Johannes Brahms (1833–1897) var en tysk pianist og komponist. Han regnes som den mest betydningsfulle europeiske komponisten i andre halvdel av 1800-tallet, i sin tid sett på som Beethovens etterfølger. Komponistene Bach, Beethoven og Brahms er ofte nevnt sammen som «de tre B-er».
I 1850-årene forsøkte Brahms å livnære seg som konsertpianist, men for å få endene til å møtes tok han i perioden 1857–1859 arbeid som klaverlærer, korleder og pianist ved Leopold IIIs fyrstehoff i Detmold. Takket være nøkterne materielle krav klarte han seg senere ved å gi konserter og selge noen komposisjoner til utgivelse. Etter at han opplevde seg urettferdig forbigått ved utnevnelsen av en ny orkesterleder i Hamburg, bosatte han seg i Wien og ble boende der resten av livet. Sitt store gjennombrudd fikk han med uroppføringen av Ein deutsches Requiem i 1868.
Brahms skrev for piano, kammerensemble, symfoniorkester, kor og sangstemme. Han var en dyktig pianist som ofte urframførte egne verk, og han samarbeidet med flere av sin tids ledende musikkutøvere, eksempelvis den virtuose pianisten Clara Schumann og fiolinisten Joseph Joachim.
Musikken hans var samtidig både tradisjonell og innovativ: Innenfor barokke og klassiske rammer skapte han en ny tilnærmingsmåte til harmoni og klangfarge som utfordret de rådende begrepene om tonal musikk. Brahms' musikk har vært utgangspunkt og inspirasjon for generasjoner av komponister, og mange av verkene hans er blitt en del av det moderne konsertrepertoaret. Brahms var en kompromissløs perfeksjonist som ødela eller lot være å utgi verk han ikke var fornøyd med.
1833 til 1856 thumb|Johannes Brahms i 1853 thumb|Robert Schumann thumb|Neue Zeitschrift 1850 thumb|Clara Schumann rundt 1853 thumb|Johannes Brahms:Variasjoner over et tema av Robert Schumann op.9Variasjon X, taktene 30–32
Tidlige år Johannes Brahms kom fra en vidt forgreinet familie fra Niedersachsen og Nord-Tyskland. Faren var kontrabassist, spilte horn og opptrådte som underholdningsmusiker med små ensembler i Hamburgs danselokaler. Moren drev en kortevare- og lintøybutikk sammen med sin søster, leide ut rom og arbeidet som kokke og syerske.Østerberg: Brahms s.14 Johannes fikk sin første klaverundervisning som syvåring, først av F. W. Cossel, senere av den mer betydelige Eduard Marxen. Talentet for komposisjon viste seg tidlig, og Phantasien über einen beliebten Walzer som Brahms skrev i 1849 vitner også om at han allerede var en dyktig pianist.
Som ung mann publiserte Brahms ofte sine verk under pseudonymer (G. W. Marks, Karl Würth) og tildelte dem høye opustall. Til å begynne med skrev Brahms bare for klaver siden han ikke hadde tilgang til orkestre. Da han komponerte sine første orkesterverk ba han erfarne komponister fra sin vennskapskrets om hjelp med orkestreringen.
I 1853 reiste Brahms på turné med den ungarske fiolinisten Eduard Reményi, og kom da i kontakt med ungarsk folkemusikk. Senere brukte han mye av denne musikken som grunnlag for de kjente Ungarske danser. På turnéen ble han kjent med fiolinisten Joseph Joachim, dette bekjentskapet utviklet seg til et nært og langvarig vennskap som ble svært viktig for Brahms' musikalske utvikling. Joachim bemerket straks om Brahms: «I spillet hans er hele den intensiv ild, hvor det finnes noe jeg nesten vil kalle en fatalistisk energi og rytmisk presisjon som vitner om den kommende kunstner, og komposisjonene hans viser allerede en betydningsfullhet som jeg så langt har til gode å treffe på hos en så ung kunstner.»In seinem Spiele ist ganz das intensive Feuer, jene, ich möchte sagen, fatalistische Energie und Präzision des Rhythmus, welche den Künstler prophezeien, und seine Kompositionen zeigen schon jetzt so viel Bedeutendes, wie ich es bis jetzt noch bei keinem Kunstjünger seines Alters getroffen.
Joachim anbefalte Brahms å henvende seg til Franz Liszt som på den tiden var kapellmester ved hoffet i Weimar. Liszt lovet Brahms å nevne ham i et brev til musikkforleggeren Breitkopf & Härtel, men Brahms ventet seg ikke mye av dette og skrev straks et brev til Joachim hvor han uttrykte et ønske om å bli introdusert for kunstnerlivet. Joachim ville gjerne at Brahms oppsøkte den Düsseldorf-baserte komponisten Robert Schumann. Brahms var først skeptisk: tre år tidligere hadde han sendt Schumann noen komposisjoner som var kommet ulest i retur. Brahms var heller ikke imponert over Schumann som komponist, han kalte ham «Zuckerbäcker» (konditor).Østerberg: Brahms s.34 Likevel reiste Brahms til Düsseldorf for å treffe ham.
Nye retninger Schumann ble straks ble svært grepet av Brahms' musikk og skrev en artikkel om ham under overskriften «Neue Bahnen» (Nye veier/retninger). Artikkelen, som kom på trykk i Schumanns eget tidsskrift «Neue Zeitschrift für Musik» den 25. oktober 1853, introduserte i en oppstemt og romantisk tone Brahms som den nye Beethoven, den alle hadde ventet på: «[…] og han er ankommet, en ung mann, ved hvis vugge gratier og helter våket. Han heter Johannes Brahms, kom fra Hamburg hvor han i den mørke stillhet skapte [musikk], men utdannet […] i vanskelige kunstformer av en utmerket og begeistret dedikert lærer, og for kort tid siden anbefalt meg av en kjent og respektert mester. Også i det ytre bar han alle tegn som kunngjør for oss: Dette er en utpekt. […]»(…) Und er ist gekommen, ein junges Blut, an dessen Wiege Grazien und Helden Wache hielten. Er heißt Johannes Brahms, kam von Hamburg, dort in dunkler Stille schaffend, aber von einem trefflichen und begeistert zutragenden Lehrer gebildet in schwierigen Setzungen der Kunst, mir kurz vorher von einem verehrten bekannten Meister empfohlen. Er trug, auch im Äußeren, alle Anzeichen an sich, die uns ankündigen: Das ist ein Berufener. (…)
Artikkelen førte til at Brahms ble berømt i Tyskland, så å si over natten. Selv om dette hjalp ham karrieremessig førte det også til et ubehagelig forventningspress, og i et anfall av overdrevet selvkritikk brente han enkelte av sine verk.
Schumann oppfordret Brahms til å reise til Leipzig for å møte representanter for forlagshuset Breitkopf & Härtel. Forlagets representanter tok godt i mot Brahms og arrangerte en privat musikkaften for byens ledende musikkpersonligheter, hvor Brahms med stor suksess framførte egne komposisjoner. Også forleggeren Spina ville gi ut musikk av Brahms, og fikk tildelt klaversonate nr 3 i f-moll op.5 og liedersamlingen op.6.Østerberg: Brahms s.37
«Dyrebareste venninne» I Düsseldorf var Brahms ikke bare blitt kjent med Robert Schumann, men også med hans kone Clara. Hun var 14 år eldre enn Brahms, og hadde på det tidspunktet fått seks barn med sin ektemann. Dessuten var hun var en av tidens store pianovirtuoser, berømt over hele Europa, og spilte for honorarer skyhøyt over det Brahms fikk for sine konserter. Da Brahms skulle publisere sine første verk spurte han Joseph Joachim og Robert Schumann til råds om hvilke komposisjoner han skulle starte sin verkliste med. Etter nøye overveielse falt valget på to pianosonater, og Brahms, som var fascinert av Clara Schumann, skrev et brev til Robert Schumann og spurte om han kunne dedisere sitt andre verk til Clara.„Dürfte ich meinem zweiten Werk den Namen Ihrer Frau Gemahlin voransetzen?“
Robert Schumann ble med tiden lagt inn på den psykiatriske klinikken Endenich ved Bonn, og kontakten mellom Clara Schumann og Brahms gikk inn i en mer intens fase. Tidvis bodde de i samme hus i Düsseldorf hvor den tyve år gamle Brahms overtok Roberts oppgaver i hjemmet – med et sannsynlig unntak for den rent ekteskapelige. Brahms' tette bånd til Schumanns kom til uttrykk i klavervariasjonene op. 9 over et tema av Robert Schumann. Dette verket stiftet Schumann bekjentskap med i Endenich, og han ble svært begeistret over det. I taktene 30–32 av den 10. variasjonen dukker det opp et tema av Clara Schumann. Robert Schumann hadde selv skrevet sitt op. 5 over det samme temaet.
Mellom 1854 og 1858 pågikk det en omfangsrik brevveksling mellom Clara Schumann og Brahms. De ble senere enige om å ødelegge nesten all korrespondanse fra perioden, men noen få av Brahms brev er bevart, og de viser en økende intensitet i forholdet mellom dem: Til å begynne med ble hun titulert med «Dem» („Sie“), så skrev han «ærede frue» („Verehrte Frau“), deretter «Dyrebareste venninne» („Teuerste Freundin“), videre «aller inderligst elskede venninne» („Innigst geliebte Freundin“), og helt til slutt «elskede fru Clara» („Geliebte Frau Clara“). I et brev fra 25. november 1854 er de åpenbart blitt «dus», for Brahms skrev plutselig: «Dyrebareste venninne, hvor kjærlig det fortrolige «du» ser på meg! Tusen takk for det, jeg kan ikke få sett og lest det nok, hadde jeg bare hørt det først; sjelden har jeg savnet ordet så mye som da jeg leste dine siste brev.»Teuerste Freundin, wie liebevoll blickt mich das trauliche ‚Du‘ an! Tausend Dank dafür, ich kann’s nicht genug ansehen und lesen, hörte ich es doch erst; selten habe ich das Wort so entbehrt, als beim Lesen Ihres letzten Briefes.
Som den yngste av de to hadde han ikke våget å tilby seg å bli «dus», og da han plutselig ble konfrontert med ordet «du» klarte han bare langsomt å bli vant med den intime tiltaleformen. I et brev fra 31. mai 1856 skriver han med all tydelighet: «Min kjære Clara, jeg skulle ønske jeg kunne skrive så ømt til deg, hvor mye jeg elsker deg og hvor mye kjærlig og godt jeg ønsker å gjøre for deg. Du er meg så uendelig kjær at jeg overhodet ikke klarer å uttrykke det. Ustanselig ville jeg kalt deg elskede og alt mulig uten at jeg ville bli lei av å gi deg komplimenter. […] Dine brev er som kyss for meg.»Meine geliebte Clara, ich möchte, ich könnte dir so zärtlich schreiben, wie ich dich liebe, und so viel Liebes und Gutes tun, wie ich dir’s wünsche. Du bist mir so unendlich lieb, dass ich es gar nicht sagen kann. In einem fort möchte ich dich Liebling und alles mögliche nennen, ohne satt zu werden, dir zu schmeicheln. (...) Deine Briefe sind mir wie Küsse.
Dette brevet var det siste før den forutsigbare og likevel uventede hendelse som skulle endre forholdet: Robert Schumanns død 29. juli 1856. Om Brahms helt til oktober samme år hadde gjort seg forhåpninger om å trøste «sin» Clara i hennes sorg, kunne han med tiden registrere en tiltakende distanse fra Claras side. Tonen i brevene ble mer saklig og 17. oktober 1857 oppsummerte Brahms i et brev: «Lidenskapene er ikke naturlig for mennesker. De er alltid unntak eller eksesser. De som overskrider måteholdet må betrakte seg som syke, og søke legehjelp for sitt livs og sin helses skyld […] Lidenskapen må snart forsvinne, eller man må fordrive den.»Leidenschaften gehören nicht zum Menschen als etwas Natürliches. Sie sind immer Ausnahme oder Auswüchse. Bei wem sie das Maß überschreiten, der muss sich als Kranken betrachten und durch Arznei für sein Leben und seine Gesundheit sorgen. (…) Leidenschaften müssen bald vergehen, oder man muss sie vertreiben.
Brahms sto likevel på vennskapelig fot med Clara livet ut, og i 1896, ikke lenge før hennes død, skrev han til henne: «Dersom De tror å måtte forvente det verste må De unne meg et par ord slik at jeg kan komme til å se de kjære øynene åpne, de som lukket så mye for meg.»Wenn Sie glauben, das Schlimmste erwarten zu dürfen, gönnen Sie mir ein paar Worte, damit ich kommen kann, die lieben Augen noch offen zu sehen, mit denen für mich sich – wie viel – schließt.
1857 til 1875 Mellom Detmold og Hamburg thumb|Med Johann Strauss d.y.