Infanteri er en våpenart bestående av soldater som hovedsakelig kjemper til fots. Opprinnelig var infanteriet en av to forskjellige våpenarter; den andre var kavaleriet. Etter hvert som det har kommet flere og flere nye våpenarter har det relativt sett blitt færre infanterister, men i dag er infanteriet fremdeles den viktigste våpenarten.
Infanteri historisk har vært delt opp i lett infanteri og tungt infanteri. I dag deles infanteriet gjerne opp etter hvordan de forflytter seg: Luftmobilt infanteri, motorisert infanteri, mekanisert infanteri, marineinfanteri og annet. Tidligere slåss infanteriet med hånd- og prosjektilvåpen, for eksempel spyd og bue. I dag er de satt opp med automatgeværer og maskingeværer i tillegg til en rekke spesialvåpen for å bekjempe trusler fra for eksempel stridsvogner og fly.
Etymologi Ordet kommer fra mellomfransk infanterie (i betydningen nyfødt, dum og stum) - hvor det betød en enkel fotsoldat som ikke passer for kavaleriet. I praksis ble betegnelsen brukt om en soldat som marsjerer og slåss til fots.
Historie De fleste væpnede styrker i historien har blitt bygget rundt en kjerne av infanteri. Disse soldatene har brukt sine egne føtter for transport til slagfeltet og for taktiske bevegelser. Opprinnelig var infanteriet bare en mobb som slåss på en linje under direkte kommandorop. Etter hvert ble det klart at trening og organisering hadde fordeler, og etter hvert ble infanteriet organisert i avdelinger som kunne utføre manøvre under et slag.
Antikken thumb|Gjenskapning av en romersk infanterist fra de nordlige provinser fra rundt år 175 I antikken fikk man for første gang organiserte militærstyrker. To fremtredende eksempler på organisert infanteri var hellenske falankser og romerske legioner. Infanteriet var den viktigste våpenarten i perioden, både av kulturelle og tekniske grunner. En av de viktigste grunnene var at prosjektilvåpen fra denne perioden var lite effektive. Man kunne ikke holde fienden på avstand på noen god måte, og var avhengig av å møte ham «mann mot mann».
Romerriket hadde sine berømte legioner med tungt infanteri, store avdelinger på mange tusen mann. En høy grad av organisasjon og disiplin var nødvendig for å opprettholde slike store avdelinger. Da Romerriket falt på 400-tallet var det ingen stater som var i stand til å opprette og trene store infanteriformasjoner før i middelalderen.
Romerske og greske hærer besto imidlertid ikke utelukkende av tungt infanteri. Det var også nødvendig med hjelpestyrker (latin: auxilia) som kunne manøvrere i ulendt terreng, beskytte hovedstyrkenes flanker og fungere som tiraljører. Romerne brukte ofte ikke-romere i denne funksjonen. Der hvor legionærene var utstyrt med kortsverd, skjold og korte spyd, var disse hjelpestyrkene ofte utstyrt med kastespyd eller slynger.
Middelalderen og senere thumb|Pikenererer I middelalderen var hestekavaleriet mye i fokus. Pansrede riddere ble rekruttert fra adelen, og infanteriet ble dannet av bønder. Dette ledet til stagnering av teknologien og metodene for infanteristrid. Man brukte fremdeles sverd, spyd og skjold, og ikke før senere i middelalderen ble det noen vesentlig utvikling på våpensiden. Billigere råvarer, spesielt jern, gjorde at våpen som sverd ble videre tilgjengelig.
Senere i middelalderen ble buer brukt mer effektivt til å motvirke kavaleriangrep, som for eksempel i slaget ved Agincourt. Over i renessansen førte også bruk av piker (lange spyd) og hellebarder som nærstridsvåpen til at direkte kavaleriangrep ikke lenger var effektivt. Infanteriet ble da igjen den ledende våpenarten.
Etter hvert som skytevåpnene ble utbredt ble det enklere å trene opp infanterister. Å bli god med bue krevde mange års trening, mens musketerer kunne trenes opp i løpet av uker. Til slutt ble infanteriformasjoner nesten usårlige for kavaleriangrep.
Etter hvert som skytevåpen ble enerådende på slagmarken utviklet man avdelinger og metoder som utnyttet skytevåpnenes egenskaper og demmet opp for deres svakheter. Avdelingene stilte opp på linje, innenfor hørevidde i forhold til befalet. Da skytevåpen var trege å lade om, stilte man opp i flere geledd bakover. De forskjellige geleddene byttet da på å skyte og lade, slik at avdelingen alltid hadde noen som var skuddklare. Tiraljører opererte foran egne linjer for å skape uorden i fiendens linjer.
Mot slutten av 1800-tallet ble skytevåpnene så hurtige å lade at det begynte å bli vanskelig å rykke fram mot en ventende fiendtlig avdeling. Under Krimkrigen og den amerikanske borgerkrigen så man dette flere ganger under slag som endte i rene blodbad.
Moderne tid Etter hvert som moderne transportmidler kom til, spesielt jernbane, ble infanteriet mer mobilt. Tidligere hadde de kommet til slagmarken til fots eller med skip, men nå kunne infanteristyrker flyttes raskt over lange avstander. Fra 1890-tallet satte noen nasjoner opp infanteri på sykkel (hjulryttere), men den store revolusjonen i mobilitet kom på 1920-tallet, da lastebilen kom for alvor.
Tendensen med at hurtigskytende våpen gjorde det vanskelig å rykke fram fikk sin endelige konklusjon da maskingeværet kom på banen. Kombinasjonen maskingeværer, piggtråd og manglende beskyttelse for angriperen gjorde at krigføringen stivnet i skyttergravskrig der det ble konsentrert nok soldater, slik som på vestfronten under første verdenskrig. To faktorer var med på å bryte stillstanden; det ene var utviklingen av stridsvognen, det andre var utviklingen av ild og bevegelse, en infanteritaktikk som la vekt på at infanteriet skulle rykke fram i små grupper, bruke tilgjengelig skjul og dekning på slagmarken, og gjensidig støtte hverandre med ild for å få fienden til å holde hodet nede. Tyske stormtropper, tilbake fra Østfronten etter at Russland trådte ut av krigen, ble trent i denne taktikken og satt inn på vestfronten for å bryte stillstanden.
Erfaringer i verdenskrigene tilsa at infanteriet burde beskyttes bedre mot fiendtlig ild, og det ble utviklet pansrede personellkjøretøyer og stormpanservogner. For å ytterligere øke mobiliteten ble også fallskjermstyrker tatt i omfattende bruk under andre verdenskrig, og under Vietnam-krigen ble helikoptere brukt for å transportere infanteri raskt.
Infanteriets oppdrag thumb|Amerikansk infanteri på patrulje i Luxembourg i 1944. Legg merke til at de holder innbyrdes avstand for å gjøre patruljen mindre sårbar ved bakholdsangrep. Infanteriet brukes oftest til angrep, forsvar eller patruljevirksomhet.
Patruljevirksomhet foregår hele tiden. Målet er å samle etterretning om fiendens styrker, både for å planlegge egne operasjoner og for å unngå å bli overrasket av fiendens trekk. Mellom frontene er det et par hundre meter til et par kilometers avstand, og det er her mesteparten av patruljeringen foregår. Den største faren på patrulje er å havne i et fiendtlig bakhold. I tidligere tider med soldatene oppmarsjert på lange linjer opererte patruljer som tiraljører og skarpskyttere.
Angrep foregår i moderne tid ideelt sett ved at eget artilleri og flyvåpen knuser fiendens stillinger, hvorpå eget infanteri spaserer inn og samler sammen de overlevende og gjør krigsfanger av dem. Hvis etterretningen på egen side, og spesielt patruljevirksomheten, har vært vellykket har man oversikt over de fleste av fiendens posisjoner. Disse kan beskytes med eget artilleri og luftstøtte. Man prøver å ta ut de viktigste posisjonene, så angrepet kan omgå andre posisjoner. Dette er med på å minske egne tap. Godt trente og ledede soldater vil kunne fullføre et angrep selv mot motstand. Tankeløst mot hjelper ikke – det bare øker tapene på egen side. Dette har blitt vist av japanske banzai-angrep under andre verdenskrig og av erfaringer under krigene mellom Israel og araberlandene.
Forsvar foregår ideelt sett når infanteristene har forberedt seg ved å befeste egne stillinger som er godt skjult, med eget artilleri klart til å gi støtte og godt samband til bakre hovedkvarter som har reserver i bakhånd. Fiendens artilleri vil da ikke klare å knuse egne styrker. En tropp er fordelt på et titalls stillinger i et sirkulært område 100–200 meter i diameter. Når artilleriilden opphører, flyttes lags- og støttevåpen ut i stillingene sine og soldatene forbereder seg på angrepet. Hvis fiendens angrep er i ferd med å lykkes, vil ofte egne styrker falle tilbake til neste linje med stillinger.
Andre oppdrag infanteriet får er eskorteoppdrag, bygging av stillinger, forflytning og reorganisering.
En spesiell type oppdrag som har blitt vanligere etter andre verdenskrig er fredsbevarende oppdrag. Det er ofte infanteri som er hovedstyrken her, og tjenesten er en blanding av patruljer, ofte ute blant lokalbefolkningen, etablering av observasjonsposter og vakthold og veiposter. En konvensjonelt trenet infanteristyrke vil trenge tilleggstrening for denne typen oppdrag, da det ofte bærer preg av mer tradisjonelt politiarbeid.
Infanteriutrustning Alle slags våpen som kan brukes av én eller noen få personer har vært brukt i infanteriet. I tidlige tider var spyd, stridsøkser og noen ganger sverd vanlig. De tidligste spydene var bare spisse trepinner, ofte herdet i ilden, eller med spisser av stein eller bein. Senere fikk man våpen av bronse, og så av jern og til slutt stål. De første jernvåpnene var underlegne gode bronsevåpen, men var billigere på grunn av at jern var mer tilgjengelig.
Våpen i antikken og middelalderen thumb|Ringbrynje var noe av det tyngste pansringen som var praktisk for infanterister før skytevåpnenes inntog. I antikken var kortsverd gjeldende, for eksempel den romerske gladius på 60-70 cm. Romerne introduserte også de litt lenger spatha, og fra da av ble «langsverd» et begrep for sverd som var forholdsmessig lange for tidsperioden. I Østen ble sverd med enkel egg populære, mens sverd i Vesten som regel hadde dobbelt egg. Da tyngre kroppspansring ble vanlig i middelalderen ble også sverdene lengre og tyngre for å ha effekt mot pansrede motstandere, men mot slutten av perioden var de umoderne uansett, og ble utviklet til lettere våpen mer egnet for fekting.
Etter hvert ble buer vanlige, og spesielt den engelske langbuen var et viktig infanterivåpen under hundreårskrigen mot franskmennene fra 1337. Skytevåpen tok over for buer og armbrøster, og bajonetten tok over for spyd og sverd. Moderne infanterister er utstyrt med geværer, maskingevær, panservernmissiler og bombekastere.
Skytevåpen Fra slutten av 1800-tallet fram til midten av andre verdenskrig hadde et typisk infanterigevær med kaliber mellom 7 og 8 mm og 5-6 skudd i et internt magasin. Som regel hadde det en manuell sylinderlås. Eksempler er tyske Gewehr 98 og norske Krag-Jørgensen. Fra slutten av andre verdenskrig og fram til 1960-tallet var kaliberet det samme, men ofte var mekanismen semiautomatisk eller helautomatisk, og våpenet hadde rundt 20 skudd i et avtakbart boksmagasin. Eksempler er amerikanske M14 og sovjetiske SKS.
Et moderne infanterivåpen i dag er et automatgevær med kaliber mellom 5 og 6 mm og et magasin med 20 eller 30 patroner. Det er i stand til å avfyre hele magasinet på under tre sekunder. Det som skiller et automatgevær fra et maskingevær er at automatgeværene har lette løp, og blir raskt for varme til å brukes. Etter rundt 100 skudd i rask rekkefølge må de kjøles ned. Eksempler på automatgeværer er amerikanske M16 og britiske L85.
Lagsvåpen thumb|Canadisk infanterist med Bren maskingevær under andre verdenskrig