Fløan kirke var en middelalderkirke på Fløan på Skatval i Trøndelag. En laftet kirke ble reist tidlig på 1400-tallet, tatt ut av bruk på 1500-tallet, deretter brukt som låve og revet på 1800-tallet. Materialer fra Fløan kirke ligger lagret på Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg i Trondheim. Dette er en av de få laftede kirker fra norsk middelalder da nesten alle trekirker var oppført i stavkonstruksjon.
I 2001 ble den første dåpen på nærmere 500 år avholdt på Fløan. Ettersom låven står på den gamle kirkens sted, foregikk dåpshandlingen utenfor gårdstunet. Den tidligere kirkegården er delvis under gårdsplassen på Fløan.
Historie Den nevnes første gang i Aslak Bolts jordebok fra 1432. Kirken er dendrokronologisk datert til 1421. Det kan ha vært erkebiskopen selv som tok initiativ til å reise kirken da Fløan var setegård under erkebiskopen. Den er nevnt i Olav Engelbrektssons jordebok fra 1530-tallet. Erling Gjone antok i 1956 at bygget var reist på 1300-tallet, trolig før svartedauden da kirkebygging i Norge i hovedsak stanset. Det er imidlertid historiske indikasjoner på at det også før den tid stod en kirke på dette stedet. Den nevnes på nytt som sognekirke i 1520. Kirken brant i 1542, men ble gjenreist. Under Den nordiske syvårskrig tok svenske styrker i 1564 med seg St. Olavs skrin til Fløan ifølge Gjone. Ifølg lektor Trygve Lysaker ble Olavs levninger gravlagt ved Fløan etter reformasjonen da erkebiskop Olav Engelbrektsson hadde tatt med seg skrinet til Steinvikholm slott. Levningene ble senere (8. juni 1564) fraktet tilbake til Nidarosdomen.
Bygget ble nedlagt som kirke ved reformatsen i 1589 der det ble fremholdt at det var gudstjeneste et par ganger om året og da holdt bøndene fest med ølservering. Det ble nedlagt forbud mot at prestene skulle preke i slike kirker. I 1567 beskrives den som en «øde bondekirke» av Absalon Pedersson Beyer. Etter nedleggelse som kirke ble bygget brukt som låve. Kirken stod stort sett ubrukt de siste årene før den ble revet. Midt på 1800-tallet rev den daværende gårdbrukeren på Mellom-Fløan ned kirken for å kunne bruke tømmeret til låven sin, til tross for at Fortidsminneforeningen ønsket å yte ham kompensasjon. Den samtidige lokalhistorikeren J.P. Holan regnet gårdbrukeren til haugianerne, som ønsket å fjerne det katolske bygget.Årstallet for rivingen varierer noe mellom kildene. Olav Røkke oppgir 1851, J.P. Holan 1847, og Johan L. Fløan 1848. Se Erling Gjone oppgir 1849.
Størrelse og utforming Gerhard Schøning målte i 1770 kirken til 14 alen lengde og 7½ alen bredde. J.P. Holan mente at kirken var noe større: «10 alen bred og 18 alen lang i skipet, og koret 7 alen bredt og 6 alen langt». Koret var i samme bygg som skipet og skilt fra dette med en lav tømmervegg og en tverrbjelke under raftet. Bygget hadde ikke vinduer utenom en liten glugge høyt oppe. Schøning mente bygget måtte være gammelt fordi lafting var umoderne: Hjørnene var sammenfelt som sinknåver og holdt sammen med treplugger. Det var heller ikke brukt mose mellom stokkene.
Schønings tegning antyder at bygget var tekket med kløyvde trestokker slik det var vanlig på uthus i Trøndelag. Bygget var ikke bordkledt og Schøning var imponert over at tømmeret ikke hadde råtnet i løpet av århundrene. Schøning kalte lafteteknikken for sinknover, som ikke er helt presist fordi sinknover har skråner sammenføyning som låser hjørnene.
Teknikk og materialer Fløan kirke var laftet av tømmer og var således en av få norske kirker bygget på denne måten i middelalderen (middelalderske kirker var i hovedsak stavkirker og en del var av stein). Historikere og arkitekter, som Erling Gjone, har trukket sammenligninger med kirker i Sverige når det gjelder byggemåten. I Sverige ble det reiste mange kirker med denne formen (13 er bevart), men ingen i Norge utenom Fløan. I Sverige ble kirker i denne stilen reiste i et begrenset område sør i Värmland, i Närke og Östergötland og særlig i Småland der det største antallet er kjent. Södra Råda gamle kirke var en av de mest kjente og laftingen var utført nøyaktig som på Fløan. Trolig har arkitekten/byggmesteren forsøkt å etterligne steinkirkenes typiske form: Veggstokkene var hugget slette slik at veggen ga inntrykk av glatt flate, hjørnene var skarpe ute laftehoder og vinduene lå dypt i veggen.
Referanser
Kategori:Tidligere kirker i Trøndelag Kategori:Skatvals historie Kategori:Kirker i Stjørdal Kategori:Kulturminner i Stjørdal