Sub-romersk Britannia viser til perioden mellom romernes tilbaketrekning fra Britannia og inngangen til middelalderen. Normalt tidfester man den til tiden mellom 407, da den siste legionen ble trukket ut, til 597 da Augustin av Canterbury steg i land og begynte kristningen av England.
Begrepet ble først innført av arkeologer for å beskrive kulturen i denne perioden. Den opprinnelige oppfatningen er at perioden viser en kulturell tilbakegang i forhold til den romerske perioden, før man i middelalderen igjen begynner å gå fremover. Denne oppfatningen er siden blitt revidert.
Det finnes nesten ikke skriftlig materiale fra perioden, slik at den i praksis må behandles som forhistorisk tid. Blant de få dokumentene som finnes er sankt Patricks Bekjennelser og Gildas' De Excidio Britanniae. Da Beda den ærverdige samlet inn materiale mot slutten av det 700-tallet baserte han seg først og fremst på muntlige tradisjoner. Den angelsaksiske krønike dekker perioden, men er ikke basert på primærkilder. Blant de viktigste legender som gjerne tidfestes til denne perioden er Arthurlegenden.
Gjennom arkeologiske undersøkelser har man fått mer kjennskap til kulturen i sub-romersk Britannia. Blant viktigste funnsteder er Tintagel, borgen i South Cadbury, steder hvor Hadrians mur ble reparert i 400- og 500-tallet, Whithorn i det sørvestlige Skottland og i bosetninger som fortsatte i de romerske byene.
Det skjedde klimaendringer på 400-tallet, slik at klimaet ble kaldere og våtere. Dette betydde at vekstsesongen ble kortere, og høyereliggende områder ble uegnet for landbruk. Historikeren Michael Jones har i boken The End of Roman Britain hevdet at tilbakegangen i jordbruket førte til store demografiske endringer der den dyrkbare jorden allerede var utnyttet fullt ut.
Begrepenes mening thumb|left|300px|Barbury Castle, en bygdeborg fra 500-tallet i nærheten av Swindon, i sørvestlige England. Perioden sub-romersk Britannia har i tradisjonell britisk historie dekket historien av hva som i dag er England fra slutten av Romerrikets styre helt i begynnelsen av 400-tallet til ankomsten av sankt Augustin i år 597. Datoen for slutten av denne perioden er vilkårlig i den forstand at sub-romersk kultur fortsatte i vestlige England (se Cornwall og Cumbria) i Wales.
Denne perioden har tiltrukket seg en stor andel akademisk og folkelig debatt, delvis ettersom det er sparsommelig med kildemateriale, og delvis ettersom historikerne strides om hendelsene – i begrepene om invasjon, bosetning og ny bosetning (flytting av befolkningsgrupper) – som skjedde i de årene som smidde de nasjonale identitetene som ble rådende innenfor De britiske øyer i de neste århundrene. Begrepet post-romersk Britannia er også benyttet for perioden, hovedsakelig i ikke-arkeologiske kontekster. «Sub-romersk» og «post-romersk» er begge begreper som benyttes for den gamle romerske provinsen Britannia, det vil si Britannia sør for grensen Forth-Clyde. Historien for området mellom Hadrians mur og grensen Forth-Clyde er uklar (se Rheged, Bernicia). Nord for denne grensen lå det området som var befolket av stammer hvor kildene er meget sparsommelige, og disse folkestammene betegnes under navnet piktere, og som antagelig er de folket som ble skottene i blandingen av innvandring fra Irland og senere Norge.
Begrepet «senantikken» innebærer en bredere horisont og benyttes oftere i den akademiske verden, særlig når omformingene av den felles klassiske kulturen over hele den post-romerske vestlige verden blir undersøkt; det er i mindre grad benyttet for Britannia alene. Perioden kan også bli betraktet som en del av den tidlige middelalderen, om kontinuiteten med de påfølgende periodene blir vektlagt. En rekke mer dramatiske navn er også blitt gitt til perioden i populærvitenskapelige verker: den mørke tidsalder, den britonske tidsalder, tyrannenes tid eller kong Arthurs tid.
Skriftlig dokumentasjon thumb|150px|Statue av sankt Patrick ved Taras høyder i Irland. left|thumb|Sankt Gildas. Det er meget liten andel skriftlig materiale som er bevart fra denne tidsepoken, selv om det er betydelig mengde fra senere epoker som kan være relevant. En god del av materialet behandler kun de første få tiårene av 400-tallet. Kildene kan hensiktsmessig bli klassifisert i gruppene britisk og kontinentalt, og i samtidig og ikke-samtidig.
To primære samtidige britiske kilder eksisterer: Confessio («Bekjennelser») av sankt Patrick og De excidio et conquestu Britanniae («Om ødeleggelsen og erobringen av Britannia») av Gildas.Diskutert i Dark, Ken: Britain and the End of the Roman Empire, (Stroud: Tempus, 2000), ss. 32-37 Patricks Confessio og hans Brev til Coroticus avslører aspekter av livet i Britannia hvorfra han var da han ble bortført til Irland. Den er særlig nyttig i belyse kristendommens forfatning på denne tiden. Gildas er det nærmeste til en kilde for sub-romersk historie, men det er mange problemer i benytte den. Dokumentet representerte britisk historie slik han selv og hans lesere forsto den. Selv om noe få andre dokumenter fra perioden eksisterer, slik som Gildas' brev om munkevesenet, er de likevel ikke direkte relevant for forståelsen av britisk historie. Gildas' De Excidio er en klagesang; den er skrevet som en polemikk for å advare samtidens herskere mot å synde, og demonstrerte gjennom historiske og bibelske eksempler at dårlige herskere ble alltid straffet av Gud – i tilfellet Britannia gjennom den destruktive vreden til de saksiske angriperne. Den historiske seksjonen av De Excidio er kort, og materialet er åpenbart valgt med Gildas' hensikt for øye. Det er ingen absolutte datoer som blir gitt, og en del av detaljene, eksempelvis de som angår Hadrians mur og Den antoninske mur er åpenbar feil. Uansett gir Gildas innsyn i en del av kongedømmene som eksisterte på den tiden da han skrev, og til hvordan en utdannet munk oppfattet situasjonen som hadde utviklet seg mellom angelsakserne og britonerne.
Det finnes langt mer kontinentale samtidige kilder som nevner Britannia, skjønt disse er meget problematiske. Det mest kjente er det såkalte Honorius’ forordning hvor den vestromerske keiseren Honorius forteller de britiske civitates at de selv må påta seg forsvaret av sitt land. Den første referansen til denne forordningen er skrevet av den bysantinske lærde Zosimus av Konstantinopel på 500-tallet og finnes tilfeldig midt i en diskusjon om sørlige Italia; det er ingen ytterligere omtale av Britannia, noe som har fått en del akademikere til å foreslå at referansen ikke gjelder Britannia, men Bruttium i Italia. Birley, Anthony Richard (29. september 2005): The Roman Government of Britain, OUP Oxford ISBN 978-0199252374 ss.461-463Halsall, Guy (20. desember 2007): Barbarian migrations and the Roman West, 376-568 Cambridge University Press; illustrert utgave ISBN 978-0521434911 ss. 217-218Diskusjon i Millett, Martin (1990): The Romanization of Britain, (Cambridge: Cambridge University Press) og i Bartholomew, Philip (1982): 'Fifth-Century Facts' Britannia, bind. 13, s. 260 De galliske krøniker, det vil si Chronica Gallica av 511 og Chronica Gallica av 452, sier for tidlig at «Britannia, oppgitt av romerne, overga makten til sakserne» og gir informasjon om besøkene til Germanus av Auxerre til Britannia, skjønt også denne teksten har fått betydelig akademisk dekonstruksjon.Jones, Michael & Casey, John (1988): 'The Gallic Chronicle Restored: A Chronology for the Anglo-Saxon Invasions and the End of Roman Britain', Britannia 19, ss. 367-398; Burgess, R. W. (1990): 'The Dark Ages Return to Fifth-Century Britain: The 'Restored' Gallic Chronicle Exploded', Britannia 21, ss. 185-195 Verket til Procopius, en annen bysantinsk skribent fra 500-tallet, gir en del referanser til Britannia, men nøyaktigheten i disse er uklar.
thumb|left|Beda den ærverdige skrev om engelsk historie på 700-tallet. Det er tallrike senere skrevne kilder som hevder å gi nøyaktig redegjørelser av perioden. De første forsøkene var munken Beda som skrev tidlig på 700-tallet. Han baserte sin historiefortelling på den sub-romerske tid i sin Historia ecclesiastica gentis Anglorum («Anglerfolkets kirkelige historie»), ca. 731, og den støtter seg tungt på Gildas, skjønt han forsøker å gi datoer for de hendelser som Gildas beskriver. Det var skrevet fra angelsaksisk synsvinkel, og ikke britonsk. En varig virkning av hans verk er at i hans kronologi begynte tidsregningen med Kristi fødsel, en tradisjon som fortsatt opprettholdes, og et av hans verker har det tidligste kjente eksempel på bruk av uttrykket Anno Domini («Herrens år», dvs. «etter Kristus»).
Senere kilder er Historia Brittonum (som blant annet beskriver legenden om kong Arthur), som er tilskrevet Nennius, den første delen av Den angelsaksiske krønike (også skrevet fra et ikke britonsk synsvinkel, men basert på vestsaksiske kilder) og Annales Cambriae, men alle disse hviler tungt på legender og mytisk materiale og kan bare med forsiktighet benyttes som bevis for perioden.Dumville, David (1977): «Sub-Roman Britain: History and Legend», History 62, ss. 173-192 Det finnes også dokumenter som gjengir walisisk poesi (av Taliesin og Aneirin) og landgjerninger (Llandaff-kapitlene) som synes å gå tilbake til 500-tallet.
I tiden etter den normanniske erobringen av England i 1066 ble det skrevet flere bøker med den hensikt å gi historien om den sub-romerske perioden. Disse var påvirket av den fiktive historiefortellingen i Geoffrey av Monmouths Historia Regum Britanniae («De britiske kongenes historie»), skrevet omkring 1136. Disse verkenes interesse er derfor nesten utelukkende for å studere hvordan legendene vokste og endret seg, ikke som historisk dokumentasjon. Det er først i moderne tid at den sub-romerske perioden har blitt underkastet kritisk og vitenskapelig undersøkelser.
En del helgenbiografier om keltiske geistlige er av tidlig opprinnelse, men de fleste er av senere opprinnelse og ikke pålitelige som historisk dokumentasjon. Eksempelvis er apostelen Judas Taddeus beskrevet ved at han besøkte en romersk villa i Chepstow mens en sankt Cuthbert besøkte det forlatte Carlisle.
Arkeologiske bevis thumb|Levningene av festningen ved Tintagel, også det legendariske fødestedet til kong Arthur Arkeologi har gitt ytterligere dokumentasjon for perioden, men av en annen art enn hva skriftlige kilder har gitt. Arkeologiske undersøkelser har fått Richard Reece til å trekke slutningen at avfolkningen av romerske byer og utviklingen villa og gods allerede var et trekk ved 300-tallet.«Town and Country: The End of Roman Britain», World Archaeology 12.1, (Juni 1980:77-92). I løpet av perioden ble bygninger bygget med mindre holdbare materialer enn under den romerske perioden. Brosjer, keramikk og våpen har blitt bevart fra perioden. Studiet av graver og kremasjoner, og gravgods assosiert med disse har utvidet forståelsen av den kulturelle identiteten i perioden.Se diskusjon i Cleary, A.S. Esmonde: «The Roman to medieval transition» i Britons and Romans: advancing an archaeological agenda. red. S. James & M. Millett, (York: Council for British Archaeology, 2001) Arkeologi har gitt en del bevis for kontinuiteten i romersk skolevesen, handel med Middelhavet og keltisk kunst.