Egbert (født 771/775, død 839), også omtalt som Ecgberht, Ecgbert, eller Ecgbriht, var konge av Wessex fra 802 og til sin død i 839. Hans far var Ælhmund av Kent. På 780-tallet var Egbert tvunget til landflyktighet av Offa av Mercia og Beorhtric av Wessex, men da sistnevnte døde i 802 kom Egbert tilbake og tok tronen.
Lite er kjent de første 20 årene av Egberts styre, men det er antatt at han var i stand til å opprettholde Wessexs uavhengighet mot kongeriket Mercia, som på den tide var den dominerende makten over de andre engelske rikene i sørlige England. I 825 beseiret Egbert i slaget ved Ellandun sin motstander Beornwulf av Mercia. Det gjorde slutt på Mercias overherredømme og Egbert tok kontroll over Mercias besittelser i sørøstlige England. I 829 beseiret han Wiglaf av Mercia og fordrev ham fra hans kongerike. For en kort tid styrte han Mercia direkte. Senere det samme året tok Egbert imot underkastelsen til den northumbriske kongen ved Dore. Den angelsaksiske krønike har etterpå beskrevet Egbert som en bretwalda, det vil si «hersker av Britannia».
Egbert greide ikke å opprettholde denne dominerende posisjonen, og i løpet av et år fikk Wiglaf tilbake herredømmet over tronen. Wessex beholdt kontrollen over Kent, Sussex, og Surrey; disse tre områdene ble gitt til Egberts sønn Æthelwulf som styrte som en underkonge av Egbert. Da Egbert døde i 839 ble han etterfulgt av Æthelwulf. De sørøstlige kongerikene ble til sist absorbert i kongeriket Wessex etter Æthelwulfs død i 858.
Liv og virke Familie Det er usikkerhet om Egberts opphav. De eldste versjonene av Den angelsaksiske krønike, Parker-krøniken, begynner med et genealogisk forord som sporer opphavet til Egberts Æthelwulf bakover gjennom Egbert, Ælhmund (antatt å være Ælhmund av Kent), og ellers ukjente Eoppa og Eafa til Ingild, bror av kong Ine av Wessex, som abdiserte fra tronen i 726. Den fortsetter tilbake til Cerdic, grunnleggeren av huset Wessex.Garmonsway, G.N. red.: The Anglo-Saxon Chronicle, London, J. M. Dent & Sons, Ltd., s. xxxii,2,4 Egbert avstamming fra Ingild ble akseptert av historikeren Frank Stenton, men ikke den eldre genealogi tilbake til Cerdic.Stenton, Frank M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 65–66 Heather Edwards i hennes artikkel i Online Dictionary of National Biography argumenterer at han hadde opphav i Kent, og den vestsaksiske avstammingen kan ha blitt fabrikkert i løpet av hans tid som konge for å gi ham legitimitet.Edwards, Heather: «Ecgbehrt» i: Online Dictionary of National Biography Rory Naismith betrakter et opphav i Kent som usannsynlig, og at det er mer sannsynlig at «Egbert kom fra god vestsaksisk kongelig familie.»Naismith, Rory (2011), s. 16
Navnet på Egberts hustru er ikke kjent. En krønike fra 1400-tallet som nå er oppbevart ved Universitetet i Oxford navngir henne som Redburga. Hun var etter sigende var en slektning av Karl den store som Egbert giftet seg med da han var forvist, men dette er avvist av historikerne grunnet krønikens sene datering.Krøniken (Hardy, Vol III, No. 326) beskriver Egberts hustru som «Redburga regis Francorum sororia» (søster eller svigerinne av den frankiske keiser). En del historikere fra 1800-tallet siterte manuskriptet for å idenfisere Redburga som Egberts hustru, eksempelvis W. G. Searle i hans verk fra 1897, Onomasticon Anglo-Saxonicum, og (som Rædburh) i hans verk fra 1899, Anglo-Saxon Bishops, Kings and Nobles (PDF). Andre historikere fra denne tiden var skeptiske, eksempelvis William Hunt som ikke nevner Redburga i sin artikkel om Egbert i den første Dictionary of National Biography i 1889. På 1900-tallet fulgte folkelige genealoger og historikere Searle i å oppgi Redburga som Egberts hustru, men akademiske historikere overså henne i omtalen av Egbert, og Janet Nelsons artikkel i 2004 om hennes sønn Æthelwulf i Online Oxford Dictionary of National Biography slo fast at hans mors navn var ukjent. Det er antatt at han hadde en halvsøster ved navn Alburga, senere anerkjent som en helgen for hennes grunnleggelse av klosteret Wilton Abbey. Hun var gift med Wulfstan, ealdorman av Wiltshire, og ved hans død i 802 ble hun nonne, abbedisse av Wilton Abbey.Farmer, D.H.: The Oxford Dictionary of Saints, s. 10Det var antatt en tid at han også var far til Ædgyth av Polesworth, også erklært som helgen, og Æthelstan av Kent, men disses opphav er usikre. Sistnevnte er nå antatt å være en sønn av Æthelwulf av Wessex.
Politisk kontekst og tidlig liv thumb|Egberts navn, stavet Ecgbriht, fra oppslaget for året 827 i C-teksten av Den angelsaksiske krønike Offa av Mercia, som styrte fra 757 til 796, var den dominerende makten i angelsaksiske England i den andre halvdelen av 700-tallet. Forholdet mellom Offa og Cynewulf, som var konge av Wessex fra 757 til 786, er ikke godt dokumentert, men det synes rimelig at Cynewulf hadde en form for uavhengighet fra Mercias overherredømme. Bevis på forholdet mellom kongene kan komme fra chartere, som var dokumenter som bevilget land til tilhengere eller geistlige, og som ble bevitnet av kongene som hadde makt til å tildele land. I en del tilfeller opptrer en konge på et charter som en subregulus, eller underkonge, noe som gjør det klart at han hadde en overherre.Hunter Blair, Peter (1966): Roman Britain, s. 14–15.Wormald, Patrick: «The Age of Bede and Æthelbald» i: Campbell et al.: The Anglo-Saxons, s. 95–98 Cynewulf opptrer som «konge av vestsakserne» på et charter til Offa i 772;«Anglo-Saxons.net: S 108». Sean Miller. og han ble beseiret av Offa i et slag i 779 ved Bensington, men det er ingenting annet som antyder at Cynewulf ikke var sin egen herre, og at han er ikke kjent for å ha anerkjent Offa som en overherre.Stenton, Frank M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 208–210. Offa hadde innflytelse i sørøstlige delen av landet: et charter fra 764 viser ham i selskap med Heahberht av Kent, noe som antyder at Offas innflytelse hjalp å plassere Heahberht på tronen.Kirby, D.P. (1992): Earliest English Kings, s. 165–169 Utstrekningen av Offas kontroll over Kent mellom 765 og 776 er et diskusjonsemne blant historikere, men fra 776 og fram til 784 synes det som om kongene i Kent hadde betydelig uavhengighet fra Mercia.Stenton, Frank M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 207.
En annen med samme navn, Egbert II av Kent, styrte i dette kongeriket gjennom hele 770-tallet; er nevnt siste gang i 779 i et charter som bevilget land ved Rochester. I 784 opptrer en ny konge av Kent, Ælhmund av Kent, i Den angelsaksiske krønike. I henhold til et notat i margen, «denne kong Ælhmund var Egberts far, Egbert var Æthelwulfs far». Dette er antatt av det genealogiske forordet fra A-teksten av krøniken, som oppgir navnet på Egberts far som Ælhmund uten ytterligere detaljer. Forordet er antagelig datert til slutten av 800-tallet; margnotatet er på F-teksten av krøniken, hvilket er en versjon fra Kent fra rundt 1100.Swanton, Michael (1996): The Anglo-Saxon Chronicle, s. 58–63.
Ælhmund synes ikke å ha overlevd lenge i makten: det er ingen nedtegnelser av hans aktiviteter etter 784. Det er imidlertid bevis på Offas dominans over Kent i løpet av slutten av 780-tallet, med hans mål av tilsynelatende overherredømme til rent ut overtagelse av kongeriket. Han har blitt beskrevet som «rival, ikke overherre, av kongene i Kent».Wormald, Patrick: «Bede, the bretwaldas and the origins of the Gens Anglorum» i: Wormald et al.: Ideal and Reality, s. 113; sitert i Kirby, D.P. (1992): Earliest English Kings, s. 167., og n. 30. Det er mulig at den unge Egbert flyktet til Wessex i 785 eller der omkring; det er megetsigende at Krøniken nevner i et senere oppslag at Beorhtric, Cynewulfs etterfølger, hjalp Offa i sende Egbert i landflyktighet.
Cynewulf ble myrdet i 786. Hans etterfølger ble utfordret av Egbert, men han ble beseiret av Beorhtric, kanskje med støtte fra Offa.Fletcher, Richard (1989): Who's Who, s. 114.Yorke, Barbara (1990): Kings and Kingdoms, s. 141. Den angelsaksiske krønike nedtegnet at Egbert tilbrakte tre år i Frankerriket før han ble konge, forvist av Beorhtric and Offa. Teksten sier «iii» for tre, men det kan ha vært en skriverfeil, og den korrekte lesningen vil være «xiii», det vil si tretten år. Beorhtrics styre varte i seksten år, og ikke tretten; og alle bevarte tekster av Krøniken enes om «iii», men mange moderne redegjørelser antar at Egbert tilbrakte minst tretten år i Frankerriket. Det krever antagelsen at feilen i transkripsjonen er vanlig for alle manuskripter av Krøniken; mange historikere har valgt denne antagelsen, men andre har avvist den helt, gitt kildenes konsistens.Fletcher antar at Egbert tilbrakte i all vesentlighet alle årene til Beorhtrics styre i Frankerriket; se Fletcher, Richard (1989): Who's Who, s. 114. Tilsvarende har Swanton merknaden «3 år» med «faktisk tretten år. (...) denne feilen er felles for all manuskripter.» Se note 12 i Swanton, Michael (1996): Anglo-Saxon Chronicle, s. 62–63. Naismith foreslår at Egberts landsforvisning kan ha utgjort en tretten årsperiode fra 789, året for Beorhtrics ekteskap med Offas datter, til 802, året da han kom til makten: Naismith, Rory (2011), s. 3. På den annen side aksepterer Stenton tallet som tre: se Stenton, Frank M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 220. Stenton legger til i en fotnote at «det er meget farlig å avvise en lesning som er så godt attestert.» I uansett tilfelle ble Egbert antagelig forvist i 789 da Beorhtric, hans rival, ble gift med datteren til Offa av Mercia.Stenton, Frank M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 220.
På den tiden da Egbert var i landsforvisning var Frankerriket syrt av Karl den store som hadde innflytelse i Northumbria og det er kjent at han støttet Offas fiender i sør. En annen landsforvist angelsakser i Frankerriket på denne tiden var Odberht, en prest. Det er bortimot helt sikkert at denne Odberht kan identifiseres med Ædberht, som senere ble konge av Kent. I henhold til en senere krøniker, William av Malmesbury, lærte Egbert kunsten å styre et land i løpet av hans tid i Gallia.Kirby, D.P. (1992): Earliest English Kings, s. 176–177.
Tidlig styre Beorhtrics avhengighet av Merica fortsatte inn i styret til Cenwulf, som ble konge av Mercia noen få måneder etter Offas død. Beorhtric døde i 802, og Egbert kom på tronen i Wessex med antagelig støtte fra Karl den store, og kanskje også ved pavedømmet.Kirby, D.P. (1992): Earliest English Kings, s. 186. Folket i Mercia fortsatte å motsette seg Egbert: på dagen da han tiltrådte tronen ble han angrepet av Hwicce (som opprinnelig hadde utgjort et adskilt kongerike, men som på denne tiden var en del av Mericia), under lederskapet til deres ealdorman, Æthelmund. Han ble møtt av Weohstan, en ealdorman fra Wessex med menn fra Wiltshire: i henhold til en kilde fra 1400-tallet hadde Weohstan giftet seg med Alburga, søster av Egbert, og var således Egberts svoger.Kilden er et dikt Chronicon Vilodunense. Det er beskrevet av Barbara Yorke som «[det må] innrømmes (...) langt fra ideelt.» Se Yorke, Barbara: «Edward as Ætheling» i: Higham & Hill: Edward the Elder, s. 36. Mennene fra Hwicce ble beseiret, men både Weohstan og Æthelmund ble drept i slaget. Ingenting mer er nedtegnet om Egberts forhold til Merica for de neste tjue årene etter dette slaget. Det synes sannsynlig at Egbert ikke hadde noen større innflytelse utenfor sine grenser, men det er på den annen side heller ingen bevis på at han noen gang underkastet seg Cenwulf som sin overherre. Cenwulf hadde derimot overherredømme over resten av sørlige England, men i Cenwulfs chartere er tittelen «overherre av sørlige England» benyttet, kanskje som en konsekvens av at kongeriket Wessex var uavhengig.Stenton, Frank M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 225.