FNs klimapanel (engelsk: , forkortet IPCC) er en internasjonal institusjon opprettet av FN-organene Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) og FNs miljøprogram (UNEP) i 1988. Formålet er å sammenstille eksisterende kunnskap om eventuelle endringer i jordens klima. Panelet har så langt kommet med seks hovedrapporter, den sist utgitte, den sjette hovedrapporten, ble ferdigstilt i mars 2023. Klimapanelet ble tildelt Nobels fredspris for 2007.
Formål IPCCs oppgave er objektivt og åpent å samle og vurdere det beste av tilgjengelig naturvitenskapelige, tekniske og samfunnsøkonomiske informasjon om klimaendringer. Panelets vurderinger er basert på arbeid utført av forskere og eksperter fra alle verdensdeler. IPCC utfører imidlertid ingen forskning selv. Vurderingene gjelder det fysiske grunnlaget for klimaets utvikling, årsakene til og potensielle effekter av klimaendringer, samt muligheter til å begrense disse effektene.
IPCC sier selv at dets arbeid er politisk relevant, men likevel politisk nøytralt. Panelet kommer derfor ikke med konkrete politiske forslag. Politikkutforming basert på panelets vurderinger er overlatt til FNs klimakonferanser og enkeltlandene.
Organisering og arbeidsform Alle land som er medlemmer av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) eller FN, kan være medlemmer av FNs klimapanel. Per 2017 er 195 nasjoner med.Medlemsliste på IPCCs nettsted; besøkt 4. september 2017. Miljødirektoratet er Norges knutepunkt og koordinerer Norges innsats inn mot klimapanelet og deres rapporter.
Rundt 800 forskere og andre eksperter fra rundt 85 land er panelets faglige ryggrad og skriver rapportene. Klimapanelet gjør ikke egen forskning, men går gjennom publiserte studier, systematiserer og oppsummerer kunnskapen. Men mange flere enn de 800 forfatterne er involvert i arbeidet. Blant annet får medlemmene av forfatterteamene hjelp fra andre eksperter. Disse kalles bidragsytere. Eksempelvis hadde Norge 19 medlemmer i AR5s forfatterteam pluss rundt 20 frittstående bidragsytere. Enda flere eksperter innenfor mange fagområder bidrar når utkastene til rapporter går på ut på to høring i to omganger. Det er mulig for alle eksperter å registrere seg på klimapanelets nettsider for å delta i høringsrundene.
Panelets arbeid er sentrert om hovedrapportene, som publiseres med fem til sju års mellomrom. Til nå er det kommet fem rapporter, mens arbeidet med den sjette er i gang. Rapportene utarbeides av internasjonale arbeidsgrupper bestående av natur- og samfunnsvitere. Når en rapport er ferdigstilt og avlevert, oppløses arbeidsgruppene, og klimapanelet har da bare en svært begrenset vitenskapelig organisasjon til for eksempel å svare på eventuell kritikk eller gjøre endringer dersom feil påpekes. Dette forholdet ble kritisert av Shapiro-komiteen, som i 2010 gransket panelets arbeidsmåte.Shapiro-komiteen var oppnevnt av InterAcademy Council på oppdrag av Panelet og FNs generalsekretær. Rapporten finnes her: InterAcademy Council (Committee to Review the IPCC): Climate Change Assessments. Review of the Processes and Procedures of the IPCC, prepublication copy 2010. Den omtalte kritikken står på side 47.
Panelet Panelet som sådan har normalt plenumsmøter 1–2 ganger i året. Da stiller alle medlemsland med regjeringsoppnevnte delegasjoner, som er av ulik størrelse og sammensetning (politikere, byråkrater og vitenskapsfolk). Hvert land har imidlertid bare én stemme.
På disse møtene drøfter og avgjør panelet IPCCs struktur, prosedyrer, arbeidsprinsipper, arbeidsplan og budsjett. Det velger lederen av panelet og medlemmene av byrået. I forbindelse med hovedrapportene vedtas mål, fokusområder og tidsramme. Det er videre panelet som endelig godkjenner hovedrapportene, og da særlig «sammendraget for beslutningstakere», som blir vedtatt linje for linje i plenum.
Rundt 80 andre FN-organer og internasjonale organisasjoner har status som observatører på plenumsmøtene.Se liste over observatører på IPCCs nettsted.
Panelets 46. plenumsmøte fant sted i september 2017 Montreal, Canada. Det 47. møtet arrangeres i januar 2018.
Panelets leder Klimapanelets leder velges av medlemslandene. Valget skjer for én hovedrapportperiode, og vedkommende kan gjenvelges for ytterligere en periode.Shapiro-komiteen foreslår i sin rapport at lederens funksjonstid begrenses til én rapportperiode uten mulighet for gjenvalg. Lederen har ingen lønn fra IPCC, men får utgifter dekket av sitt hjemland eller institusjonen vedkommende arbeider ved.
IPCCs første leder var Bert Bolin, Sverige, fra 1988 til 1997. Han ble valgt på IPCCs første plenum i 1988 og gjenvalgt på sjette plenum i 1991.
Briten Robert WatsonWatson arbeidet ved valgtidspunktet i USA, og han er i IPCCs plenumsreferat fra 1996 omtalt som fra USA. ledet panelet fra 1997 til 2002. Han ble valgt på 12. plenum i 1996, men med tiltredelse først etter 13. plenum (1997). På 19. plenum i 2002 ble Watson ikke gjenvalgt. Det var da for første gang flere kandidater til ledervervet. Watson fikk 49 stemmer, mens indiske Rajendra Pachauri fikk 76 og ble valgt. Han overtok vervet ved slutten av plenumsmøtet.En tredje kandidat, brasilianske Jose Goldemberg, fikk sju stemmer.
Pachauri ble enstemmig gjenvalgt på 29. plenum i 2008. Dette valget gjaldt da for perioden med utarbeidelse av femte hovedrapport. Han trakk seg 24. februar 2015, ca. 8 måneder før perioden hans løp ut, som følge av anklager om sextrakkasering.
I påvente av valg på ny leder ble Ismail El Gizouli fra Sudan innsatt som midlertidig IPCC-leder. 6. oktober 2015 ble Hoesung Lee fra Sør-Korea valgt til ny leder.
Arbeidsgruppene Det faglige arbeidet med Klimapanelets hovedrapporter foregår i all hovedsak innenfor tre arbeidsgrupper:Se nærmere beskrivelse av gruppenes mandat på Klimapanelets nettsted. Arbeidsgruppe 1 vurderer naturvitenskapelige sider ved klimasystemene og endringene i klimaet, både i fortid og fremtid. Arbeidsgruppe 2 vurderer hvor sårbar naturen og våre sosioøkonomiske systemer er for klimaendringer, hvilke negative og positive konsekvenser klimaendringer av ulike omfang kan føre til, og hvilke muligheter vi har for å tilpasse oss endringene. Arbeidsgruppe 3 vurderer de politiske og teknologiske mulighetene for å begrense klimaendringene, hovedsakelig tilknyttet klimagassutslipp.
Hver arbeidsgruppene har to ledere, en fra et økonomisk utviklede land og en fra et utviklingsland, samt syv-åtte nestledere. I forberedelsene til sjette hovedrapport er Jan Fuglestvedt fra Norge en av nestlederne i arbeidsgruppe 1. Gruppene har videre hvert sitt sekretariat (Technical Support Unit, TSU). Herfra koordineres arbeidet og kontakten mellom arbeidsgruppemedlemmene, forfatterne og de som vurderer tekstene. Det er normalt 5–10 medarbeidere ved et TSU, og det er vanlig at vertskap og økonomiske forpliktelser ivaretas av hjemlanda til gruppelederne fra utviklede land.
For arbeidet med femte hovedrapport var sekretariatsfunksjonene lagt til: Arbeidsgruppe 1: Universitetet i Bern i Sveits Arbeidsgruppe 2: Carnegie Institution for Science i Stanford i USA Arbeidsgruppe 3: Potsdam-Institut für Klimafolgenforschung i Potsdam i Tyskland
Spesialgruppene I tillegg til arbeidsgruppene har Klimapanelet to spesialgrupper. Spesialgruppen for drivhusgasser (Task Force on National Greenhouse Gas Inventories, TFI) har ansvaret for IPCCs program for estimater av klimagassutslipp. Den utvikler metodikk og programvare som skal gi en internasjonalt standard måte å beregne det enkelte lands klimagassutslipp. Sekretariatet ligger hos Institute for Global Environmental Strategies (IGES) sør for Yokohama i Japan.
Videre har Klimapanelet en spesialgruppe for datastøtte til virkningsanalyser (The Task Group on Data and Scenario Support for Impacts and Climate Analysis, TGICA). Gruppen har ansvaret for IPCC Data Distribution Centre (DDC), som leverer klimadata til forskningsmiljøene. TGICA driver ikke egen forskning.
Byrået Byrået (IPCC Bureau) består av 34 medlemmer: IPCC-lederen tre valgte nestledere i IPCC de seks lederne av arbeidsgruppe 1, 2, og 3 i alt 22 nestledere fra arbeidsgruppene de to lederne av spesialgruppen for drivhusgasser
Alle byråmedlemmene velges av Klimapanelets plenum og vanligvis for en hovedrapportperiode. Byrået gir råd til rapportforfatterne og har en samordningsfunksjon. Medlemmene skal være fagfolk innen ulike aspekter av klimaendringsspørsmålet, og alle geografiske regioner skal være representert.
Sekretariatet IPCCs sekretariat holder til hos Verdens meteorologiorganisasjon i Genève i Sveits.
Rapporter
IPCCs rapporterAlle rapportene er tilgjengelige på Klimapanelets nettsted . utgjør det viktigste vitenskapelige grunnlaget for politiske beslutninger i klimakonvensjonen. Klimapanelet la frem sin første hovedrapport, First Assessment Report (FAR), i 1990, med en klar advarsel om følgene av menneskeskapt global oppvarming. IPCCs andre hovedrapport (SAR) kom i 1995 og utgjorde en sentral del av kunnskapsgrunnlaget for Kyotoprotokollen fra 1997. I tredje hovedrapport (TAR) fra 2001 er konklusjonen at temperaturen kan stige med mellom 1,4 og 5,8°C innen 2100. I fjerde hovedrapport (AR4) fra 2007 er konklusjonen at den observerte temperaturøkningen skyldes svært sannsynlig økning av menneskeskapte drivhusgasser. I Den femte hovedrapporten (AR5) fra 2014 er konklusjonen at den globale middeltemperaturen vil øke med 3,7 - 4,8 °C i år 2100, sammenlignet med før-industrielt nivå, hvis det ikke iverksettes ny politikk for å motvirke oppvarmingen. Den sjette hovedrapporten er planlagt publisert i 2022, med flere delrapporter underveis.
Første hovedrapport Klimapanelets første hovedrapport (First Assessment Report, FAR) ble ferdigstilt i 1990, og tjente som grunnlag for FNs rammekonvensjon om klimaendring (klimakonvensjonen) fra 1992.
I sammendraget for beslutningstakere fra arbeidsgruppe 1Working Group I: Scientific Assessment of Climate Change , side xi. sies det at en er sikker på at utslipp fra menneskelige aktiviteter fører til en vesentlig økning i konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren, noe som igjen resulterer i forsterket drivhuseffekt og økt oppvarming av jordens overflate.
Sikre beregninger«We calculate with confidence ...» viser at CO2 er ansvarlig for mer enn halvparten av den økte drivhuseffekten. Videre viser de at en del viktige klimagasser responderer sakte på endringer i utslippsmengden, slik at jo lengre en fortsetter med økte utslipp, jo større må kuttene være for å oppnå stabilisering på et gitt nivå. For å stabilisere på det som da var nivået, ville det kreves 60 prosent reduksjon i de menneskeskapte utslippene.
Framskrivninger viser at et «business as usual»-scenario vil gi en økning i den globale middeltemperaturen med om lag 0,3 grader per tiår i det 21. århundret, større enn noen gang de siste titusen år.
Arbeidsgruppen fastslår at det er en god del usikkerheter knyttet til eksisterende klimamodeller. Den mener at den globale overflatetemperatur har økt med 0,3–0,6 grader i løpet av de siste hundre årene, noe som stort sett i samsvar med hva klimamodellene sier. Dette er imidlertid også innenfor rammen av naturlige klimavariasjoner. En endelig påvisning av økt drivhuseffekt vil derfor måtte ta et tiår eller mer.
Andre hovedrapport
Klimapanelets andre hovedrapport (Climate Change 1995 eller Second Assessment Report, SAR) var ferdig i 1996. Den består av en delrapport fra hver av de tre arbeidsgruppene samt et syntesedokument.