Undergrunnspresse refererer hovedsakelig til uavhengige, alternative og motkulturelle aviser, tidsskrifter og tegneserier på slutten av 1960- og begynnelsen av 1980-årene i USA, Canada, Storbritannia, Norden og andre nasjoner i vestlige Europa. Begrepet kan også referere til ulovlige utgivelser under harde og undertrykkende regimer, eksempelvis i Polen og Sovjetunionen i kommunisttiden, og tildels også hemmelige og ulovlige aviser under den nazistiske okkupasjonen i Vest-Europa og i Norge under den andre verdenskrig, se Illegale aviser.
Opprinnelse Bevegelsen som utgikk fra motkulturen på 1960-årene lånte betegnelsen fra tidligere undergrunnspresse som den hollandske presse i løpet av naziokkupasjonen i 1940-årene. Den franske motstandsbevegelsen utga også undergrunnsaviser, og det samme skjedde i Norge. Krigsfanger utga og spredte også et eget undergrunnshefte kalt Pow wow.Krigsfanger på engelsk er «prisoners of war», forkortet til POWs. I Øst-Europa har den siden antagelig 1940-tallet eksistert undergrunnspublikasjoner kjent under begrepet samizdat. Disse forgjengerne var ekte og genuine undergrunnsutgivelser i begrepets egentlige forstand da de som skrev, trykte, spredte og leste dem risikerte fengsel og henrettelse. Mens motkulturell undergrunnspresse ofte slåss med myndighetene ble avisene åpent distribuert gjennom et nettverk av gateselgere, egne bokkaféer, «head shops», og lignende kanaler, og nådde således et stort publikum. I Norge ble Gateavisa etter hvert distribuert gjennom «overgrunnens» Narvesens kiosker 1970-årene selv om første nummer i denne distribusjonen måtte sensureres på midtsidene. Begrunnelsen til redaksjonen var å «utfordre grensene for ytringsfriheten».
Undergrunnspressen i 1960- og 1970-årene eksisterte i de fleste land med høyt bruttonasjonalprodukt per innbygger og en viss trykkefrihet. Tilsvarende utgivelser eksisterte også i en del utviklingsland og som en del av bevegelsen samizdat i de østeuropeiske kommuniststatene bak jernteppet, særlig Tsjekkoslovakia. Bladene var ukentlig, månedlig og «sjelden» og som enkeltstående titler. De var vanligvis assosiert med ikkeautoritær (ikke-leninistisk), venstreradikal politikk. Noen utviklet seg til små lokale fanziner, eller vesentlige kulturtidsskrifter, og andre til relativt store ukeaviser.
Undergrunnspresse i Norge miniatyr|Den rødmalte trebygningen i Hjelmsgate 3 i Oslo var oppholdsstedet til Gateavisa i 1970-årene og framover. I andre etasje lå bokkaféen Jaap som solgte utenlandske og norske undergrunnsblader. Gateavisa, som fortsatt eksisterer, hadde en beskjeden begynnelse i arbeidskollektivet i Hjelmsgate 3 i 1970. Det var to A4-sider som var stiftet sammen, og skilte seg ut fra andre lokale blekker som slåss for lokale saker landet rundt. Bladet vokste dog raskt og ble i løpet av midten av 1970-årene Norges største motkulturblekke med gjennomsnittlig 15 000 i opplag. Gateavis nr 4 1978 hadde et førsteopplag på 16 000 og måtte trykkes på nytt i et ekstra opplag på 2 500.YFUS, et motkulturelt overblikk, Alternativ Bokklubb 1978. Intet ISBN, side 138
Gateavisa var siden begynnelsen et speilbilde av hovedstrømningene innenfor motkulturen. Her ble det skrevet om dop, særlig hasj, rock, husokkupasjon, bløtkakekasting, anarkisme og fengselspolitikk. De ulike personene i redaksjonen har stort sett preget bladet både innhold og i form, og vært fanebærere av «såvel utflippa som mer straighte politiske ideer og meninger».YFUS, side 138 I 1977 besluttet redaksjonen å bli distribuert gjennom Narvesens kiosker i tillegg til gateselgere. Opplaget økte med , og avisen fikk et mer profesjonelt preg. Gateavisa hadde ingen redaktør, og mange av redaksjonsmedlemmene hadde fantasifulle navn som «El Desperado» og «Josef S.» Sistnevnte var en ironisk betegnelse for det nærmeste Gateavisa kom en redaktør i form av Audun Engh. Andre navn ble etter hvert kjente fra sin fortid i Gateavisa: Syphilia Morgenstierne (Mari Toft), Petter Vennerød, og Thomas Hylland Eriksen. Gateavisas viktigste særpreg var humor og respektløshet.Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik (red.): 1968. Opprør og motkultur på norsk (Pax 2006).
Av andre mer betydelige undergrunnsblader i Norge var Vannbæreren på Karlsøy i Troms med forfatteren Jan Bojer Vindheim som kreative og åndelige drivkraft. Dikt & Datt som første gang kom ut i slutten av 1972 var håpefulle forfatteres eget organ. Her kom blant annet Ingar Knudtsen jr, Arild Nyquist og Lars Saabye Christensen (også tidvis redaksjonsmedlem) til uttrykk for første gang. Bladet sto med en fot i motkulturen og den andre fastlenket i marxist-leninistenes leir, og innenfor denne motsetningen vant sistnevnte gruppe. Bladet skiftet navn til Hundre blomster for bedre å kunne fremme arbeiderklassens interesser, og ut forsvant Nyquist og Saabye Christensen, og inn kom Asbjørn Elden og Johanna Schwarz, og bladet døde deretter raskt.
Andre steder i Norge oppsto det lokale utgivelser, noen kortvarige, andre noe lengre, Dobbeltgjengeren i Tønsberg, Asfaltfilla i Trondheim (fire utgaver) og ble til Dæmring. I Solør og Odal kom kulturmagasinet Kverka. Kolbotns kreative miljø skapte Tidevann, som var beslektet med Trollskrift i Oslo. I Bergen samlet unge radikale litterater, blant annet Ragnar Hovland, seg rundt et relativt profesjonelt tidsskrift ved navn Tun i 1973. Bergen produserte også Tusenfryd. I samme periode var det flere særutgivelser som kjempet for en egen fanesak: Bulletin på Majorstua i Oslo var blad utelukkende for fengselsreformer. Tro DET, hedningenes blad, Supergutt og Fritt Fram, blader for homsenes frigjøring, og kanskje kan også Ikkevold, forum for ikkevoldskamp og radikalt fredsarbeid, regnes til undergrunnen da mange av folkene her også skrev i de andre bladene.
Undergrunnspresse i Australia miniatyr|Omslag på Oz Det mest kjente undergrunnsutgivelsen i Australia var et satirisk magasin kalt for Oz. Bladet vokste inn i motkulturen, men dens utgangspunkt var det britiske magasinet Private Eye. Den opprinnelige australske utgivelsen kom første gang så tidlig som 1963 og fortsatte sporadisk fram til 1969. De australske utgivelsene etter 1966 ble redigert av Richard Walsh etter at hans medredaktører Richard Neville og Martin Sharp flyttet til England hvor de etablerte en britisk utgave, Oz i London, i 1967.
Andre blader i Australia var The Digger (1972–75); The Living Daylights (tidlig på 1970-tallet); New Dawn; og Nexus. Sistnevnte kom først ut i 1986, og dekket emner som geopolitikk og konspirasjonsteorier.
Undergrunnspresse i Storbritannia I London opprettet Barry Miles, John Hopkins og andre avisen International Times som raskt måtte skifte navn til IT etter trusler om søksmål fra The Times.
Richard Neville kom til London fra Australia hvor han hadde redigert Oz og opprettet en britisk utgave (1967–1973). Det var i tidskriftformatet A4 i motsetningen til ITs avisformat. Svært rask ble Oz et sprelsk satiremagasin og ble den britiske undergrunnens fremste talerør. Det var det mest fargerike og visuelt eventyrlige av alle alternative utgivelser i samtiden, tidvis på kanten av det uleselige, med formgivere som Martin Sharp. Andre utgivelser fulgte som Friends (senere Frendz) basert i området Ladbroke Grove i London og var langt mer politisk radikal. Bokkaféen Gandalf's Garden med et tidsskrift av samme navn utforsket en mer mystisk veg.
Neville utga en redegjørelse over motkulturen kalt for Playpower hvor han beskrev de fleste av verdens beslektede undergrunnsutgivelser. Han listet også mange av de dagsaktuelle emnene som Vietnamkrigen, black power, politikk, politibrutalitet, hippier og livsstilrevolusjon, dop, rock, det nye samfunn, kino og teater, tegneserier og mer. Den britiske undergrunnen tilbød på sitt beste en plattform som speilet de sosiale endringene i Storbritannia.
Politiet trakasserte britisk undergrunn på jevnlig grunnlag i en slik grad at fra 1967 ble politiet i seg selv ble et eget emne for agitasjon. Politiets kampanjer hadde motsatt effekt og gjorde undergrunnen sterkere og mer samholdte: Politiets aksjoner mot undergrunnsavisene «tenderte til å bekrefte at hva vi gjorde ble betraktet som farlig for det etablerte samfunnet», minnes Mick Farren.Ladbroke Grove – DefinitionUK underground Fra april 1967 og en tid framfor drev politiet razzia av kontorene til IT for å forsøke, ble det påstått, tvinge avisen til nedleggelse. Undergrunnen gikk sammen i solidaritetskonserter til støtte for undergrunnens aktiviteter den 29. april 1967 i konsertlokalet Alexandra Palace.
Etter ytterligere en razzia hos IT samlet undergrunnen seg til et «gjengjeldelsesangrep» og i all hemmelighet «invaderte» politiet. Den radikale undergrunnsavisen Black Dwarf publiserte en detaljert etasje-for-etasje «Guide to Scotland Yard», komplett med diagrammer og beskrivelser av hver dør, og hevdet å ha tittet i arkivene og tatt prøver av politisjefens whisky. Dagsavisen The Daily Telegraph annonserte at skøyerstreken førte til at politiet måtte endre alle sikkerhetsklareringer til politihuset.
Ved enden av tiåret gikk kunstnere og musikkgrupper som Pink Floyd (før de ble «kommersielle»), The Deviants, Pink Fairies, Hawkwind, Michael Moorcock og Steve Peregrin Took sammen i en symbiotisk samhandling med undergrunnspressen. Undergrunnspressen omtalte gruppene og gjorde det mulig for dem å turnere og få platekontrakter. Gruppene turnerte og spredde saken og etterspørselen etter undergrunnens aviser og tidsskifter vokste og blomstret for en tid.
Den frilynte holdningen til seksualitet innenfor undergrunnspressen provoserte rettforfølgelse. IT ble dratt for retten for å ha trykket små annonser for homoseksuelle; til tross for legalisering for homofile i 1967 ble homofile og lesbiskes menneskerettigheter undertrykt og rettsforfulgt på ulikt vis. Oz' utgave med tema «Skolebarn» førte til siktelser mot tre av redaktørene som ble dømt og gitt fengselsstraff. Dette var første gang Loven om uanstendige utgivelser av 1959 (Obscene Publications Act) ble kombinert med en moralsk konspirasjonsanklage. Dommen ble dog opphevet ved anken.
Foruten nevnte IT, Oz, Black Dwarf, Gandalf's Garden, Frendz kom også Heatwave, Spare Rib, The Fanatic, Ink, Running Man, Brighton Voice, The Caterpillar – A Visionary Ghetto Tabloid ut og utgivelser med særegne emner som Peace News og Gay News.
Undergrunnspresse i USA og Canada
I USA har begrepet «undergrunn» ikke den samme illegale betydningen som i andre land. Den amerikanske First Amendment og ulike rettsavgjørelser (eksempelvis Near vs. Minnesota fra 1931) har gitt omfattende rettigheter til enhver til å utgi en avis eller en annen publikasjon, og det forhindrer myndighetene i begrense eller sensurere en privat utgivelse. Isteden må en utgivelse begå en kriminell handling før den kan rettsforfølges (begå innbrudd), bryte loven i å trykke en særlig sak eller emne (trykke uanstendig materiale), brudd på opphavsrettslig materiale, ærekrenkelser, og i vanligvis er det den bestemte artikkelen som blir forbudt, ikke utgivelsen. Av den grunn refererer «undergrunnsavis» i USA generelt til en uavhengig (og vanligvis mindre) avis som fokuserer på upopulære saker eller motkulturelle emner. Typisk sett tenderer disse til politisk å være liberale eller på venstresiden.