William McKinley (1843–1901) var en amerikansk politiker. Han var USAs 25. president fra 1897 til han ble skutt i et attentat i 1901, noen måneder inn i sin andre presidentperiode, og døde av skadene noen dager senere. McKinley ledet USA til seier i den spansk-amerikanske krigen, økte tollvernet, og sørget for at dollaren fulgte gullstandarden. Han tilhørte Det republikanske parti.
Han kom fra en industrieierfamilie i «stålbeltet» i Ohio. McKinley var den siste presidenten som hadde kjempet i borgerkrigen, der han vervet seg som menig til unionshæren og endte som major. Etter krigen giftet han seg med Ida Saxton og slo seg opp som advokat. Han var en from metodist, og han har blitt beskrevet som sindig og omgjengelig.
I 1876 ble han kongressmann og snart talsmann for tollvern av amerikansk industri. McKinley-tollen av 1890 var meget omstridt, og den bidro sammen med endring av valgkretsene til at han tapte gjenvalg til Kongressen ved demokratenes valgskred samme år. McKinley var Ohios guvernør fra 1892 til 1896 og prøvde å balansere arbeidsgiver- og arbeidstagerinteresser. Med hjelp fra Mark Hanna ble McKinley nominert til republikansk presidentkandidat i 1896, midt i en dyp økonomisk depresjon. Han vant presidentvalget foran demokraten William Jennings Bryan på sitt løfte om å følge gullstandarden og øke innførselstollen.
McKinleys presidentperiode ble preget av rask økonomisk vekst, samtidig som USA trådte frem som en imperiemakt. Han ønsket å frigjøre Cuba fra Det spanske imperiet på fredelig vis, men måtte nokså motvillig lede nasjonen inn i krig i 1898. USA vant en rask og overbevisende seier, og Spania måtte i tillegg avstå Puerto Rico, Guam og Filippinene til USA. Cuba ble formelt uavhengig i 1902, men USA fortsatte å øve sterk innflytelse i Mellom-Amerika. USA annekterte Hawaii i 1898. McKinley ble den første presidenten som skaffet USA oversjøiske territorier gjennom krig.
Historikere regner McKinleys valgseier i 1896 som begynnelsen på USAs progressive reformperiode, dominert av republikanerne, som varte frem til USA gikk inn i den første verdenskrig. Den 6. september 1901 ble McKinley skutt og livstruende skadet av Leon Czolgosz, en polsk-amerikaner med anarkistiske sympatier. McKinley døde av skadene den 14. september. I ettertid vurderer historikerne McKinleys innsats som president relativt høyt, men den folkekjære McKinley ble raskt overskygget sin etterfølger, Theodore Roosevelt.
Familie og oppvekst thumb|left|William McKinleys barndomshjem i Niles i Ohio.
Han ble født i småbyen Niles i Ohio som syvende barn av William McKinley og Nancy (født Allison). McKinley-slekten var av engelsk og ulsterskotsk herkomst, og kom til Pennsylvania på 1700-tallet.Leech (1959), s. 4 og Morgan (2003), s. 2. Allison-slekten var mest av engelsk herkomst og blant de første nybyggerne i Pennsylvania.Morgan (2003), s. 3. Faren kom til Ohio som guttunge, og giftet seg med Nancy Allison i 1829. Begge slektene var involvert i tungindustrien i stålbeltet, og William McKinley sr. drev jernstøperier i Niles, New Lisbon, Poland og Canton.Armstrong (2000), s. 4–6, Morgan (2003), s. 2–3 og Phillips (2003), s. 13.
I likhet med mange andre i nordøstre Ohio sympatiserte familien med whigene og avholdsbevegelsen. Familien var sterkt troende, metodistiske kristne.Phillips (2003), s. 17–18, Armstrong (2000), s. 8 og Morgan (2003), s. 10–11. Sønnen skulle bli en av de mest utpreget religiøse presidentene i USAs historie.Dunn (1984), s. 61–72 og Smith (2015), s. 159.
I 1852 flyttet familien fra Niles til Poland, som hadde et mer velrenommert skolevesen. McKinley studerte ved Allegheny College i Pennsylvania i 1859/1860, men ble syk og deprimert, og dro hjem. Han studerte en tid ved Mount Union College i Ohio, men tok ingen grad.Phillips (2003), s. 20 og Armstrong (2000), s. 5. McKinleys helse ble bedre, men familieøkonomien ble knappere, og han måtte oppgi studier til fordel for arbeid som postfunksjonær og lærer på hjemtraktene.Armstrong (2000), s. 6; Morgan (2003), s. 11–12.
Militærtjeneste under borgerkrigen
Da sørstatene brøt med unionen og utløste den amerikanske borgerkrigen, meldte tusener av menn fra Ohio seg til militærtjeneste. Blant dem var McKinley og fetteren William McKinley Osbourne, som vervet seg i juli 1861.Phillips (2003), s. 20–21 og Armstrong (2000), s. 1–4. De ble tilsluttet Ohios 23. infanteriregiment, ledet av oberst William Rosecrans, og de ble sendt på opptrening ved Columbus. McKinley tilpasset seg raskt soldatlivet, og skrev en serie brev til avisen hjemme, hvor han hyllet militæret og unionens sak.Armstrong (2000), s. 8–11. Han lot seg inspirere av lederstilen til major Rutherford B. Hayes. Det utviklet seg til et vennskap som varte livet ut.Armstrong (2000), s. 12–14.
Etter en måneds trening ble Ohios 23. infanteriregiment, nå ledet av oberst Eliakim P. Scammon, sendt til det vestlige Virginia (i dagens Vest-Virginia) i juli 1861.Hoogenboom (1995), s. 120–121 og Armstrong (2000), s. 14. De kom første gang i trefninger i september, da de drev tilbake sørstatstropper ved Carnifex Ferry. Tre dager etter trefningen ble McKinley underordnet brigadens materialforvalter.Hoogenboom (1995), s. 125–126 og Armstrong (2000), s. 18–23. I november slo regimentet leir for vinteren ved Fayetteville.Hoogenboom (1995), s. 128–130 og Armstrong (2000), s. 24–25. Den vinteren vikarierte McKinley for en sersjant som var syk, og i april 1862 ble han forfremmet til samme rang.Armstrong (2000), s. 25–29 og Phillips (2003), s. 21. Om våren fortsatte regimentet og brigaden, nå ledet av henholdsvis Hayes og Scammon, fremrykningen og utkjempet noen mindre trefninger.Hoogenboom (1995), s. 136–141 og Armstrong (2000), s. 30–33.
I september 1862 skulle McKinleys regiment komme som forsterkninger til Virginia-hæren i det andre slaget ved Bull Run. Regimentet rakk ikke frem til slaget i tide, men rykket nordover sammen med Potomac-hæren for å avskjære Nord-Virginia-hærens fremrykning i Maryland.Hoogenboom (1995), s. 141–143 og Armstrong (2000), s. 33–36. McKinleys regiment ble det første til å komme i trefninger med sørstatstroppene i slaget ved South Mountain.Hoogenboom (1995), s. 146–148 og Armstrong (2000), s. 36–38. Etter store tap trakk unionshæren seg tilbake og fortsatte til slaget ved Antietam, et av borgerkrigens blodigste.Armstrong (2000), s. 38–41 og Phillips (2003), s. 21. McKinley ble selv utsatt for kraftig beskytning da han førte rasjoner frem til frontlinjen. Regimentet led igjen store tap, men Potomac-hæren vant, og sørstatstroppene trakk seg tilbake til Virginia. McKinleys regiment skiltes fra Potomac-hæren og returnerte til det vestlige Virginia.Armstrong (2000), s. 43–44.
Shenandoah Valley og forfremmelse thumb|upright|McKinley i 1865, like etter borgerkrigen.
Mens regimentet slo leir for vinteren ved Charleston, dro McKinley til Ohio for å rekruttere nye soldater. Da han ankom Columbus, ble han forfremmet til sekondløytnant av guvernør David Tod som en anerkjennelse for innsatsen ved Antietam.Armstrong (2000), s. 44–45. McKinleys regiment var for det meste forskånet for krigshandlinger frem til slaget ved Buffington Island i juli 1863.Hoogenboom (1995), s. 157–158 og Armstrong (2000), s. 47–55. Tidlig i 1864 ble hærordningen revidert, og McKinleys regiment overflyttet til Vest-Virginia-hæren. De gikk inn i det sørvestlige Virginia for å ødelegge fiendens salt- og blygruver. I mai drev de sørstatstroppene tilbake fra Cloyd's Mountain, et slag som ifølge McKinley var «det mest desperate bevitnet under krigen».Hoogenboom (1995), s. 162–164 og Armstrong (2000), s. 63–65.
McKinleys regiment forflyttet seg til Shenandoah Valley og ble overflyttet til Shenandoah-hæren, som inntok Lexington i juni 1864. De gikk sørover mot Lynchburg og rev opp jernbanespor under fremrykningen. De fant imidlertid overmakten i Lynchburg for stor, og returnerte til Vest-Virginia.Hoogenboom (1995), s. 166–168 og Armstrong (2000), s. 66–69. Før de rakk å gjøre et nytt forsøk, måtte de nordover for å stanse Jubal Anderson Earlys tropper i Maryland.Armstrong (2000), s. 70–71. Early overrasket dem ved Kernstown i juli, hvor McKinley ble utsatt for tung skyts, og unionshæren måtte gjøre retrett.Hoogenboom (1995), s. 168–169 og Armstrong (2000), s. 72–73. McKinley ble forfremmet til kaptein og underordnet general George Crook.Hoogenboom (1995), s. 170–171 og Armstrong (2000), s. 75–77. I august avverget de sørstatshærens angrep på Berryville, hvor McKinleys hest ble skutt under ham, og fortsatte til Opequon Creek, hvor de brøt fiendens forsyningslinjer.Hoogenboom (1995), s. 172–173 og Armstrong (2000), s. 80–82. De seiret på nytt ved Fisher's Hill senere i september, og kom i kamp ved Cedar Creek i oktober. Unionshæren fikk et tilbakeslag, men McKinley bidro til å samle troppene og vinne slaget.Armstrong (2000), s. 84–91.
I november stemte McKinley for første gang ved et presidentvalg, idet han stemte på den sittende republikaneren Abraham Lincoln. Deretter slo hæren leir for vinteren ved Kernstown. I februar 1865 ble Crook bortført av sørstatstropper. Dette skjedde under forberedelsene av våroffensiven, og etter en del omorganiseringer ble McKinley adjutant for brigadegeneral Samuel S. Carroll.Armstrong (2000), s. 95–96 og 98–99. General Robert E. Lees kapitulasjon til general Ulysses S. Grant avsluttet krigen noen dager senere. Rett før krigens slutt ble McKinley forfremmet til major. McKinley og Carroll ble overført til Winfield Scott Hancocks veterankorps i Washington, D.C. I juli 1865 ble veterankorpset fritatt fra tjeneste. Carroll og Hancock oppfordret McKinley til å søke seg til offiserskorpset i fredstid, men han avslo og reiste hjem til Ohio måneden etter.Armstrong (2000), s. 99–105.
Advokatpraksis og ekteskap thumb|left|upright|Ida Saxton McKinley.
Etter at borgerkrigen var over i 1865, gikk McKinley i lære ved en advokatforretning i Poland i Ohio. Han studerte ved Albany Law School i New York i mindre enn ett år før han fikk advokatbevilling i 1867. Samme år åpnet han sin egen advokatforretning i Canton, administrasjonssentrum i Stark County. Forretningen var vellykket nok til at McKinley kunne kjøpe noen hus, som gav ham litt leieinntekter i tiårene som fulgte.Morgan (2003), s. 30–33 og Leech (1959), s. 12 og 21. Da vennen fra militæret, Rutherford B. Hayes, ble nominert til guvernør i 1867, holdt McKinley taler til støtte for ham i Stark County, hvor det var jevnt mellom demokrater og republikanere. Hayes vant både her og i delstaten som helhet.Leech (1959), s. 11–12. I 1869 ble McKinley uventet valgt til offentlig anklager i Stark County, men tapte gjenvalg med et hundretalls stemmer to år senere.Morgan (2003), s. 34–35.
thumb|McKinleys hjem i Canton.
Han giftet seg i januar 1871 med Ida Saxton, en «sjarmerende og svært attraktiv kvinne» fra Canton, hvor faren hennes var bankmann.Lahlum (2012), s. 273. Deres første barn, Katherine, ble født på juledagen i 1871. En andre datter, Ida, ble født i 1873, men døde samme år. Hustruen ble dypt deprimert, og hennes skrøpelige helse ble forverret. To år senere døde Katherine av tyfoidfeber. Ida kom aldri over døtrenes død, og ekteparet fikk ingen flere barn. Hun utviklet også epilepsi på denne tiden. McKinley forble en trofast ektemann med omtanke for hustruens medisinske og følelsesmessige behov resten av sitt liv.Morgan (2003), s. 37–39 og Leech (1959), s. 16–20. Han håndterte tålmodig og hensynsfullt hustruens anfall og raseriutbrudd.