De tretten kolonier var en gruppe britiske kolonier på østkysten av Nord-Amerika. Koloniene ble etablert på 1500- og 1600-tallet, og erklærte uavhengighet i 1776 for å danne Amerikas forente stater. De tretten koloniene var: Kolonien Delaware, Provinsen Pennsylvania, Provinsen New Jersey, Provinsen Georgia, Kolonien Connecticut, Provinsen Massachusetts Bay, Provinsen Maryland, Provinsen Sør-Carolina, Provinsen New Hampshire, Kolonien Virginia, Provinsen New York, Provinsen Nord-Carolina, og Rhode Island-kolonien og Providence-plantasjene.
De tretten koloniene hadde svært like politiske, konstitusjonelle og rettslige systemer, og var hovedsakelig befolket av engelsktalende protestanter. De var kun deler av Storbritannias besittelser i Den nye verden, hvorav også dagens Canada og Karibia, samt Øst- og Vest-Florida var en del. På 1700-tallet styrte de britiske myndighetene koloniene med en merkantilistisk politikk, hvori den sentrale regjering administrerte besittelsene for å maksimere moderlandets økonomiske velstand. De tretten kolonier hadde dog en høy grad av selvstyre, samt aktive lokalvalg, og de begynte i tiltakende grad å motstå Londons krav om ytterligere kontroll. På 1750-tallet begynte koloniene å samarbeide med hverandre, i stedet for direkte med Storbritannia. Disse interkoloniale aktiviteter og forhold dyrket frem en følelse om delt amerikansk identitet, og førte til ønsker om vern av kolonistenes «rettigheter som engelskmenn», samt populariseringen av prinsippet «ingen skattlegging uten representasjon». Konflikt med Storbritannias myndigheter førte til Den amerikanske revolusjon, hvori koloniene etablerte en kontinental kongress, og erklærte selvstendighet i 1776.
De tretten koloniene Hver av de tretten koloniene utviklet sitt eget selvstyresystem, hovedsakelig basert på at landeiende selvstendige jordbrukere stemte om deres lokale og provinsielle regjering, samt tjenestegjorde i lokale juryer. I noen av disse koloniene, særlig Virginia, Nord- og Sør-Carolina og Georgia, var det også betydelige andeler afrikanske slaver. Etter en rekke demonstrasjoner mot og protester over skatter på 1760- og 1770-tallet forente koloniene seg politisk og militært mot den britiske myndighet, og utkjempet Den amerikanske revolusjonskrig mellom 1775 og 1783. Juli 1776 dannet de en ny statsdannelse ved navn «Amerikas forente stater» (engelsk: United States of America), og erklærte uavhengighet. Den nye staten nådde målet om selvstendighet ved seier i Den amerikanske revolusjonskrig, med hjelp fra Frankrike, Nederland og Spania.Richard Middleton and Anne Lombard, Colonial America: A History to 1763 (4. utg. 2011),
Andre kolonier i Den nye verden Foruten disse tretten kolonier hadde Storbritannia et utvalg andre kolonier i Den nye verden. Koloniene i Britisk Vestindia, Newfoundland, Provinsen Quebec, Nova Scotia, Prince Edward Island, Bermuda, og Øst- og Vest-Florida forble i hovedsak lojale overfor kronen gjennom hele krigens gang (selv om Spania erobret Florida i løpet av krigen). Selv om det var en viss sympatisering med patriotenes sak i flere av koloniene, utelukket deres geografiske isolering og den britiske marinemaktens dominans enhver effektiv deltakelse.Jack P. Greene and J. R. Pole, eds. A Companion to the American Revolution (2004) kapittel. 63 I tilfellene med Québec og Florida hadde den britiske krone nylig ervervet disse landområdene, og derfor gjaldt ikke mange av de tretten koloniers problemer dem.Lawrence Gipson, The British Empire Before the American Revolution (15 volumes, 1936–1970), highly detailed discussion of every British colony in the New World in the 1750s and 1760s
Vekst thumb|Britiske kolonier i Nord-Amerika ca. 1750: 1: Newfoundland; 2: Nova Scotia; 3: De tretten kolonier; 4: Bermuda; 5: Bahamas; 6: Britisk Honduras (var spansk i 1750, men ble britisk i 1798); 7: Jamaica; 8: De britiske Leewardøyene og Barbados thumb|Kolonier i Nord-Amerika mellom 1763–76, og illustrasjon av territorialkrav thumb|I 1775 gjorde Storbritannia krav på de røde og rosa områdene av dette kartet, mens Det spanske imperiet gjorde krav på de oransje. Det røde området er bosetningsområdet; størstedelen av befolkningen levde innenfor 80 kilometer fra havet. thumb|Delstatenes landkrav basert på kolonicharter, samt senere avståelser til USAs regjering i perioden 1782–1802
Samtidige dokumenter pleier som regel å oppføre de tretten britiske koloniene i Nord-Amerika i geografisk rekkefølge, fra nord til sør. New England-koloniene Provinsen Massachusetts Bay – senere delstatene Massachusetts og Maine – en kronkoloni Provinsen New Hampshire – senere delstaten New Hampshire – en kronkoloni Rhode Island-kolonien og Providence-plantasjene – senere delstaten Rhode Island – en kronkoloni Kolonien Connecticut – senere delstaten Connecticut – en kronkoloni
Midtkoloniene Provinsen New York – senere delstatene New York og Vermont – en kronkoloni Provinsen New Jersey – senere delstaten New Jersey – en kronkoloni Provinsen Pennsylvania – senere delstaten Pennsylvania – en proprietærkoloni Kolonien Delaware (før 1776: Lower Counties on Delaware) – senere delstaten Delaware – proprietærkoloni
Sørkoloniene (Virginia og Maryland utgjorde Chesapeake-koloniene) Provinsen Maryland – senere delstaten Maryland – en proprietærkoloni Kolonien Virginia – senere delstatene Virginia, Kentucky, og Vest-Virginia – en kronkoloni Provinsen Nord-Carolina – senere delstaten Nord-Carolina and Tennessee – en kronkoloni Provinsen Sør-Carolina – senere delstaten Sør-Carolina – en kronkoloni Provinsen Georgia – senere delstaten Georgia samt norddelene av Alabama og Mississippi – en kronkoloni
Andre inndelinger før 1730 Dominion of New England Opprettet i 1685 gjennom et dekret fra James II som konsoliderte Maine, New Hampshire, Kolonien Massachusetts Bay, Kolonien Plymouth, Rhode Island, Connecticut, Provinsen New York, East Jersey, og West Jersey til én større koloni. Eksperimentet kollapset etter Den ærerike revolusjon i 1688–89, og de ni tidligere koloniene ble reetablert som separate enheter i 1689. Kolonien Massachusetts Bay Kolonisert i 1630 av puritanere fra England. Kolonicharteret ble opphevet i 1684, og et nytt charter som etablerte en forstørret utgave av Provinsen Massachusetts Bay ble utstedt i 1691. Provinsen Maine Kolonisert i 1622 (et tidligere forsøk på å etablere Kolonien Popham i Sagadahoc i Maine (nær dagens Phippsburg og Popham Beach State Park) i 1607 ble forlatt etter kun ett år). Massachusetts Bay Colony gjorde krav på Maine-territoriet (da begrenset til de sydligste områder av dagens Maine) på 1650-tallet. Deler av Maine øst for elven Kennebec var også del av New York i siste halvdel av 1600-tallet. Disse områdene ble formelt gjort til en del av Provinsen Massachusetts Bay i charteret utstedt i 1691. Kolonien Plymouth Kolonisert i 1620 av pilegrimer. Plymouth ble integrert inn i Provinsen Massachusetts Bay i charteret utstedt i 1691. Kolonien Saybrook Grunnlagt i 1635 og slått sammen med Kolonien Connecticut i 1644. New Haven Colony Kolonisert sent i 1637. New Haven ble absorbert av Kolonien Connecticut med utstedelsen av Connecticut-charteret i 1662, dels som en avstraffelse fra Karl II for å ha huset dommerne som dømte kong Karl I til døden. East Jersey and West Jersey Kolonisert som del av Ny-Nederland på 1610-tallet; New Jersey ble erobret (sammen med New York) av engelske styrker i 1664. New Jersey ble delt inn i to separate kolonier i 1674, som ble gjenforent i 1702. Provinsen Carolina Grunnlagt i 1663. Kolonien Carolina ble delt i to kolonier, Nord-Carolina og Sør-Carolina i 1712. Begge koloniene ble kronkolonier i 1729.
Befolkning Merk at befolkningstallene er historikeres estimater; de inkluderer ikke de innfødte stammer som levde utenfor kolonienes jurisdiksjon. De inkluderer derimot de innfødte som levde under kolonistyret, samt slaver og «kontraktstjenere».U.S. Bureau of the Census, A century of population growth from the first census of the United States to the twelfth, 1790–1900 (1909) s. 9 + De amerikanske kolonienes befolkning År Befolkning 1625 1980 1641 1688 1702 1715 1749 1754 1765 1775 Innen 1776 var omtrent 85 % av den hvite befolkning av engelsk, irsk, skotsk eller walisisk opphav, samt 9 % av tysk opphav, og 4 % av nederlandsk. Disse befolkningene fortsatte å vokse i et hurtig tempo gjennom 1700-tallet, hovedsakelig grunnet høye fødselsrater og relativt lave dødsrater; innvandring var en liten faktor mellom 1774 og 1830. Over 90 % var bønder, med flere småbyer som også fungerte som havner som knyttet koloniøkonomien til den større britiske imperialøkonomien.Greene (1905) er grunnleggende
Slaver
+ Slaver importert til det kontinentale Amerika År AntallKilde: Miller and Smith, eds. Dictionary of American Slavery (1988) s. 678 1620–1700 1701–1760 1761–1770 1771–1780 Totalt Slaveri var både lovlig og praktisert i alle tretten kolonier. I de fleste tilfeller involverte det hustjenere eller gårdsarbeidere. Slaveriet hadde stor økonomisk betydning for de eksportorienterte tobakksplantasjene i Virginia og Maryland, samt Sør-Carolinas ris- og indigoplantasjer.Betty Wood, Slavery in Colonial America, 1619–1776 (2013) excerpt and text search Omtrent slaver ble importert til De tretten kolonier, det vil si 2 % av de totalt tolv millioner slaver fraktet over Atlanteren fra Afrika. Størstedelen gikk til Karibias og Brasils sukkerplantasjer, hvor forventet levealder var lav, og slavebeholdningen kontinuerlig måtte etterfylles. I De tretten kolonier og USA var forventet levealder mye høyere; kombinert med en veldig høy fødselsrate vokste antallet kraftig grunnet fødselsoverskudd, og vokste til nesten fire millioner innen folketellingen i 1860. Fra 1770 til 1860 var den naturlige vekstraten til nordamerikanske slaver mye høyere enn hos noen befolkning i Europa, og var nesten dobbelt så høy som i England. Dette blir derimot forklart av meget høye fødselsrater: «amerikanske slaver nådde da like naturlige vekstrater som hvite, ikke på grunn av noen spesielle privilegier, men gjennom en prosess [bestående] av stor lidelse og materiell berøvelse.»
Religion og utdanning Koloniene var religiøst mangfoldige. Religion stod sterkt i New England og andre punkter, men før Den første store vekkelsen på 1740-tallet var de fleste kolonistene religiøst inaktive. Den engelske anglikanske kirke ble offisielt etablert i de fleste områder i sør, men det var ingen biskoper, og kirker hadde kun lokale roller.Patricia U. Bonomi, Under the cope of heaven: Religion, society, and politics in Colonial America (2003). Utdanning var utbredt i nordkoloniene, som hadde etablerte colleger og universiteter ledet av Harvard College, College of New Jersey (Princeton), og Yale College, mens College of William and Mary drev opplæring for Virginias elite. Offentlig skole var sjeldent utenfor New England.Wayne J. Urban and Jennings L. Wagoner Jr., American Education: A History (5th ed. 2013) s. 11-54.
Regjering
Britenes rolle