Alexandre Dumas den eldre (fransk: père), fødselsnavnet var Dumas Davy de la Pailleterie, (født 24. juli 1802, død 5. desember 1870) var en fransk forfatter av utallige spenningsromaner. Til sammen utgjør hans samlede verker rundt 100 000 sider.French Studies: «Quebecer discovers an unpublished manuscript by Alexandre Dumas», iForum, Universitetet i Montreal, 30. september 2004
Alexandre Dumas den eldre er mest kjent for sine tallrike romaner og eventyr som har gjort ham til den mest leste franske forfatteren i verden, oversatt til mer enn 100 språk. Mange av hans spenningsromaner, som Greven av Monte Cristo og romanene om De tre musketerer, gikk først som føljetonger, et fransk fenomen som senere ble vanlig i resten av verden. Mange av hans romaner ble filmatisert gjentatte ganger på 1900-tallet. Dumas' siste roman, Le Chevalier de Sainte-Hermine, var uferdig ved hans død, men ble siden fullført av en forsker og utgitt i 2005. Den ble en bestselger og utgitt på engelsk i 2008 som The Last Cavalier.
Dumas skrev også skuespill, artikler for magasiner og tidsskrifter, og han var en høyt profilert korrespondent og reiseskildrer. Dumas begynte sin karriere som dramatiker og hadde suksess fra det første. På 1840-tallet grunnla han teateret Théâtre Historique i Paris.
Dumas' aner gjorde at han ble omtalt som en kvadron. Hans far, general Thomas-Alexandre Dumas, var mulatt, født på Haiti av en mor som var slave, trolig av afrikansk bakgrunn. Farens opplevelser dannet trolig grunnlaget for Greven av Monte Cristo og kanskje også for De tre musketerer.Klassekampen 17. september 2014, s. 26. Dumas måtte tåle en del rasisme i løpet av sin levetid. Særlig tegnede karikaturer spilte uhemmet på hans utseende. Selv om Dumas ble gift, i tråd med tradisjonen blant franskmenn av høyere samfunnsklasser, skal han ha hatt tallrike utenomekteskapelige affærer, og ble far til minst fire illegitime barn, blant annet Alexandre Dumas den yngre, som også ble forfatter, mest kjent for Kameliadamen (1848). Blant hans andre affærer hadde Dumas père en med Adah Isaacs Menken, en amerikansk skuespiller på halvparten av hans alder.
Den engelske dramatikeren Watts Phillips som kjente Dumas i hans senere år, beskrev ham som det «mest sjenerøse, hjertelige vesen i verden. Han var også den mest herlig underholdende og selvopptatte mann på jordens overflate. Hans tunge var som en vindmølle – først satt i bevegelse, visste du aldri når den stoppet, særlig om emnet var ham selv.»Phillips, Emma Watts (1891): Watts Phillips: Artist and Playwright, s. 63
Biografi Familiebakgrunn thumb|left|General Thomas-Alexandre Dumas, far av Alexandre Dumas. Alexandre Dumas' farfar var markien Antoine-Alexandre Davy de la Pailleterie. Markien tjenestegjorde i den franske kolonien Saint-Dominique (nå Haiti) som «General Commissaire» i artilleriet, og der inngikk han et ekteskapslignende forhold med slaven Marie-Céssette Dumas. Det er ikke kjent om hun var født på Saint-Domingue eller i Afrika, men at hun hadde et fransk etternavn tyder på at hun antagelig var kreol.Claude Schopp, Société des Amis d'Alexandre Dumas – 1998-2008 I 1762 fødte hun Thomas-Alexandre, som senere ble Alexandre Dumas' far. Thomas-Alexandre hadde minst tre søsken, deriblant den eldre søsteren Marie-Alexandrine (født før 1798).Gallaher, John G. (1997): General Alexandre Dumas: Soldier of the French Revolution, Southern Illinois University, s. 98 Lenge het det seg at Marie-Céssette døde like etter Thomas-Alexandres fødsel, men i nyere tid har det dukket opp to dokumenter som er bevitnet av en notarius publicus, der den fremtidige general Thomas-Alexandre Dumas i henholdsvis 1786 og i 1801 har signert på at Marie-Céssette var i live i alle fall frem til 1786.
Da markien og hans sønn Thomas-Alexandre returnerte til Normandie rundt 1774, bestod fortsatt slaveriet i Frankrike. Den unge gutten ble plaget på grunn av sin hudfarge. I 1786 lot Thomas-Alexandre seg innrullere i den franske armeen, men for å beskytte omdømmet til sin aristokratiske familie benyttet han sitt morsnavn. I kjølvannet av den franske revolusjon tapte greven alle sine eiendommer, mens Thomas-Alexandre utmerket seg som en dyktig og dristig soldat i revolusjonshæren. Han steg hurtig i gradene, og ble general i en alder av 31 år. General Thomas-Alexandre Dumas giftet seg med Marie-Louise Elizabeth Labouret. Den 24. juli 1802 ble deres sønn Alexandre Dumas født i Villers-Cotterêts, Aisne, i nærheten av Paris i Frankrike.
General Dumas døde i 1806, da Alexandre var kun fire år. Tilbake satt enken nedsyltet i gjeld. Selv om Marie-Louise ikke hadde muligheter til å skaffe Alexandre en tilfredsstillende utdannelse, var det ingenting som kunne stoppe hans grenseløse leselyst; han leste alt han kom over. Hans mor fortalte om hans fars modige militære dåder under Napoleons storhetstid, og dette fikk Alexandres livlige fantasi til å blomstre. Selv om familien var fattig, kunne de langt på vei flyte på general Dumas' gode omdømme og aristokratiske forbindelser, og etter at monarkiet ble gjeninnført i Frankrike, flyttet den 21 år gamle Alexandre Dumas til Paris. Der fikk han, grunnet sin vakre håndskrift, en stilling som skriver ved det kongelige slott, på kontoret til den mektige hertugen av Orléans.
Tidlig litterære karriere thumb|Alexandre Dumas av Achille Devéria (1829). Mens han hadde fast arbeid i Paris begynte Dumas å skrive artikler for magasiner og skuespill for teatrene. I 1829 ble hans første teaterstykke satt opp på scenen; det het Henri III et sa cour (Henrik III og hans hoff), og mottok gode kritikker. Det påfølgende året ble hans andre stykke, Christine, en like stor suksess. Som et resultat av suksessen kunne han nå vie seg til skriving på fulltid. Dumas har beskrevet mange interessante hendelser fra sine første år som forfatter i boken Mes Mémoires (Mine memoarer), som han skrev i årene 1852–1855. Det er et stort anlagt verk, som opprinnelig ble utgitt i tyve bind.
I 1830 deltok han i den revolusjonen som avsatte kongen og erstattet ham med Dumas' tidligere arbeidsgiver hertugen av Orléans, som styrte som Ludvig Filip, kjent som «borgerkongen».
I 1832 ble Dumas smittet av kolera.
Frem til midten av 1830-tallet var livet i Frankrike ustabilt, med stadige opprør av utilfredse republikanere og fattige, urbane arbeidere som søkte sosiale endringer. Mens dagliglivet langsomt vendte tilbake til det normale, mens nasjonen gikk inn i den industrielle tidsalder og med bedret økonomi, endret tiden seg til bli svært fruktbar for en forfatter med Alexandre Dumas' evner.
Den historiske roman thumb|Alexandre Dumas skriver romanen De tre musketerer Etter å ha skrevet flere suksessfulle teaterstykker vendte Dumas seg mot romanformen. Selv om han var tiltrukket av en ekstravagant levestil og alltid levde over evne og inntekter, beviste han gjentatte ganger at han kunne både markedsføre og reprodusere seg selv. Nyhetsavisene hadde et stort behov for føljetonger, og i 1838 skrev Dumas ganske enkelt om ett av sine teaterstykker til sin første roman som gikk som føljetong; «Le Capitaine Paul». Den startet det som skulle bli en forfatterfabrikk uten sidestykke, og som sproduserte hundrevis av fortellinger, alle preget av hans personlige stil og tilretteleggelse.
Alexandre Dumas den eldre skrev historiske fortellinger, i et rasende høyt tempo, som fengslet det franske samtidspublikum. Av hans utallige verk, ikke alle like gode, er han mest kjent for sine historiske eventyrromaner som Les Trois Mousquetaires (De tre musketerer) og Le Comte de Monte-Cristo (Greven av Monte Cristo), begge skrevet på under to år i tidsrommet 1844-1845, og som skulle bli en fast bestanddel av populærkulturen.
Hvor mange fortellinger skrev Dumas? På sin forfatterfabrikk produserte han bortimot 250 bøker i samarbeid med sine 73 assistenter, hvor spesielt historielæreren Auguste Maquet hadde stor betydning.
De tre musketerer Romanene om «De tre musketerer» regnes som Dumas' mesterstykke. Første kapittel i føljetong-romanen er karakteristisk nok dobbelt så langt som de øvrige, noe vi gjenkjenner fra dagens såpeoperaer hvor en lengre pilot-episode skal tenne leseren eller tilskueren. Historien om de tre musketerene Porthos, Aramis og Athos, som får følge av en oppkomling ved navn d'Artagnan, ble en suksess, og tyve år senere ga Dumas ut enda flere historier om de fire våpenbrødrene, og deretter om musketerenes siste bedrifter.
Handling Da den unge mann kommer til Paris med ønsket om å bli kongens musketer, befinner hans seg snart utfordret til hele tre dueller den samme kvelden mot nettopp de tre som skal bli hans trofaste medsammensvorne under mottoet «En for alle – alle for en». Sammen er de store venner, store helter, store begersvingere, store kvinnebedårere, store krigshelter, og de noble beskyttere av dronningens ære.
Istedenfor å kjempe i mot de tre, danner de fire felles front mot vaktgarden til den onde kardinal Richelieu som dukker forstyrrende opp. Etter å ha demonstrert sin evner med en kårde, beviser d'Artagnan ytterligere sin verdi i en heseblesende ferd til England for å ødelegge et bakholdskomplott for å ydmyke Frankrikes dronning, som er forelsket i Lord Buckingham av England. d'Artagnan redder dronningen, men feiler i redde den kvinnen han elsker. Bitter søker han hevn, da som musketer, og når den onde Milady de Winter, en av populærlitteraturens store kvinneskikkelser, endelig blir fanget i de siste kapitler blir hele hennes synderegister lest opp og i romantisk tradisjon bekjenner hun «Jeg har tapt, jeg må dø», og blir deretter halshugget av bøddelen.
Sent i fortellingen blir det avslørt at Milady er gift med Athos. Hun forfører også John Felton, overtaler ham til å drepe Buckingham. I oppfølgeren «Tyve år senere» er det hennes sønn Mordaunt som har rollen som den onde intrigemakeren. Noen av de kvinnelige skuespillere som har portrettert Mylady de Winter er Lana Turner (1948), Faye Dunaway (1973 og 1974), og Rebecca De Mornay (1993).
Fortellerstil og assistenter Fortellingene om musketerene er levende fortalt, miljøet og tidsånden fra Paris i denne epoken er tatt på kornet, og som neppe vil forfalle, selv om Dumas' musketerer selv har forfalt til barnelitteratur, tegnefilmer og enkle amerikanske actionfilmer. For Dumas var den faktiske historie farverik, et spennende bakteppe for fartsfulle fortellinger, blandet med hans engasjerte, skjønt kommersielle siktemål, uhindret av filosofiske eller politiske diskusjoner.
En del av æren for kreasjonen skal historikeren og forfatteren Auguste Maquet (1813–1888) ha. Han gjorde det historiske forarbeidet. Dumas selv påsto at han fant et glemt manuskript i Bibliothèque Nationale, men det var Maquet som fant et verk fra 1600-tallet med tittelen Mémoires de Monsieur d'Artagnan, capitaine lieutenant de la première compagnie des Mousquetaires du Roi ved Gatien de Courtilz de Sandras (Köln, 1700). Boken ble lånt fra et folkebibliotek i Marseille, Dumas beholdt boken da han dro tilbake til Paris, og den ble aldri levert tilbake. Den opprinnelige forfatteren var angivelig kong Ludvig 14.s gardekaptein.
Når man tenker på musketerene, både på Dumas' fortellinger og alle gjenfortellinger senere, er det bildet av elegante sverdsvingere som opptrer. Noe kuriøst kan man påpeke at en musketer faktisk er en soldat som bærer en muskett (et gevær).
Sønnen Alexandre Dumas d.y. I 1840 giftet Dumas seg med en skuespillerinne ved navn Ida Ferrier, men det forhindret ikke tallrike forbindelser med andre kvinner som ga ham minst tre barn utenfor ekteskap. Ett av disse barna ble også oppkalt etter ham, og skulle komme til å følge i sin fars fotspor som forfatter av romaner og skuespill. Siden de to forfatterne het det samme, ble de omtalt som Alexandre Dumas père (fransk for far) og Alexandre Dumas, fils (fransk for sønn), for å holde dem fra hverandre. Tilsvarende norske betegnelser er den eldre og den yngre, forkortet til d.e. og d.y..