Ulefoss

Ulefoss er et tettsted og administrasjonssenteret i Nome kommune i Telemark. Tettstedet har navn etter Ulefossen der Eidselva løper ut i Norsjø.

Ulefos Hovedgaard har vært i familien Aalls eie fra 1775, men herregården ble på 1960-tallet overtatt av en stiftelse og administreres i dag av Telemark Museum. Ulefoss er et gammelt industrisamfunn, med en av Nordens eldste industribedrifter, Ulefos Jærnverk. Rettighetene til vannkraften fra Ulefossen er delt mellom de to familiene som har vært dominerende i tettstedets historie, Cappelen og Aall. Vannkraften var, sammen med mulighetene for å fløte tømmer og frakte varer langs Bandakvassdraget (Telemarkskanalen), utgangspunktet for den tidlige industrialiseringen i området.

Navnet ble på 1400- og 1500-tallet skrevet Wolufos, Wluefos, Wllffoß og Vlefos. Det er usikkert hva som er betydningen av førsteleddet i navnet.

Geografi Tettstedet ligger på sørvestsiden av Norsjø (15 moh.), på begge sider av den 11 m høye Ulefossen. De geologiske forholdene består opp til ca. 150 moh av marin leire og sand. Det meste av dette er dyrkbar mark. Høyere enn dette er det et skogbevokst grunnfjellsterreng. Området har også interessante forekomster av rombeporfyr.

Eidselva og Norsjø var hovedpulsåren i lokalsamfunnet helt tilbake til den første bosettingen. Avhengigheten av vassdraget tok ikke slutt før utbyggingen av veinettet, og de mulighetene for motorisert vare- og persontransport dette senere ga. Landskapet omkring Ulefoss’ sentrum er dominert av jord- og skogbruksnæringer. Dette er områder som også i dag ligger i tilknytning til Norsjø eller den vestlige delen av Skiensvassdraget, dvs. Eidselva. I det spredt bebodde Landsmarka, øst for Ulefoss, er næringsgrunnlaget skogbruk, bortsett fra det som hentes inn ved pendling. Jakt og fritidsfiske foregår i betydelig utstrekning i hele Nome kommune.

Samfunn Nome kommune er et resultat av en kommunesammenslåing av Lunde og Holla (Ulefoss) i 1964. Nome og Ulefoss ligger i grensesonen mellom regionene Midt-Telemark og Grenland. Ulefoss er politisk og institusjonelt knyttet til Midt-Telemark gjennom regionrådet og det interkommunale samarbeid mellom Bø, Sauherad og Nome. Kulturelt og geografisk har Ulefoss likevel stor nærhet og sterke relasjoner til Skien og Grenland.

Kanalen er lokalavis for Ulefoss med hovedkontor på stedet.

Ulefoss er et gammelt industrisamfunn med sagbruksdrift fra 1400-tallet og gruve- og jernverksdrift fra 1600-tallet.http://www.varden.no/article/20080207/ORDETFRITT/462144326 Jordbruksnæringen dominerer omlandet og Søve videregående skole (tidligere Telemark Landbruksskole) er lokalisert på stedet.

Ulefoss og omegn tilsvarer Holla kirkesogn som omfatter Holla kirke (oppført 1868), Romnes kirke (oppført ca. år 1100) og Holla kirkeruin (egentlig Holden gamle kirke, antatt oppført omkring 1100). Frelsesarmeen, Jehovas vitner og Pinsebevegelsen er også representert med egne forsamlinger i bygda.

Skolekretsen på Ulefoss omfatter Ulefoss skole (1. til 7. klasse) og Holla ungdomsskole. Høsten 2009 ble Fen og Helgen skoler nedlagte, og elevene herfra ble overført til Ulefoss skole. Høsten 2011 startet Helgen Montessoriskole opp for 1. til 7. klasse. Telemark fylkesbibliotek ligger på Ulefoss.

Riksvei 36 går like utenfor Ulefoss sentrum med tilknytning sørøstover til Grenland og nordvestover gjennom Bø i Telemark til Seljord. Reiseavstanden til Grenland er ca. 30 minutter med bil eller buss, og noe kortere den andre veien mot Bø. Riksvei 359 går fra Ulefoss vest-nordvestover via Lunde mot Bø i Telemark. Ulefoss mangler jernbane. Lunde stasjon, ca. 11 km fra Ulefoss, også i Nome kommune, er nærmeste jernbanestasjon (Sørlandsbanen).

Bandak–Norsjøkanalen thumb| Vrangfoss sluser, Bandak–Norsjøkanalen Bandak–Norsjøkanalen er øvre, vestlige del av Telemarkskanalen. Den binder Vestvannene sammen med Norsjø. Bandakkanalen har tre sluseanlegg i Holla-delen av Nome: Ulefoss sluser med tre kammer, Eidsfoss sluser med to kammer, og Vrangfoss sluser med fem kammer.

Ulefoss har, med sin beliggenhet, alltid vært et knutepunkt for trafikken mellom de indre og ytre deler av fylket. Folk og varer reiste vannveien der det gikk an, men transporten måtte, mellom Saltevje i Flåbygd, ovenfor Lunde, og Ulefoss, for en stor del gå over land. Dette gjaldt ikke minst eksporten av brynestein fra Eidsborg ved Dalen, en eksportindustri allerede fra 600-tallet. Den moderne, organiserte innlandsskipsfarten forsterket knutepunktstatusen fra 1852, da hjuldamperen DS «Statsraad Stang» ble satt i trafikk mellom Fjærekilen sør i Norsjø og Hiterdal, dvs. Heddal og Notodden. Fra Ulefoss kunne man da ta hesteskyss til Strengen, nederst i Flåvatn, og hjuldamperen DS «St. Olaf» videre herfra til Dalen. Tømmerfløting foregikk på vassdraget, men før Bandakkanalen ble bygget, var etappen Lunde - Ulefoss et kjempeproblem, som kostet både liv og økonomi.

Kanaliseringen foregikk i to omganger. Først ble Norsjø–Skienkanalen bygget (perioden 1854-61). Den forbinder Norsjø (15,3 moh.) med Skienselva og havet. Deretter bygdes Bandak-Norsjøkanalen (1887–1892). Den åpnet vannveien fra Dalen ved Bandak (72 moh.) til Norsjø. Kanalene har vært viktige turistattraksjoner fra de ble bygget. Spesielt Bandakkanalen fikk fart på turismen, ved siden av at den ble markedsført som en snarvei fra øst til vest i Norge. Bandakkanalen ble av reisemagasiner omtalt som «Verdens 8. underverk» da den ble åpnet.

Som transportåre for mennesker, varer, dyr og tømmer hadde Bandak–Norsjøkanalen og Norsjø–Skienkanalen svært stor betydning frem til vegbygging og motorisert veitransport etter hvert overtok. Nedgangen for kanalene begynte alt i tiden fra Første verdenskrig, inntil Bandakkanalen etter Annen verdenskrig etter hvert mistet sin rolle som kommersiell transportåre. Tømmerfløting gjennom slusene i Bandakkanalen opphørte omtrent 1980. På samme tid opphørte driften ved Gulnes kvartsbrudd på Bandaks sørbredd, og dermed lekter- og båttransporten til Borgestad fabrikker. Og samtidig sluttet Essos lille røde tankbåt å gå med oljeprodukter inn til Dalen.

Norsjø–Skienkanalen beholdt sin status som transportåre for industrien på Notodden og Ulefoss, samt for tømmerfløting, frem til 1990-tallet. Siste tømmerslep i Norge gikk fra Notodden til Skien i 2005. Da hadde tømmerfløtning pågått i mer enn 1000 år, i organisert form i mer enn 350 år.

Kanaltrafikken preges i dag av småbåter, i noe varierende antall fra år til år. Men viktigst er trafikken med kanalbåtene MS «Victoria» og MS «Henrik Ibsen», som fra ca. 20. mai til slutten av september går på Telemarkskanalen, fra Skien til Dalen i Tokke kommune. Avstikkeren inn Sundkilen til Kviteseidbyen tas på en del av avgangene. MS «Telemarken» går i rute i samme sesong mellom Akkerhaugen og Lunde.

MS «Victoria» har vært i kanaltrafikk i Telemark siden 1882, og er således 10 år eldre enn Bandakkanalen.

Telemarkskanalen består av i alt 18 slusekammer, og er 105 km lang. Fra Bandak til havnivå er høydeforskjellen på i alt 72 m. Det største sluseanlegget er Vrangfoss, rett nord for Ulefoss, som har fem slusekammer og en løftehøyde på 23 m, noe som gjør Vrangfoss til Norges nest største sluseanlegg. Når det gjelder løftehøyde, er imidlertid Brekke sluser i Haldenkanalen større, med sine 26,6 m.

Historie

Et industrisamfunn thumb|Foss i nedre TelemarkMaleri av August Cappelen thumb|Detaljkart av Fensfeltet med bergartene angitt. Søve gruver er tegnet inn som svart sirkel.

Ulefoss er et av Norges eldste industrisamfunn, med en av Nordens eldste industribedrifter, Ulefos Jærnverk, lokalisert ved Eidselvas utløp i Norsjø. Rettighetene til vannkraften fra Ulefossen er delt mellom de to familiene som har vært dominerende i tettstedets historie, Cappelen og Aall. Vannkraften var, sammen med mulighetene for å fløte tømmer og frakte varer langs Bandakvassdraget (Telemarkskanalen), utgangspunktet for den tidlige industrialiseringen i området. På 1500-tallet var det oppgangssagene, drevet av kraft fra et vannhjul, som muliggjorde foredling av massivt tømmer til blant annet byggmaterialer. På 1600-tallet startet også utvinningen av jernmalm fra det vulkanske Fensfeltet noen kilomenter lenger sør. Dermed var grunnlaget for Ulefos Jærnverk (tidl. Holden Jærnverk) lagt. Ulefos Jernværk ble etablert så tidlig som i 1657, men sagbrukene på begge sider av elven, drevet på basis av privilegier gitt av danskekongen, har en historie helt tilbake til 1500-tallet. Jærnveket har hatt en rekke ulike eiere, bl.a. slekten Løvenskiold, som satt som eiere i perioden 1726–1833. Verket og eiendommene ble i 1835 kjøpt av Diderik Cappelen fra Skien og har siden vært eid av hans etterkommere i familien Cappelen

thumb|left|200 px|Kumlokk fra Ulefos. (Foto: Kjetil Lenes) Det mineralrike Fensfeltet, få kilometer fra Ulefossen, skaffet malm til jernverket. Også gruvedriften her ble, i merkantilistisk tradisjon, drevet på basis av privilegier fra Kronen. I den tidlige fasen ble produksjonen av jern gjennomført ved hjelp av trekull, produsert blant annet av de lokale bøndene. Senere ble energien fra fossen utnyttet, først til produksjonen av jern så til smelteprosessen. Familien Cappelen eier i dag Ulefos Jernværk (siden 1835), i tillegg til kraftverkene Ulefoss og Vrangfoss og store skogeiendommer.Skjold, Dag Ove: Ulefos Jernværk. 1657–2007, Telemark, 2007 Familien Aall sitter også på skogeiendommer, og drev frem til 1960-tallet storstilt verkstedsindustri på det som kalles Sagsiden av Ulefossen. Restene av denne verkstedsindustrien ble spredt på andre eiere og deler av den omfattende dørproduksjonen videreføres i dag av Ulefos Brug (tidligere Aall-Ulefos Brug). I tillegg holder karosserifabrikken Istrail Ulefoss AS (tidligere Ulefoss Karosserifabrikk) til i Aall-Ulefos’ gamle verkstedslokaler.

Krisen som rammet Aall-Ulefos på 1960-tallet, kan sies å ha vært både prematur og samtidig i forhold til krisen som rammet verft- og verkstedsindustriene i Norge på slutten av 1960- og særlig på 1970-tallet, og som blant annet førte til en omlegging av den direkte intervensjonalistiske industripolitikken Arbeiderpartiet hadde ført etter krigen. Denne formen for industripolitikk fikk et skudd for baugen med konkursene i Tandberg Radio og krisen i Rekstenrederiet (jfr. Hilmar Reksten). Det er imidlertid forsket lite på krisen som rammet Aall-Ulefos på 1960-tallet.Furre, Berge: Vårt hundreår: Norsk historie 1905–1990, Oslo, 1993

Gruvedriften på Ulefoss