Nālandā (devanāgarī: नालंदा, IPA: /naːlən̪d̪aː/, tradisjonell kinesisk: 那烂陀寺 eller 梵語, pinyin: nàlàntuósì eller fànyǔ; tibetansk: ནཱ་ལེནྡྲ་, wylie: nā-len-d-raནཱ་ལེནྡྲ་, Rigpa Shedra) var det gamle senteret for høyere utdannelse i delstaten Bihar i det østlige India, i nærheten av byen Bihar Sharif, 15 km nord for Rajgir og 95 km sørøst for Patna i India. Det var et buddhistisk universitet fra år 427 til 1197. Enkelte av dets bygninger ble konstruert av Mauryarikets konge Aśoka den store, og flere av dets klostre ble også beskyttet av Guptariket under kong Kumaragupta I og fremover. Deretter nøt det beskyttelse av Harshariket og til slutt av Pālariket. Stedet ble i 2016 oppført på UNESCOs verdensarvliste.
Komplekset var bygd av rød murstein, og dets ruiner opptar et område på 14 hektar. I sin gullperiode tiltrakk universitetet i Nālandā seg studerende og lærde ikke bare fra India, Tibet og Sentral-Asia, men også fra Kina, Persia og så langt vest som Hellas. Biblioteket i Nālandā inneholdt den mest berømte samling av buddhistiske tekster i sin tid. Det hadde tre bygninger som var ni etasjer høye: «Juvelenes innsjø» (ratnasagara), «juvelenes hav» (ratnodadhi) og «juvelenes fryd» (ratnarañjaka).
I året 1197 ble det rasert av tyrkiske sunnimuslimer under ledelse av Bakhtiyar Khalji. Boksamlingen ble sagt å omfatte flere hundre tusen bind, og skal ha brent i tre måneder etter at mamelukkene satte fyr på den, ødela klostrene og drev munkene på flukt.Khyentse Foundation News – Deer Park Institute: The Nalanda Spirit Continues The Tibtan Tanjur: Historic Translation Intitative by Thomas F. Yarnall, Ph.D. Hendelsen var sterkt medvirkende til buddhismens nedgang i India. For studerende av sanskrit og andre indoariske språk, gir denne kulturelle katastrofen forklaringen på hvorfor de indiske originaltekstene til så mange tibetanske og kinesiske oversettelser er gått tapt. I 2006 kunngjorde Singapore, Kina, India, Japan og andre land en plan om å restaurere og fornye det gamle lærestedet under navnet Nalanda International University.
Etymologi Det finnes mange teorier om etymologien til navnet Nālandā. Både Apte Sanskrit Dictionary, og Monier-Williams Dictionary benytter navnformen Nālanda. thumb|Blant flere tolkninger av ordet Nālanda er betydningen «lotus-stilker». Lotusen er en hellig blomst i flere buddhistiske retninger. Den kinesiske pilegrimen og buddhistiske munken Xuánzàng (玄奘, 602–664) fra Tang-dynastiet, som beskrev interaksjonen mellom kinesisk og indisk buddhisme i sine memoarer, forklarte navnet som en avledning av Na al, lllam dā som betyr «ingen ende på gaver» eller «gavmildhet uten opphold». Den kinesiske reisende Yìjìng (義淨, 635–713), forklarte navnet som et ord i en lokal dialekt som hadde betydningen «navnet (nanda) på en slange (nāgá)».
Arkeologen Hiranand Sastri, som frem til 1932 ledet utgravningene etter ruinene av Nālandā, mente at navnet hentydet til områdets overflod av nālas (lotus-stilker) og at Nālandā var giveren av lotus-stilker. Navneformen på regulær sanskrit ville da imidlertid være Nālada.
Historie Tidlig historie thumb|Informasjonstavle om Nālandā.
thumbnail|En statue av Gautama Buddha ved Nalanda. Nālandā var opprinnelig en velstående landsby langs en større handelsrute som gikk gjennom den nærliggende byen Rājagṛiha, som på denne tiden var hovedstaden i det gamle kongedømmet Magadha (1200–322 f.Kr.). Det hevdes at jainismens 24. tirthankara Mahāvīra (599–527 f.Kr) tilbragte 14 regntidsårstider i Nālandā. Gautama Buddha blir sagt å ha holdt foredrag i en mangohule ved navn Pāvārika like i nærheten, og Śāriputra, den ene av hans to sentrale disipler, ble født i landsbyen Nālaka i det samme området og oppnådde senere nirvāṇa der. Denne tradisjonelle tilknytning til Mahāvīra og Buddha gjør det mulig å forsiktig datere eksistensen av landsbyen Nālandā til det 5. og det 6. århundre f.Kr. eller tidligere.
Ikke mye er kjent om Nālandā i århundrene som fulgte. Den tibetanske lama Tāranātha (1575–1634) fra skolen Jonangpa (som kombinerte retningen shentong med lærdommene i kālachakra), hevdet at den buddhistiske mauryakeiseren Aśoka (304–232 f.Kr.) bygde et stort tempel i Nālandā på stedet for Śāriputras chaitya (bønnehall med en stupa). Tāranātha plasserte også fremtredende mahāyānafilosofer som aktive i Nālandā, deriblant den sørindiske filosofen Nāgārjuna (150–250 e.kr.) og hans disippel Āryadeva (3. århundre e.Kr.). Den sistnevnte hevdet han også var leder av institusjonen. Tāranātha nevner også at Suviṣṇu, en av Nāgārjunas samtidige, bygde 108 templer på stedet. Selv om dette ville innebære at det var et blomstrende senter for buddhismen ved Nālandā forut for det 3. århundre, har ingen arkeologiske bevis blitt avdekket som støtter denne antagelsen. Da den kinesiske pilegrimen Fǎxiǎn (法显, 337–422) besøkte Nalo (stedet for Śāriputra's parinirvāṇa) på begynnelsen av 400-tallet, var en stupa alt som han fant verd å nevne.
Nālandā under Guptariket
thumb|left|Baksiden av ruinene av Baladityatempelet. Den daterbare historien til Nālandā begynner under Guptariket (280–550 e.Kr.), og et segl identifiserer en monark ved navn Śakrāditya som dets grunnlegger. Både Xuánzàng (玄奘, 602–664) og den koreanske pilegrimen Prajñāvarman tilegnet denne monarken grunnleggelsen av et sangharama (kloster) på stedet. Śakrāditya er identifisert som den 7. Guptakeiseren Kumaragupta I (415–455), som det er oppdaget mynter av i Nālandā. De etterfølgende keiserne Budhagupta (den 11. Guptakeiser, 476–495), Tathāgatagupta, Narasimhagupta Baladitya (den 12. Guptakeiser, 495–535) og Vajra (muligens Kumaragupta III, den 13. Guptakeiser (535–540)), utvidet institusjonen med flere klostre og templer.
Guptaene var tradisjonelt et brahmanistisk dynasti. De bygde et sangharama ved Nālandā og også en 91 meter høy vihāra med en Buddhastatue innenfor, som ifølge Xuánzàng lignet på den «store vihāra som ble bygd under Bodhi-treet.» Den kinesiske munken merket seg også at Baladitya's sønn Vajra, som også hadde ansvaret for et sangharama, «besittet et hjerte med fasthet i troen».
Tiden etter Guptariket
Perioden etter Guptariket så en lang rekkefølge av konger som fortsatte å bygge Nālandā ved å «bruke alle evnene til skulptøren». På et eller annet tidspunkt bygde en «konge i det sentrale India» en høy mur sammen med en port omkring de nå så tallrike byggverk i komplekset. En annen monark ved navn Purnavarman (muligens av Maukharidynastiet), som er beskrevet som «den siste av rasen Aśoka-raja», reiste en 25 meter høy kobberfigur av Buddha for å tildekke en paviljong som han også bygde i seks etapper.
Etter Guptarikets nedgang, var keiser Harṣavardhana (606–547) av Kannauj den mest notable beskytter av det store klosteret (mahāvihāra). Harsha var en konvertert buddhist og betraktet seg selv som en tjener av munkene i Nālandā. Han bygde et kloster av messing innenfor mahāvihāra og skjenket klosteret inntektene fra 100 landsbyer. Han ga også ordre om at 200 husholdninger i disse landsbyene skulle forsyne institusjonens munker med de nødvendige mengder ris, smør og melk på en daglig basis. Omkring et tusen munker fra Nālandā var tilstede ved Harsha's kongelige forsamling i Kannauj.
Mye av det som er kjent om Nālandā før det 8. århundre er basert på reiseskildringene til to kinesiske munker. I året 646 skrev Xuánzàng reiseskildringen Reisen til de vestre regioner under det store Tangdynastiet (大唐西域記, Dàtáang xīyùjì). Yìjìng på sin side skrev en reiseskildring med tittelen En nedtegnelse om buddhistisk praksis sendt hjem fra det sørlige hav (南海寄歸内法傳, Nánhǎi jìguī nėifǎ chuán).
Xuánzàng i Nālandā
thumb|Hulemaleri fra Dunhuang fra det 8. århundre viser Xuánzàng vende tilbake fra India. thumb|En side fra Xuánzàng's Reisen til de vestre regioner under det store Tangdynastiet eller Dàtáang Xīyùjì (大唐西域記) Xuánzàng reiste omkring i India mellom årene 630 og 643, og besøkte Nālandā første gang i 637 og deretter igjen i 642, og brukte totalt omkring to år i klosteret. Han var varmt velkommen i Nālandā, hvor han fikk det indiske navnet Mokshadeva, og studerte under veiledning av Śīlabhadra, som var overhode på institusjonen på denne tiden. Han mente at målsetningen med hans strevsomme utenlandsreise til India var oppnådd gjennom møtet med Śīlabhadra. I Śīlabhadra hadde han endelig funnet en uerstattelig lærer som kunne instruere han i Yogācāra, en filosofisk skole som på denne tiden bare hadde blitt delvis overlevert til Kina. Ved siden av buddhistiske studier, hadde denne munken gjennomgått kurs i grammatikk, logikk og sanskrit, før han begynte å forelese ved Nālandā.
I omtalen av sitt opphold ved Nālandā, beskriver pilegrimen utsikten fra vinduet i hans kvartal slik:
Xuánzàng var en samtidig med og en høyst aktet gjest av Harsha, og katalogiserte keiserens raushet i detalj. Ifølge Xuánzàng's biografer, sjamanene Li Hui og Yen-tsung, ble Nālandā foraktet av tilhengere av sthaviravāda («sekten til de eldre», forløperen til Theravāda) på grunn av tempelets vekt på māhayānafilosofi. Under et av hans besøk i Odisha, rapporterte han om at de ga Harsha skjenn for å beskytte Nālandā, og hånet «himmelblomster»-filosofien som ble undervist der, og antydet at han like godt kunne ha beskyttet et kāpālikatempel. Da dette inntraff, varslet Harsha kansleren i Nālandā, som sendte munkene Sagaramati, Prajnyarashmi, Simharashmi og Xuánzàng for å avvise standpunktet til sthaviravāda-munkene fra Odisha.
Xuánzàng returnerte til Kina med 657 buddhistiske tekster, mange av dem mahāyānasūtraer, og 150 relikvier som ble båret av 20 hester i 520 kasser, og han oversatte 74 av tekstene selv.
I de 30 årene som gikk etter hans tilbakekomst, reiste ikke mindre enn 11 oversettere fra Kina og Korea til det berømte Nālandā.
Yìjìng i Nālandā
thumbnail|right|Et kart over Nālandā og dets omgivelser fra Alexander Cunningham's 1861–62 ASI rapport som viser antallet av dammer (pokhar) omkring mahavihara. Inspirert av reisene til Fǎxiǎn og Xuánzàng, ankom den kinesiske pilegrimen Yìjìng India i året 673 e.Kr. etter å ha studert sanskrit i Srivijaya på sørlige delen av Malakkahalvøya og på Sumatra. Han oppholdt seg 14 år i India, hvorav han brukte 10 av dem i Nālandās mahāvihāra. Da han returnerte til Kina i året 695, hadde han med seg 400 sanskrit-tekster som deretter ble oversatt til kinesisk.
Mens Xuánzàng også beskrev geografien og kulturen i det 7. århundres India, konsentrerer nedtegnelsene til Yìjìng seg primært om buddhismens praksis i opphavslandet og gir detaljerte beskrivelser av skikker, regler og reguleringer (vinaya) hos munker og nonner ved klosteret. Yìjìng forteller om inntekter fra 200 landsbyer (i motsetning til 100 i Xuánzàng's dager) som ble brukt til å vedlikeholde Nālandā. Han fortalte at der var åtte haller med så mange som 300 leiligheter. Han fortalte om at dagliglivet i Nālandā var preget av en serie ritualer som ble fulgt av alle. Hver morgen ringte en bjelle som signaliserte tid for bading, noe som førte til at hundrevis eller tusenvis av munker gikk fra deres vihāraer til en rekke store bassenger med vann i og omkring campusen hvor alle av dem tok sine bad. Dette ble etterfulgt av en annen gong fra bjellen, som signaliserte den rituelle renselse av bildet av Buddha. Chaityavandana ble utført om kveldene og innbefattet en «tredels tjeneste»: Opplesing av et forhåndsdefinert sett med hymner, opplesing av ślokaer og utvalgte tekststeder fra skriftene. Mens det vanligvis ble utført på et sentralt sted, forteller Yìjìng at antallet beboere på Nālandā gjorde det vanskelig med store daglige forsamlinger. Dette førte til et modifisert rituale, hvor en prest som var ledsaget av legmenn og barn som bar renselse og blomster, dro fra en hall til den neste, mens de messet «den tredelte tjeneste». Ritualet var fullført ved tussmørke.
Nālandā under Pālariket