oljesøl går direkte i sjøen.
Bow loading systems thumb|Baugen på «Heather Knutsen» BLS (engelsk bow loading systems) er systemet på tankskipet. Det består av vinsjer, kjettingstopper, manifold, ventiler med tilhørende rørarrangement og lagerplass til trossen.
Operasjonene Baugen på tankskipet manøvreres mot hekken til plattformen til en avstand på 70 til 100 m. For noen av de nyeste løsningene prøver en å ha en avstand på om lag 200 m, der baugen på tankskipet ikke peker mot produksjonsplattformen (inkludert "bananløsning"). Tankskipet holdes i posisjon og rett retning med dynamisk posisjonering. Plattformen kobles til tankskipet ved at en tynn line enten skytes direkte fra plattformen til tankskipet med et luftgevær, eller at linen først overføres til et standbyfartøy som så skyter den over til tankskipet. Linen er 3-4 mm tykk og kalles gjerne skyteline. Skytelina brukes til å overføre forløperen (et tykkere tau). Forløperen bruker denne til å trekke trossen over fra plattformen til tankskipet. Trossen blir trukket over til tankskipet med en fortøyningsvinsj. Første del av trossa er kjetting, og den festes i en kjettingstopper. Trossen skal bidra til at slangen ikke får for mye strekk. Strekket overvåkes også ved strekkmålinger med tilknyttede alarmer. Trossen vil ryke før slangene får skadelige horisontallaster, og før vinsjen eller kjettingstopperne ryker. Trosser har i noen tilfeller røket på norsk sokkel, forårsaket av overlast, slitasje eller nedbryting. En vil normalt ikke koble seg til dersom signifikant bølgehøyde er mer enn 4,5 m.
På kjettingen er det festet en sjakkel med en slangetrosse. Ved hjelp av trossen blir lasteslangen overført. Det er en endekobling på slangen som overføres, som kobles til en ventil på tankskipet. Type ventil varierer mellom leverandørene, og kan være en kuleventil (som levereres av APL) eller et system med svivler (som levereres av Aker Pusnes). Rørsystemet på tankskipet blir klargjort. Etter flere automatiske kontroller ved kontrollinstrumenter for overvåking og telemetri, og etter visuelle inspeksjoner blir det gitt klarsignal («grønn linje» - «green line») fra tankskipet, om at overføringen kan starte. Plattformen starter så pumpingen og oljen fordeles i tankene på tankskipet.
Dersom noen del av den grønne linjen skulle falle ut under pumpingen, vil det føre til automatisk og kontrollert stansing av pumpingen ("ESD1") eller automatisk frakobling av slangen ("ESD2"), avhengig av hva som er galt. I tillegg kan operasjonen stanses manualt. Slangen vil ligge i sjøen. Dersom en nødutløser slangen vil slangen kunne svinge tilbake og treffe produksjonsinnretningen eller havbunnen, og bli skadet. Noe olje vil også gå i sjøen. Slangen må etter slike hendelser kontrolles og inspiseres, før den kan tas i bruk igjen.
Når lastingen er avsluttet blir lasteslangen spylt med sjøvann, for å få ut de siste restene av olje. Slangen fylles så med nitrogen. En kobler så slangen og trossen fra, og den dras tilbake på trommelen på plattformen. Ved frakoblingen vil omtrent en desiliter olje gå på sjøen. Tankskipet tar så lasten med til land.
Tandemlasting fra produksjonsplattformer til tankskip foregår fra Balderfeltet, Jotunfeltet, Alvheimfeltet, Nornefeltet, Glitnefeltet, Vargfeltet, Skarvfeltet, Njordfeltet, Goliatfeltet og Knarrfeltet. Det er også planlagt fra Aasta Hansteen-feltet og Johan Castberg-feltet.
Leddlagrede tårn ALP (engelsk articulated loading platform) eller SPM (engelsk single point mooring) er systemer som består av en vertikal søyle festet til havbunnen. Det er et roterbart ledd på havbunnen. På toppen av søylen er det gjerne et mindre oppholdsrom for de som gjør vedlikehold og et helikopterdekk.
Oljen kommer i rørledning fra plattformen til bøyen og overføres gjennom en kuleventil på havbunnen, inn i søylen, ut en utstikkende bom på bøyen, via slanger til tankskipet.
Tankskipet styres til det er like ved bommen på bøyen. Slangen på bommen trekkes over på tankskipet, og lastingen kan begynnes.
I Norge har det vært slike systemer på Statfjord C SPM fra 1984 til 2012, Statfjord A ALP fra 1977 til ca 1986, Statfjord B SPM fra 1982 til ca 1990, Gullfaks SPM 1 fra 1986 til 2014 og Gullfaks SPM 2 fra 1987 til 2014.
Flytebøyer Det finnes også systemer med forankrede bøyer som flyter i sjøen. De er mest brukt der det er mildere bølgeklima enn i Norge.
CALM-bøyer (engelsk Catenary Anchor Leg Mooring)http://www.marin.nl/web/Ships-Structures/Offshore-structures/CALM-buoy.htm ble testet i Sverige første gang i 1958. To bøyer ble installert på Ekofisk i 1970, og tatt i bruk i 1971.Krogstad, 1993. De ble betegnet SBM-1 og SBM-2. De ble tatt ut av bruk da oljerørledningen fra Ekofisk til Teeside ble åpnet i 1975. Av leverandører av slike bøyer finner vi APL i Arendal, som blant annet har levert til Daliafeltet utenfor Angola.
Draugen FLP (engelsk Floating loading platform) har vært i bruk fra 1993, men ble fjernet i 2012. Det var en forankret bøye, der den øverste delen består av en vertikal søyle, som for de leddlagrede tårnene.
Selve overføringen av oljen er mye likt som for leddlagrede tårn.
Undervannsbøyer UKOLS (engelsk Ugland-Kongsberg Offshore Loading System) eller bare OLS er en undervannsbøye med et oppdriftlegeme. Bøyen holdes i vannsøylen av oppdriften. Når tankskipet ikke er tilstede flyter bøyen om lag 55 meter under havflaten. Den er ikke forankret og holdes på plass av oppdriften og slangen. Den øverste delen av slangen henger ned fra bøyen mot havbunnen.K. Mork: Statfjord 'A' Offshore Loading System (UKOLS), OTC 5747, Offshore Technology Conference, Houston, 1988.
Når tankskipet kommer, vil et hjelpefartøy plukke opp slangen. Den vil overføre slangen til tankskipet. Koblingshodet på lasteslangen blir så koblet til et ventilhode i baugen på tankskipet.
Oljen overføres fra plattformen i rørledning til havbunnsramma, går gjennom et stigerør opp til en svivel som er festet under bøyen og overføres via et fleksibelt stigerør (slange) til baugen på tankskipet.
I Norge er systemet brukt på Statfjordfeltet og Gullfaks, med bøyene Statfjord OLS A som ble tatt i bruk i 7. mai 1987, Statfjord OLS B som ble tatt i bruk 23. september 1990, Gullfaks OLS 1 som ble tatt i bruk juni/juli 2014, og Gullfaks OLS 2 som ble tatt i bruk i september 2014.
Et liknende systemet ble i 2012 installert på Draugenfeltet, og omtales som Framo submerged loading.http://www.eabeng.no/?page=1&news=15http://www.ptil.no/nyheter/samtykke-til-bruk-av-nytt-undervannslastesystem-paa-draugenfeltet-article8746-24.html
Turretløsninger STL (engelsk Submerged turret loading) eller STP (engelsk Submerged Turret Production) er undervannsløsninger. STL brukes på tankskip og STP på produksjonsskip, men er i hovedsak like i bruksmåten.
STL-bøyen er forankret. På Heidrunfeltet er det en rekke ankere plassert i ring omkring STL-bøyen om lag 400 meter unna. Til hvert anker er det festet en kjetting som går til en oppdriftsbøye, som flyter om lag 50 meter over havbunnen. Fra oppdriftsbøyene er det igjen ståltau til STL-bøya som flyter om lag 40 meter under havflaten og 260 meter over havbunnen. Bøya har selv nødvendig oppdrift for å kunne flyte her. Når bøyen er festet til skipet fungerer forankringen også som forankring til skipet. Forankringen er derfor dimensjonert for å kunne tåle hundreårsvær festet til skipet. Når skipet er koblet til bøya stoppes DP-systemet, og det ligger bare forankret. Ved ekstrem sjø, vil DP systemet aktiviseres for å skåne forankringsutstyret for påkjenninger.
Tankskipet må ha turret for å kunne bruke denne løsningen. Turret er et hull i skroget fra undersiden og opp mot dekket. Skipet må være spesiallaget for å kunne bruke denne løsningen. Når tankskipet kommer i posisjon fylles turreten med vann. Det åpnes en luke fra sjøen og inn til turreten slik at det er åpent for bøyen å komme inn. STL-bøyen trekkes så opp i åpningen. Den er konisk utformet og passer nøyaktig til åpningen i turreten. Når den er trukket opp vil en pakning sikre at det ikke er forbindelse med vannet inne og ute. En pumper så ut vannet over bøya, og kobler lasteslangen som følger med bøya til en ventil på tankskipet. Ventilen åpnes og en sjekker at alt er i orden. En gir så beskjed til plattformen at alt er klart.
Plattformen pumper så råoljen gjennom en rørledning på havbunnen, opp gjennom et stigerør til bøyen og ventilen, og så videre inn i tankene i skipet. Løsningen har også den fordelen at om det skulle bli lekkasje i koblingen, vil lekkasjen bli inne i tankskipet og ikke til sjø.
Når tankene er fulle stopper pumpingen. En kobler fra lasteslangen. Så fylles det igjen med sjøvann i turreten og bøyen løses ut. Bøyen synker så ned til den dypden den skal være. På tankskipet stenges så luken til turreten. En pumper ut vannet, og drar så til land med oljelasten.
I Norge er dette lastesystemet i bruk på Heidrunfeltet, der to bøyer ble installert i 1995. I tillegg brukes systemet også på Åsgard C, Navion Saga på Volvefeltet, Alvheimfeltet og Njord B, men der brukes de som faste systemer knyttet til permanent plasserte flytende lager- eller produksjonsenheter.
Havbunnsløsninger Single Anchor Loading (SAL) er et fortøyningsassistert system; det har en fortøyningsline som løper fra ankeret til tankskipets kjettingstopper. Selv om systemet er tiltenkt lasting med dynamisk posisjonerte tankskip, gir fortøyningssystemet en økt sikkerhet under lasteoperasjonen. SAL ble første gang brukt på Sirifeltet i Danmark i 1998, og har siden blitt installert på flere felt. I dag er dette er velprøvd system. Systemet tillater tankskipet å rotere fritt med været.
Single loading system (SLS) er ikke i bruk på norsk sokkel, men var planlagt brukt på Ymefeltet, men det er nå satt vent. Det består av en rørledning fra en plattform til en slange, som ligger på havbunnen. Slangen trekkes ombord på tankskipet. Løsningen er bare egnet på grunt vann.
Norske leverandører De største norske leverandørene er Advanced Production and Loading (APL) og Aker Pusnes begge i Arendal.