«Avskjedssang» eller «Gammel vise fra Solør», som også denne visen blir kalt, er en emigrantvise, som skal være skrevet av en mann fra Solør som reiste til Amerika i 1897.
Teksten Jeg skriver til min pike en liten avskjedssangforresten til de venner jeg har i Norges landadjø foreldre kjære og mine søsken smånu vil jeg Jer forlate og reise her ifrå. Ut i det kjære Norge der er jeg barnefødtog her blant disse klipper jeg barnegleden nøt.Her lød min faders stemme og moders kjente røstnår hun til søvn meg dysset det var min beste trøst. Jeg glemmer ei de dager da jeg var i faders hjem,da var jeg glad som fuglen når våren bryter fremisær når mais dage på marken spredte grøntog kleder birkens kroner å ja da var det skjønt. Men akk de barndomsdage de randt så hurtig hensom voverne i bekken og kommer ei igjen.Men minnet om de dage vil aldrigen dø henså lenge som en dråpe blod er i mitt bryst igjen. Nu er min alder gledet til to og tyve årog lysten til Amerika ut i mitt sinn det står,jeg vil min lykke prøve i mine unge år,om jeg meg opp kan leve i fra de husmannskår. Det er så tungt at tenke seg på det ville havhvor hen så mang en yngling har gået til sin gravdet er så tungt at reise fra sin utvalgte vennkan hende vi i livet ei treffes mer igjen. Å vit min kjære pike og hør meg denne gangdet er for deg alene jeg dikter denne sang,det er for deg jeg vover mitt liv på bølgen blåat vi for eftertiden det bedre kunne få. Det blir for deg at prøve på kjærlighetens grunnda får jeg se hva sant du har talet av din munn.Din ed og dine løfter ja favnetak der pådet skal som prentet linje ut i mitt hjerte stå. Jeg tenker på den time da vi skal skilles ad,det mørknes for mitt sinne jeg kan ei være glad.O gid den dag var svunnen i tidens fordum henat jeg igjen var kommen til deg min kjære venn. Hør mine ungdoms venner jeg beder eder kortbefatt Jer ei med piker når I skal reise bort,de røver eders glede og svekker eders motlangt bedre man som ene i vide verden sto. Til slutning vil jeg byde mitt fedreland farvelgid alle ved sitt styre må gjøre rett og skjell,la Norges frie grunnlov som fjell urokket ståog alle svermeånder med skam til grensen slå. Den som har diktet visen sitt navn ei setter neddet står forresten skrevet hos presten på et sted.Dog er jeg født i Grue og ut av husmansstandog akter nu at reise i fra mitt fedreland. Adjø, adjø min pike, adjø for denne gangog glem nu ei den vennen du har i fremmed land.Skal vi ifra hverandre med dødens bud gå henså håper jeg vi treffes hos Gud i himmelen.
Kilder Per Johan Skjærstad: «Gode gamle viser frem fra glemselen», Gyldendal 1982 Alf Prøysen: De gamle visene 2 med Alf Prøysen, Forlaget for Alle 1973
Kategori:Skillingsviser