Den franske erobringen av Algerie (fransk: La Conquête de l'Algérie (par la France)) begynte i 1830 og var i stor grad ferdig i 1847, da opprørslederen Abd al-Qādir overga seg, selv om væpnet motstand mot erobringen fortsatte helt fram til begynnelsen av det tjuende århundre, da de siste ørkenstammene endelig ble beseiret. Ved påskudd av Alger-regenten Husayn Deys fornærmelse mot den franske konsulen i 1827 invaderte Frankrike i 1830 og erobret fort hovedstaden Alger og andre byer langs den algeriske middelhavskysten. Til tross for indre urolige forhold i Frankrike ble det igjen og igjen besluttet å beholde kontrollen over området, og i de følgende årene ble stadig større hærstyrker satt inn for å slå ned motstand i det algeriske innlandet.
Den algeriske motstanden var i utgangspunktet delt mellom styrkene under Ahmed Bey i Constantine, som styrte på vegne av den osmanske sultanen og som hovedsakelig opererte øst i landet, og de nasjonalistiske kabylene i vest. En fredsavtale med de berberske nasjonalistene under Abd al-Qādir i 1837 gjorde at franskmennene da kunne fokusere på å beseire de osmansklojale styrkene, noe de gjorde i erobringen av Constantine i 1837. Abd al-Qādir fornyet senere sin motstand mot okkupasjonen, men ble i 1842 endelig drevet inn i Marokko av en stor og hardhendt fransk ekspedisjon. Dette førte to år senere til den første fransk-marokkanske krig, hvor Marokko ble beseiret og derfor måtte jage alQādir ut av landet. I 1847 overga al-Qādir seg for siste gang, men i det algirske innlandet fortsatte motstanden ledet av for eksempel kabylen Lalla Fadhma N'Soumer, og Frankrike måtte bruke flere tiår for å kunne pasifisere innlandet og de algirske delene av Sahara. Ikke før i 1902 overga den siste stammesjefen i sørvest, Shayk Bouamama, seg, etter å ha motstått erobringen siden 1882, da praktisk talt hele landet var under fransk kontroll.
Invasjonen og erobringen førte til at Algérie ble gjort til en fransk koloni, og de nordlige delene av landet ble i 1848 omgjort til franske departementer, integrerte deler av Frankrike (mens de sørlige delene fremdeles var under den franske hærs okkupasjon) på samme måte som for eksempel Corsica. Erobringen ble etterfulgt av en fransk og europeisk utvandringbølge til Algerie. Slik var den franske erobringen en forutsetning for den følgende og svært blodige algeriekrigen på midten av 1900-tallet.
Bakgrunn thumb|left|Den britiske-nederlandske bombardementet av Alger i august 1816. De nordlige delene av Algérie ble ført erobret for Det osmanske riket av Hayreddin Barbarossa i 1517. I de følgende århundrene utgjorde de nordlige delene av Algérie noen av de såkalte "Barbareskstatene", som angrep europeiske og amerikanske skip under osmansk beskyttelse. Før invasjonen i 1830 ble deler av Algérie styrt av det osmanske regentskapet Alger, og hadde da ligget under osmansk styre i nærmere 300 år.
Erobringen av Algérie ble igangsatt i Bourbonrestaurasjonens siste dager av kong Karl X for å øke hans popularitet blant franskmennene og særlig i Paris, hvor det bodde mange venteraner fra napoleonskrigene. Han trodde at dette ville føre til økt patriotisme blant franskmennene og overskygge hans innenrikspolitikk ved å utkjempe "trefninger med deyen."
Algerie var i 1830 bare delvis under osmansk kontroll. Deyen styrte hele regentskapet Alger (egentlig Al-jazā’ir), men hadde bare direkte kontroll i og rundt Alger, mens beyliker styrte noen av de ytre områdene, slik som Oran og Constantine (som i motsetning til de to andre nevnte byene ikke ligger ved kysten, men omtrent 80 km inn i landet). Resten av regentskapets territorium, som inkluderte mye av innlandet, var nominelt under osmansk kontroll, men ble i virkeligheten styrt av lokale berberske og arabiske stammeledere. Deyen styrte også i stor grad uavhengig av den osmanske regjeringen i Konstantinopel, selv om tyrkiske janitsjarsoldater utplassert i Alger støttet (eller kontrollerte, avhengig av det historiske perspektivet) deyen. Regentskapets territorium delte i vest grense med Sultanatet Marokko og i øst med det osmanske regentskapet Tunis. Den vestlige grensa var nominelt Tafnaelva, men var i virkeligheten porøs på grunn av stammebåndene som gikk på tvers av elva.
1827-30: Vifte-affæren og blokade av Alger thumb|left|Vifte-affæren i 1827 mellom den tyrkiske pasja Husayn Dey og den franske konsul Pierre Deval var franskmennenes påskudd for invasjonen. I 1790-åra hadde den første franske republikk avtalt å kjøpe hvete for den franske hær fra to jødiske handelsmenn i Alger, og Karl X var tilsynelatende ikke interessert i å betale tilbake republikkens gjeld til handelsmennene. Disse handelsmennene, som hadde ubetalt gjeld til Husayn Dey, osmanernes hersker i Alger, hevdet de ikke kunne betale sin gjeld før Frankrike betalte sin gjeld til dem. Deyen hadde forsøkt å forhandle med den franske konsulen Pierre Deval for å finne en løsning uten å oppnå resultater, og han hadde mistanker om at Deval hadde sammensverget seg med handelsmennene mot ham, særlig da den franske regjeringen ikke gjorde noe forsøk på å tilbakebetale handelsmennene i 1820. I tillegg ble deyen irritert da Devals nevø Alexandre, konsulen i Bône, befestet franske varehus i Bông og La Calle og slik gikk imot tidligere avtaler.
Etter et konfliktfylt møte mellom deyen og Deval 29. april 1827, hvor Deval nektet å komme med tilfredsstillende svar, angrep deyen Deval med sin vifte (og dermed ble saken kjent som Affaire de l'Éventail – Vifte-affæren). Karl X brukte denne fornærmelsen mot sin diplomatiske utsending til å først kreve en unnskyldning fra deyen og ga deyen i juni et ultimatum, og så til å sette i gang en blokade mot havna i Alger. Blokaden varte i tre år, og kom først og fremst til å skade franske handelsmenn som da ikke kunne handle i Alger, mens barbareskpiratene likevel klarte å slippe gjennom blokaden. Da Frankrike i 1829 sendte en ambassadør til deyen med et forslag om å starte forhandlinger, svarte deyen med å skyte kanonkuler mot at av de blokaderende skipene. Franskmennene bestemte seg for at tiden var kommet for å vise større styrke.
Etter ambassadørens mislykkede besøk utnevnte Karl Jules de Polignac, en ytterliggående konservativ til statsminister, noe som skapte uro i den liberale franske opposisjonen, som da utgjorde et flertall i nasjonalforsamlingen. Polignac begynte forhandlinger med Muhammad Ali av Egypt for essensielt å dele opp Nord-Afrika, men Ali, som var under sterk britisk innflytelse, til tross for at han formelt var en osmansk vasall, slo senere fra seg forslaget. Da den folkelige opinionen snudde seg mot Polignac og kongen, tenkte kongen at en utenrikspolitisk seier, som for eksempel å erobre Alger, ville snu opinionen mot dem igjen. Fra 1827 til 1830 ble det utkjempet flere mindre trefninger mellom franskmenn og algeriere, og på fransk blir blokaden og hendelsene rundt denne kjent som Guerre d'Alger – Algerkrigen.
Erobringen av det osmanske regentskapet thumb|Angrepet på Alger fra havet 29. juni 1830, malt av Theodore Gudin.
1830: Alger Dette førte til at admiral Guy-Victor Duperré overtok kommandoen over en armada på 567 krigs- og transportskip i Toulon og satte ut mot Alger. Ved å følge en plan som opprinnelig hadde blitt utarbeidet av Napoléon I for en invasjon av Algérie i 1808 landsatte general Louis Auguste Victor de Ghaisne de Bourmont 34.000 soldater 27 km vest for Alger, ved Sidi Ferruch, 14. juni 1830. For å møte den franske hæren sendte deyen 7000 janitsjarer, 19.000 soldater fra beyene av Oran og Constantine og 17.000 kabyler. Franskmennene opprettet et sterkt brohode og rykte fram mot Alger, noe de var i stand til delvis på grunn av sitt overlegne artilleri og sin bedre organisering. 19. juni beseiret franskmennene deyens hær i slaget ved Staouéli, og inntok Alger 5. juli etter et tre uker langt felttog. Deyen gikk med på å kapitulere mot at han beholdt sin egen frihet og tilbudet om å beholde sin personlige formue. Fem dager senere dro han i eksil i Napoli med sin familie. De tyrkiske janitsjarene forlot også området, og dro tilbake til Tyrkia. Slik endte 313 år med osmansk styre i Algérie.
Selv om franskmennene formelt hadde gått med på å bevare friheten, eiendommen og religionsfriheten til innbyggerne, begynte de straks å plyndre byen, og arresterte og drepte folk for vilkårlige grunner, og okkuperte eiendom og ødela religiøse steder. Fram til midten av august hadde de siste restene av de tyrkiske autoritetene systematisk blitt deportert uten at de fikk en mulighet til å avvikle sine formuer. Et estimat tyder på at mer enn 50 millioner francs gikk over til private eiere under plyndringen, som kom til å bli en viktig faktor i det senere forholdet mellom den franske okkupasjonsmakten og de innfødte algerierne. En fransk kommisjon skrev i 1833 at franskmennene drepte folk ut ifra enkle antagelser om forbrytelser uten rettssaker, og det var alltid tvil om hvorvidt disse folkene var skyldige, at de massakrerte folk som ikke bedrev noen farlig aktivitet og at de "overgikk barbarenes barbarskap." En viktig sideeffekt av utkastelsen av tyrkerne var at den skapte et maktvakuum i store deler av området, hvor motstand mot den franske okkupasjonen umiddelbart begynte å oppstå.
Nyhetene om Algers fall hadde knapt nådd Paris da Karl X ble styrtet i julirevolusjonens "tre strålende dager" i juli 1830, hvor Karls fetter Ludvig Filip, "borgerkongen," som skulle styre over et konstitusjonelt monarki. Den nye regjeringen besto av liberale som hadde motsatt seg Alger-ekspedisjonen, og nølte med å fortsette erobringen det gamle regimet hadde begynt. Det viste seg riktignok at seieren over deyen var enormt populær blant folket, og Ludvig-Filips nye regjering trakk bare en del av invasjonsstyrken ut av området. General Bourmont, som hadde sent soldater for å okkupere Bône og Oran, trakk disse styrkene tilbake med den intensjon å vende tilbake til Frankrike for å gjeninnsette Karl på den franske tronen. Da det ble klart at hans soldater ikke støttet denne planen, sa han opp stillingen og gikk i eksil i Spania. Ludvig-Filip erstattet han som lederen for Alger-invasjonen med Bertrand Clausel (eller Clauzel) i september 1830.
Beyen i Titteri, som hadde tatt del i slaget ved Staouéli, forsøkte å koordinere motstand mot franskmennene sammen med beylikene som styrte Oran og Constantine, men de var uenige om motstandens lederskap. Clausel ledet en fransk kolonne på 8000 mann til Médéa, Titteris hovedsat, og mistet 200 mann i trefninger. Etter å ha utstasjonert 500 mann i Blida okkuperte han Médéa uten å møte motstand, siden beyen hadde flyktet. Etter å ha installert en støttende bey og en garnison dro han tilbake mot Alger. Da han igjen kom til Blida lærte han at garnisonen der hadde blitt angrepet av kabyler, og hadde drept noen kvinner og barn da de forsvarte seg mot angrepet, slik at byens befolkning hadde gått til opprør mot dem. Clausel bestemte seg for å trekke ut den garnisonen da styrken dro tilbake til Alger.
1836-7: Constantine thumb|left|Ekspedisjonen mot Constantine i 1836.
Ahmed Bey av Constantine hadde suksessfullt ledet folket sitt i å fortsette å motsette seg å bli underlagt fremmed styre, og fortsatte å spille en viktig rolle i motstandskampen mot det franske styret, delvis fordi han selv håpet at han kunne bli Algers neste dey. Marskalk Clausel og Ahmed kranglet diplomatisk om Ahmeds motvilje mot å anerkjenne det franske styret over Bône, som han fremdeles regnet som osmansk territorium, og Clausel bestemte seg for å angripe beyen. I november 1836 ledet Clausel 8700 mann inn i Constantinbeyens område, men ble slått tilbake i den følgende beleiringen av byen, og nederlaget førte til at Clausel ble avsatt. Han ble erstattet av Charles-Marie Denys de Damrémont, som i 1837 ledet en ekspedisjon som suksessfullt inntok byen, til tross for at Damrémont ble drept under slaget. Han ble etterfulgt av Sylvain Charles Valée.
Koloniseringen begynner