Vikingtiden i Norge regnes arkeologisk sett fra ca. 800 til ca. 1050. Historisk sett regnes den mer spesifikt fra angrepet på Lindisfarne i 793 til slaget ved Stamford Bridge og/eller slaget ved Hastings i 1066.
Selv om det første vikingangrepet i England fant sted i Portland i 789, er det imidlertid med plyndringen av klosteret på Lindisfarne i 793 at vikingene for alvor dukker opp i europeisk historie. Produksjonsnivået økte i jordbruket fordi jernet ble tatt i bruk og det ble fort mangel på dyrkbar jord. Mange valgte å utvandre og den enkleste måten å skaffe seg inntekter var ofte plyndring. Vikingene skaffet seg fort et dårlig rykte blant samtidens kristne europeere. Men vikingtiden var også preget av handel, ikke bare i Europa, men også med blant annet Det bysantinske riket og Bagdad-kalifatet.
Rikssamlingen var også en grunn til den sterke utvandringen. Kongenes makt økte, og de gjorde krav på skatter og avgifter. Norske vikinger var mest aktive i nordveg og vesterveg. Nye områder ble bebygd nordover norskekysten, vestover til Island, Færøyene, Shetland, Orknøyene, Skottland og Irland. Senere også Grønland og Vinland (Amerika, i dagens Newfoundland, Newfoundland og Labrador, Canada). 250px|thumb|left|Vikingenes ferdselsruter og bosetninger. Den tidligste kristne påvirkning Kristendommen fant veien til Norge fra 800-tallet, både vestfra (De britiske øyer) til Vestlandet og sørfra (Tyskland og Frisland) til Østlandet.«Vår historie», kirken.no]</ref> Kristningen knyttes spesielt til tre konger: Håkon den gode som var oppfostret ved et kristent hoff i England på 900-tallet, Olav Tryggvason ca 1000, og Olav Haraldsson som falt i slaget på Stiklestad i 1030 og senere ble opphøyd til helgen.
Arkeologiske funn i kaupangen i Skiringssal fra 800-tallet, slik som et perlekjede med et kors, viser at kristne handelsfolk fant veien dit, og en støpeform til et lite kors viser at kristne symboler også ble fremstilt lokalt.Kaupangen i Skiringssal, historiskmuseum.no Skiringssals handel var orientert vestover, og Vest-Europa var kristnet da.<ref>[https://www.kaupangprosjektet.no/gamle/NORSK/HANDEL.HTM «Handel», kaupangprosjektet.no Arkeologen Brit Solli fant en kirkegård fra 900-tallet på Veøy i Romsdalen. Ett av skjelettene var såpass bevart at det lot seg anslå at tennene, og dermed hodet, lå i vest, slik det ble gjort i middelalderen, så den døde hadde utsyn mot øst når Kristus vendte tilbake på dommedag.«Veøya, den hellige øya i Romsdalsfjorden», NRK, 21. april 2005 Spor etter en kirke på Veøy tyder på at det kan være Norges eldste kirke, tilbake fra Håkon den godes tid. Siden kristne handelsfolk oppnådde fordeler i kristne deler av Europa, har nok mange skandinaver på handelsferd sett en fordel av å la seg døpe. Unn Pedersen og Jon Vidar Sigurdsson: «Landet blir kristnet», norgeshistorie.no</ref>
Småriker og tingområder Før 800-tallet dukket mindre samfunnsdannelser opp rundt i Norge. Bygdene rundt Trondheimsfjorden samlet seg til ett tingfellesskap (þrændalog), hvor hovedtinget sannsynligvis satt på Frosta. I de sørligere områdene ble det dannet mindre tingfellesskap og også små kongedømmer.
På 800-tallet begynte smårikene å skaffe seg inntekter gjennom plyndringstokter og handel. Det oppstod et stabilt kongedømme i Vestfold–Vestoppland med tilknytning til ynglingeætten i Uppsala. Kaupangen i Skiringssal i Vestfold vokste til å bli et handelssted med internasjonal kontaktflate. Vestfold var agrarøkonomisk sett det rikeste området i landet, og utover 800-tallet vokste deres makt. Det var også rike områder i Trøndelag, men de manglet en felles, permanent ledelse. Det vokste heller ikke frem noen samlet ledelse over smårikene på Vestlandet.
I de kongelige frankiske annaler for 813 omtales Vestfold som «ytterst mot nordvest» i det danske kongedømmet. Maktsentrene i Borre og Kaupang kan derfor ha ligget under dansk kontroll eller innflytelse på denne tiden. Dette har også blitt brukt som dokumentasjon på at Vestfold omfattet Agder i vikingtiden. Også Ottars beretning plasserer områdene rundt i Oslofjorden innenfor dansk herredømme.Brandlien, Bjørn i Klassekampen, 5. oktober 2015, s. 11.
Et gårds- og ættesamfunn Bosettingen i Norge var knyttet til gårdens jordbruk og kystfiske. Norges antatt største tettbebyggelse i denne perioden var kaupangen i Skiringssal, med en antatt befolkning på 400-600 personer. Gården var hjem og arbeidsplass for en hierarkisk ordnet gruppe mennesker, med husbonden øverst. Gårdens befolkning ellers bestod av hans familie, frie gårdsarbeidere og treller.
Dyrkelse av gårdens forfedre var en integrert del av livet, sentrert rundt gravhauger lå i nærheten av gården. De ulike gjenstandene til bruk i hverdagslivet som er funnet ved utgraving av gravhauger, tyder på at man oppfattet livet etter døden som en videreføring av dette livet. Det er mulig at det ble ofret til, eller «vist respekt overfor», forfedre gjennom ritualer. De nordiske gudene ble dyrket i varierende grad. Etter Odin er Tor den høyeste guden som menneskenes beskytter mot naturkrefter og jotner. Han rådet over vær og årsvekst.<ref>[https://heimskringla.no/wiki/Norr%C3%B8ne_gude-_og_heltesagn_-_Gudesagnene_eller_den_egentlige_gudel%C3%A6re#Tor «Tor», Norrøne gude- og heltesagn]
Vikingtiden i Norge skilte seg fra perioden i Danmark ved mer utstrakt bruk av vold. Mange flere norske skjeletter - over en tredjedel - fremviser hoggskader enn danske skjeletter fra samme periode som bare har hoggskader i 6 % av tilfellene. Våpen funnet i norske vikinggraver overgikk langt danske gravfunn fra perioden - mer enn femti ganger så mange. Det danske vikingsamfunn var utvilsomt mer organisert og fremviser flere større byggeprosjekter (Danevirke, Trelleborg) som krever stor grad av samarbeid. I Danmark var det også klart flere henrettelser, slik at volden foregikk mer organisert, i samfunnets regi.«3. august 2024», forskning.no 3. august 2024
Stilperiodene Norrøn kunst fant ulike uttrykk i osebergstil, berdalstil, jellingstil, mammenstil, ringeriksstil og urnesstil. Blant bevarte gjenstander finnes gudeskulpturer, votivgaver i form av gullgubber, sverd og sverdskjefter, beltespenner, brosjer, spenner, ringer og armbånd, drikkebegre, stigbøyler, sporer, skjold og stridsøkser. Skjoldenes motiver var hentet fra de mest populære gude- og heltediktene: Odins kamp mot Fenrisulven, Tors kamp mot Midgardsormen, og Sigurd Fåvnesbanes bedrifter. Det er bevart fragmenter av vevde tekstiler i form av billedtepper, men tekstiler brytes raskere ned enn metall, og det er neppe mulig å si hvor utbredt vevtepper var. Tekstilene fra Osebergfunnet var dekorert med scener fra norrøne heltesagn.
På Gotland er det funnet billedsteiner til minne om en avdød.Billedsteiner fra Gotland, gravgaver.no]</ref> Steinene har ornamentale border, og motiver fra heltesagn som gjenspeiler gravgavene. Skipsavbildninger forekommer så å si alltid på disse steinene. Gjenstander i tre, stein og metall er dekorert med dyreornamentikk i ulike former, inndelt i stilperioder som brukes til datering. Ornamentikken omfatter bladranker, drager, hundeansikter, gripedyr og løver.
Harald Hårfagre Regenter i perioden:872–931: Harald I Hårfagre931–933: Eirik I Blodøks933–960: Håkon I den gode960–970: Harald II GråfellUnder dansk styre:970–995: Håkon Ladejarl995–1000: Olav I TryggvasonUnder dansk styre:1000–1012: Svein og Eirik Ladejarler 1012–1015: Håkon Eiriksson Ladejarl1015–1028: Olav II den helligeUnder dansk styre:1028–1030: Håkon Eiriksson Ladejarl1030–1035: Svein Knutsson1035–1047: Magnus I den gode1045–1066: Harald III Hardrådese også: liste over norske regenter Harald Hårfagre beskrives motstridende selv i de eldste kilder, mye er vandre- og opphavssagn. Historieforskningen behandler sagaenes opplysninger med varsomhet, så uttstrekningen for Haralds kongedømme er omdiskutert, men hans rike var trolig på Vestlandet fra Lindesnes og langs kysten nord til Trøndelag.Jón Viðar Sigurðsson: The Viking Age and the Scandinavian Peace. Viking Encounters: Proceedings of the Eighteenth Viking Congress, Aarhus Universitetsforlag, Aarhus, 2020, side 27f.Hans Jacob Orning: «Harald Hårfagre – en vestlandskonge», hentet 31. juli 2023 fra Kjernen i hans rike var på Sør-Vestlandet, forbundet med kontroll over handelen langs kysten fra Nord-Norge til Viken.Bandlien, Bjørn: «Harald Hårfagre» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 31. juli 2023 fra
Samtidskilder til Hårfagres liv er «Haraldskvadet» (eller «Ravnsmål») og «Glymsdråpa», begge fra 900-tallet og tilskrevet skalden Torbjørn Hornkløve, mens «Sendibit» og «Oddmjór» regnes som noe yngre. Seks av «Haraldskvadet»s 23 vers beskriver slaget i Hafrsfjord. Her er Hårfagre sønn av Halvdan; hans kone er fra Danmark og heter Ragnhild. Han er bosatt «i Utstein» og «ved Kvinnum»; han kalles «herre over austmenn» og «nordmenns drott». I «Glymsdråpa» slåss han både til lands og i et sjøslag sørpå, der «skotter» og «gauter» nevnes som hans motstandere. Det heter også at kongen misliker seidmenn og straffer tyver. I «Sendibit» nevnes en Halvdan som Haralds sønn og motstander - og kongen roses for å ha farget sine våpen røde i blodet til uþjod («ufolk», «pakk»).Frans-Arne Stylegar: «Et nordsjøperspektiv på Harald Hårfagre», Herre og drott kap. 8 (s. 132)
Adam av Bremen som fulgte med på nordiske forhold, ville vært en naturlig samtidskilde til Harald Hårfagre, og det er påfallende at han ikke kjenner noe til ham, men tvert om hevder at Håkon jarl var «den første som gjorde seg til konge over nordmennene, som før ble styrt av jarler». Adam mener at Håkon jarl ble gjeninnsatt av «den edle Harald» (danskekongen Harald Blåtann) etter at folket jaget ham ut av Norge. («Denne grusomme Håkon, som stammet fra Ingvar og var av jetteblod.») Adam hevder også at Håkon jarl hadde styrt Norge i 35 år da han avgikk ved døden, og at hans tronarving var en Hartild som også var konge over Danmark.<Ref> Adam av Bremen: Kirkehistorie, 2. bok: «Adeldag», heimskringla.no Denne Hartild er ikke nevnt i noen andre kilder.
Kildene gir kong Harald tilnavnene Luva («lurvehodet») og Hårfagre. I eldre kilder - Den angelsaksiske krøniken, Ordericus Vitalis og William av Malmesbury - er det den langt senere Harald Hardråde som kalles «hårfager». De samtidige skaldekvadene om den første kong Harald bruker bare tilnavnet Luva. Det første kvadet som omtaler den eldre Harald som «hårfager», er «Háttalykill» fra 1140-tallet. Motivet for å flytte tilnavnet fra den yngre til den eldre kong Harald, var trolig eventyrmotivet - folkehelten som ikke vil klippe håret før han har nådd sitt mål.Frans-Arne Stylegar: «Et nordsjøperspektiv på Harald Hårfagre», Herre og drott kap. 8 (s. 134)
I Ågrip fra 1190-tallet gjengis det anonyme kvadet «Oddmjor», der Harald overraskende knyttes til skjoldungene som var en dansk kongeslekt: Skjoldungen drev med skjoldetskeid-branden (langskipet) ut av landet. Raske kongen sidenrådde for hele Norge.Ågrip, oversatt av Gustav Indrebø: Norrøne bokverk, 1973, side 19</ref>