Nänie eller KlageI norsk litteratur er stykket også kalt Klage, jf Dag Østerberg, Brahms er en komposisjon av Johannes Brahms (op. 82 fra 1881) for blandet kor (sopran, alt, tenor, bass) og orkester. Musikkstykket er en tonesetting av Friedrich Schillers dikt fra 1800 med samme tittel.
Schillers dikt fra 1800 er et uttrykk for weimarklassisismens interesse for motiv og tema fra antikkens Hellas. Brahms brukte diktet i et sorgarbeid etter at hans venn, maleren Anselm Feuerbach, døde. Brahms arbeidet med korverket fra tidlig i 1880 til sommeren 1881.
Nänie – en klagesjanger
Nänie (latin naenia eller nenia, italiensk nenia) var opprinnelig et begrep for klagesanger som ble framført under begravelsesprosesjonene i antikkens Roma. Da ingen sanger ble skrevet ned, vet vi lite om deres opphav og form. Det er sannsynlig at det dreide seg om tradisjonelle tekster og melodier som ble akkompagnert av fløyte eller lutt. Nenia blir nevnt av blant andre Sveton og Seneca den yngre. Horats og Ovid bruker begrepet «nenia» i betydningen barne- eller eventyrsang.Avsnitt om Nänie i Das neue Lexikon der Musik. Metzler, 1996"nenia", Charlton T. Lewis, Charles Short, A Latin Dictionary, online perseus.tufts.edu - Perseus Tidvis blir begrepet brukt som synonym til trenos, den antikke greske betegnelse for ulike former for klagesanger, som etterhvert ble utviklet til en kunstart.Brockhaus Enzyklopädie, bind 19
Schillers Nänie Schillers dikt Nänie ble første gang publisert i boken Gedichte von Friedrich Schiller, Erster Theil (1800) og ble formentlig skrevet i 1799, kort tid før boken gikk i trykken. Verket stammer altså fra weimarklassisismen, hvis litteratur beskjeftiget seg med greske eposer og myter, antikke etiske idealer og formene i den antikke dikterkunsten. Valget av verseformen distikon understreker forbindelsen til den greske antikken.
Goethes elegi Euphrosyne regnes som den umiddelbare inspirasjonskilde til Schillers Nänie. Det finnes både en form- og innholdsmessig likhet, og Schiller publiserte dessuten Euphrosyne i sin musealmanakk for 1799. Det antas videre at Goethes Achilleis og Schillers egne arbeider med verket Wallensteins Tod («Wallensteins død»), den tredje delen av Friedrich Schillers Wallenstein-trilogi, har hatt innflytelse på utformingen av diktet. Det kunstfilosofiske innhold i diktet er influert av dikterens beskjeftigelse med Karl Philipp Moritz' verk Über die bildende Nachahmung des Schönen (1788).Friedrich Schiller: Sämtliche Werke. Bind 1: Gedichte, Dramen I. Albert Meier (red.), Deutscher Taschenbuch Verlag, 2004.
Teksten thumb|Frederic Leighton: Orfeo ed Euridice (1864). Orfeus vender blikket bort fra Eurydike. Da han til slutt likevel bryter avtalen med Pluto og ser på henne, forsvinner hun i dødsriket for alltid. Schillers dikt
Nänie.Sitert etter Friedrich Schiller: Sämtliche Werke. Nach den Ausgaben letzter Hand unter Hinzuziehung der Erstdrucke und der Handschriften. Bind 3: Gedichte, Erzählungen, Übersetzungen. , Zürich/Düsseldorf: Artemis und Winkler 1996. Auch das Schöne muß sterben! Das Menschen und Götter bezwinget, Nicht die eherne Brust rührt es des stygischen Zeus.Pluto underverdenens gud. Einmal nur erweichte die Liebe den Schattenbeherrscher, Und an der Schwelle noch, streng, rief er zurück sein Geschenk.Da Orfeus mistet sin hustru Eurydike ved et slangebitt, steg han ned i underverdenen. Gjennom sin vakre sang lykkes det ham å bevege Pluto til å gi ham Eurydike tilbake. Da imidlertid Orfeus overtrådte forbudet mot å se på Eurydike, trakk Pluto sin gave (Geschenk) tilbake og Orfeus mistet sin Eurydike for bestandig. Nicht stillt Aphrodite dem schönen KnabenAdonis die Wunde, Die in den zierlichen Leib grausam der Eber geritzt. Nicht errettet den göttlichen HeldAkilles die unsterbliche MutterThetis, Wann er, am skäischen TorI Troja fallend, sein Schicksal erfüllt. Aber sie steigt aus dem Meer mit allen Töchtern des Nereus, Und die Klage hebt an um den verherrlichten Sohn. Siehe! Da weinen die Götter, es weinen die Göttinnen alle, Daß das Schöne vergeht, daß das Vollkommene stirbt. Auch ein Klaglied zu sein im Mund der Geliebten ist herrlich; Denn das Gemeine geht klanglos zum Orkus hinabNorsk meningsoversettelse uten hensyn til versefot Klage Selv det vakre skal dø! Hva guder og mennesker betvinger, rører ikke ved hjertet bak brynjen til stygiske Zevs. En gang kun, mildnet kjærlighet sinnet til mørkets fyrste, men på terskelen, strengt, trev han sin gave tilbake. Ikke kunne Afrodite lege den vakre ynglingens sår, de som villsvinet grusomt rev opp i den sarte kropp. Ikke ble gudenes sønn, reddet av sin evige mor da han falt ved den skaiske port og slik møtte sin skjebne. Men hun steg opp fra havet med Nereus' døtre og klagen begynte over den forherligte sønn. Se! Der begråter gudene, og alle gudinner tillike at det skjønne forgår, at det fullkomne dør. Selv det å være en klagesang i den elskedes munn er herlig, for menigmann klangløst i Orcus forgår.
Diktets innhold Gjenstand for klagesangen i Schillers Nänie er ikke et konkret menneskes død, men noe abstrakt, det vakre i seg selv. Dette vises for det første ved bruken av de gjennomgående abstrakte begrepene das Schöne (det vakre), das Vollkommene (det fullkomne), das Gemeine (det alminnelige). For det andre illustreres Schillers innledende setning «Auch das Schöne muß sterben!» (Også det vakre må dø!) ved tre eksempler fra den greske mytologi, der de avdødes navn ikke nevnes og deres individuelle skjebner dessuten trer i bakgrunnen. Ikke engang Hades, underverdenens gud, nevnes med navn, men som den stygiske Zevs (av Styx, underverdenens elv og Zevs den mektigste guden i det antikke Hellas).
Diktet forutsetter at leseren kjenner mytene som det andre, tredje og fjerde distikon (dobbeltvers) spiller på: Sangeren Orfeus' forsøk på å redde sin brud Eurydike fra underverdenen (andre dobbeltvers), gudinnen Afrodites sorg over sin kjære Adonis (tredje dobbeltvers), og endelig havnymfen Thetis' mislykkede forsøk på å redde sin sønn Akilles fra døden (fjerde dobbeltvers).
Det femte dobbeltverset varsler med det innledende ordet «Aber» (men) en ny tankegang: det forteller om Thetis klagesang over sin falne sønn. Ifølge Odysseen sluttet hun seg til alle nereidene og musene, og rørte mennesker og guder til gråt i 17 dager (sjette distikon).
I det siste dobbeltverset slår Schiller fast at det også er «herrlich» (herlig, prektig) å leve videre som klagesang «im Mund der Geliebten» (i sin kjæres munn); det vakre har på denne måten en mulighet å leve videre etter det jordiske livets slutt. Denne fortrøstningsfulle erkjennelse blir som i det første klagende distikon, innledet med ordet «Auch» (også).
Schillers Nänie kan med rette oppfattes både som sørgesang og som en refleksjon over den samme. Denne dobbeltbunnen er typisk for Schillers lyrikk; «Følelsene slippes aldri løs fra den reflekterende forstands grep.»„Die Empfindung wird nie aus dem Griff des reflektierenden Verstandes entlassen.“Ernst Osterkamp, Schiller: Sämtliche Werke, side 287 thumb|300px|Henry Fuseli: Thetis gråter over Akilles' død (1780)
Verseform Schiller valgte distikon som verseform, der hvert dobbeltvers består av et heksameter og et pentameter. I antikken ble denne formen valgt for de klagende elegier, andre ganger i epigrammer som – ofte i et eneste distikon – ga uttrykk for en tanke. Schillers Nänie kan ikke fullt og helt innordnes en slik diktform, idet det har likhetstrekk med såvel en klagesang som en refleksjon. Denne særstilling kom til syne i diktets plassering i den praktutgaven som Schiller forberedte, men som først utkom etter hans død: i det tredje bindet som inneholder elegier og epigrammer, står det på nest siste side, i en rekke av epigrammer som er omrammet av votivtavler, fulgt av diktet om Trojas ødeleggelse, som er det eneste i dette bindet som ikke er skrevet i distikonets form.
Samtidens og dagens bruk Ved førstegangsutgivelsen var diktet det fjerde siste i en samling, og fikk som ett blant flere lite oppmerksomhet. Det er heller intet som tyder på at diktet hadde noen særstilling for Schiller selv. I hans bekjentskapskrets er det ikke notert noe om hans mening om det. I tysktalende land i dag regnes verket derimot som et av de viktigste blant Schillers dikt, det er med i tallrike tyske lyrikksamlinger og det inngår regelmessig i skoleundervisningen.
Magna Blanke gjendiktet i 1997 Schillers Nänie til dansk,Konsertprogrammet til Danmarks Radios Symfoniorkester for 20. oktober 2008 og Johannes Gjerdåker gjendiktet det til nynorsk i 2006.Friederich Schiller Dei greske gudane og lagnaden Samlaget, 2008
Brahms Nänie Brahms begynte arbeidet med å sette musikk til Schillers Nänie tidlig i 1880. Den direkte foranledningen var Brahms' sorg over vennen, Anselm Feuerbachs død. Som kunstmaler hadde Feuerbach arbeidet med antikke motiver, og Brahms hyllet sin avdøde venn ved å velge en tekst som i tittel, motiv og form viste til den greske antikken.
Brahms arbeidet ikke med komposisjonen sammenhengende. Etter en pause fullførte han verket sommeren 1881 og tilegnet det til Henriette Feuerbach, malerens stemor. Nänie ble dermed komponert drøyt ti år etter Brahms mest kjente korverk, Ein deutsches Requiem op. 45. Fremføringen av Nänie tar ca 15 minutter.
Omforming av teksten til musikk Stemningen i Brahms komposisjon blir generelt beskrevet som myk, udramatisk og forsonlig.Matthias Walz, Schiller: Sämtliche Werke s 140Florence May, Schiller: Sämtliche Werke, s 211François Dupray: Le fruit d'une longue gestation. I: hefte til CD Brahms Symphony No. 1 / Nänie, Boston Symphony Orchestra, Bernard Haitink, Tanglewood Festival Chorus, Philips Digital Classics, 1996 Det er betegnende for verkets uttrykk at det som klagesang gjennomgående er skrevet i dur-tonearter.
Den første delen (første til fjerde distikon) Formmessig deler Brahms komposisjonen inn i tre avdelinger, noe som også gjenspeiler innholdet i diktet: verket innledes med et 24 takter langt orkestralt parti preget av sukkemotiver hvor oboen presenterer første dels tema. I formdelen A, andante, D-dur og 6/4 takt, tonesettes de første fire distikoner som beklager det vakres død, illustrerert av tre mytologiske eksempler. Dette gjøres ved at sopranen innleder den første verselinjen Auch das Schöne muss sterben («også det vakre må dø»), hvoretter de øvrige stemmene føyes til én etter én på en fugelignende måte. Musikken topper seg i et crescendo i form av en homofon klage over at kun Hades, underverdenens hersker, forblir uberørt av «det vakre».
Etter en kort cesur påbegynnes det andre distikon ved at bassen i takt 47 presenterer en variasjon av fugetemaet. Her beskrives den ene gang da Pluto av Schiller kalt der Schattenbeherscher («skyggenes herre»), lot seg påvirke av Orfeus' sang. Men da Orfeus brøt avtalen om ikke å se på Eurydike, trakk Pluto tilbake sin gave («Geschenk») som var Eurydikes gjenoppståelse fra døden. Også denne passasjen munner ut i homofonien som preger hele verket når temaet er dødens ufravikelighet, her i forbindelse med Orfeus' fatale feiltrinn.
Det tredje dobbeltverset (del D) minner oss om hvordan Afrodite forgjeves iler til for å hjelpe sin elsker Adonis som var blitt skadet under jakten – musikalsk gis det uttrykk ved at mannsstemmene begynner på temaet i takt 65 hvoretter alt og sopran følger etter i en kanon. Brahms beskriver ved hjelp av kraftige hemioler – dannet av avslutningen på hvert av de første fire dobbeltversene – hvordan villsvinet påfører Adonis den dødelige skaden.