Nazi-Tyskland, offisielt Det tyske riket, og fra 1943 Det stortyske riket, var perioden av Tysklands historie, fra Hitlers maktovertagelse i januar 1933 til avslutningen av andre verdenskrig i 1945. Etter maktovertakelsen ble andre partier snart forbudt og Nazipartiet ble det eneste lovlige partiet i Tyskland. Forfølgelsene av landets jødiske minoritet ble gradvis trappet opp fra 1935 og kulminerte med folkemordet på omkring 6 millioner jøder i okkuperte områder. Parallelt ble også andre grupper, som romfolket, slavere, funksjonshemmede, skeive, Jehovas vitner og diverse politiske motstandere systematisk forfulgt, deportert og drept. Samlet anslås det at omkring 11–17 millioner sivile ble målrettet drept av nazistene. Denne perioden er også kjent under betegnelsen Det tredje riket. Det tredje riket, som nazistene også refererte til som Tusenårsriket, endte i mai 1945, etter tolv år, da de allierte erobret hovedstaden Berlin og beseiret Tyskland.
Tyskland ble pålagt strenge begrensninger i landets militære styrker i Versailles-traktaten, men Hitlers regimet innledet snart opprusting i hemmelighet. Østerrike ble innlemmet i riket i april 1938. Blant etniske tyskere i Tsjekkoslovakias Sudetenland var det stemning for å overføre området til Tyskland, og Sudetenkrisen sommeren 1938 endte med Münchenavtalen der Tsjekkoslovakia måtte avstå området til Tyskland. I mars 1939 invaderte Tyskland Tsjekkoslovakia og tok kontroll over hele Böhmen og Mähren, mens et lydrike ble opprettet i Slovakia.
Tyskland gikk til krig mot Polen 1. september 1939. Da Frankrike og Storbritannia 3. september erklærte krig mot Tyskland, var andre verdenskrig begynt. Polen ble erobret etter en måneds kamp og delt med Sovjetunionen som invaderte de østlige provinsene. Frankrike og Storbritannia innledet ikke noe felttog i den perioden som kalles Phony War. Danmark ble besatt på kort tid 9. april 1940, mens Norge fikk støtte av britiske, franske og polske styrker og Tyskland tapte sitt første slag i Narvik. I mai ble Belgia, Nederland og Luxembourg besatt, og etter noen ukers kamp i slaget om Frankrike kapitulerte de franske styrkene. Den tyske rustningsindustrien ble forsterket med tvangsarbeidere fra okkuperte områder.
Sommeren 1941 ble Jugoslavia og Hellas erobret og tyske styrker avanserte raskt gjennom Sovjetunionen fra 22. juni. Etter slaget om Stalingrad hadde sovjetisk styrker overtaket på Østfronten. Etter at USA kom med i krigen i desember 1941 var Tyskland i krig med store deler av verden. Allierte styrker gikk i land i Italia i 1943 og Normandie i 1944. Byer nord i Tyskland (særlig Hamburg, men også Berlin) ble gjenstand for omfattende allierte flybombing. Tyskland ble invadert av sovjetiske styrker fra øst og britiske og amerikanske styrker fra vest. Hitler tok sitt eget liv 30. april 1945 og regimet kapitulerte 8. mai. Tyskland og Berlin ble okkupert av de allierte som fikk ansvar for hver sin sone.
I Tysklands krigføring ble omkring 4 millioner av landets innbyggere drept på slagmarken, over 1 million sivile døde, til sammen over opp mot 10 % av innbyggerne. De allierte gjennomførte et omfattende rettsoppgjør i Tyskland, der Nürnbergprosessen mot ledende personer er særlig kjent.
Navn Nasjonalsosialistene selv omtalte landet som «Det tredje rike» (tysk: Das dritte Reich). Denne betegnelsen bygget på at Det tysk-romerske riket skulle anses som «det første riket», og Det tyske keiserrike «det andre riket».
Det offisielle navnet på den tyske staten hadde siden 1871 vært Deutsches Reich (Det tyske riket), og dette vedvarte til 1945. Betegnelsen «Großdeutsches Reich» (Det stortyske rike) ble i enkelte sammenhenger brukt parallelt fra 1938 etter Anschluss, og hyppigere fra 1943. Betegnelsen «Großdeutsch» (stortysk) ble brukt første gang i 1848/49 av den politiske retning som i Frankfurtparlamentet arbeidet for en samlet tysk nasjon, inkludert Østerrike.
NSDAP tar kontrollen I januar 1933 kom Adolf Hitler til makten i Tyskland. Til tross for at partiet var i mindretall, ble han utnevnt av Reichspräsident Hindenburg til kansler, forøvrig etter press fra Franz von Papen. Hitler ledet en koalisjonsregjering der nasjonalsosialistene var i mindretall, men hvor de besatt viktige ministerposter.Kjøstvedt 2025 s. 87–89
Riksdagen brenner
Natt til 27. februar 1933 sto Riksdagsbygningen i Berlin i flammer. Politiet fant en nederlandsk kommunist, Marinus van der Lubbe, liggende halvnaken bak den brennende bygningen. Hitler og Hermann Göring kom raskt til stedet og ble vist van der Lubbe. Göring erklærte straks at kommunistene stod bak brannen og satte i gang en kampanje mot kommunistpartiet KPD. KPD ble fra 1. mars forbudt i Tyskland, og ledende kommunister ble arrestert.Kjøstvedt 2025 s. 94–95
I mars ble tre bulgarske kommunister arrestert, hvorav Georgi Dimitrov var den mest kjente. Bulgarerne og van der Lubbe ble senere i 1933, stilt for retten i Leipzig. van der Lubbe ble funnet skyldig og henrettet 10. januar 1934. Til alles overraskelse ble bulgarerne frifunnet, etter at Dimitrov hadde sparket advokaten sin og forsvart seg selv. Dimitrov sannsynliggjorde at det var nasjonalsosialistene selv som sto bak brannen, noe som ble svært pinlig for dem da rettssaken ble overført på riksdekkende radio. Hitler ble rasende på grunn av frifinnelsene, og erklærte at heretter skulle ikke forræderitiltaler lenger prøves i det vanlige rettssystemet, men heller i de såkalte Volksgerichtshöfe, Folkedomstolene. Disse rettene kunne nasjonalsosialistene kontrollere selv og folkedomstolene ble senere beryktet for det høye antall idømte dødsdommer.
Hitler brukte brannen som argument overfor rikspresident Paul von Hindenburg til å få Hindenburg til å erklære unntakstilstand. Hitler fikk Hindenburg med på dette allerede dagen etter brannen, og Hindenburg utstedte et dekret (Riksdagsbrannforordningen) som opphevet mange av frihetene nedfelt i grunnloven. Ytringsfriheten, organisasjonsfriheten og den frie presse forsvant. Nasjonalsosialistene erklærte så at Komintern stod bak brannen. Forutsetningene for at Tyskland kunne forvandles fra et demokrati til en politistat nærmest over natten var på plass. Etter valget 5. mars 1933 kom den såkalte Bemyndigelsesloven, som ga rikskansleren diktatoriske fullmakter.
Dette valget var det siste riksdagsvalget i Weimar-republikken. De konservative partiene stilte fellesliste med NSDAP i en stor koalisjon. Hitlers regjering hadde flere konservative ministre, bl.a. pressemagnaten Hugenberg, som var en av dem som hadde bearbeidet folkemeningen til fordel for Hitler fra august 1929.
De konservative stilte fellesliste med NSDAP og fikk tilsammen 52 % av stemmene. Kommunistene og SPD fikk ca. 30 %.
Etter dette ble det holdt en rekke andre valg, blant annet provinsiallanddagsvalg i Preussens 12 provinser 12. mars 1933. Resultatene var stadig vekk ca. 30 % for SPD og KPD, men nå økte høyrefløyen til over 60 %, varierende fra provins til provins. Disse valgene foregikk under press og demonstrasjoner, men å stemme på SPD eller KPD var ikke forbundet med direkte fare. Stemmene ble korrekt telt opp, men de valgte representanter fikk ikke ta sete. Ofte tas ikke disse valgene med i historiske oversikter, fordi resultatene i for stor grad peker i retning av Hitlers massive folkelige støtte.
Det aller siste valg med demokratisk tilsnitt var valgene blant arbeiderne til bedriftsrådene våren 1934. Der fikk NSDAP bare 25 % av stemmene i de første valgene og resten ble raskt avlyst.For en fullstendig oversikt over alle tyske valg fra 1919 til 1933 til Riksdag og Landdager, se her.
De andre partiene forsvinner De andre politiske partiene ble etter hvert forbudt. Etter at ledelsen i Sosialdemokratene hadde kritisert Hitler offentlig i Riksdagen, ble partiet forbudt og partiets verdier ble konfiskert. De venstreliberale Deutsche Staatspartei ble også snart tvangsoppløst. Høyrepartiene, bestående av de katolske partiene og de konservative, gikk i oppløsning innenfra etter press fra nasjonalsosialistene.
Den 14. juni 1933 ble NSDAP Tysklands eneste lovlige parti. Forsøk på annen partipolitikk ble straffet med flere års fengsel. Riksdagen bestod fortsatt, men nå bare av nasjonalsosialister.
Hindenburgs død thumb|left|Paul von Hindenburg, tysk president 1925–1934
Nasjonalsosialistene fikk enda mer utvidede fullmakter 20. januar 1934 da en ny lov som fratok de tyske delstatene makt ble vedtatt. Weimarrepublikkens konstitusjon sikret delstatene stort selvstyre, noe som passet dårlig for nasjonalsosialistene. Den nye loven satte delstatene under kontroll fra sentralregjeringen i Berlin og oppløste delstatenes egne parlament.
2. august døde president Hindenburg. Hindenburg var den siste politikeren som kunne fungere som en viss motvekt til Hitler, og ved presidentens død var det ikke lenger noen som stod i veien for Hitler. Hitler samlet vervene som rikskansler og rikspresident, og tok selv tittelen fører og rikskansler.
Etter dette hadde Hitler full kontroll over Tyskland. Alle rester av republikken var borte og Tyskland var nå et totalitært regime.
Hitler tar kontroll over SA Utdypende artikkel: De lange knivers natt
Sturmabteilung (SA) var en paramilitær nasjonalsosialistisk gruppe opprettet av Hitler selv i 1920. SA var blitt brukt til å trakassere politiske motstandere på 20-tallet, men nå følte Hitler at de var blitt en truende maktfaktor. Under ledelse av den populære Ernst Röhm var Hitler redd for at de skulle true førerens posisjon. Videre stod Hitler under et press fra de militære da SA og Röhm stadig høyere artikulerte kravet om formelle posisjoner innen de væpnede styrker.
Natt til 30. juni 1934 ble kjent som «De lange knivers natt». Hitler hadde på forhånd fått fabrikkert bevis for at Röhm planla et kupp og fikk ham arrestert denne natten.
Hitler hadde også alliert seg med de andre nasjonalsosialistiske toppene Hermann Göring, Joseph Goebbels, Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich. Ved hjelp av SS fikk disse nøytralisert og overtatt SA. SA ble så omstrukturert og i praksis lagt ned. SS, som tidligere hadde vært en undergruppe av SA, ble nå en egen enhet. SS overtok på mange måter SAs rolle etter denne utrenskningen.
Samtidig som SA ble kuppet, ble også en mengde andre politiske motstandere arrestert. Blant de mest kjente var Kurt von Schleicher, tidligere rikskansler.
Hitler benyttet også anledningen til å overta kontrollen over hæren. Hæren ble reorganisert, Wehrmacht overtok for det tidligere Reichswehr.
Forhold til kirken Nazistene fikk i 1933 den katolske kirkes støtte ved å love å beskytte kirken. Samtidig forsøkte nazistene å undergrave den protestantiske kirkes institusjoner og skape en forent protestantisk kirke, og forsøkte å ta kontroll over synoden.
Hitlers økonomiske politikk Da Hitler kom til makten var Tyskland ennå rammet av depresjonen. Arbeidsledigheten var høy, og også landbruket slet med å produsere nok mat i de økonomiske krisetidene. thumb|Hjalmar Schacht, tysk riksbankpresident og Reichswirtschaftsminister («økonomiminister»)