For andre personer med navn Tiberius, se Tiberius (andre betydninger)
Tiberius (latin: Tiberius Caesar Dīvī Augustī Fīlius Augustus; Klassisk latinsk staving av navnene til Tiberius: 1) TIBERIVS CLAVDIVS NERO; 2) TIBERIVS IVLIVS CAESAR; 3) TIBERIVS CAESAR DIVI AVGVSTI F[ILIVS] AVGVSTVSTiberius’ keiserlige navn var «Tiberius Cæsar, sønn av den guddommelige Augustus, keiseren». født 16. november 42 f.Kr., død 16. mars 37 e.Kr.) var en romersk keiser fra 14 e.Kr. til 37 e.Kr. Han ble født som Tiberius Claudius Nero, tilhørende slekten Claudia, som sønn av Tiberius Claudius Nero og Livia Drusilla. Hans mor skilte seg fra Nero og giftet seg med Octavianus, senere kjent som Augustus, i 39. Det gjorde Tiberius til stesønn av Augustus.
Tiberius kom senere til å gifte seg med Augustus’ datter (fra dennes ekteskap med Scribonia), Julia den eldre, og ble selv adoptert av Augustus, og ved denne handlingen ble han også en del av slekten Julia, og kunne ta navnet Tiberius Julius Cæsar. De påfølgende keiserne etter Tiberius fortsatte dette blandede dynastiet av begge familier for de neste tretti årene; historikerne har gitt det navnet Julo-claudiske dynasti. I henhold til andre keisere av dette dynastiet var Tiberius stesønn av Augustus, grand-onkel av Caligula, og onkel på farssiden av Claudius.
Tiberius var en av Romas største generaler; hans erobringer av Pannonia, Dalmatia, Raetia, og midlertidig deler av Germania, la grunnlaget for Romerrikets nordlige grenser. Men han ble husket som en mørk, tilbaketrukket, og dyster hersker som aldri hadde ønsket å bli keiser; Plinius den eldre karakteriserte ham som tristissimus hominum, «den dystreste av alle menn.» Plinius den eldre: Naturalis Historia XXVIII.5.23; Capes, s. 71 Etter at Tiberius’ sønn Drusus Julius Cæsar døde i 24, ble han enda mer tilbaketrukket og reservert. I 26 flyttet Tiberius fra Roma og overlot administrasjonen i stor grad i hendene på sine skruppelløse pretorianske prefekter Lucius Aelius Sejanus og Quintus Naevius Sutorius Macro.
Caligula, Tiberius' grandnevø og adopterte grandsønn, etterfulgte Tiberius ved hans død. «Tiberius», PBS 2006.
Tidlig liv thumb|Tiberius og hans mor Livia, 14-19 e.Kr., fra Paestum i Italia, nå i Spanias nasjonale arkeologiske museum, Madrid.
Bakgrunn Tiberius ble født i Roma den 16. november 42 f.Kr. som sønn av Tiberius Claudius Nero og Livia Drusilla. Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 5 I 39 f.Kr. skilte hans mor seg fra hans biologiske far og giftet seg på nytt med Gaius Julius Cæsar Octavianus kort tid etter. Hun var da fortsatt gravid med Tiberius Neros sønn, og i 38 f.Kr. ble hans bror, Nero Claudius Drusus, født.Levick, Barbara (1999): Tiberius the Politician, s. 15
Det er lite som er nedtegnet om Tiberius’ tidligste år. I 32 f.Kr. gjorde Tiberius sin første offentlige opptreden da han var ni år gammel ved at han holdt gravtalen for sin biologiske far. Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 6 I 29 f.Kr. red både han selv og hans yngre bror Drusus i en stridsvogn i triumftoget til deres adoptivfar Octavianus i feiringen av at Marcus Antonius og Kleopatra ble beseiret ved Actium.
I 23 f.Kr. ble Augustus, enehersker av Romerriket, syk og hans mulige død truet med å sende den romerske verden ut i kaos og indre strid igjen. Historikerne er enige om at det var i løpet av denne tiden at spørsmålet om Augustus’ arving ble mest akutt, og mens Augustus synes å ha indikert at Agrippa og Marcellus ville videreføre hans posisjon ved hans død, ble tvetydigheten og usikkerheten ved etterfølgelsen det fremste problemet for Augustus.Southern, Pat (1998): Augustus, s. 119–120.
Som reaksjon synes det som om en rekke mulige arvinger ble valgt, blant dem også Tiberius og hans bror Drusus. I 24 f.Kr. da Tiberius var 17 år gikk han inn i politikken under Augustus’ rettledning og ledelse, og mottok posisjonen som kvestor,Velleius Paterculus: Roman History II.94 og ble gitt retten å stå til valg som pretor og konsul før han hadde rett til grunnet den alderen som loven hadde påkrevd. Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 9 Tilsvarende unntak i loven ble gjort gjeldende for Drusus.Seager, Robin (2005): Tiberius, s. xiv.
Sivile og militære karriere thumb|Profilportrett av Tiberius og Vipsania Agrippina, maleri av Peter Paul Rubens. thumb|Byste av Vipsania Agrippina, Toulouse. Kort tid etter begynte Tiberius å opptre domstolen som advokat, Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 8 og det er antagelig her at hans interesse for gresk retorikk begynte. I 20 f.Kr. ble Tiberius sendt til Østen under kommando av Marcus Agrippa.Levick, Barbara (1999): Tiberius the Politician, s. 24. Parterne hadde erobret legionenes faner (aquila) under kommando av Marcus Licinius Crassus i 53 f.Kr. ved slaget ved Carrhae, fra Decidius Saxa i 40 f.Kr., og fra Marcus Antonius i 36 f.Kr.
Etter et år med forhandlinger ledet Tiberius en betydelig styrke inn i Armenia, antagelig med det formål å etablere landet som en romersk klientstat, og få slutt på trusselen som landet utgjorde ved den romersk-partiske grense. Augustus var i stand til å oppnå et kompromiss som førte til fanene ble levert tilbake, og Armenia forble et nøytralt område mellom de to stormaktene.
Etter å ha kommet tilbake fra Østen i 19 f.Kr. ble Tiberius gift med Vipsania Agrippina, datteren av Augustus’ nære venn og fremste hærfører, Marcus Vipsanius Agrippa. Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 7 Han ble utnevnt til posisjonen som pretor, og sendt av sted med sine legioner for å støtte sin bror Drusus i krigføringene i vest. Mens Drusus fokuserte sine styrker i Gallia Narbonensis og langs grensen mot Germania, bekjempet Tiberius stammer i Alpene og innenfor Gallia Transalpina («Gallia på den andre siden av Alpene»), og erobret Raetia. I 15 f.Kr. oppdaget han kildene til elven Donau, og snart etter bøyen for dens midtre løp. Strabon, 7. I. 5, s. 292 Da Tiberius kom tilbake til Roma i 13 f.Kr. ble han utnevnt til konsul, og på samme tid ble hans sønn, Drusus Julius Cæsar, født. Levick, Barbara (1999): Tiberius the Politician, s. 42.
Agrippas død i 12 f.Kr. forfremmet Tiberius og Drusus i rekkefølgen som Augustus’ arvinger. På Augustus’ sterke anmodning i 11 f.Kr. skilte Tiberius seg fra Vipsania og giftet seg med Agrippas enke og Augustus’ datter Julia. Denne hendelsen synes å ha vært et bristepunkt for Tiberius; hans nye, påtvungne ekteskap med Julia var aldri lykkelig og frambrakte kun et barn som død tidlig.
Det ble fortalt at Tiberius møtte Vipsania igjen, og måtte følge henne gråtende hjem mens hun tryglet om tilgivelse; kort tid etterpå hadde Augustus et møte med Tiberius, og tok grep for sørge for at Tiberius og Vipsania aldri møttes igjen. Seager, Robin (2005): Tiberius, s. 20. Augustus fortsatte å forfremme Tiberius, og etter Agrippas død og deretter hans bror Drusus’ død i 9 f.Kr., synes han å være den fremste kandidaten for å etterfølge Augustus. Som sådan mottok han militære ordre i Pannonia og Germania; begge områder meget ustabile og av stor betydning for Augustus’ politikk.
I 6 f.Kr. igangsatte Tiberius en knipetangmanøver mot markomannerne. Han satte ut fra Carnuntum ved Donau med fire legioner, passerte gjennom området til kvaderne, en annen germansk stamme, for å invadere markomannerne fra øst. Samtidig ville general Gaius Sentius Saturninus dra ut fra Moguntiacum ved Rhinen med to eller tre legioner, passere gjennom det nylig annekterte området til hermundurerne, og deretter etter angripe markomannerne fra vest. Angrepet var en rungende suksess, men likevel rakk ikke Tiberius å undertrykke markomannerne da han snart ble tilkalt til den grensen ved Rhinen for å beskytte andre områder av Romas nye erobringer i Germania.
Han kom tilbake til Roma og ble utnevnt til konsul for andre gang i 7 f.Kr. og i 6 f.Kr. ble han gitt tribunal makt (tribunicia potestas) og kontroll i Østen, Dio Cassius: Roman History LV.9 begge deler var et ekko av de posisjoner som Agrippa tidligere hadde hatt. Imidlertid, til tross for disse framgangene og forfremmelsene, var Tiberius ikke lykkelig. Seager, Robin (2005): Tiberius, s. 23.
Pensjonering på Rhodos thumb|levningene av Tiberius’ villa ved Sperlonga, ved kysten, midtveis mellom Roma og Napoli. I 6 f.Kr., rett før han aksepterte en kommando i Østen, og ble den nest mektigste mann i Roma, annonserte Tiberius brått at han trakk seg tilbake fra politikken og pensjonere seg på Rhodos. Seager, Robin (2005): Tiberius, s. 23—24. De nøyaktige motivene for dette er ikke klart, Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 10 men historikerne har spekulert på det faktum at Augustus hadde adoptert Julias sønner med Agrippa Gaius og Lucius, og synes å ha begynt forflytte dem langs den samme politiske vei som han tidligere hadde sendt Tiberius og Drusus. Levick, Barbara (1999): Tiberius the Politician, s. 29
Tiberius’ beslutning synes således å ha vært en midlertidig løsning: han ville holde makten kun til hans stesønner ble gamle nok, og deretter tilsidesatt. Det promiskuøse, og svært offentlige oppførselen til hans hustru Julia, fanget i et ulykkelig ekteskap, Velleius Paterculus: Roman History II.100 kan også ha vært medvirkende til hans beslutning. Faktisk kalte historikeren Tacitus det for Tiberius’ intima causa, hans innerste årsak for å reise til Rhodos, og synes være tilskrevet hans avsky for Julia og hans lengsel etter Vipsania. Tacitus: Annals I.53 Tiberius var ikke bare tvangsgiftet med en kvinne han avskydde, men som også offentlig ydmyket ham med nattlige eskapader i Forum Romanum samtidig som han hadde forbud mot å se den kvinnen han elsket. Seager, Robin (2005): Tiberius, s. 26.
Uansett hva som var Tiberius’ motiver var hans eksil på Rhodos bortimot katastrofalt for Augustus’ planer for etterfølgelse. Gaius og Lucius var fortsatt tidlig i tenårene, og Augustus, som nå var 57 år, hadde ingen umiddelbar etterfølger. Det var ikke lenger noen garanti for en fredfull overføring av makten etter hans død, heller ingen garanti at hans familie, og derfor hans families allierte, ville fortsatt holde makten om posisjonen som princeps, «den fremste», skulle overleve.
En del apokryfiske fortellinger hevder at Augustus bønnfalt Tiberius om å bli i Roma, og gikk så langt som late som om han var alvorlig syk. Tiberius’ reaksjon var å ankre opp utenfor kysten av Ostia Antica, Romas havneby, og da nyheten kom om at Augustus hadde overlevd, seilte han straks til Rhodos. Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 11 Tiberius skal etter sigende ha angret seg og anmodet, flere ganger, om å komme tilbake til Roma, men Augustus avslo. Seager, Robin (2005): Tiberius, s. 28.
Augustus’ arving left|thumb|150px|Bronsebyste av Tiberius i Cabinet des Médailles, Paris. thumb|150px|Marmorbyste av Tiberius i Ny Carlsberg Glyptotek, København. Med Tiberius ikke tilgjengelig hvilte etterfølgelsen utelukkende på Augustus’ to unge barnebarn, Lucius og Gaius Cæsar. Situasjonen ble mer prekær i 2 e.Kr. da Lucius døde. Augustus, kanskje med en del press fra Livia, tillot Tiberius å komme tilbake til Roma som privat borger og ingenting mer. Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 13 2 år senere, i 4 e.Kr., ble Gaius drept i Armenia, og Augustus hadde ikke lenger noe annet valg enn å vende seg til Tiberius. Tacitus: Annals I.3Suetonius: The Lives of Twelve Caesars, Life of Tiberius 15