thumb|350px|Sveriges og Norges delegater i Karlstad 23. september 1905 under Karlstadkonvensjonen om unionsoppløsningen. Stående fra venstre: (1) sekretær Johannes Hellner, (2) Hjalmar Hammarskjöld, (3) Karl Staaff, (4) sekretær Carl Berg, (5) Benjamin Vogt og (6) Andreas Urbye. Sittende fra venstre: (1) Fredrik Wachtmeister, (2) Christian Lundeberg, (3) Christian Michelsen, (4) Carl Berner og (5) Jørgen Løvland. Karlstadforhandlingene (også kalt Karlstadkonvensjonen eller Karlstad-forliket) var forhandlinger mellom Norge og Sverige i Karlstad angående oppløsningen av unionen mellom de to landene i 1905. Selve forhandlingene pågikk fra 31. august til 23. september.
Utgangspunktet var at Norges regjering allerede hadde fått vedtatt en oppløsning av unionen i Stortinget, mens Sveriges regjering ikke godkjente dette, ettersom den hevdet at dette ikke var lovlig truffet, og at en oppløsning av unionen krevde et gjensidig vedtak i begge land.
Den utløsende årsak til unionsoppløsningen fra norsk side var en uenighet om konsulatvesenet. Norge hadde utviklet seg til et dominerende shipping- og handelsland, og hadde i motsetning til Sverige et større behov for konsulære tjenester vedrørende handel på andre siden av Atlanterhavet. Konsulatvesenet ble en hemsko for unionen, og de siste 20 årene var konsulatsaken den dominerende symbolsaken i den politiske konflikten mellom de to land.
Etter forhandlinger og trussel om krig i 1895, ble det etter hvert et mildere klima fra 1902, men dette tok slutt i november 1904. Landene satte hardt mot hardt, og den 7. juni 1905 avsatte Stortinget Oscar II og opphevet unionen på et juridisk grunnlag unionstilhengere oppfattet som et brudd på gjeldende forfatning. Sverige godkjente ikke oppløsningen og kom med motkrav, blant dem folkeavstemning om oppløsningen og oppklaring av en rekke punkter. Disse skulle tas opp ved en felles konvensjon.
Karlstadforhandlingene varte fra 31. august til 23. september 1905, da konvensjonen ble undertegnet av de to lands representanter. Som kompromiss ble forhandlingene lagt til den svenske byen Karlstad, som var omtrent like langt fra begge hovedsteder. Det var fem hovedpunkter som ble tatt opp: Grensefestninger og nøytral sone, transittrafikk, reinbeite, vassdrag og tvistemålsavgjørelse. Av disse punktene var det diskusjonene om grensefestningene og den nøytrale sonen som fikk mest oppmerksomhet.
Bakgrunn thumb|Statsminister Erik Gustaf Boström var lite samarbeidsvillig med de norske myndighetene. Norge og Sverige hadde i unionstiden felles utenriksdepartement i Stockholm, og dette var ansvarlig for konsulatvesenet. Grunnloven hadde gitt Norge rett til eget konsulatvesen, men de fleste konsulene og visekonsulene i de områder hvor Norge hadde interesser, var ofte lokale og ikke norske. Behovet for å fornye konsulene og for å få modernisert konsulatvesenet meldte seg. Problemet var at mens Norge hadde et frihandelssystem, hadde Sverige en mer proteksjonistisk politikk, og dette førte til splittelse.
Norge hadde behov for konsuler som arbeidet for norsk eksport, mens Sverige hadde andre krav. Norge hadde verdens tredje største handelsflåte og den raskest voksende dampskipsflåten i verden. Norge bidro med dobbelt så mye til konsulatvesenet, og det var ikke uproblematisk at dette lå under et utenriksdepartement som ikke sto til konstitusjonelt ansvar for Stortinget. Det var også få norske konsuler i både Nord- og Sør-Amerika, der norsk skipsfart hadde mange markeder.Narve Bjørgo, Øystein Rian og Alf Kaartvedt: Selvstendighet og union : fra middelalderen til 1905. Kapitlet «Separate handels- og sjøfartstraktater», side 343-355. (Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1), Universitetsforlaget, 1995. ISBN 82-00-22393-0 I 1895 bestemte Venstre seg for «Knyttnevepolitikken», å presse gjennom et norsk konsulatvesen, men da Sverige truet med krig, ble saken lagt død.Konsulatsaken - Store norske leksikon (udatert), hentet 25. juli 2012
thumb|Utenriksminister Alfred Lagerheim fikk ikke tilstrekkelig støtte for sin kompromissvilje i Riksdagen og kom i konflikt med statsminister Boström. Valget i 1903 ble vunnet av Samlingspartiet, en koalisjon mellom moderne Høyre og liberale høyreside-Venstre ledet av Francis Hagerup. De vant valget på løftet om forhandlinger om eget norsk konsulatvesen. En av grunnene til det var at Alfred Lagerheim hadde tatt over som utenriksminister i 1899, og at han var kjent som en mer kompromissvillig politiker i drøftelsene av konsulatsaken. Imidlertid ble problemene mellom Lagerheim og de mer konservative kreftene store, og han og statsminister Erik Gustaf Boström ga forskjellige signaler til nordmennene i forhandlingspolitikken, der Boströms var langt mer forsiktige og lite etterkommende. I november 1904 ble det en diskusjon i statsrådet i Sverige, der både Lagerheim og Boström foreslo å gå av. Det ble til at Lagerheim leverte sin avskjedssøknad.Alfred Lagerheim - Kent Zetterberg i Svenskt Biografisk Lexikon, del XXII : Königsmarck - Lilja, under redaktion av Erik Grill och Birgitta Lager - Kromnow. Stockholm 1977 - 1979. Norstedts tryckeri Stockholm 1979. Hentet 16. januar 2013
Avgangen til Lagerheim betydde også nederlag for den kompromissvillige linjen. Statsminister Boström la fram seks punkter et eventuelt norsk konsulatvesen måtte overholde etter Lagerheims avgang:Lydrikepunktene - Stovnerporten, hentet 16. januar 2013 Konsulatstyrelsen skal, innen en konsulstilling besettes, meddele utenriksministeren alle nødvendige opplysninger vedrørende kandidaten. I norske konsulers diplomer skal alltid kongens tittel anføres slik at Sverige nevnes foran Norge. Konsulatstyrelsen må ikke gi en konsul noen forskrift som står i strid med UD-ministerens bestemmelse. Erfarer utenriksministeren at en konsul opptrer slik at det kan virke forstyrrende på det gode forholde mellom de forente riker, har han å anmelde dette i ministerielt statsråd. Konsulene kan suspenderes av vedkommende gesandtskap... og kan ikke innsettes uten etter innstilling fra kongen eller UD-ministeren. I visse lande skal det felles konsulatvesen bestå inntil videre.
Disse kravene ble fra norsk presse sett på som så strenge at de ble kalt «lydrikepunktene».Jugglery with words - hovedoppgave i historie, Andreas Kolle, november 2004 Det ble gjort forsøk på forhandlinger med dette som basis, men avstanden ble for stor, og forhandlingene strandet i februar 1905.
Ved Lagerheims avgang, Boströms uvillighet til samarbeide og forhandlingenes resultatløse avslutning hadde også regjeringen Hagerup utspilt sin rolle. Den 21. februar 1905 utnevnte Stortinget en «Specialkomité» med medlemmer fra alle partiene (Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet) som skulle utarbeide en innstilling om en ordning av konsulatvesenet.Salomonsens Konversationsleksikon (Sal. Konv.), 2. utgave Bind XVIII, side 209-210
Den generelle følelsen var at når svenskene ikke ønsket samarbeid, fikk Norge ta affære, og to medlemmer av regjeringen Hagerup, Christian Michelsen og Jakob Schøning, gikk av. Dette framtvang at hele regjeringen Hagerup gikk av den 11. mars.Sal. Konv. B XVIII, s. 210 Christian Michelsens samlingsregjering tok over med Michelsen som statsminister. Han fortsatte med konsulatsaken, og etter hvert ble det Boström som gikk av. Ny statsminister, etter at samtlige tidligere kandidater hadde unnskyldt seg, ble Johan Ramstedt.Side 17-24, Arne Wåhlstrand: «1905 års ministärkriser», Uppsala och Stockholm, Uppsala 1941 Grunnen til at mange takket nei til statsministerstillingen, kan ha vært at man forsto alvoret i situasjonen, og at den sittende minister ville bli husket som den som mistet Norge.
Unionsoppløsningen fra norsk side mini|left|Christian Michelsen hadde noen uortodokse løsninger på problemet med konsulatsaken og unionen med Sverige. Den 10. mai 1905 leverte Stortingets spesialkomité for Konsulatsaken sin enstemmige innstilling om å følge den «korte lovlinje», det vil si den politiske retning som krevde norsk konsulatvesen på tross av at det var et felles utenriksministerium. Loven skulle tre i kraft fra 1. april 1906. Stortinget vedtok loven i Odelstinget og Lagtinget den 18. og 23. mai. Dette ble oversendt kong Oscar II på Stockholms slott den 27. mai.Siste statsråd med kong Oscar II Arkivverket, udatert 1905 Oscar II, som nettopp hadde kommet seg etter sykdom, nektet å sanksjonere. Norges regjering hadde mottrekket klart, og hadde med seg regjeringen Michelsens resignasjon. Oscar II svarte følgende: «Da det er mig klart, at nogen anden Regjering ikke kan dannes, så bifalder jeg ikke Staatsraadenes Afskedsansøkninger»(bilde av dokumentet) - Arkivverket.no (udatert, hentet 25. juli 2012) Reaksjonen fra norsk hold måtte gjøres via Stortinget, da det å svare fra regjeringshold ville være å underkjenne sin egen avskjed. Reaksjonen fra Stortinget, den 7. juni, var også av avgjørende betydning. Stortingspresident Carl Berner leste opp følgende forberedte utsagn: «Da Statsraadets samtlige Medlemmer har nedlagt sine Embeder, da Hans Majestæt Kongen har erklæret sig ude af Stand til at skaffe Landet en ny Regjering, og da den konstituionelle Kongemagt saaledes er traadt ud af Virksomhed, bemyndiger Stortinget Medlemmerne af det idag aftraadte Statsraad til indtil videre som den Norske Regjering at udöve den Kongen tillagte Myndighed i Overensstemmelse med Norges Riges Grundlov og gjældende Love – med de Ændringer, som nödvendiggjøres derved, at Foreningen med Sverige under én Konge er oplöst som Fölge af, at Kongen har Ophört at fungere som norsk Konge.»7. juni-erklæringen , Riksarkivet, Arkivverket, hentet 8. februar 2015. Det juridiske grunnlag for denne uttalelsen er ikke uproblematisk, noe Oscar II påpekte i sitt tilsvar den 10. juni, der han viste at det ikke er noen sammenheng mellom regjeringens avskjed, hans uvilje til å akseptere den og den norske konklusjonen at han dermed ikke har utført sine plikter som monark av Norge.24. Kong Oscars protestskrivelse af 10de juni 1905 - Nasjonalbiblioteket, udatert, hentet 25. juli 2012 I tillegg var det ikke juridisk mulig for Norge å oppheve Riksakten av 1815 uten Sveriges godkjennelse.1905 - Unionsoppløsningen sett fra Holtet Hageby - Velhaven, Holtet Hageby Vel.Udatert, hentet 25. juli 20127. juni-vedtaket var i strid med folkeretten - Frede Castberg, 7. juni 1955, hentet 28. januar 2013 Mot dette kunne hevdes at handlingen var i tråd med Venstres kontrasignaturlære fra 1890-tallet, og at kongens funksjon som regjeringsdanner var av avgjørende betydning, og når en konge ikke fylte denne funksjonen, var hans nektelse en faktisk abdikasjon.Side 425 ff, Rolf Danielsen: «På moderasjonens grunn», Historisk Tidsskrift bind 81, nr. 4/2002. Temaet rundt unionsoppløsningens juridiske argumentasjon er et svørt utfyllende tema, og det som presenteres her er en svært kort versjon.
Deretter delte svenske og norske myndigheter seg i synet på unionen. Svenskene mente at unionen de jure ikke var oppløst, og anerkjente ikke oppløsningen. Nordmennene mente at den de facto var det, og at de var selvstendige. Fra svensk side ble det nedsatt et særskilt utvalg med utgangspunkt i Riksdagen som skulle utarbeide de svenske vilkårene for en oppløsning av unionen. Michelsen-regjeringen tok opp sine poster som det selvstendige Norges regjering. mini|Johan Ramstedt tok over som statsminister i Sverige etter Boström. Han hadde hatt jobb som utenriksminister mellom Lagerheim og Gyldenstolpe
Unionsoppløsningen fra svensk side Ramstedt hadde sammen med kronprins Gustav planer om å gi nordmennene som tilbud å fratre unionen mot at Stortinget ikke oppløste unionen. Da dette skjedde den 7. juni, handlet det om å få begrenset skadene. Unionsoppløsningen skapte sinne i Sverige, ikke så mye fordi det kom, men måten det kom på.Evert Vedung «Unionsdebatten 1905 - en argumentationsanalys», licenciatavhandling 3. juni 1966 Uppsala, hentet 1. februar 2013