Generalguvernør er en betegnelse for den fremste tjenestemann i et territorium.
Betegnelsen ble tidligere brukt i britiske kolonier. Den benyttes fortsatt om kronens øverste representant i samvelderikene, landene som deler statsoverhode med Storbritannia. I disse landene utøver generalguvernøren monarkens fullmakter og plikter som statsoverhode.G. R. Berridge og Alan James: A dictionary of diplomacy, 2. utgave, Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2003, s. 116–117.
Tittelen er historisk også benyttet i Sverige, der den første generalguvernør over Finland ble utpekt i 1594. Det ble også utnevnt generalguvernører i andre svenske besittelser, Estland, Livland og Pommern. Tidvis kunne tittelen også benyttes i det egentlige Sverige. I Finland ble tittelen videreført etter at landet ble avstått til Russland. I 1814 var Hans Henrik von Essen tiltenkt rollen som generalguvernør i Norge, men ble i stedet formelt kalt stattholder.Roald Berg: Den svenske generalguvernörtiden i Norge, 1814-1829, Oslo: Institutt for forsvarsstudier, 1999, s. 6, 8.
Betegnelsen generalguvernør er også benyttet for den øverste administrative og eller militære leder for belgiske, danske, franske, nederlandske, portugisiske og spanske kolonier.
Etter at USA overtok Filippinene fra Spania i 1898 ble landet i årene 1905 til 1935 styrt av en generalguvernør. Japans øverste leder på Taiwan fra 1895 til 1945 og i Korea fra 1910 til 1945 var også generalguvernør. Etter at Tyskland okkuperte deler av Polen i 1939 ble Generalguvernementet etablert, med en generalguvernør i spissen.
Referanser
Kategori:Embetstitler